Mennesker er så forskjellige, noen er renhjertet gode tvers gjennom. Og så finnes der de som er falske, viser omsorg utvendig men hjertet er av betong…
Dette får mange dyr kjenne på de små kroppene sine, ja store kropper også for den saks skyld. Men denne bloggen handler om de små hjelpeløse…

Hei, mitt navn er Oscar. Jeg skal nå fortelle dere min historie, og den kan være litt vond å høre. Men jeg vil forsøke å nå frem til de hjerter som er åpne for å forstå oss små, og muligens strekke ut en hjelpende hånd for oss som ikke har hatt det så bra. Men som har fått en second chance hos Dyrebeskyttelsen.

Min mamma levde på en palle helelivet sitt, en europalle!.. Av mat fikk hun kun knekkebrød og grisepellets. Ingenting gress om sommeren, ingenting høy hver dag, som vi kaniner så inderlig trenger for å holde tarmfunksjonen i gang. Ingenting små godbiter av og til, og ikke noe godt underlag til bena sine, eller noe form for bevegelse så benstammen og muskler kunne få utvikleseg riktig.
Der på denne pallen, fødte hun oss 8 søsken. Så vi levde altså ni kaniner på denne lille biten av en verden. Vi små barn visste ikke bedre, vi trodde dette var den eneste verden som fantes. Og matenmåtte vi dele broderlig på.
Men en dag kom der noen folk og hentet oss, og mange andre kaniner som hadde levd slik som oss. Folkene var fra noe som heter Dyrebeskyttelsen, dette var folk med et varmt og godt hjerte – som syntes synd i oss, og dette merket vi! Vi kunne føle deres hjerte blø for oss små, og vi kjente kjærligheten stråle fra deres hjerter når de holdt oss godt inntil dem mensde løftet oss opp fra vår lille verden.
Vi fikk oppleve at der fantes god mat som vi måtte lære oss å spise, det var rart å spise gress og høy for aller første gang. Og vi fikk noe annet enn den grisepelletsen vi hadde fått, vi fikk noesom heter Oxbow og som smakte rett å slett helt himmelsk!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Lille meg som bebis, og min kjære mamma, Gullet – den dagen vi flyttet HJEM!

Plutselig fikk vi stor plass å bevege oss på, noe som var merkelig.. Musklene våre var ikke noe sted på kroppene våre, så vi klarte ikke løpe så mye med det samme. Og min stakkars mamma holdt på å dø den natten vi ble reddet….. En herlig dame satt oppe og våket over min mamma hele den natten, forsøkte å få henne til å drikke litt av og til. Men mamma orket ikke… Hun bare lå der, orket ikke noen ting. Jeg tror hun begynte å tenke på oss barna, for neste morgen klarte hun å få såpas med krefter at hun klarte å drikke litt, og så senere klarte hun å begynne å spise litt høy også.
Damen som hadde sittet vakt over mamma den natten, var så inderlig glad! Man kunne kjenne hvordan kjærligheten fra hjertet hennes strålte mot oss alle sammen. For den dagen vi ble reddet, var vi hele 21 kaniner som fikk en ny sjanse hos dyrebeskyttelsen nemlig.

Mamma hadded ikke muskler i det heletatt, og frembena hennes klarte hun ikke å strekke ut sånn at hun kunne gå fremover. Dette var noe som folkene som reddet oss måtte få mamma til å trene på. Og smått om senn kom bevegeligheten frem hos mamma, og hun klarte å gå fremover. Hun var veldig veldig tynn, og vi små måtte jo drikke litt melk fra henne til tider, noe som også gjorde at hun ikke la på seg så mye med det samme.
Men med riktig og god mat, og mer plass til å løpe på – så kom vi oss alle sammen. Musklene utviklet seg, benstammene våre ble styrket og vi begynte å løpe rundt og hoppe som galne! Vi søsken lekte masse sammen, og lærte oss alle slags rare vridninger av de herlige kroppene våre når vi gjorde hopp i luften. Nå var livet verdt å leve!!
Mamma kom seg også, og tro det eller ei, men hun løp og gjorde slike kule hopp i luften hun også!

Min best buddy i tykt og tynt,- Caramell.

Etter en stund flyttet jeg og mamma til et hjem der vi skulle få bo resten av livene våre. Der hadde vi det helt supert, stor plass å løpe ute og stor plass å løpe og kose oss på inne. En varmelampe hang ned fra taket, der vi kunne varme oss. Og to Holer som vi kunne krype inn i og sove. Masse godt høy, den samme supergode pelletsen og ikke minst masse kjærlighet og kos.
Menså en kveld ble mamma alvorlig syk…. Matmor tok mamma med seg i all hast og kjørte full fart til dyrlegen med henne, men den natten døde mamma….
Hun fikk noen gode måneder i frihet, og jeg er veldig takknemlig for at dyrebeskyttelsen gav mamma disse månedene i frihet. Det fortjente min elskede kjære mamma, Gullet…..

Selv så ble jeg veldig lei meg, og trakk meg inn i meg selv. Jeg sørget veldig over tapet av mamma, og dette så matmor. Hun forsøkte å trøste meg så godt hun bare kunne, men jeg orket ikke annet enn å være alene… Helt alene….
Så matmor fant ut at jeg trengte en ny venn for å leve et godt liv videre! Dermed kontaktet hun dyrebeskyttelsen igjen, og de hadde den perfekte venn for meg. Så dermed kom søte Caramell hjem til meg.
Vi ble fort venner, og nå er vi som Lady og Landstrykeren,- vi spiser mat og plutselig møtes de små munnene våre hverandre – vi har visst spist av samme høystrå! Dette var jo ganske morsomt da, så det gjør vi ofte.
Caramell sin fortid er uviss, dyrebeskyttelsen fant han ute en dag. Og ingen vet noe mer om han, stakkar.
Men nå har vi det godt, og her skal vi bo så lenge vi lever. Snart kommer der enda en kompis til oss, fra dyrebeskyttelsen selvfølgelig. Matmor klarte ikke si nei til denne skjønnheten som skal komme. Og det følesjo godt å vite at vi kommer alle sammenfra samme dyrebeskyttelse, det gjør oss på en måte til brødre. Selv om de er forskjellig størrelse oghar forskjellig utseende.

Matmor er ganske okey – her får hun nuss av Caramell med sine ” hoptikopter ” ører.

Om noen av dere tenker på å anskaffe dere et dyr, VÆR SÅ SNILL OG KONTAKT DYREBESKYTTELSEN og hjelp en av oss til et bedre liv! 
Her er link til den dyrebeskyttelsen alle vi kompiser kommer fra: Dyrebeskyttelsen Horten/Tønsberg
Dette var min historie, som heldigvis endte som et eventyr. Men der er mangeav oss som ikke har det så bra, kan du tenke deg å hjelpe?

Med påholden kaninpote; belgisk kjempe Oscar.

Her kan dere se litt av hvordan vi har det her, stor utegård å hoppe og sprette i – and we LOVE it!