Jeg vil ta dere med 4 år tilbake i tid. Til en morgen som rokket grunnen jeg stod på, der jeg trodde jeg skulle miste min så inderlig kjære hund, Kiwi… En dag som sitter klistret i hukommelsen min, og som jeg grøsser over selv når jeg tenker på det den dag i dag.
” En søvndrukken Michelle svarer lavt, men da hun hører angsten, panikken, gråten min – så kommer hun seg fort på bena og løper ned trappen mens hun spør hva som er skjedd!
Alt jeg klarer svare er bare ” Kiwi… Det er Ki, Michelle… Hun er blitt sparket….. Knekkelyd…. Åh, herregud!!….. ” og så er jeg tilbake i krampegråten igjen. “
Fuglene hadde ikke stått opp enda. Vi skrittet hjemover i lyset fra hodelykten på ridehjelmen min. Iskrystallene danset om kapp overalt rundt oss, nydelig dans som fanget blikket og interessen min mens Etanec gikk med senket hode for å strekke godt i muskulaturen etter denne grytidlige morgenens treningstur.
Vi lister oss stille inn stalldøren, inne hilser de andre hestene på oss ? de vil ha frokosten sin nå og å få komme ut å bevege på seg. Mens jeg saler av Etanec, kommer de to deilige stallkattene løpende inn i boksen til Etanec. De ser fullstendig tissetrengte ut der de løper om kapp inn, og huker seg borterst i et hjørne i boksen hans. De blir sittende der en stund før de er klar. Rare pusene, jeg vet jo at de lett kan hoppe opp på boksdøren og ned i boksen hans.
Mens hestene spiser kraftforet sitt inne i hver sin boks, henter jeg ut hundene våre som trenger å få ta morgen tisseturen rundt på gården her. Samtidig bærer jeg ut de finmaskede høynettene til innhegningen så hestene skal få spise frokostene sine ute. De pleier alltid få spise høyet ute, slik at de får bevege seg mest mulig.
Toruk er alltid den som får komme ut først, han er den av hestene våre som ikke bryr seg om han går alene litt mens jeg henter ut resten av hestene.
Etanec derimot er helt stig motsatt ? han løper rundt og roper så bare det, om jeg hadde forsøkt å slippe han ut først, alene.
Hundene løper rundt og koser seg på tunet, de er så vant til hestene som jeg leier ut og inn at de syntes ikke de er så interessante lenger. Før var de veldig ivrige på å sjekke ut kodeleddene deres, men nå har det heldigvis roet seg.
Neste hest jeg leier ut er en som vi har hjulpet eier med å få beholde. En utrolig herlig hest som jeg er blitt veldig glad i, ja jeg er utrolig glad i eieren også. Hun er blitt ei skjønn venninne av meg i den tiden hesten hennes har stått her.
Den ene tibben min, Brumle, tripper så fint ved siden av meg. Så jeg velger å stoppe et lite øyeblikk for å gi ham en godbit. Både fordi han gikk så fint ved siden av meg og fordi han holdt blikkontakt med meg.
I sidesynet ser jeg plutselig at hesten gjør en liten brå bevegelse, etterfylt av en ekkel og misstenksom knekk ? lyd. Et hjerteskjærende hyl kommer fra den andre hunden min, en nydelig samojed ved navn Kiwi.
Idet hun raver bortover bakken på ustø bein og halen mellom bena å hyler, så kommer det bare et høyt ” HERREGUUD!!! ” fra meg… Jeg skjønner med det samme hva som skjedde, hesten hadde sparket Kiwi et sted. Jeg ante ikke hvor hun var truffet men trodde det var et av bakbena som var truffet siden hun var så ustø. Klumpen i halsen var ikke til å deale med, så tårene kom fossende nedover kinnene mine.. Lyden jeg hadde hørt, var jeg overbevist om at var et brudd et sted i skjelettet hennes.
” Kjære Gud, la meg få beholde min kjære Ki… Jeg må få beholde henne!! La det være noe annet jeg hørte, la det være ingen brudd eller noe slikt. Jeg trenger denne fantastiske hunden rundt meg i noen år til… Vær så snill, Gud….” – tankene mine var hos Ki, men før jeg kunne få sjekket henne måtte jeg leie hesten ut i innhegningen. Aldri har de få meterne bort til innhegningen vært så langt…
Jeg lot Etanec og Dropi stå inne mens jeg ropte til meg Ki. Hun kom ravende bort til meg, skalv som et ospeløv og var tydelig begynt å gå i sjokk.
Mobilbilde tatt morgenen etter. Her kan du se hvor utrolig hoven hun ble fra snuten og oppover mellom øynene… Smertene er lett å sse i øynene hennes her. Stakkars gullet mitt, hun har hatt noen veldig smertefulle dager nå!
Et lite kutt over høyre øye var det eneste som viste spor av at hesten hadde sparket henne. Litt blod og litt hestemøkk lå i den så ellers hvite fine pelsen hennes. Så jeg skjønte jo med det samme at det var ikke bena som var blitt truffet, men ansiktet.
Hun hadde stått på god avstand fra hesten da sparket kom hel uventet og uprovosert. Så hoven hadde truffet henne med full styrke..
Jeg hulket mens jeg løp mot døren til huset, Kiwi geleidet jeg med meg og lot tibbene bli igjen ute da jeg lukket døren bak oss. Jeg visste ta det var så tidlig på morgenen at min datter og barnebarn på snart 5 mnd enda lå å sov. Men jeg trengte hjelp nå..
” Michelle?! M-I-C-H-E-L-L-E !! “
En søvndrukken Michelle svarer lavt, men da hun hører angsten, panikken, gråten min – så kommer hun seg fort på bena og løper ned trappen mens hun spør hva som er skjedd! Alt jeg klarer svare er bare ” Kiwi… Det er Ki, Michelle… Hun er blitt sparket….. Knekkelyd…. Åh, herregud!!….. ” og så er jeg tilbake i krampegråten igjen.
” Ring dyrlegen med det samme, mamma! ” Michelle overtar Kiwi, studerer henne nøye og begynner umiddelbart å prate rolig til henne mens hun forsiktig ser om hun får rører ørene hennes. Så snart hun merker at det går greit, begynner hun å massere øreflippene forsiktig. Dette gjør hun for å forhindre at hun går i sterkere sjokk, slik massering kan faktisk redde liv både på mennesker og dyr.
Imens forsøker jeg å få sagt noe vettug til veterinæren, men sjokket, gråten og hulkene hindrer meg i å fremstå så veldig verbalt fornuftig. Og får beskjed om å bare komme så snart vi kan. Så Mina Adeline ( mitt barnebarn ) får stell og frokost, og så bærer det avsted til klinikken med Ki.
Jeg og Kiwi ligger og slapper av sammen, mens vi venter på å reise til veterinærklinikken for sjekk..
Ei superherlig venninne står utenfor klinikken og venter på oss. Hun gir meg og Michelle en god varm klem og sier at dette går bra, før hun bærer Kiwi inn til veterinæren for meg.
Siden Kiwi har hatt en slik traume og sjokk, er det risikabelt å legge henne i narkose samme dag. Veterinæren sjekker hodet hennes og finner ikke noe usymmetrisk. Så han sier at hun skal få to sprøyter, en med antibiotika og en med smertestillende. Så skal vi komme tilbake neste morgen for å ta ct ? scanning av kraniet hennes.
Vi ankommer klinikken dagen etter med ei molefonken Kiwi. Min herlige venninne står og venter på oss i dag også. Jeg er så utrolig glad for at hun er med oss på dette, hun er en slik herlig støtte og er hundemenneske inn til beinmargen.
Kiwi får narkosen og vi må vente noen timer før vi har noe svar på hvordan omfanget er på skaden. Jeg føler jeg går rundt meg selv denne tiden.. Vi tar en tur hjem til min venninne, og så snart tiden nærmer seg for at vi kan få svarene, kjører vi ned igjen til klinikken.
Jeg har så vondt i magen min…..
Hele 840 bilder var blitt tatt under ct – scanningen. Bildene viser at der er flere små brudd, brister mellom øynene og på tvers over nesebeinet hennes. Et brudd gjør at en liten bit stikker inn i den høyre bihulen, og der er tre fire små biter som stikker inn mot det høyre øyet. Men heldigvis er ikke øye eller syn berørt! Øyet har visst en cm med fett rundt seg, så det er godt beskyttet.
Siden bitene – og bruddene – ligger såpass fint mot hverandre, trenger hun heldigvis ikke operasjon. Dette skal få hele seg selv, få gro i fred.
Jeg var så full av følelser mens vi satt der sammen med veterinæren og så på bildene. Lettelse for at Kiwi overlever dette, fortvilet og lei meg for at dette skjedde, sinna, frustert….. Ja følelsespekteret var ganske så overloadet kan man trygt si.
Man kan se flere brudd her enn hva pilene viser, bare studèr bildet så ser du dem.
Heldigvis hadde Kiwi fått smertestillende sprøyte hos veterinæren, så resten av den dagen hadde hun ikke så veldig store smerter egentlig. Ikke sammenliknet med hvordan smertene skulle bli neste dag.. De smertestillende tablettene jeg hadde fått med meg hjem, funket ikke så bra på henne. Så hun brukte labbene opp til snuten sin og skrapte for å få bort smerter, og hun lå mye. Ville ikke være med ut eller noe, bare lå der.
Så etter en telefonsamtale, kunne jeg komme til klinikken og hente en annen type og sterkere smertestillende til henne. Selv om hun såklart enda har ganske vondt, så tar disse tablettene en del av de verste smertene hennes. Hun er veldig hoven over hele nesen sin og opp til toppen av hodet sitt. Men det er jo forventet når hun har fått seg en slik hard og kraftig kilevink..
Jeg er så glad og lettet over at det tross alt gikk så bra med henne! I mine øyne så hadde hun englevakt denne morgenen.. Og jeg føler et stort behov for å sende en stor takk til både Gud og dem rundt oss som vi ikke lenger kan se, for all hjelp så Kiwi skulle få overleve!. Jeg er heldig som får ha denne herlige hvite kosebamsen rundt meg hver dag, verdens aller beste Kiwi <3
Hva som egentlig var grunnen til sparket er ikke godt å si. Det kom helt uprovosert og helt “ ut av det blå “. Men samtidig var det ikke noe grunn til å bli sinna eller irritert på hesten, den følte nok at den hadde grunn til å lange ut med bakfoten der og da.
Den ble ikke skremt av noe, det var vindstille og ikke noe som kunne skremme på noen måte. Men det får bli med undringene, tankene, funderingene og forvirringen..
