Når noe mangler….

” Jeg måtte på ren skjær viljestyrke, ta tak med begge hendene og godta at dette kom til å gjøre så vondt at jeg skulle være glad om jeg forble ved bevissthet. Jeg tok tak med begge hendene, en på sengegavlen og en bak med på madrassen. Og så vred jeg meg over så jeg ble liggende på andre siden min.
Jeg kjente tårene fant steder i huden min og renne nedover kinn og hake på, noen bestemor-steder i huden og noen steder rant det over og fant nye steder i huden min.
Der lå jeg,- ute av stand til å likevel reise meg opp.. “

 

If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate( Link opens in new window )

 

 

Regnet siler stille ned ute, jeg sitter og ser hvordan vinduet blir mer og mer fylt med regndråper som renner nedover, og gjør vinduet nesten usynlig å se gjennom. Ikke har jeg kaffekopp i hendene, og ikke har jeg røyken mellom fingrene. Kaffe gjør meg vondt i magen, og røyk bruker jeg ikke lenger. Har vært røykfri i 159 dager nå.
Men noe mangler likevel….


Da vi flyttet hit for nærmere tre år siden, endte jeg opp med en kraftig prolaps i ryggen. Med en isijasnerve som lå i konstant klem.
Det ble operasjon for ca halvannet år siden, en operasjon som egentlig var vellykket. Men så klarer jeg jo å antagelig begynne å løfte litt for tungt, litt for tidlig. Tror jeg..

Her om dagen skulle jeg stå opp, men kunne ikke røre meg da jeg våknet. Vesle Adeline lå og sov ved siden av meg, siden hun hadde dratt inn både pute, dyne, Paw Patrol pleddet sitt og ” ninen ” sin. Siden det hører til fortiden at jeg kunne klare å stå opp før henne, så ville jeg absolutt ikke vekke henne!
Så der lå jeg da…. Ikke kunne jeg klare å vri meg over på andre siden, og ikke fikk jeg tak i min datter på telefonen. Jeg ringte sikkert fem ganger, men hun hadde nok satt den på lydløs..

Jeg måtte på ren skjær viljestyrke, ta tak med begge hendene og godta at dette kom til å gjøre så vondt at jeg skulle være glad om jeg forble ved bevissthet. Jeg tok tak med begge hendene, en på sengegavlen og en bak med på madrassen. Og så vred jeg meg over så jeg ble liggende på andre siden min.
Jeg kjente tårene fant steder i huden min og renne nedover kinn og hake på, noen bestemor-steder i huden og noen steder rant det over og fant nye steder i huden min.
Der lå jeg,- ute av stand til å likevel reise meg opp..

Nå var jeg glad for at mitt lille søte barnebarn lå og sov så godt ved siden av meg, for dette syntes jeg ikke var noe som hun trengte å se. Ja så sant som hun ikke våknet da. Men i såfall så var det meningen at hun skulle våkne og finne hjelp til meg.
Selv bad jeg en stille bønn om at veslejenta skulle skånes for å se sin momma slik.

Jeg vred mer på meg, ved å ta tak med begge hendene i nattbordet. Og med et lite smell falt jeg på gulvet, akkurat slik som planen min var.
Det var nemlig da at jeg oppdaget hvor ille det egentlig stod til med meg…
Jeg kunne ikke bruke bena mine i det heletatt, kunne ikke klare å få de opp under meg, og det skulle vise seg at jeg heller ikke kunne klare å gå på bena mine heller……

Hva skulle jeg gjøre noe da?!… Jeg forsøkte å ringe min datter et par ganger til, men hun hørte ikke et kvekk… Her var jeg helt alene, så dette måtte jeg bare klare! Enkelt og greit!
Helt ærlig? Jeg husker ikke hvordan jeg klarte å komme meg opp fra gulvet. Men klærne mine hadde jeg lagt opp i sengen, selv om jeg var ute av stand til å kunne kle meg likevel.. Fra sengen har jeg klart å komme meg i stående stilling, men bena ville ikke bære meg! Jeg måtte slepe bena etter meg, og bare konsentrere meg om å slepe en og en fot. Ikke tenke på avstanden mellom rommene våre og hvor langt det var igjen. Det er jo ikke langt i det heletatt, noen få vanlige sted bare. Men dette var en uendelighet for min del nå..

 

 ” Michelle, våkne. Kan du hjelpe meg på noen måte tro? “, jeg snakket så høyt som jeg  trodde kom til å vekke henne. Samtidig som jeg ikke snakket så høyt at jeg vekket  Adeline som lå og sov på rommet mitt.
 Nå kunne jeg nesten ikke stå lenger, smertene tvang meg ned mot gulvet. Bena gav  etter og jeg kjente hvordan viljen min var i ferd med å gi etter og ikke orke mer.

  ” Jeg har så inderlig vondt i ryggen at jeg besvimer øyeblikk.. Kan ikke bruke bena,  må slepe meg fremover. Besvimer snart… Orker ikke mer… “, jeg kjente hvordan  stemmen min ble svakere, mørket i øynene ble sterkere og sterkere, donelyden i ørene  mine ble sterkere og sterkere. Det var som om hodet på en måte lettet fra kroppen nå.

 Jeg sank ned på gulvet ved siden av sengen hennes, og hørte hun begynte å snakke  med noen. Etterhvert skjønte jeg at det var legen hun ringte.
  ” Jo hun er slik og slik….. bla bla bla…… “ jeg orket ikke høre etter så mye, jeg måtte  konsentrere meg om å finne en måte å sitte på som var litt mer komfortabel. Mens jeg  snek til meg dynen hennes siden jeg frøs så jeg hakket tenner superhardt nå..

 Jeg var overbevist om at det var ny prolaps jeg hadde fått nå. Aldri en eneste gang  gjennom det halvannet året som jeg gikk med sist prolaps, så var jeg aldri noen sinne så dårlig som nå!…

Noen timer senere, tok vi sats og begynte jobben med å forflytte meg ned i stuen. Jeg høres ut som DEN gamle skrulla, og så er jeg ikke det.. Selv om jeg er mormor til ei på 3,5 år.
Men jeg kunne kjenne nå hvordan morfin tablettene som jeg hadde fått, hjalp meg. Smertene i ryggen avtok såpass at jeg faktisk kunne klare å stå på bena mine uten å besvime, ta trinn for trinn i trappa uten å besvime.

Jeg ble sendt senere til MR av ryggen min igjen. Jeg har i lengre tid levd i troen om at det nok er arrvev som er årsaken til smertene mine. Og at det er også grunnen til stivheten jeg merker hver eneste morgen, det må faktisk gå langt ut på dag og helst kvelding før jeg er såpass bevegelig i ryggen at jeg kan gjøre noe særlig.
En uke senere får jeg beskjed,- ”  MR viste store forandringer . Du å ha time her “. Jeg holdt på å gå i staver…. Hva?? Hva skjer? Er det virkelig ny prolaps, eller hva er det de har funnet??….. Og hva med livet mitt videre, mine friluftsplaner og drømmer….. 
Jeg falt i grus, og orket ikke så mye mer nå.

Etter en telefon med legen ble det forklart i korte trekk at jeg har slitasje i ryggen. Mer enn dette vet jeg ikke enda, men skal til time på mandag.
Jeg har fått motet tilbake, og har troen på at min dyktige og superflinke lege skal kunne hjelpe meg! Jeg stoler på han, og lever i troen på at han kan klare dette som for meg virker umulig.
Bare jeg kan fylle ryggsekken min til våren, og ta Rocco med meg på lange herlige turer i heia. Overnatte i telt og uten telt, under åpen himmel bare. Få kjenne på den samme følelsen i heia som min bestefar og mine forfedre før han også…..

Slitasje i ryggen, spondylose…. Noe i ryggen er slitt vekk, noe er på en måte borte…. Jeg skal kunne klare å leve mitt liv med dette.. Håper jeg. Ha hesten min, og ta meg godt av han. Ha Rocco og kunne ta alle de lange herlige turene vi to skal ha sammen. Og ikke minst alle de overnattingsturene der hele den lille familien min skal være med på! Tibben Dumle, rottisen min Rocco, Adeline, Michelle og meg.
Jeg er spendt på hva legen kan klare å hjelpe meg med nå fremover… Men jeg tror jeg har klart å hente frem litt mot og viljestyrke igjen nå..


Hvem kan vel vekke noe så søtt som dette?… Jeg er så glad for at hun sov seg gjennom denne morgenen!

 

Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no

 

 

5 kommentarer
    1. Aina: Tusen mange takk, ja jeg håper også at legen kan gjøre noe. Slitasje i ryggraden, jeg aner ikke hva som kan gjøres der. Men han sa der ikke skulle bli operasjon, selv kunne jeg godt ha tatt operasjon om det hadde hjulpet.
      Jeg får sikkert mer svar på mandag, og håper på et god hjelp fra legen min 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg