Ultralyd – glede!

J – E – G    E – R    I    E – K – S – T – A – S – E ! 
Spenningen stiger idet ultralydmaskinen startes, og gelèen sprutes på magen. Hva vil komme til syne på det lille tv apparatet til ultralydmaskinen tro? Jeg kjenner jeg skjelver av spenning, selv om jeg hele tiden har vært så selvsikker og bevisst på at der er smått i magen!
En ting er å si det på en selvsikker måte – noe annet er det når sannhetens time er kommet… Tiden er inne for at jeg skal få vite om jeg har hatt rett hele tiden!
Jeg er jo en ukuelig optimist hele tiden.

Da spørsmålet kom om jeg ville være med på utralyd, var jeg ikke sen om å takke JA. Selvfølgelig ville jeg det! Det er stort å få være med på ultralyd, og i tillegg gjaldt det jo på en måte meg også da. Eller, i hvertfall sånn indirekte – for å si det sånn.
Som dere sikkert husker, så mistet jeg min aller beste venn gjennom 11 år – i sommer.. Kiwi var den herligste samojedhunden jeg noen gang har hatt ( jeg var oppdretter av denne rasen i en god del år, og drev kennel Aquasam ). Vi opplevde, slik som så mange andre hundeeiere, mye godt og vondt sammen. Vi opplevde også noe svært traumatisk!… Såpass traumatisk at det er årsaken til bytte av hunderase denne gangen.
( Her er link til bloggen om du vil lese hvordan jeg mistet mitt halve hjerte i sommer; Når hjertet gråter blod… )

Uansett hvor enn jeg elsker samojedhunden, dens herlige lynne, fantastiske oppførsel overfor barn, dens vidunderlige mangfold av egenskaper og bruksområder osv osv. Jeg kunne snakket og skrytt av denne rasen i evigheter, og den er verdt hvert eneste ett ord!
Men når det kommer til vakthund egenskaper, så mangler det litt på det med å leke politi overfor personer som trosser grenser..

Den lykkelige vordende mor lå motvillig på ryggen sin, mens veterinæren la apparatet på magen hennes. Den kalde gèlen mot huden hennes, tror jeg ikke gjorde det noe bedre. Opp på skjermen poppet det straks tre små bobler, og inni dem noen små firbente nurk.
Gleden i rommet hos veterinæren var virkelig til å ta og føle på nå! En kunne kjenne hvordan det forandre seg fra spenning som lå i luften, til en lettelsens glede som fylte rommet helt plutselig!
Veterinæren sa at når en kan se valper såpass fort under ultrayden, så tyder det på at der er en del små nurk inni magen hennes. Disse tre så hun med det samme, og ganske så langt bak også, bare på den ene siden av magen. Der lå småttiser på andre siden også, så vi. 
Så jepp, nå skal det bli liv i huset vårt igjen!

Jeg har alltid drømt om å ha en vakthund, en hunderase som er avlet for å passe på folk og hjem. Men likevel ble det aldri til at jeg fikk meg noen vakthund.
Ikke før nå! Slik som livet tok en real 360 graders vending like før jeg mistet Kiwi, har jeg aldri noen sinne opplevd! Jeg har alltid vært glad i edle hester og hunder, selv om samojeden da ikke er noen direkte edel rase på noen måte. De er robuste.
Robust skulle også den neste hunderasen min være, noe jeg fikk erfare da vi kom på Lister Hundesenter i Kvinesdal en kveld etter ferien i sommer for å hente hjem hundene våre.
( Dette er det eneste hundesenteret jeg kommer til å levere hundene mine fra meg. Hundene har det helt fantastisk, samt at jeg fikk tilsendt MMS av hunden min på turer og hjemme på senteret, med skriv om hva de har gjort den dagen. Jeg kjente at jeg kunne slappe helt av på ferien min, og bekymret meg ikke for Kiwi i det heletatt. En herlig følelse. )
I døren møtte nemlig tre nydelige rottweilere oss! Det herlige og rolige gemyttet dems! Jeg ble helt målløs, for det var nemlig ikke sånn jeg hadde hverken hørt at denne rasen er, eller lest at de er. Men disse tre vakre skapningene hilste oss velkommen inn, ja til og med mitt lille barnebarn på 3 år ble ønsket velkommen på en slik kjærlig og fantastisk måte av disse rolige rottweilerene.
Jeg følte meg slått i bakken tankemessig sett! Var det sånn disse hundene skulle være altså? Tankene raste i hodet mitt, ingenting stemte med hva jeg hadde lest og hørt om denne rasen…

Jeg lå på gulvet og koste med hundesenterets rottweiler hann, da jeg plutselig kjente en helt merkelig følelse fylle meg! Der og da visste jeg med 110% sikkerhet at jeg har funnet den rasen jeg skal ha! Det var ingen som helt tvil i min sjel lenger, ja jeg skriver ” lenger ” – for jeg har lett etter den rette hunderasen som jeg vil ha når jeg en gang i tiden kom til å miste Kiwi..
Jeg har søkt i noen år etter den rette rasen, men ikke funnet den. Og der,- mens jeg ligger på gulvet med den største rottweilergutten jeg har sett, med et hode så stort at hånden min blir en liten fis mellom ørene hans. Nettopp da vet jeg plutselig hva hund jeg skal ha!
Jeg skal ha en rottweiler!!
Nå hører det med til historien at vi spurte eierne av senteret mye om rasen, vi snakket i sikkert et par timer om rasen mens jeg hele tiden lå på gulvet og klødde på den ene rottisen etter den andre. Og mens mitt 3 årige barnebarn lekte og koste seg sammen med hundene hun også.
Så familievennlig de er, så flink de er med barn, så forsiktige og med et gemytt som er helt utrolig!

I denne mnd blir de små nurkene født, og siden vi er naboer kan vi ta noen sneekpeek på de små litt oftere enn hva vi hadde kunnet gjort om vi bodde langt borte fra hverandre. Det er ca. 3 uker igjen til de små kommer til verden, og vi venter i spenning og gleder oss helt vilt!
Nå skal det endelig bli litt mer liv i huset vårt her på småbruket, endelig skal det bli turer igjen med hund og en kompis ved min side i mange år fremover.
Det føles nesten litt uvirkelig, men på en annen måte ikke. 
Dette blir rett å slett helt fantastisk!!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg