Med hodet under armen, og drittbleie i postkassen

Dagen hadde stort sett gått i ett, med alt som skulle gjøres av de daglige gjøremål pluss nye ting som også var kommet på tapetet.

Rengjøring av stall, grovfor som skulle stappes og veies opp ( jeg har funnet ut at det er herlig å stappe grovfor for fire dager om gangen, hvertfall så er det herlig de tre neste dagene! ), litt leking innimellom, forsøke å få heklet en halvstav eller ti når jeg har forsøkt å ha meg et minutts pause. Jeg hadde nemlig fått det for meg, at jeg skulle strikke og hekle noen søte små ting til en babyshower.

Og for ikke å snakke om alle de huslige syslene som skulle gjøres.

Hodet var overloaded med stress stress stress, noe som ikke er bra for oss som har fibromyalgi ( men det får bli i en annen blogg, om jeg noen gang får det for meg at jeg skal klage hehe).

Kvelden kom snikende, og jeg skulle bare et ærend i butikken. I hodet hørte jeg bare " jeg skal bare….. Og skal bare…. Og skal…. " -, ja du skjønner tegningen?

Idet jeg fløy ut døren grabbet jeg med meg en illeluktende dittbleie. Adeline hadde nemlig hatt diaré nettopp og fått skiftet bleie, plutselig luktet heøe huset av diaré – så den lille kroppen hadde nok ikke hatt en helt god dag selv heller.

Jeg løper nedover mot avfallsdunkene våre, og skal kaste bleien. I farten skal jeg til å løpe forbi den rosa postkassen vår, stopper opp og da blir jeg vitne til en opplevelse som rystet øynene mine!

For selv om hodet skriker " neeeeei neeeeiii neeeeeeiiiiiiiii ", så ser jeg armene løfter seg opp, åpner det rosa lokket og skal til å trøkke drittbleien nedi!… Plutselig klarer det stressa hodet mitt å connecte med armene, som heldigvis senker seg igjen – med bleien trygt forvart i hånden heldigvis.

Munnen min for er til en smal strek, kinnene inntar en lyserød fargetone og øynene flakker fra side til side. Var det noen som så oppstyret tro?

De tre står der borte ved siden av hverandre og gaper mot oss! Tre søppeldunker var vitne til det som nettopp skjedde..

Jeg rettet meg opp i ryggen, og strentet med rak rygg rett imot dem! Løftet lokket på den ene dunken og slapp posen med en kvelende odør, oppi. Klasket nevene mot hverandre, som når man har lekt seg i sandkassen og ikke vil ha sandkassen fra hendene med seg inn. Og tenkte " der fikk du den! Tenk å glo sånn på andre folk, makan til frekkhet altså! "

Jeg satte meg i bilen og stoppet ikke før jeg var kommet til den butikken jeg skulle innom og handle noen våtservietter til ansiktet.

Jeg tuslet bort og fant våtserviettene og tok peiling mot disken. Betalte kontant, og kjente bare hvordan latterkrampa var i ferd med å gripe meg med alle sine kilende fjær! For der tar butikkmannen imot pengen, samtidig som han grabber våtserviettene og skal forsøke å stappe hele posen med alle serviettene inn i automaten som sluker papirpenger! Mon tro om han hadde hatt en liknende dag som meg, og som ikke hadde hodet helt på connect med armene sine, han heller?

Jeg klarte okke å holde meg, latteren kom boblende opp fra langt nede i magen et sted! Jeg gapskrattet inne på butikken, og forsøkte å trøste butikkmannen med å fortelle han min lille latterlige historie fra bleien og postkassen. Sikkert bare en mager trøst for en ordentlig flau hardtarbeidende mann, men den eneste trøsten jeg hadde på lager der og da 🙂

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg