benteslilleverden

Hvordan finne tilbake?...

  • Publisert: 31.08.2017, 12:53
  • Kategori: En dypere Bente
  • " ... Musklene rundt leppene begynner å slappe litt mer av, men enda er de stramme. Pusten min,- utpusten samler seg og kommer opp gjennom lungene mine og presser seg vei ut gjennom leppene. 
    Det blir til et blås, som at pusten skal få fart på kysset som sikkert enda henger i luften like foran meg.
    Jeg later som at jeg kan se kysset fly avsted mot målet sitt. ... "

    Hendene former seg til et hjerte, og øynene samler seg i midten av hullet mellom hendene mine. Musklene i leppene strammes og jeg kjenner hvordan de former seg og slipper ut et ekte og kjærlighetsfylt kyss i luften mot den som øynene mine kan se inni hjertet som hendene mine har formet seg til.
    Musklene rundt leppene begynner å slappe litt mer av, men enda er de stramme. Pusten min,- utpusten samler seg og kommer opp gjennom lungene mine og presser seg vei ut gjennom leppene. 
    Det blir til et blås, som at pusten skal få fart på kysset som sikkert enda henger i luften like foran meg.
    Jeg later som at jeg kan se kysset fly avsted mot målet sitt. Det lander ikke på leppene til en mann jeg elsker, kysset treffer istedet en firbent sjelevenn som har vært ved min side og fulgt meg gjennom tykt og tynt i hele 16 år nå. 

    Til denne hesten kjenner jeg en uendelig kjærlighet, en kjærlighet som er så intens og så uendelig sterk. Det føles som at vi to har et bredt usynlig bånd mellom oss, som ikke er mulig å hverken klippe over eller skjære over på noen måte.
    Vi to hører sammen uansett hva vi opplever, og jeg skal love deg,- vi har opplevd MYE på både godt og vondt sammen! Våre veier skulle egentlig ha vært skilt, han skulle egentlig ha vært død og det skulle egentlig jeg også... Men vi to har likevel overlevd, og tro det eller ei - dette høres både klisjè og eventyrlig ut, men dette er sannheten : Vi er begge årsaken til at vi begge har overlevd!

    Mange som leser bloggen min kjenner meg, og for å beskytte personer som har vært mine venner tidligere i livet mitt, så må jeg velge hvordan jeg skriver. Derfor er det deler av mitt liv som må forbli usagt, ikke fortalt i bloggen. Hvertfall foreløpig, til dess jeg er såpass tøff at jeg kan tørre stå opp mot dem og stå for hvem jeg er og hva som skjedde i det jeg vil kalle " mitt tidligere liv ".

    Bloggen er mitt sted, det er mine tanker, mine meninger og mine følelser jeg skriver om. Så om noen føler seg støtt på noen måte, så er det viktig å huske at dette er meg som sitter bak tastaturet. En person med egne tanker, følelser, meninger og oppfatninger.
    Så derfor har jeg gitt meg selv lov til å si at ting er skjedd i livet mitt som har gjort at jeg ofte har stilt spørsmål ved ekte kjærlighet mellom to mennesker.. Finnes det virkelig? Og når noen sier at " Du vet når du finner den rette "..
    Vel,- ja jeg fant min store kjærlighet i ung alder, allerede da jeg gikk på videregående og var under full utdannelse. Det var fra min side, kjærlighet ved aller første blikk! Jeg visste der og da at HAN er min store kjærlighet, det var noe jeg kjente i hvert eneste fiber i min kropp.
    Vi var sammen, gjorde det slutt, var sammen igjen - ja du skjønner tegningen,- mer slik som ganske så unge mennesker pleier ha det tenker jeg.
    Min kjærlighet for denne flotte gutten var uendelig, og jeg kunne gjort hva som helst for han. 
    Vi var så like, og jeg var så forelsket.. Men han følte ikke det samme som meg, han følte ikke på at her er den store kjærligheten- overfor meg...

    Våre veier skiltes, og mange år senere møttes vi igjen. Min kjærlighet til han boblet frem idet jeg så han. Mange år eldre, rynker i det vakre ansiktet sitt vitnet om et langt men flott liv. Håret var lysere av alderen, men likevel like vakkert og flott. Og smilet..... Der var endelig det samme smilet som jeg så da vi var unge og forelsket i hverandre! Det smilet som alltid fikk meg mo i knærne, det smilet som smeltet meg uansett hvor sint eller lei meg jeg hadde vært på forhånd, det smilet som smeltet mitt hjerte..
    Enda følte jeg på den samme følelsen som da jeg gikk på skole og utdannet meg, " her er den rette ". Og enda følte han på at jeg ikke var den rette..

      Et eller annet sted på veien i livet mitt, så mistet jeg vel egentlig troen på kjærligheten.  Ikke fordi jeg ikke fikk min store kjærlighet den gangen, eller de gangene.
     Men fordi jeg levde et liv som gjorde at jeg ikke klarte å beholde troen på kjærlighet  mellom to mennesker, mellom en mann og en dame.
     Og i mange år syntes jeg det var helt som det skulle være, for jeg skulle jo ikke finne  meg noen mann?! 

     Jeg lærte meg selv å utvikle meg igjen, lære meg selv å finne tilbake til hvem Bente  egentlig var, hvem hun hadde vært og finne mitt sted i verden. Mitt sted i livet og mitt  sted i samfunnet.
     Og hver gang noen mann så to ganger på meg, eller viste mer interesse enn vanlig  vennskap - ja da fikk jeg noia og gjorde med vilje vennskapene mer distansert!
     Dyrene var mine kjærligheter, og de var meg det jeg trengte,- gjensidig kjærlighet, ubetinget og uten svik.
    Men etter noen år begynte jeg å stille spørsmål ved det å leve resten av mitt liv alene... Var det virkelig det jeg ønsket?...
    Risikere å bli gammel alene, ja kanskje til og med dø alene?...... Ingen hest, hund, kanin eller fisk kunne hjelpe meg gjennom slikt.. De kunne jo ikke snakke, og det å risikere å ha en rottweiler ved siden av meg på dødsleiet - som slikket ansiktet mitt som trøst, med sin enormt svære klissvåte tunge? Nei, ikke noe jeg ønsket i det i heletatt!
    Jeg snakker i fortid nå merker jeg, men det bør være i nåtid. Men det er nok hjertet mitt som forsøker å ta avstand fra hva jeg forteller dere...

    Joda, jeg har jo både verdens herligste datter og verdens herligste barnebarn rundt meg. Og jeg elsker de begge to så høyt at jeg kunne faktisk dø for de begge, men det er ikke den type kjærlighet jeg føler at hjertet mitt har støtt ut i flere år.. Det er ekte kjærlighet for en annen mann som hjertet ikke klarer å ordne selv lenger..

    Hvordan skal jeg klare fikse dette alene? Hvordan i all verden skal jeg klare å finne tilbake til det å tørre tro på kjærligheten mellom en mann og en kvinne?
    Svarene hjemsøker meg hele tiden, svarene har jeg dypt inne i mitt hjerte. Jeg kjenner svarene så inderlig vel, men jeg kan ikke innrømme dem for hverken meg eller noen andre. Og nei, jeg er ikke lesbisk, bifil eller noe i den duren altså, om du begynte å lure.

    Men hvordan skal jeg kunne klare tørre på kjærligheten igjen tro... Og hvordan skal jeg tørre slippe noen inn i hjertet mitt igjen? Hvordan skal jeg klare se kun det gode og fine i et menneske, uten å forvente at noe vondt er i vente..

    Først må hjertet mitt heles, og det må bli sterkt nok til å tåle å motta kjærlighet igjen tror jeg.
    Og jo jeg har jammen meg forsøkt å forsøke meg, finne den rette, u name it. Men hver eneste gang kjenner jeg at jeg må få puste igjen, jeg må få leve og kjenne at jeg kan klare å gjøre de forskjellige gjøremålene i hverdagen alene.
    Jeg er veldig redd for å bli uselvstendig. Jeg må kjenne på den at jeg kan takle de utfordringene som kan oppstå ved å eie og bo på et småbruk, ta meg av dyrene våre og ordne de gjøremål som oppstår ved det å ha et hus og en låve, uteplass og forskjellige dyr.
    Som f eks nå som badet fikses opp, at det er noe jeg og min datter har klart å fikse alene. Selv om vi har hatt andre til å gjøre ting, og fikse badet - så er det vår fortjeneste at de er her og jobber.

     Så hvordan jeg skal klare å finne tilbake til det å kunne TRO på kjærligheten igjen, det vet jeg ikke..
     Av og til tror jeg ikke der er noen mann " der ute " som kan elske meg som jeg er, og en mann " der ute " som jeg kan  klare å elske like mye og på samme måte som den store kjærligheten jeg en gang fant....

     Jeg har mine to jenter,- min herlige datter og mitt herlige barnebarn. Jeg har våre dyr, og deres ubetingede kjærlighet. Det  må kanskje være nok i mitt liv, jeg vet ikke. Men ønsket om å tørre tro på at den store kjærligheten finnes der ute et  sted, ja det er tanker som sniker seg inn i hjernen min til tider.
     Jeg tror bare at jeg må klare å få hjernen og hjertet til å jobbe på lag, kanskje det er det som er det største problemet og  den største jobben min.
     Årene går så utrolig fort, og alderen går kun en vei merker jeg. Man kan ikke bli yngre igjen, takk og lov hehe.
     Jeg håper bare jeg kan klare å fikse meg selv, og i tillegg finne en type kjærlighet overfor en mann som kan klare å elske Bildet skal symbolisere meg og       meg betingelsesløst - før det er for sent. Og finne en type kjærlighet som jeg kan kjenne at jeg kan være istand å leve to mine to herlige jenter.                     med og godta.

    Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no
    Og ikke minst Dream Life By Bente - klikk deg gjerne inn og bli medlem!
     

  • Publisert: 31.08.2017, 12:53
  • Kategori: En dypere Bente
  • 4 kommentarer
  • Hjerte og hode i ubalanse..

  • Publisert: 02.06.2017, 03:16
  • Kategori: En dypere Bente
  • Om jeg skal forklare hvordan jeg føler hjertet mitt er når det kommer til kjærlighet, så føles det som det er i like små biter som sandkornene i Sahara!.. Hvordan i all verden skal jeg kunne reparere et sånt hjerte?

    If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate( Link opens in new window )

     

    Det føles som jeg er i en av mine mange drømmer, bare denne drømmen er ikke like avslappet og beroligende som de fleste andre drømmene jeg pleier ha.
    Jeg er en liten kattunge, innesperret i en stor innhegning sammen med et dusin pitpuller. Kattungen er livredd og forsøker å hoppe opp på alt den kan se for å forsøke å komme seg unna, den hveser og skyter ut med klørne mot hundesnutene som presser seg innpå den lille kroppen. 
    Nysgjerrige snuter, men kartungen tar seg ikke et nanosekunds pause i kampen mot hundensutene, for å undersøke om de bare er nyskjerrige og vennlige. Eller om de har ondsinnede tanker i hodene sine.
    Panikken har tatt den lille uskyldige kattungen, og den kjemper for livet sitt! Skyter rygg og strutter med hvert eneste nakke - rygg og halehår den eier og har!
    Spørsmålet er bare,- kjemper kattungen egentlig for livet sitt, eller kjemper den mot seg selv og sin frykt?

    Svaret kan jammen overraske deg enormt, om du vet hvem kattungen egentlig er.
    Jeg var jo denne lille kattungen, og har dere skjønt hvem hundene skulle forestille?

    Jeg trodde jeg var over min indre kamp, jeg var sikker på at årene alene hadde bygget meg opp til å bli en sterk kvinne både fysisk og psykisk.. Jeg var så overbevist om at jeg var klar, klar for å finne mitt neste kapittel i livet mitt. På en måte startet det bare for moroskyld, men plutselig ble realiteten over hvor lite fremgang jeg har hatt de siste årene, slått over meg som en real skyllebøtte!....
    Hadde jeg stått på stedet hvil? Hele tiden? Jeg er så skuffet over meg selv og hvor dårlig jeg har klart å jobbe med meg selv... Så skuffet over meg selv, at jeg sliter med å finne de riktige ordene som kan beskrive og forklare meg dette...

    Kanskje jeg en gang i fremtiden tørr å åpne meg for dere lesere, og fortelle hvorfor jeg har det slik som jeg vil forsøke å fortelle dere nå. Men enda er jeg ikke klar for å åpne meg mer enn hva jeg gjør nå, det koster faktisk utrolig mye mot fra meg å fortelle både til meg selv - og også til dere, hvilket sjokk jeg møtte i meg selv for få dager siden.


    Bare for moroskyld, og for tidsfordriv, så lastet jeg ned en app på mobilen der man kan matche med andre fra motsatte kjønn. Det så jo morsomt ut å dille med dette, uten å ha noe mål og mening med det i det heletatt! Jeg fant ingen å klikke liker - eller hjerter - på, men etter kort tid haglet det inn med menn som sendte meg hjerte og meldinger.
    Jeg ble totalt tatt på sengen av meg selv og min egen reaksjon! Jeg som tok dette valget for å bare ha det morsomt, ja kanskje et sted langt langt der inne i hjertet mitt - ønsket
    ( eller ønsker? Jeg aner ikke lenger.... ) jeg nok å finne en som kan være glad i meg for akkurat den jeg er. Få finne en å bli gammel med, få bo sammen med helt til døden banker på døren.. 
    Greia er bare det, at der ligger så utrolig mye rustent dritt foran denne lille tanken og dette lille ønsket om å finne den rette - finne kjærligheten.. 
    Det føles som at alt av slike følelser er fullstendig ødelagt.. Om jeg skal forklare hvordan jeg føler hjertet mitt er når det kommer til kjærlighet, så føles det som det er i like små biter som sandkornene i Sahara!..

    Hvordan i all verden skal jeg kunne reparere et sånt hjerte? Ikke si at jeg må vente, ta tiden til hjelp og slike ting. Det har jeg gjort og det nytter ikke. Dette er tydeligvis noe jeg må jobbe med, og ikke sitte ned i sofaen og vente på at skal fikse seg selv. Dessverre. Jeg kunne gjerne likt om der fantes en quickfix på dette problemet mitt....

    Men tilbake til denne appen da.
    Når det begynte å hagle inn med menn som klikket hjerte og sendte meg meldinger, fikk jeg helt noia! Det føles akkurat som om en angst griper fatt - med sine lange tynne fingre og lange ekle negler - om hjertet mitt, og klemmer hardt til. Jeg forsøker å flykte men klarer ikke rikke meg en millimeter.
    Jeg tror jo ikke at alle disse mennene er stygge fæle mennesker med onde hensikter i tankene, og jeg studerer øynene deres mer enn mindre fanatisk og helt krakilsk.. Panikk er rette ordet her, jeg føler meg i total panikk.
    Vurderer hele tiden om jeg skal slette appen og dermed bli kvitt " problemet " mitt. Men jeg vet jo så inderlig godt at det bare er å skyve problemet foran meg, og velge å face det senere uansett.
    For enten må jeg jo skyve det foran meg, eller så må jeg bare godta og innse at jeg skal leve resten av livet mitt alene sammen med dyrene mine.
    Hvem ønsker å leve alene resten av livet? Ikke jeg,,,,

    På en måte så ser jeg klart og tydelig hva som ligger til grunn for at jeg er så utrolig engstelig og direkte redd. Og på en annen måte så skjønner jeg ikke at min fortid og hva livet har gjort med meg, skal få definere mine reaksjoner og styre min frykt for fremtiden?....

    Jeg som bare skulle ha det litt moro med meg selv, og måte nye mennesker på denne måten. I stedet endte jeg opp med å sjokkere meg selv ved å innse at jeg er redd og går med en enormt stor angst, som jeg ikke er bearbeidet ferdig med.
    Hva er galt med meg tro? Etter jeg sjokkerte meg selv med disse reaksjonene, føler jeg meg som en freak.. For første gang i mitt liv så kjenner jeg på følelsen av å føle meg som en freak.....

    En av disse personene som tok kontakt med meg, ønsket å likevel bli mer kjent med meg. Selv om jeg var ærlig og skrev det jeg skrev til ham.
    Og tankene mine bare raste vilt i hodet mitt,- JEG VILLE BARE RØMME!! Øynene hans var gullesnille, og det lyste lang vei at han er snill som gull. Men kanskje jeg føler at jeg ikke fortjener en som er så snill? Eller kanskje jeg ikke tørr tro på min bedømming? Kanskje jeg tar grundig feil og at han ikke er snill?
    Hva om jeg ikke ser noe jeg BØR se, i øynene hans - eller andre menns øyne?
    HVA OM JEG FØLER JEG IKKE FORTJENER EN SNILL MANN?

    Så mange tanker, så få svar.....
    Jeg lastet ned appen og ville bare more meg litt, og ha noe tidsfordriv i en grå hverdag. I stedet endte jeg opp med å gi meg selv mitt livs sjokk...
    Jeg har en fortid som forklarer hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, men som jeg har sagt lenger oppe i bloggen min så er jeg ikke klar til å fortelle om mitt liv enda. Kanskje jeg aldri kan si noe om hva jeg har opplevd, og kanskje jeg kan tørre sette meg ned og åpne meg opp å fortelle en gang.
    Tiden vil vise hva jeg både tørr og kan si til dere. Akkurat nå er det kun mine tanker omkring appen og sjokket som jeg kan dele med dere. Og jeg rett å slett aner ikke hva jeg hverken skal, bør eller kan gjøre med dette problemet...
    Noen å snakke med? Jo, det hadde sikkert vært riktig - men been there, done that. Helt fint og flott alt sammen, men neitakk.
    Jeg har meg sikkert meg selv å takke som sier neitakk til det, men min måte å overleve på er å stenge ting inne og ikke bringe tanker ut i lyset slik som jeg gjør nå.. På den måten kan jeg se kun fremover, smile og le.
    Så det enkleste hadde vært å slette appen, legge alle disse følelsene over sjokket - i en kiste og feste lokket godt på. For deretter å grave ned kisten i sanden på en øde øy ( eller et sted i Sahara ).


    En av mine herlige rottweilere, vakthundene og beste turvennene mine <3
     

    Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no

    Facebooksiden min til Toving for hest og rytter ( men der er mer enn kun til hester og ryttere ). Titt gjerne innom og lik siden min.
    Og ikke minst Dream Life By Bente - klikk deg gjerne inn og bli medlem!

  • Publisert: 02.06.2017, 03:16
  • Kategori: En dypere Bente
  • 0 kommentarer
  • Når noe mangler....

  • Publisert: 01.02.2017, 15:55
  • Kategori: En dypere Bente
  • " Jeg måtte på ren skjær viljestyrke, ta tak med begge hendene og godta at dette kom til å gjøre så vondt at jeg skulle være glad om jeg forble ved bevissthet. Jeg tok tak med begge hendene, en på sengegavlen og en bak med på madrassen. Og så vred jeg meg over så jeg ble liggende på andre siden min.
    Jeg kjente tårene fant steder i huden min og renne nedover kinn og hake på, noen bestemor-steder i huden og noen steder rant det over og fant nye steder i huden min.
    Der lå jeg,- ute av stand til å likevel reise meg opp.. "



     

    If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate( Link opens in new window )

     

     

    Regnet siler stille ned ute, jeg sitter og ser hvordan vinduet blir mer og mer fylt med regndråper som renner nedover, og gjør vinduet nesten usynlig å se gjennom. Ikke har jeg kaffekopp i hendene, og ikke har jeg røyken mellom fingrene. Kaffe gjør meg vondt i magen, og røyk bruker jeg ikke lenger. Har vært røykfri i 159 dager nå.
    Men noe mangler likevel....


    Da vi flyttet hit for nærmere tre år siden, endte jeg opp med en kraftig prolaps i ryggen. Med en isijasnerve som lå i konstant klem.
    Det ble operasjon for ca halvannet år siden, en operasjon som egentlig var vellykket. Men så klarer jeg jo å antagelig begynne å løfte litt for tungt, litt for tidlig. Tror jeg..

    Her om dagen skulle jeg stå opp, men kunne ikke røre meg da jeg våknet. Vesle Adeline lå og sov ved siden av meg, siden hun hadde dratt inn både pute, dyne, Paw Patrol pleddet sitt og " ninen " sin. Siden det hører til fortiden at jeg kunne klare å stå opp før henne, så ville jeg absolutt ikke vekke henne!
    Så der lå jeg da.... Ikke kunne jeg klare å vri meg over på andre siden, og ikke fikk jeg tak i min datter på telefonen. Jeg ringte sikkert fem ganger, men hun hadde nok satt den på lydløs..

    Jeg måtte på ren skjær viljestyrke, ta tak med begge hendene og godta at dette kom til å gjøre så vondt at jeg skulle være glad om jeg forble ved bevissthet. Jeg tok tak med begge hendene, en på sengegavlen og en bak med på madrassen. Og så vred jeg meg over så jeg ble liggende på andre siden min.
    Jeg kjente tårene fant steder i huden min og renne nedover kinn og hake på, noen bestemor-steder i huden og noen steder rant det over og fant nye steder i huden min.
    Der lå jeg,- ute av stand til å likevel reise meg opp..

    Nå var jeg glad for at mitt lille søte barnebarn lå og sov så godt ved siden av meg, for dette syntes jeg ikke var noe som hun trengte å se. Ja så sant som hun ikke våknet da. Men i såfall så var det meningen at hun skulle våkne og finne hjelp til meg.
    Selv bad jeg en stille bønn om at veslejenta skulle skånes for å se sin momma slik.

    Jeg vred mer på meg, ved å ta tak med begge hendene i nattbordet. Og med et lite smell falt jeg på gulvet, akkurat slik som planen min var.
    Det var nemlig da at jeg oppdaget hvor ille det egentlig stod til med meg...
    Jeg kunne ikke bruke bena mine i det heletatt, kunne ikke klare å få de opp under meg, og det skulle vise seg at jeg heller ikke kunne klare å gå på bena mine heller......

    Hva skulle jeg gjøre noe da?!... Jeg forsøkte å ringe min datter et par ganger til, men hun hørte ikke et kvekk... Her var jeg helt alene, så dette måtte jeg bare klare! Enkelt og greit!
    Helt ærlig? Jeg husker ikke hvordan jeg klarte å komme meg opp fra gulvet. Men klærne mine hadde jeg lagt opp i sengen, selv om jeg var ute av stand til å kunne kle meg likevel.. Fra sengen har jeg klart å komme meg i stående stilling, men bena ville ikke bære meg! Jeg måtte slepe bena etter meg, og bare konsentrere meg om å slepe en og en fot. Ikke tenke på avstanden mellom rommene våre og hvor langt det var igjen. Det er jo ikke langt i det heletatt, noen få vanlige sted bare. Men dette var en uendelighet for min del nå..

     

     " Michelle, våkne. Kan du hjelpe meg på noen måte tro? ", jeg snakket så høyt som jeg  trodde kom til å vekke henne. Samtidig som jeg ikke snakket så høyt at jeg vekket  Adeline som lå og sov på rommet mitt.
     Nå kunne jeg nesten ikke stå lenger, smertene tvang meg ned mot gulvet. Bena gav  etter og jeg kjente hvordan viljen min var i ferd med å gi etter og ikke orke mer.

      " Jeg har så inderlig vondt i ryggen at jeg besvimer øyeblikk.. Kan ikke bruke bena,  må slepe meg fremover. Besvimer snart... Orker ikke mer... ", jeg kjente hvordan  stemmen min ble svakere, mørket i øynene ble sterkere og sterkere, donelyden i ørene  mine ble sterkere og sterkere. Det var som om hodet på en måte lettet fra kroppen nå.

     Jeg sank ned på gulvet ved siden av sengen hennes, og hørte hun begynte å snakke  med noen. Etterhvert skjønte jeg at det var legen hun ringte.
      " Jo hun er slik og slik..... bla bla bla...... " jeg orket ikke høre etter så mye, jeg måtte  konsentrere meg om å finne en måte å sitte på som var litt mer komfortabel. Mens jeg  snek til meg dynen hennes siden jeg frøs så jeg hakket tenner superhardt nå..

     Jeg var overbevist om at det var ny prolaps jeg hadde fått nå. Aldri en eneste gang  gjennom det halvannet året som jeg gikk med sist prolaps, så var jeg aldri noen sinne så dårlig som nå!...

    Noen timer senere, tok vi sats og begynte jobben med å forflytte meg ned i stuen. Jeg høres ut som DEN gamle skrulla, og så er jeg ikke det.. Selv om jeg er mormor til ei på 3,5 år.
    Men jeg kunne kjenne nå hvordan morfin tablettene som jeg hadde fått, hjalp meg. Smertene i ryggen avtok såpass at jeg faktisk kunne klare å stå på bena mine uten å besvime, ta trinn for trinn i trappa uten å besvime.

    Jeg ble sendt senere til MR av ryggen min igjen. Jeg har i lengre tid levd i troen om at det nok er arrvev som er årsaken til smertene mine. Og at det er også grunnen til stivheten jeg merker hver eneste morgen, det må faktisk gå langt ut på dag og helst kvelding før jeg er såpass bevegelig i ryggen at jeg kan gjøre noe særlig.
    En uke senere får jeg beskjed,- "  MR viste store forandringer . Du å ha time her ". Jeg holdt på å gå i staver.... Hva?? Hva skjer? Er det virkelig ny prolaps, eller hva er det de har funnet??..... Og hva med livet mitt videre, mine friluftsplaner og drømmer..... 
    Jeg falt i grus, og orket ikke så mye mer nå.

    Etter en telefon med legen ble det forklart i korte trekk at jeg har slitasje i ryggen. Mer enn dette vet jeg ikke enda, men skal til time på mandag.
    Jeg har fått motet tilbake, og har troen på at min dyktige og superflinke lege skal kunne hjelpe meg! Jeg stoler på han, og lever i troen på at han kan klare dette som for meg virker umulig.
    Bare jeg kan fylle ryggsekken min til våren, og ta Rocco med meg på lange herlige turer i heia. Overnatte i telt og uten telt, under åpen himmel bare. Få kjenne på den samme følelsen i heia som min bestefar og mine forfedre før han også.....

    Slitasje i ryggen, spondylose.... Noe i ryggen er slitt vekk, noe er på en måte borte.... Jeg skal kunne klare å leve mitt liv med dette.. Håper jeg. Ha hesten min, og ta meg godt av han. Ha Rocco og kunne ta alle de lange herlige turene vi to skal ha sammen. Og ikke minst alle de overnattingsturene der hele den lille familien min skal være med på! Tibben Dumle, rottisen min Rocco, Adeline, Michelle og meg.
    Jeg er spendt på hva legen kan klare å hjelpe meg med nå fremover... Men jeg tror jeg har klart å hente frem litt mot og viljestyrke igjen nå..


    Hvem kan vel vekke noe så søtt som dette?... Jeg er så glad for at hun sov seg gjennom denne morgenen!

     

    Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no

     

     

  • Publisert: 01.02.2017, 15:55
  • Kategori: En dypere Bente
  • 5 kommentarer
  • Fy filla så dårlig behandling...

  • Publisert: 22.12.2016, 12:00
  • Kategori: En dypere Bente
  • " Her står der to kvinnfolk som er lette å lure, enkelt og greit! Hadde vi hatt med oss en mann så hadde prisene vært annerledes! 
    Hva er det som gjør at de skal utnytte uvitende kvinnfolk på denne måten?! Jeg blir så eitrende sinna at jeg kunne fløyet i flint!....  "

    If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate( Link opens in new window )

     

    Noe jeg ikke har sagt så mye om, er at jeg og min datter var utsatt for en bilulykke for noen uker siden. Jeg skulle ta en forbikjøring, og så skulle visst bilen foran oss svinge til venstre. Siden bilisten ikke brukte blinklys, så endte det i et relativt godt smell kan en si.
    Volvoen våres ( XC70 ) ble kondemnert etter dette smellet, og min datter sliter veldig mye med nakkesmerter for tiden. Så hun er under legebehandling og undersøkelser.
    Etter denne ulykken, så fikk vi leiebil men ventet i evigheter på å få vite om bilen våres skulle fikses eller kondemneres..
    Så helt sånn random telefeon en kveld, skulle vise seg å være avgjørende for oss og bil... Da får vi plutselig vite fra en person i andre enden av telefonen - som ikke var den personen som skulle ha gitt oss denne beskjeden - om at " Bilen deres blir kondemnert, men det visste dere vel ".
    Well,- nei det visste vi ikke... Jaja, nå visste vi det så da var det bare å kaste seg rundt og begynne å se etter ny brukt bil. Finn.no ble trålet opp og i mente, vi ringte på biler og venner av oss + familie ringte på biler. 

    Om en person mente nettopp den bilen var bra, så sa den andre at den bilen måtte vi styre unna pga bla bla bla....
    Vi holdt jo på å bli helt tussete til slutt, for hvem skulle vi høre på? Vi satte oss ned, jeg og min datter, og pratet sammen etter flere dagers leting, ringing på biler og diskuteringer, dager der både dag og det meste av natten var tatt i bruk til leting. Leieavtalen av bilen vi nå hadde, var i ferd med å tå ut og vi trengte bil...
    Jeg kunne kjenne hvordan panikken begynte såvidt å komme snikende.
    Vi pratet sammen vi to, og kom frem til at de eneste vi kunne stole helt på var oss selv. Alle ville oss det beste, men alle sa jo hverandre imot. Så vi bestemte oss for å stole på hverandre, og kjøre å se på de bilene vi valgte ut selv.

    En av dem hadde blitt ringt på, og prisen var presset ned flere tusen kroner! Og nettopp dem bilen var en av de bilene vi hadde tenkt å se på denne dagen.
    Vi tok oss en tur og så litt rundt forbi, og jeg glemte helt bort at den ene bilen var blitt prutet ned noen tusen. Men prisene stod jo på bilene og hverken jeg eller min datter er noen prutere, og kan heller ikke noe særlig om biler og motorer. Alle de forskjellige typer biler og årsmodeller har sine svakheter, men siden jeg er null og nada interessert i biler så kan jeg ingenting om noen av dem eller deres svakheter heller. Noe som burde vært et supert pressmiddel når man vil prute litt.

    Så der står vi da,- min datter og jeg. Mitt i bilforhandler butikk og ser på priser og biler. Jeg spør om det er mulig å presse prisen litt iom vi ikke kan bruke så mye penger til bil? Svaret er på samtlige butikker,- " nei vi har presset prisene så langt ned så det lar seg gjøre - beklager "
    Beklager? Beklager meg i rævva!!!
    Her står der to kvinnfolk som er lette å lure, enkelt og greit! Hadde vi hatt med oss en mann så hadde prisene vært annerledes! 
    Hva er det som gjør at de skal utnytte uvitende kvinnfolk på denne måten?! Jeg blir så eitrende sinna at jeg kunne fløyet i flint!.... 

    Husker du bilen som var prutet ned? Den hadde også like stiv pris da vi var og så på den, og det var min pappa som prutet på den..
    Dessverre husket jeg ikke det da vi var der inne. For da skulle jeg virkelig ha spurt om det er fordi vi er uvitende kvinnfolk som han ser sitt snitt til å utnytt økonomisk?? Fordi min pappa nemlig hadde fått en mye penere pris på nettopp den bilen der, og da lurer jeg fælt på hvorfor jeg ikke får samme tilbudet?! Er det fordi jeg ikke kan prute, men spør rett ut etter en bedre pris fordi jeg ikke kan bruke så mye penger på bil? Eller er det fordi han ser at han kan lure meg.
    Dette får jeg aldri svar på, og ikke gidder jeg hverken vente på noen mulighet til å få svar på det - ei heller fundere noe mer over det heller.

    Nå har vi funnet bilen våres, ved hjelp av min pappa har vi fått en super avtale også. Men det beste av alt var nok bilen som vi fikk låne gratis av bilforhandleren vi kjøper bil av For bilen vi låner er nemlig en Ssangyong tivoli 2015 modell. Den har varme i rattet, i setene fremme og bak i bilen, varme i ryggen, sier fra når man bør gire, kan startes uten nøkkel osv osv osv. Jeg er helt i Himmelen når vi nå låner denne bilen - denne typen bil skal jeg virkelig ha en gang i livet mitt! Du å du for en drøm den er å kjøre.
    Men i morgen er siste dag med denne herlige bilen, da skal den leveres tilbake og vi får den bilen som vi har valgt å kjøpe. Satser på at vi blir godt fornøyd med den bilen også, selv om jeg enda sitter igjen med den følelsen av at det ( fra min side hvertfall ) var et fullstendig panikk kjøp....
    Likevel så landet vi på en bilbutikk der sjefen virkelig er snill og ikke ute på å lure oss. Jo, nå var jo pappa med oss da, men likevel så ser man mye i øynene til folk. Og disse øynene forteller meg at dette er en mann med hjertet på rett sted.
    Uansett,- i morgen henter vi hjem bilen våres. Og før vi henter den, skal vi avsted og rydde utav de tingene vi vil ha fra Volvoen.. Det gruer jeg meg til, for jeg blir så utrolig sentimental når jeg ser og er rundt Volvoen jeg kræsjet... Tårene renner uavbrutt når jeg er der, og tankene flyr tilbake til dagen da vi endte i lyktestolpen..


    Slik så Volvoen vår ut etter ulykken. Forhjulstillingen er skjev, radiatoren er ødelagt, i tillegg til de utvendige skadene. Dette er bare hva man kunne se med det samme, så hva mer som er ødelagt vet jeg ikke.

    Men nå er det snart Jul, og på selveste Julaften får jeg min aller største gave! Den er fra meg selv og til meg selv, og er en nydelig valp ved navn Rocco, som jeg har ventet noen mnd på nå. Min aller første rottweiler kommer i hus, og dermed blir der nok mange blogger som omhandler hunder og trening, turer i skog og mark, og sikkert overnattingsturer osv også.
    Stay toon!

     

    Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no

     

    #bil #bilkjøp #car #buy #bilforhandler #motor #kvinnfolk #biljakt

  • Publisert: 22.12.2016, 12:00
  • Kategori: En dypere Bente
  • 2 kommentarer
  • Neitakk til flere frosker!

  • Publisert: 27.09.2016, 02:13
  • Kategori: En dypere Bente
  • Jeg er nok kommet dit hen i livet mitt, der jeg blir sittende og tenke på hva jeg egentlig har lyst til å gjøre med mitt liv?! Vil jeg velge å leve resten av mitt liv alene, eller velge å lete etter " den store kjærligheten "? Finnes virkelig " den store kjærligheten " tro? Selv har jeg sluttet å tro på den, uansett om den finnes eller ikke.
    Selv om man møter den man kjenner i hjertet at er den rette, så har jeg personlig erfart at det nødvendigvis ikke trenger å være gjensidige følelser. Og dermed går alt i samme retning som høna sparker! 
    Av og til nå j eg ser på bilder av venninner og deres menn, kan jeg se i bildene at det er ekte kjærlighet dem imellom. At det er en helt spesiell og enorm fantastisk kjærlighet mellom dem, men likevel tror jeg ikke lenger på at en slik kjærlighet er der ute et sted for meg. Ja jeg vet,- nå høres jeg ut som en sutrekoppen som forventer av dere lesere å få kommentarer eller meldinger om at " selvfølgelig finnes den! Du finner den rette mannen i livet ditt når tiden er inne " bla bla bla.. Vel, nope! Jeg er ikke ute på fisketur etter trøstende ord i det heletatt.
    Jeg er enkelt og greit bare et passe dypt dykk inn i mitt hjerte for å avdekke litt om hva jeg egentlig ønsker med fremtiden min og med livet mitt. 

    Snart kommer der en nydelig kraftig kar på fire ben og med baller av stål, som skal bo hos oss! Han blir min kar, min følgesvenn gjennom tykt og tynt, min beskytter på jord og min lille families bodyguard. Men de dype forstandige øynene som om kort tid kommer til å lyse mot meg, forstå meg uten ord og velge frivillig å være ved min side - elske meg betingelsesløst for nettopp den jeg er. Ingen svik, ingen løgn - bedre kan det faktisk ikke bli! 
    Når jeg har han rundt meg, føler jeg ikke noe behov for å ha noe mer mannlige energier rundt meg. Om det er feil? Aner ikke. Og om det er slik det kommer til å forbli? Aner ikke.
    Men når jeg for en gangs skyld legger all spøk og morsomheter til sides, og faktisk tørr kjenne etter på hva jeg tenker føler og mener. Så er det nettopp oppgitthet jeg føler på inni meg!... Jeg føler aldri etter på hva mine innerste tanker og følelser er, jeg er flink til å spille på latter og morsomheter istedet.
    Jeg liker ikke å åpne meg på denne måten, selv ikke overfor meg selv engang..

    Livet har lært meg så utrolig mye! Før var jeg så blåøyd og lettlurt, jeg gikk i feller etter feller... Og jeg lærte dessverre ikke før det var for sent.. Det gjorde noe med meg som endret hele mitt syn på det å tørre finne seg den partneren i livet som man ønsker å dele livet sammen med.
    Jeg lærte meg på verst tenkelige måte for en kvinne, og lese øynene til en person i løpet av de første sekundene man møtes. Jeg tar en kjapp vurdering der og da om det er trygt for meg å bli værende i situasjonen, eller om jeg skal velge å gå vekk fra personen.
    Kroppspråket og ansikts grimaser/uttrykk er også noe jeg fort tolker, i tillegg til det man normalt sett vurderer.
    Alt dette satt sammen, og jeg gjennomskuer menn så fort at jeg til tider blir fysisk kvalm av enkeltes oppførsel. Hvor blir respekten for kvinnen hen hos enkelte menn? De sier de har stor respekt for kvinnen, men snakker og handler stikk motsatt?! 
    Ikke tro at jeg drar alle under samme krakk,- for all del det gjør jeg ikke! Jeg er blitt kalt rasist opptil flere ganger, ikke begynn å kalle meg noe negativt overfor menn også! Ærlig talt, jeg er hverken noe form for mannehater eller rasist!

    Jeg tror bare ikke på kjærligheten mellom meg og noen annen enn dyrene mine. Det føles jo helt banalt å sette ord på hva jeg føler og tenker, syntes det høres helt merkelig ut når ordene kommer på pc`en og ikke bare forblir langt inne i hjertet mitt et sted. Det er nesten så jeg tenker at dere som leser dette, tenker at " hun har seriøse problemer som hun må ta opp med en psykolog! "
    Been there, done that - i flere år etter at en alvorlig traumatisk hendelse oppstod. Og jobbet meg ut av diagnosen PTSD.
    Mulig der en gang i mitt liv dukker opp " the one " igjen - en annen enn den personen jeg så som " the one " for meg i min ungdomstid på skole.
    Og mulig jeg blir overbevist om at jeg har tatt feil de siste årene nå, og at valget mitt om å bli gammel mormor med masse dyr og ingen mann er feil. Det gjenstår å se, men foreløpig og sikkert i lang tid fremover - så har jeg nok menn i mitt liv med hesten min Etanec, min dritkule skipskatt Fersken, og den kommende seriøst respektfulle vakthunden min!

    Som sagt så er jeg ikke flink til å gå slik dypt inn i mitt hjerte og tankegang, så det kommer nok ikke til å bli hovedtemaet i bloggen min fremover. Men jeg skal være såpass ærlig overfor dere lesere, at jeg skal si fra om der dukker opp en gentleman som klarer å tine mitt hjerte og overbevise meg om at våre liv skal leves sammen resten av livet! Men helt ærlig så tror jeg ikke at jeg er istand til å kjenne på forelskes følelser mer, jeg tror jeg kun er istand til å kjenne vennefølelser. Men det er jo godt å ha venner, ikke sant? 
    Jeg er så utrolig lei av å kysse frosker som viser seg å ikke være noe prins i det heletatt! Så heretter blir det kun mine herlige dyr og familien min som fortjener kyss på kinnene sine fra meg.

  • Publisert: 27.09.2016, 02:13
  • Kategori: En dypere Bente
  • 0 kommentarer
  • hits