Kampens stille skrik…

Vinden suser i håret mitt, der jeg svever frem på hesteryggen til  min kjære Etanec. Der er vår i luften, og vinden blåser med sin sterke store munn mot den vakre blå sjøen som bruser ved siden av oss. Bølgene kommer brusende som kraftige basuner mot oss, og slik føler hesten min også at det er ? for han skjener plutselig til den ene siden og blåser forskrekket i neseborene sine.
Jeg kjenner de enorme ryggsmertene vende tilbake idet han tar dette spranget til sides, smertene i ryggen har vært ulidelig vonde. Men de var glemt der og da, for en stakket stund.

Inn til etappemål, og av med sal og utstyr. Pulsen skulle ned på sekunder, og inn til veterinærsjekk.
Plutselig,- idet jeg tusler ut fra veterinærgrinden kommer der veltende over meg noen smerter i det ene brystet som tok helt både pust og balanse ifra meg?. Hva i huleste??
Jeg kjente hvordan knærne gav etter, og jeg tviholdt meg i manen til min vakre herlige hest.. Jeg skulle bare ikke falle!….
Disse smertene hadde jeg aldri kjent før, og de var helt grusomme.. Men jeg gav meg ikke, så det bar ut i distanseløypene med Etanec igjen. Da vi var kommet ut i løypene og var alene, kunne jeg endelig tillate meg å ta meg til brystet og la tårene renne fritt. Vinden tørket dem bort før noen andre fikk sett dem likevel.
Jeg var klar over, der og da ? at jeg måtte bestille time hos legen med det samme?. Noe var spinn hækka gærnt?

Da legen undersøkte meg, var bare beskjeden kort og enkel,- « du må til sjekk på sykehuset. Og du skal reise inn i morgen! «
Jeg ble litt varm i kinnene, og kjente at øynene begynte å « svette « litt? Var det det jeg mistenkte at det var tro?…
Well,- tur inn til sykehuset ble det. Først tok de mamografi av brystet, men der så de ingenting unormalt. Deretter var det tid for å sjekke brystet med ultralyd. Og hva så de vel der?..
Like bak brystvorten min, lå der er kul?
Denne skulle de ha prøve av, noe som er normal prosedyre.

Uten noen form for bedøvelse, stakk de en lang nål inn i brystet fra siden. Det føltes som at de stakk den halvveis inn i brystet mitt, og det var nok det de gjorde også. Jeg skulle faktisk heller født en baby enn å gå gjennom nettopp en slik prøve en gang til!!
Tårene spratt mens de jobbet med å få tatt nok celleprøve, og etter å ha stukket meg hele tre ganger for å forsøke å få ut celle som de kunne sjekke. Måtte de ty til en annen prøve.
Takk Gud!, denne gangen fikk jeg bedøvelse!! Jeg så at det var en tykkere form for nål som skulle inn i brystet mitt. Men jeg gav blanke pepperen i nettopp det nå, for nå kjente jeg ikke at jeg egentlig hadde noe bryst i det heletatt!
Denne prøven gav resultat til dem som skulle ha celler og sjekke for brystkreft.
Og resultatet som kom, fikk meg regelrett i kne med hysterisk hulkegråt på sykehuset!…..

« 99% sikkerhet i at dette er en ondartet kreft du har fått «, var ordene som ble formet fra munnen til sykesøsteren som hadde henvendt seg til meg inne på et kontor.
Jeg så livet formelig fordufte like foran øynene på meg? Min datter som var hjemme hos seg, og ikke hadde peiling på hva beskjed jeg nettopp hadde mottat? Hva om jeg ikke kom til å overleve kreften? Hva da med min datter? Vi er så nært knyttet til hverandre, vi se mor og datter. Men også to gode venninner..

Kreft typen  jeg hadde fått, heter Phyllodes ? og er en type brystkreft som ikke sprer seg til lymfene. Det er en sjelden form for kreft, som omdanner seg fra godartet til ondartet kreft i løpet av kun to uker..
Og nettopp denne hadde da jeg fått..
Turen hjem husker jeg ikke så mye fra, annet enn telefonsamtalen med min herlige datter som hulkegråt i andre enden av telefonen? Jeg er hennes gode venninne evig takknemlig for at hun var der hos min datter, da hun fikk denne telefonen?
Brystet verket som et h****** etter celleprøvene, så jeg la meg i sengen da vi kom hjem.
Og jeg husker min datter kom hjem, kom inn på soverommet og stod der på gulvet å så på meg. Armene hennes hang rett ned, skuldrene hang, ja jeg så at hele henne var lamslått?
Så kastet hun seg i armene mine og gråt som et barn, selv om hun da var så å si voksen.
Hun som alltid var den sterke, ble plutselig den svake ? mens jeg som hadde vært « i kjelleren « siden beskjeden kom. Plutselig ble sterk, trygg og sikker på at dette skulle jeg klare å kjempe imot!
Etter en lang stund med gråt og trøst, fant jeg oss plutselig sittende og se på nettet etter kule parykker i tilfelle jeg trengte strålebehandling og cellegift.

Det er sånn jeg er, en fighter kommer over meg når jeg trenger å kjempe ? og jeg blir så « besatt « av å fighte, at jeg er hundre prosent sikker på å klare kampen jeg må gjennom!

 Dagen kom der jeg skulle opereres. Familien var med meg inn, og min datter fikk følge med og sengen min helt frem til der de klargjør pasienter for operasjon. Hun fikk alle smykkene mine i de små hendene sine, og jeg fikk et gråtkvalt « lykke til, vi snakkes etterpå «, fra henne idet de trillet meg videre?
Operasjonen hadde visst vært vellykket, og jeg våknet noen timer senere helt fortumlet og veldig påvirket av de sterke smertestillende som de hadde puttet i meg.

Noen dager senere kom telefonen jeg hadde ventet på.  Jeg skulle komme inn til ny sjekk, og få beskjed om hvordan kulen de hadde tatt ut ? hvordan resultatet var av den.
Sjekken av brystet gikk strålende fint, alt så bra ut etter operasjonen.
Og så kom svaret på prøvene fra kulen,- ikke ondartet!!..
Jeg jublet!! Jeg gråt av glede ? jeg rett og slett la meg på kne der inne og hulkegråt av en enorm glede!! Hulkegråt samtidig som jeg lo så lattertårer også trillet. Ja det påvirket de rundt meg, så sykepleierne tok til tårer de også.
Jeg slapp cellegift og strålebehandling, jeg kunne få reise hjem igjen og vite at jeg faktisk var frisk allerede der og da!
En mnd senere ble det ny operasjon igjen, bare for å skrape ut litt mer fra brystet. I tilfelle de ikke hadde klart å få med seg alt fra kulen i første operasjon.
Å leve med et noe deformert bryst gjør meg ingenting! Det vitner om en tid, en opplevelse og enorme følelser i sving. En del av mitt liv og min livserfaring.

#brystkreft #kamp #livetskamp #personlig #kvinesdal 

 

4 kommentarer
    1. Ramona2010: tusen mange takk <3 det var et hard tid, så det var ikke så lett å skrive så nye om det.. Og kun to dager etter siste operasjon, flyttet jeg for meg selv. Etter et 17 årig ekteskap.
      Så det var mye som skjedde iden tiden, og vanskelig å sette ord på alt av følelser og tanker.

    2. Ja det skjønner jeg veldig godt. Huff, tøft det der <3 Men husk, du er ikke alene. Men samtidig må man klare eller ønske å ta i mot hjelp. Av og til er det godt å bare vite at folk er der selv om man ikke "bruker" tilbudet. Rart det der.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg