” … Musklene rundt leppene begynner å slappe litt mer av, men enda er de stramme. Pusten min,- utpusten samler seg og kommer opp gjennom lungene mine og presser seg vei ut gjennom leppene. 
Det blir til et blås, som at pusten skal få fart på kysset som sikkert enda henger i luften like foran meg.
Jeg later som at jeg kan se kysset fly avsted mot målet sitt. … “

Hendene former seg til et hjerte, og øynene samler seg i midten av hullet mellom hendene mine. Musklene i leppene strammes og jeg kjenner hvordan de former seg og slipper ut et ekte og kjærlighetsfylt kyss i luften mot den som øynene mine kan se inni hjertet som hendene mine har formet seg til.
Musklene rundt leppene begynner å slappe litt mer av, men enda er de stramme. Pusten min,- utpusten samler seg og kommer opp gjennom lungene mine og presser seg vei ut gjennom leppene. 
Det blir til et blås, som at pusten skal få fart på kysset som sikkert enda henger i luften like foran meg.
Jeg later som at jeg kan se kysset fly avsted mot målet sitt. Det lander ikke på leppene til en mann jeg elsker, kysset treffer istedet en firbent sjelevenn som har vært ved min side og fulgt meg gjennom tykt og tynt i hele 16 år nå. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Til denne hesten kjenner jeg en uendelig kjærlighet, en kjærlighet som er så intens og så uendelig sterk. Det føles som at vi to har et bredt usynlig bånd mellom oss, som ikke er mulig å hverken klippe over eller skjære over på noen måte.
Vi to hører sammen uansett hva vi opplever, og jeg skal love deg,- vi har opplevd MYE på både godt og vondt sammen! Våre veier skulle egentlig ha vært skilt, han skulle egentlig ha vært død og det skulle egentlig jeg også… Men vi to har likevel overlevd, og tro det eller ei – dette høres både klisjè og eventyrlig ut, men dette er sannheten : Vi er begge årsaken til at vi begge har overlevd!

Mange som leser bloggen min kjenner meg, og for å beskytte personer som har vært mine venner tidligere i livet mitt, så må jeg velge hvordan jeg skriver. Derfor er det deler av mitt liv som må forbli usagt, ikke fortalt i bloggen. Hvertfall foreløpig, til dess jeg er såpass tøff at jeg kan tørre stå opp mot dem og stå for hvem jeg er og hva som skjedde i det jeg vil kalle ” mitt tidligere liv “.

Bloggen er mitt sted, det er mine tanker, mine meninger og mine følelser jeg skriver om. Så om noen føler seg støtt på noen måte, så er det viktig å huske at dette er meg som sitter bak tastaturet. En person med egne tanker, følelser, meninger og oppfatninger.
Så derfor har jeg gitt meg selv lov til å si at ting er skjedd i livet mitt som har gjort at jeg ofte har stilt spørsmål ved ekte kjærlighet mellom to mennesker.. Finnes det virkelig? Og når noen sier at ” Du vet når du finner den rette “..
Vel,- ja jeg fant min store kjærlighet i ung alder, allerede da jeg gikk på videregående og var under full utdannelse. Det var fra min side, kjærlighet ved aller første blikk! Jeg visste der og da at HAN er min store kjærlighet, det var noe jeg kjente i hvert eneste fiber i min kropp.
Vi var sammen, gjorde det slutt, var sammen igjen – ja du skjønner tegningen,- mer slik som ganske så unge mennesker pleier ha det tenker jeg.
Min kjærlighet for denne flotte gutten var uendelig, og jeg kunne gjort hva som helst for han. 
Vi var så like, og jeg var så forelsket.. Men han følte ikke det samme som meg, han følte ikke på at her er den store kjærligheten- overfor meg…

Våre veier skiltes, og mange år senere møttes vi igjen. Min kjærlighet til han boblet frem idet jeg så han. Mange år eldre, rynker i det vakre ansiktet sitt vitnet om et langt men flott liv. Håret var lysere av alderen, men likevel like vakkert og flott. Og smilet….. Der var endelig det samme smilet som jeg så da vi var unge og forelsket i hverandre! Det smilet som alltid fikk meg mo i knærne, det smilet som smeltet meg uansett hvor sint eller lei meg jeg hadde vært på forhånd, det smilet som smeltet mitt hjerte..
Enda følte jeg på den samme følelsen som da jeg gikk på skole og utdannet meg, ” her er den rette “. Og enda følte han på at jeg ikke var den rette..

  Et eller annet sted på veien i livet mitt, så mistet jeg vel egentlig troen på kjærligheten.  Ikke fordi jeg ikke fikk min store kjærlighet den gangen, eller de gangene.
 Men fordi jeg levde et liv som gjorde at jeg ikke klarte å beholde troen på kjærlighet  mellom to mennesker, mellom en mann og en dame.
 Og i mange år syntes jeg det var helt som det skulle være, for jeg skulle jo ikke finne  meg noen mann?! 

 Jeg lærte meg selv å utvikle meg igjen, lære meg selv å finne tilbake til hvem Bente  egentlig var, hvem hun hadde vært og finne mitt sted i verden. Mitt sted i livet og mitt  sted i samfunnet.
 Og hver gang noen mann så to ganger på meg, eller viste mer interesse enn vanlig  vennskap – ja da fikk jeg noia og gjorde med vilje vennskapene mer distansert!
 Dyrene var mine kjærligheter, og de var meg det jeg trengte,- gjensidig kjærlighet, ubetinget og uten svik.
Men etter noen år begynte jeg å stille spørsmål ved det å leve resten av mitt liv alene… Var det virkelig det jeg ønsket?…
Risikere å bli gammel alene, ja kanskje til og med dø alene?…… Ingen hest, hund, kanin eller fisk kunne hjelpe meg gjennom slikt.. De kunne jo ikke snakke, og det å risikere å ha en rottweiler ved siden av meg på dødsleiet – som slikket ansiktet mitt som trøst, med sin enormt svære klissvåte tunge? Nei, ikke noe jeg ønsket i det i heletatt!
Jeg snakker i fortid nå merker jeg, men det bør være i nåtid. Men det er nok hjertet mitt som forsøker å ta avstand fra hva jeg forteller dere…

Joda, jeg har jo både verdens herligste datter og verdens herligste barnebarn rundt meg. Og jeg elsker de begge to så høyt at jeg kunne faktisk dø for de begge, men det er ikke den type kjærlighet jeg føler at hjertet mitt har støtt ut i flere år.. Det er ekte kjærlighet for en annen mann som hjertet ikke klarer å ordne selv lenger..

Hvordan skal jeg klare fikse dette alene? Hvordan i all verden skal jeg klare å finne tilbake til det å tørre tro på kjærligheten mellom en mann og en kvinne?
Svarene hjemsøker meg hele tiden, svarene har jeg dypt inne i mitt hjerte. Jeg kjenner svarene så inderlig vel, men jeg kan ikke innrømme dem for hverken meg eller noen andre. Og nei, jeg er ikke lesbisk, bifil eller noe i den duren altså, om du begynte å lure.

Men hvordan skal jeg kunne klare tørre på kjærligheten igjen tro… Og hvordan skal jeg tørre slippe noen inn i hjertet mitt igjen? Hvordan skal jeg klare se kun det gode og fine i et menneske, uten å forvente at noe vondt er i vente..

Først må hjertet mitt heles, og det må bli sterkt nok til å tåle å motta kjærlighet igjen tror jeg.
Og jo jeg har jammen meg forsøkt å forsøke meg, finne den rette, u name it. Men hver eneste gang kjenner jeg at jeg må få puste igjen, jeg må få leve og kjenne at jeg kan klare å gjøre de forskjellige gjøremålene i hverdagen alene.
Jeg er veldig redd for å bli uselvstendig. Jeg må kjenne på den at jeg kan takle de utfordringene som kan oppstå ved å eie og bo på et småbruk, ta meg av dyrene våre og ordne de gjøremål som oppstår ved det å ha et hus og en låve, uteplass og forskjellige dyr.
Som f eks nå som badet fikses opp, at det er noe jeg og min datter har klart å fikse alene. Selv om vi har hatt andre til å gjøre ting, og fikse badet – så er det vår fortjeneste at de er her og jobber.

 Så hvordan jeg skal klare å finne tilbake til det å kunne TRO på kjærligheten igjen, det vet jeg ikke..
 Av og til tror jeg ikke der er noen mann ” der ute ” som kan elske meg som jeg er, og en mann ” der ute ” som jeg kan  klare å elske like mye og på samme måte som den store kjærligheten jeg en gang fant….

 Jeg har mine to jenter,- min herlige datter og mitt herlige barnebarn. Jeg har våre dyr, og deres ubetingede kjærlighet. Det  må kanskje være nok i mitt liv, jeg vet ikke. Men ønsket om å tørre tro på at den store kjærligheten finnes der ute et  sted, ja det er tanker som sniker seg inn i hjernen min til tider.
 Jeg tror bare at jeg må klare å få hjernen og hjertet til å jobbe på lag, kanskje det er det som er det største problemet og  den største jobben min.
 Årene går så utrolig fort, og alderen går kun en vei merker jeg. Man kan ikke bli yngre igjen, takk og lov hehe.
 Jeg håper bare jeg kan klare å fikse meg selv, og i tillegg finne en type kjærlighet overfor en mann som kan klare å elske Bildet skal symbolisere meg og       meg betingelsesløst – før det er for sent. Og finne en type kjærlighet som jeg kan kjenne at jeg kan være istand å leve to mine to herlige jenter.                     med og godta.

Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no
Og ikke minst Dream Life By Bente – klikk deg gjerne inn og bli medlem!