Neitakk til flere frosker!

Jeg er nok kommet dit hen i livet mitt, der jeg blir sittende og tenke på hva jeg egentlig har lyst til å gjøre med mitt liv?! Vil jeg velge å leve resten av mitt liv alene, eller velge å lete etter ” den store kjærligheten “? Finnes virkelig ” den store kjærligheten ” tro? Selv har jeg sluttet å tro på den, uansett om den finnes eller ikke.
Selv om man møter den man kjenner i hjertet at er den rette, så har jeg personlig erfart at det nødvendigvis ikke trenger å være gjensidige følelser. Og dermed går alt i samme retning som høna sparker! 
Av og til nå j eg ser på bilder av venninner og deres menn, kan jeg se i bildene at det er ekte kjærlighet dem imellom. At det er en helt spesiell og enorm fantastisk kjærlighet mellom dem, men likevel tror jeg ikke lenger på at en slik kjærlighet er der ute et sted for meg. Ja jeg vet,- nå høres jeg ut som en sutrekoppen som forventer av dere lesere å få kommentarer eller meldinger om at ” selvfølgelig finnes den! Du finner den rette mannen i livet ditt når tiden er inne ” bla bla bla.. Vel, nope! Jeg er ikke ute på fisketur etter trøstende ord i det heletatt.
Jeg er enkelt og greit bare et passe dypt dykk inn i mitt hjerte for å avdekke litt om hva jeg egentlig ønsker med fremtiden min og med livet mitt. 

Snart kommer der en nydelig kraftig kar på fire ben og med baller av stål, som skal bo hos oss! Han blir min kar, min følgesvenn gjennom tykt og tynt, min beskytter på jord og min lille families bodyguard. Men de dype forstandige øynene som om kort tid kommer til å lyse mot meg, forstå meg uten ord og velge frivillig å være ved min side – elske meg betingelsesløst for nettopp den jeg er. Ingen svik, ingen løgn – bedre kan det faktisk ikke bli! 
Når jeg har han rundt meg, føler jeg ikke noe behov for å ha noe mer mannlige energier rundt meg. Om det er feil? Aner ikke. Og om det er slik det kommer til å forbli? Aner ikke.
Men når jeg for en gangs skyld legger all spøk og morsomheter til sides, og faktisk tørr kjenne etter på hva jeg tenker føler og mener. Så er det nettopp oppgitthet jeg føler på inni meg!… Jeg føler aldri etter på hva mine innerste tanker og følelser er, jeg er flink til å spille på latter og morsomheter istedet.
Jeg liker ikke å åpne meg på denne måten, selv ikke overfor meg selv engang..

Livet har lært meg så utrolig mye! Før var jeg så blåøyd og lettlurt, jeg gikk i feller etter feller… Og jeg lærte dessverre ikke før det var for sent.. Det gjorde noe med meg som endret hele mitt syn på det å tørre finne seg den partneren i livet som man ønsker å dele livet sammen med.
Jeg lærte meg på verst tenkelige måte for en kvinne, og lese øynene til en person i løpet av de første sekundene man møtes. Jeg tar en kjapp vurdering der og da om det er trygt for meg å bli værende i situasjonen, eller om jeg skal velge å gå vekk fra personen.
Kroppspråket og ansikts grimaser/uttrykk er også noe jeg fort tolker, i tillegg til det man normalt sett vurderer.
Alt dette satt sammen, og jeg gjennomskuer menn så fort at jeg til tider blir fysisk kvalm av enkeltes oppførsel. Hvor blir respekten for kvinnen hen hos enkelte menn? De sier de har stor respekt for kvinnen, men snakker og handler stikk motsatt?! 
Ikke tro at jeg drar alle under samme krakk,- for all del det gjør jeg ikke! Jeg er blitt kalt rasist opptil flere ganger, ikke begynn å kalle meg noe negativt overfor menn også! Ærlig talt, jeg er hverken noe form for mannehater eller rasist!

Jeg tror bare ikke på kjærligheten mellom meg og noen annen enn dyrene mine. Det føles jo helt banalt å sette ord på hva jeg føler og tenker, syntes det høres helt merkelig ut når ordene kommer på pc`en og ikke bare forblir langt inne i hjertet mitt et sted. Det er nesten så jeg tenker at dere som leser dette, tenker at ” hun har seriøse problemer som hun må ta opp med en psykolog!
Been there, done that – i flere år etter at en alvorlig traumatisk hendelse oppstod. Og jobbet meg ut av diagnosen PTSD.
Mulig der en gang i mitt liv dukker opp “ the one ” igjen – en annen enn den personen jeg så som ” the one ” for meg i min ungdomstid på skole.
Og mulig jeg blir overbevist om at jeg har tatt feil de siste årene nå, og at valget mitt om å bli gammel mormor med masse dyr og ingen mann er feil. Det gjenstår å se, men foreløpig og sikkert i lang tid fremover – så har jeg nok menn i mitt liv med hesten min Etanec, min dritkule skipskatt Fersken, og den kommende seriøst respektfulle vakthunden min!

Som sagt så er jeg ikke flink til å gå slik dypt inn i mitt hjerte og tankegang, så det kommer nok ikke til å bli hovedtemaet i bloggen min fremover. Men jeg skal være såpass ærlig overfor dere lesere, at jeg skal si fra om der dukker opp en gentleman som klarer å tine mitt hjerte og overbevise meg om at våre liv skal leves sammen resten av livet! Men helt ærlig så tror jeg ikke at jeg er istand til å kjenne på forelskes følelser mer, jeg tror jeg kun er istand til å kjenne vennefølelser. Men det er jo godt å ha venner, ikke sant? 
Jeg er så utrolig lei av å kysse frosker som viser seg å ikke være noe prins i det heletatt! Så heretter blir det kun mine herlige dyr og familien min som fortjener kyss på kinnene sine fra meg.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg