benteslilleverden

Dancing in the rain...

  • Publisert: 01.10.2017, 15:55
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Det har jo regnet enormt over størstedelen av vårt langstrakte land, men hva gjør dere for å ha det morsomt selv om det er regnevær? Finner dere bare på noe inne, og formelig trekker persienne ned så du slipper å se regnet og alt vannet som samler seg? Eller gjør du som lille kule M.A. i denne filmen her tro? Her var vi innesvømt med vann i noen timer i går, noe som lille M.A. er ustyrtelig morsomt!

     

    Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no
    Og ikke minst Dream Life By Bente - klikk deg gjerne inn og bli medlem!
     

  • Publisert: 01.10.2017, 15:55
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Hva har Betlehem og Feda bru tilsammen? ( inkl film )

  • Publisert: 15.02.2017, 00:58
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Å være barnevakt for en 3 årig propell kan medføre rare sprell og setninger som kan gi noen og enhver en real latterkrampe!
    Her skal dere få ta del i noen minutter som barnevakt fra tidligere i dag.



     

    If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate( Link opens in new window )

     

    Etter en lang dag som barnevakt, og etterpå en lang herlig og god klatretur med valpen min Rocco - er det sliten Bente som logger inn på bloggen sin i kveld. Sliten men ikke så trett enda, grunnen får du i filmen under her. Sammen med svaret på spørsmålet om hva Betlehem og Feda bru har tilsammen.
    Jeg sier deg bare,- dette vil du ikke gå glipp av! hihi.

    4Z6RpvoFXQQ
     

    Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no

     

    #kids #babysitting #toddler #toddlertells #straightfromthehorsesmouth #grandma #grandmom #bestemor #barnevakt #direktesending

  • Publisert: 15.02.2017, 00:58
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • 3 åring og med stjernestatus

  • Publisert: 21.12.2016, 19:25
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • " Jeg var så stolt av henne, mitt lille herlige barnebarn .- så liten og så tøff som turde synge alene på en fremmed plass. "

    If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate( Link opens in new window )

     

    Turen vår var i ferd med å komme til en ende. Men der var en butikk igjen som vi skulle besøke før vi dro hjem, en butikk som skulle få oppleve en liten herlig jentes lille med akk så store og flotte sangstemme! Vel var hun litt sjenert i starten, så jeg tok mikrofonen og sang litt først. Men det var ikke mange strofene jeg fikk presset ut, før en liten barnehånd grabbet mikrofonen.
    " Nå er det min tur å synge, momma ", sa hun.
    Løveloven ljunget ut fra mikrofonen, både en to og tre ganger! En klar og vakker liten barnestemme som fylte hele butikken, og faktisk så fikk hun et lite publikum også! 
    Jeg var så stolt av henne, mitt lille herlige barnebarn .- så liten og så tøff som turde synge alene på en fremmed plass. Under her kan dere se film fra da hun sang, flinke lille gullet mitt..

     

    Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no

     

    #music #musikk #sang #barnesang #kindsplay #løveloven #kanduløveloven #stolt #kry #toddlersinging #barnemusikk 

  • Publisert: 21.12.2016, 19:25
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 2 kommentarer
  • Det øyet ikke kan se..

  • Publisert: 16.11.2016, 13:16
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Dagen er over, et lite barnesinn har falt til ro. Tankene har stille vandret over til Drømmeland, og leker videre med overganger mellom fantasi og virkelighet. Små trette øyne har lukket seg for natten, månelyset gav dem sitt lille forsiktige blås med sovestøv idet de stille og rolig laseg over øynene til en liten jente.
    Barnekinnet møter puten, den bløte herlige silkehuden har lagt eg godt tilrette for natten. Nå skal den hvile, nå skal et aktivt lite sinn og barnekropp fly inn i Drømmeland og se hva nattens fantasier vil bringe av lek og morro.


    Bildene er tatt av min datter,- Xtine Michelle. ( Linken åpnes i nytt vindu )

    If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate( Link opens in new window )

     

    Stillheten i huset blir plutselig brutt av at min datter roper på meg idet hun løper ned trappen fra andre etasje. " Kan du hjelpe? Adeline kaster opp ", sier hun idet hun svinger inn som en vind på badet for å hente noen håndklær som Adeline kan kaste opp på. Det er det første hun kommer på, og det som er nærmest som hun kan gripe fatt i.
    Mens jeg løper opp trappen for å se hvordan det er med mitt førstefødte barnebarn, raser tankene fort gjennom hodet mitt. Jeg klarer ikke " wrappe " tankene mine omkring det med at hun kaster opp?! Jeg tenker ikke på at hun kan være syk, den tanken popper ikke opp som en reell tanke i det heletatt.
    Det eneste jeg tenker på et refluxen hennes, men skjønner ikke hva som skjer - for den har jo vært helt perfekt den siste tiden!.. Hun har jo til og med sluppet medisinering for refluxen.

    Idet jeg entrer soverommet, og ser den lille barnekroppen som ligger der.. Ja da skjønner jeg plutselig at jenta er syk! Det har ingenting med reflux å gjøre dette her. Hun setter seg opp når jeg kommer inn til henne, øynene er sløve og med stivt blikk. Det renner suggel fra munnvikene hennes, og der  å da vet jeg at det handler om sekunder før oppkastet kommer. For sånn er det med katter og hunder også når de er kvalm nemlig.
    Michelle kommer inn med hendene fulle av håndklær, vaskekluter og en rosa potte!

    " Se her lille venn, bare kast opp i denne du ", sier Michelle med en myk og kjærlig stemme til sin lille skatt. Adeline er for dårlig til å protestere på det med å kaste opp i en potte, og til å med hennes potte! For selv om hun er flink til å gå på do når hun må gjøre nr 1 og 2, så skal ikke potten brukes til slike ting som oppkast. Jeg kjenner mitt barnebarn såpass.
    Den lille kroppen gir fra seg noen rykninger, og så kommer det.. Ikke bare en gang, men gang på gang på gang gjennom hele kvelden og natten.
    Stakkars liten, spysyken er noe dritt å få...

    Heldigvis er det ikke noe man er syk av lenge, som regel er det over etter 24 timer om man er flink til å ikke innta mat eller feil drikke.
    Så i dag er den lille raketten hjemme fra barnehagen, huset lever og man kjenner selv at man lever. Særlig når man er blitt bestemor uansett hvolken ung eller gammel alder man er i. Det kommer mer enn noe annet, an på helsetilstanden som mormor og ikke så mye alder.
    Men forstå meg rett,- jeg elsker å være momma til denne lille skjønne raketten min! Kunne ikke tenkt meg livet uten momma-rollen! Det å være momma er blitt hva jeg er, den rollen forteller hvem jeg er. Hverken mer eller mindre egentlig. Og jeg elsker det!

    Nå skal vi kose oss her hjemme, vi skal sørge for at lille propell blir frisk og rask - og ha en strålende dag sammen både oss to - og firbente på den lille søte gården våres.


    Bildet er tatt av Adelines mamma og min datter,- Xtine Michelle. ( Linken åpnes i nytt vindu )

    Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no



    #syk #spysyke #syktbarn #holdesengen #sovemye #sick #feelingsick #sleeping #drømmeland #wonderland #barnebarn #syktbarnebarn #grandma #mormor #bestemor #momma 

  • Publisert: 16.11.2016, 13:16
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 2 kommentarer
  • Who can resist a redhead?

  • Publisert: 07.08.2016, 13:57
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Vi ser han mitt mellom mange små barn og voksne som flokker seg rundt ham. Han virker litt usikker på seg selv, eller er det alle de som vender ham oppmerksomheten som han er usikker på tro? Man kan se i øynene hans at han helst vil vekk derfra, vekk fra hele oppmerksomheten.
    Sånn er det vel å være kjendis?...



    Adeline hvisker stille i øret til sin mamma " Kan jeg få klappe den? Og holde den? "
    De venter tålmodig på tur, og klapper å koser med en annen imens. De firbente små forventningsfulle blir nøye fulgt med på av de som jobber der. Ingen skal få gjøre de noe vondt, eller noe som de små firbente ikke ønsker.
    Så til slutt fikk Adeline endelig hilse på den rødhårete lille søte, han la seg i fanget hennes littegrann før han ville ned på bakken og bort til resten av de firbente vennene sine.


    Fersken lå slik i fanget til Adeline og sov hele veien hjem!

    Endelig kom dagen der vi kunne hente lille Fersken hjem til oss. Huset har vært så enormt tomt etter at vi mistet min herlige følgesvenn og sjelevenn gjennom 11 år,- samojedhunden min Kiwi... Så endelig skulle vi få litt mer liv i huset vårt.
    Fersken var blitt 12 uker nå, og reisen hjem til oss kunne starte.

    Fersken er en blanding av Skipskatt, han har fem søte tær på alle fire bena sine. Langhåret og med en nydelig gylden vakker rødtone blandet med hvite områder på kroppen sin. Utrolig kosete og herlig liten sak dette her.
    Han la umiddelbart sin elsk på Adeline, og valgte å legge seg til rette i fanget hennes mens vi kjørte hjemover.

    Vi har en svakhet for røde katter skjønner dere, sist røde katt vi hadde, ble mellom 12 og 13 år gammel. Da ble han dessverre påkjørt av en bil og brakk den ene bakfoten sin. Så gleden over å ha en ny rød katt er stor! At han er halvt Skipskatt er en stor bonus, da jeg og min datter digger Skipskatter.
    Endelig er det liv og røre i huset når Fersken er våken!

    3l9iB1aatkA
    Velkommen hjem kjære lille herlige Fersken! Er han ikke søt vel?
     
  • Publisert: 07.08.2016, 13:57
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Special made for you

  • Publisert: 30.07.2016, 12:44
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Vi forsøker å gjøre ting om dagene så vi slipper å bli sittende på rompa og tenke - å savne vår kjære samojed Kiwi som vi mistet for 8 dager siden.. For et par dager siden bestemte vi oss derfor for å gjøre noe nytt. Vi pakket en ryggsekk, satte oss i bilen og kjørte avsted. Katastrofe sanger og Kaptein Sabeltann sanger ljomet i bilen, blandet med Adeline sin nydelige stemme som sang av full hals i baksetet!



    Etterhvert ble det stille der bak i setet,- prinsessen hadde faktisk sovnet... Imens hun fikk sin beautysleep, kjørte jeg oss frem til der vi skulle tilbringe dagen. Nemlig i Barnas Dyrepark i Lindesnes!
    Jeg hadde aldri vært der før, men min datter og Adeline var der en tur i fjor sommer.
    Det var en søt liten inngang som møtte oss, vi betalte oss inn og fikk klistermerke som vi skulle feste på klærne - som bevis for at vi hadde betalt oss inn. Adeline kunne ikke fatte å begripe hvorfor i alle dager hun trengte å gå med klistermerke på klærne sine?? Det var da bare tull, mente hun.
    Men hun gjorde som vi sa ( selv om klistermerket havnet i lommen hennes etterhvert. For da hadde hun revet det av seg såpass mange ganger at det hadde sluttet å klistre mer ).



    I denne dyreparken er alt lagt til rette for at barn skal få bli kjent med dyrene, klappe og kose med dem, og få både ri, leke og være nær forskjellige dyrearter. Det er en liten og ganske koselig park, særlig for barna.
    Adeline løp rundt og så seg omkring, sonet terreneget for å se hvor hun skulle starte. Så ble dyrene besøkt garde for garde. Det er uheldigvis ganske små garder til dyrene, men jeg håper det kun er sesongbetont at de bor der, og at de har mye større område å bevege seg på ellers.
    Der var noen unger inne hos hønsene, som nok lekte at de jobbet der. Til meg sa de at de hadde fått lov til å flytte på hønsene slik og slik, av noen som jobber i dyreparken ( dette stemte ikke. De hadde ikke fått lov. ). Men jeg måtte til slutt be dem om å la hønsene få litt fred... Jeg pleier ikke si fra til andres unger selv om jeg ser noe som plager meg, men når det kommer til skjøre dyr så kunne jeg ikke stå å se på hvordan de stresset hønsene og styrte ivei med dem.
    Etter turen over gjerdet til hønsene, tuslet vi videre til en innhegning med geiter. En søt liten geitekilling hoppet rundt der, og like plutselig som den var i innhegningen, så var den plutselig over hos alpakkaene hehe.



    Adeline var over alt på en gang, løp fra et dyr til et annet, til lekeplass etter lekeplass! Her var det hvertfall ei lita som storkoste seg.
    Men da turen kom til revene, ble tonen litt annerledes.... 
    " AU, reven beit meg! ", sier hun til mammaen sin.. Og så satte hun i å hylgrine. Reven trodde nok det var litt mat som kom inn mellom gjerdet, og forsøkte å smake om den likte det. Men så var det bare et par fingre så en liten barnehånd.
    Det ble ikke hull på fingertuppene, bare en liten vannblemme. Men en nifs opplevelse for både store og små uansett...


    Sjekk grisen i bakgrunnen, jeg syntes den er bare helt hysterisk morsom.

    Der var så mange dyr her inne i parken, så den må nesten bare oppleves. Her viser og lærer jeg Adeline om kalvene som begynner å få horn. Adeline lyttet godt og sjekket ut hornene som kom frem mellom pelsen ved siden av ørene.

    En katt hadde fått kattunger, og gleden var stor da vi kunne gå inn og kose med de små. Vi hadde en rød katt i 12 år før, og vi har alltid hatt en forkjærlighet for røde katter. Så da vi så den røde kattungen i parken, var jeg ikke sen om å spørre om de solgte kattungene etterhvert som de ble gamle nok. Joda, det gjorde de - og så fikk jeg tlf nr til sjefen for parken.
    Hjertene våre smeltet helt for denne røde nydelige skipskatten! Og svaret fra sjefen var at den kunne vi selvfølgelig få kjøpe! Så i neste uke kjører vi bort igjen og henter hjem et nytt lite familiemedlem.

    Dagen gikk ganske fort, så da ble led mot stengetid var det også på tide å finne noe kveldsmat for Adeline - og deretter vende nesen hjemover.


    Noen små hareunger i Barnas Dyrepark.


    Det er ikke alltid like lett å fange kaniner, fant Adeline ut... Hun prøvde lenge og iherdig å få fanget en av alle kaninene.

    På vei hjem stoppet vi innom hestene våre for å si god natt til dem. Og på vei hjem fra dem, så jeg plutselig litt kantareller i veikanten. Vel, litt var mer enn hva jeg hadde sett med det samme. For vi plukket litt over en halv kilo der! Nå ligger de ferdig renset og rene i dehydratoren min! Til nå i år har vi plukket litt over 2 kg med kantareller. Det blir god mat til høsten og vinteren, i gode middags sauser gitt.

  • Publisert: 30.07.2016, 12:44
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • The sweetest three

  • Publisert: 18.07.2016, 13:19
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Rosa, prinsessetema, kaker, brus, pølser og pølsebrød, gaver.... U name it, her var alt klappet og klart!


    Mina Adeline i sin mammas fotostudio og " poser " for sine 3 års bilder.

    Morgenen startet tidlig på fredag. Adeline skulle i barnehagen, og jeg har alltid hatt som tradisjon for min datter å vekke henne med sang og gave på sengen. Så dette gjør vi for mitt barnebarn, Adeline også. Men å våkne før henne kan være en prøvelse hehe. Vi klarte det, og hun fikk våkne til bursdagssang ( Pinky sin sang ) og gaver.
    Gleden hennes var enorm, det var så kjekt å se!

    I barnehagen ble hun møtt med sang og hyllest, bilde av seg på døren der det stod at hun fyller år i dag og at hun ble 3 år.
    Dagen i barnehagen hadde vært het topp! Og da hun kom hjem ventet selskap få timer etterpå. Dere kan nok tenke dere at det var en glad og sliten liten " stor " jente som som sovnet som en stein den kvelden?

    Både på fredag, lørdag og søndag hadde vi selskap. Ikke fordi hun fyller tre år, men fordi noen ikke kunne komme på andre dager. Det er jo fellesferie nå, så da tar vi feiringene når familie og venner kan.
    I går satte vi opp fotostudioet, og herlige Adeline var en drøm å ha på lerretet. Hun er rene naturtalentet og fant på posinger selv, smilte og valgte å være alvorlig på noen bilder. Vi lot henne bestemme, og bildene ble helt fantastiske!
    Jeg orker ikke skrive så mye mer om selskapene, men gavene hun fikk var rålekre! Jeg legger heller ut bilder fra fotostudioet, og forteller litt mer en annen gang kanskje. 
    Kvelden i går ble hvertfall avsluttet med blåbær - og sopptur, en helt perfekt avslutning på en ellers så utrolig perfekt dag!







































  • Publisert: 18.07.2016, 13:19
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Ferietid,- små barn store gleder, store barn... slitne føtter...

  • Publisert: 01.07.2016, 13:40
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Sommer,- milde bølgeskvulp langs sandstrand, solstek og den gode duften fra herlig grillstek på grillen. Ferietiden er kommet, og folk senker skuldrene ti hakk når ferien deres er kommet. For vår del har skuldrene allerede senket seg noen hakk, og ferien vår er i full gang.
    For første gang på flere år, er vi nå altså på ferie! Noen dager i Kristiansand og i dyreparken sammen med superherlige mennesker. Adeline er i tusenognitti, om ikke mer. Hun suser som en lavtflyvende kråke rundt i dyreparken, vil se alt, gjerne ta på det meste og det lille nebbet hennes står ikke stille.
    Og da vi kom til innhegningen til shetlandsponniene på Kutoppen, kunne hun bare ikke fatte og begripe hvorfor hun ikke kunne få lov til å gå inn til dem??... Hun er jo så vandt til våre hester, og at vi alltid går inn til dem når vi er hos dem. Så dette var da virkelig helt uvanlig å måtte stå på utsiden av innhegningen og hilse på dem.

     Vel sa vi kvelden i forveien at " når du våkner i morgentidlig, så skal vi kjøre bort til  Dyreparken og kose oss hele dagen der ", til Adeline før hun la seg for natten.
     Men når vesla våkner litt før klokken 06 på morgenen, og dyreparken ikke åpner før  kl.10.... Jeg kan love dere,- de timene før vi kunne kjøre bort var lange for denne lille  jenta..

     
     Mens vi ventet på at timene skulle gå, var vi utenfor og plukket litt blåbær i en kopp,  lekte inne på rommet og hoppet i sengen. Og endelig var det tid for å sette seg i bilen og  suse bort til dyreparken!
     Vi var ikke på denne gøye ferien alene. Vi reiste sammen emd min lillebror og hans  familie. De har en datter på snart 4 år, og en sønn på litt over 1 år. Så med tre barn i  alderen 1, 3 og 4 år, var det full rulle og utrolig kjekt!
     Tantebarna mine er bare helt utrolig nydelige og super snille. Og å få to hele dager  sammen med dem, var bare helt fantastisk! Det er ikke så veldig ofte vi ser hverandre  siden vi bor en del mil unna hverandre..


     Ved inngangsporten til dyreparken hvisket Adeline plutselig i øret mitt " Jeg vil ikke  være her... " Jeg skjønte ikke hva som skjedde, for hun hadde jo gledet seg så veldig til  denne turen i evigheter!
     Men da jeg så i den retningen øynene hennes så, skjønte jeg problemet....
     Noen voksne personer hadde kledd seg ut som bamser/bjørner og gikk rundt å ønsket  barn velkommen til dyreparken.
     Vel,- ikke alle barn syntes at disse bamsene var noe særlig koselige.. Adeline syntes  heller de så ut som noen " brøøøøøøl - nå - kommer - jeg - og - spiser - hele - deg! "  bamser!
     Så vi tok strake veien opp bakkene til Hakkebakkeskogen for å ta et koselig lite tog å se  på forestillingen i skogen. Men disse som hadde kledd seg ut som rev, ekorn, mus,  kaniner og bjørn, var jo heller ikke noe Adeline syntes bar morsomt....
     Men på slutten av forestillingen begynte hun å tø opp litt mer, og det må tilføyes at faktisk så måtte vi opp igjen dagen etterpå for å se hele forestillingen en gang til. For Adeline syntes det var gøy likevel. Og denne gangen var hun med meg og alle de andre å ropte " huuuuuff " hver gang vi så reven!
    Litt morro var det da vi noen timer senere gikk rundt og så på alle de nordiske villdyrene. Like ved ulvene så vi en søt liten fjellrev. Jeg fortalte Adeline at det var en fjellrev hun så på, så kom det fra den lille barnemunnen " Mommaaaaa? Vi må si " huuuuuff " . Da slet jeg ganske med å holde latteren tilbake!

    Hvis dere har lest den forrige bloggen min Fantasi eller virkelighet? , så vet dere hvor mye sebrahest betyr for Adeline, og hvorfor.
    Så gleden stod langt opp i skyene, da vi endelig så sebrahestene! " Kan jeg få gå inn til dem? Og kan jeg få ri på dem? ", spurte Adeline med det samme vi kom bort til sebraene. Og hun var ganske skuffet da mammaen hennes måtte forklare henne at ingen andre enn de som jobber i dyreparken, har lov til å gå inn til dyrene.
    Men nå har hun jo Fartstripa å ta seg av da, så det går bra. Hun syntes det var helt supert å få se så mange Fartstriper da hehe.

     Det er vel ikke så rent få barn som ikke kjenner til Løvenes Konge?
     Løver er til tider et hett tema i huset vårt, og da vi hørte at der skulle være presentasjon  av løvene i dyreparken, var vi på pletten i tide til å få med oss dette.
     Adeline fulgte med med argusøyne mens hun speidet etter løver mens vi satt på benken  og ventet på at presentasjonen skulle starte.
     Og faktisk,- så snart publikum ropte høyt " HEI ", så kom en og en av løvene tuslende  bort. 

     Noen store praktfulle løver viste seg, og de to hannene var bare helt nydelige! Løvinnene  var også flotte, men det er noe spesielt med hannene. De er så kraftige og jeg digger  løvemanken deres!
     Etter en innføring i løver og deres liv, skulle vi få se når en løve hopper for å ta mat.
     Der ble hengt opp et lårstykke fra en hestefot, og vi ventet alle i spenning på hvilken løve  som kom til å hoppe først.
     De fleste gjettet feil, da den som var mest urolig og aktiv ble valgt som den løven som  kom til å hoppe først. Men det var den roligste løven som " gikk til angrep " først.

     Det var helt rått å se den enorme styrken i disse kroppene! 5 cm lange super skarpe  klør, og ikke minst den voldsomme kraften i kjeven som holdt hele løvens kroppsvekt  mens den hang i luften etter kjøttbiten.
     Adeline var veldig fascinert av løvene, jeg tror hun hadde a time of her life på denne  ferien.

     Etterhvert gikk turen opp til Kutoppen. Og jammen meg var det det perfekte sted for de  små tl å leke, og for oss store barn til å slappe av litt.
     Adeline og Sienna løp inn i stallen for å se etter shetlandsponnier, og se om der  muligens var føll der. Og selvfølgelig måtte vi ta en stopp hos kaninene, for der så vi en  søt liten kanin som var veldig lik våres Caramell.

     " Mommaaaa, kan jeg få lov til å gå inn til hestene? ", spurte Adeline. For henne så er  det det mest normale i hele verden å få lov til å gjøre. Så hun ble ganske så overrasket  da jeg forklarte at vi ikke kunne gjøre det, siden det ikke er våre hester. Ikke kjenner vi  de hestene ( ponniene ), og til sist men viktigst av alt,- det er ikke lov til å gå inn til dem.
     Men Adeline fant sin løsning på saken, og lente seg så langt hun bare kunne klare inn  gjennom gjerdet til de søte ponniene for å kose, stryke og snakke med dem.

     Når en av ponniene flyttet på seg, løp hun rundt gjerdet og bort til der den ble stående for  å forsøke å lokke den bort til seg igjen.
     Det var så koselig å se hvor vant hun er til hestene og dyrene generelt.

     Men så fikk vi øye på noe kult! Der var nemlig et par grønne leke traktorer der, slike med  trøer på. Disse lekte de små masse med, så vi kunne få oss en pust i bakken og slappe  av litt. Det var en herlig pust i bakken hehe.
    Solen var på hell nå, ettermiddagen begynte å skli sakte men sikkert over til tidlig kveld. Dyrene skulle snart få mat, og dyreparken skulle stenges for natta.
    Neste dag skulle vi tilbake her i dyreparken for nok en hel dag med masse glede, barnelatter og minnerik stund for både små og store.
    En trenger ikke reise til Syden for at barna skal få ha det kjekt og oppleve morsomme og minnerike ting. En dag i dyreparken hvor en forteller og lærer barna om dyrene, er mer enn nok for dem. I dyreparken er der så utrolig mye morsomt for barna, og det er overkommelig pris en betaler for å komme inn.
    En ferie som gir minner for livet, trenger ikke koste skjorta. Det er ikke det de små er opptatt av, men de vil ha det morsomt og litt annerledes enn hva den vanlige hverdagen hjemme gir dem.
    Jeg har ofte tenkt på at en telttur i skogen hadde vært en super ferie også! Og det er en ferie alle har råd til. Der er så enormt mye barna kan lære fra skogen og hva naturen har å by på for oss mennesker, og også for dyrene. De har så godt av å få lære om naturen, og hvordan de skal kunne leve av den.
    Og om du ikke kan så mye om naturen, så vær en flittig bruker av Google. Da kan du gi barna svar på det aller meste.

    Her kommer litt bilder fra dagene i dyreparken :

















  • Publisert: 01.07.2016, 13:40
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Fantasi eller virkelighet?

  • Publisert: 28.06.2016, 00:26
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • De fleste barna får seg venner, noen som vi kan se - andre som vi voksne mener er oppspinn og bare ren skjær fantasi. Noen ganger ler vi litt usikkert og undrende, for til tider kan fantsivennen fortelle ting som får oss til å lure,- " er det fantasi og tull? Eller hvor han h*n det fra? "
    Er fantsivenner alltid bare noe tull og ren skjær fantasi fra barnets side?



    Manen glinser i skinnende sølv mot solen, der den flagrer så vakkert i vinden. Øynene skinner om kapp med de blanke vakre dønnigene på vannet. De lyser av en uendelig kjærlighet til den lille jenta, og kjærligheten som lyser fra hennes øyne viser en uendelig stolthet og kjærlighet til denne vakre skapningen.
    Pelsen er ren som gull, og glinser som tidlige morgenduggdråper på en sommereng. Glinser i det nydeligste fargespillet mellom sort og hvitt. Med kneisende stolt nakke bærer han denne lille jenta med stolthet og ærbødighet, sammen er de ett! Sammen utfyller de hverandre slik som hånd i en hanske.
    Fartstripa er kommet for å bli, til glede og stolthet fra den lille krye jenta! Hennes hest - hennes Fartstripe - hennes sebra!

    Selv om jeg har sluppet ut hestene, er det en selvfølge at vi må hente Fartstripa som står i en av boksene til hestene på stallen.
    Grima blir plassert på det vakre hodet hans, og den lille søte jenta leier ut hesten sin. Med et stort smil om munnen og med kommandoen " kom nå , Fartstripa " - så leier vi han ut til de andre hestene.
    Grimen hopper og spretter bak oss idet Adeline drar i leietauet for å få Fartstripa med seg ut. Jeg åpner opp inngangen til hestehagen, og Adeline leier han ut på gresset. Åpner grimen og slipper han løs.
    " Se momma, nå ruller han seg! " Og litt etterpå,- " Fartstripa, nå må du gå bort til Pi og spise maten din! " " Ntååååå, momma seeeee så glad han er i Etanec daaaaa... De kooooooseeeer ", med et tilhørende stort kjærlig blikk bort mot Etanec og en Fartstripe som jeg absolutt ikke har sjans om å se.
    Det er kun Adeline som " ser " denne hesten sin, men hun viser så uendelig kjærlighet til han. 
    Hun henter i hestehagen ( og ja, jeg må fysisk åpne så hun kan hente han ut... ), tar på han grime eller hodelag for så å trene han. Da tar vi oss gjerne en tur, eller hun trener han hjemme.

    Senest i dag var altså Fartstripa med oss til hovslageren, der hun lurte litt på om Fartstripa trengte hovstell og sko. De ble enige sammen, at Fartstripa har så gode høver at han fint kan trenes uten sko. Adeline så strålende fornøyd, og ut for å trene litt hjemme hos hovslageren også.
    Der var det litt sprangridning på timeplanen, og litt hopping over vanngrav ( les : sølepytt ). Det gikk strålende bra, men til slutt tror jeg Fartstripa ble litt sliten i kroppen. For plutselig landet de begge to pladask med alle bena rett i vanngrava!...
    Treningen måtte brått avsluttes, da Adeline ble kliss klass på bena og klærne sine.
    Men når sant skal sies,- det var en flott treningsøkt de hadde. 

    Fartstripa er en meget veltrent og vakker sebra, slank og elegant! Han trenes hver dag nemlig, og får nøye oppmålt med mat hver dag.
    Adeline har han med seg over alt, og han er så lydig at han kan fint løpe løs. Hun bare roper på han, og han kommer løpende til henne med det samme!

    Fri fantasi fra et lite barnehjerte på nart 3 år? Ja helt sikkert det, men jeg syntes det er veldig viktig å få la de små få ha sine fantasivenner. Hva skade gjør det om vi voksne lar de små få leve ut fantasiene sine på den måten? At de leker at de har en venn som så ofte er enig med dem i ett og alt? Som er den for de små, så de ikke trenger føle seg alene?
    Så kommer de små opp i en alder der vi voksne sier at " nå er det på tide å slutte med slike fantasivenner og annet tull ". Hva om dette er en realitet for noen? Hvorfor sette lokk på slikt?
    Nå er nok Fartstripa sikkert en fantasi og ikke noe annet. Eller?....
    I denne lille jentas verden lever Fartstripa, han er hennes hest og hennes bestevenn. La de få ha den barnslige herlige ufarlige fantasivennen sin så lenge de måtte ønske. La de små få beholde barndommen så lenge som mulig, de blir fort nok voksne i den verden vi lever i nå...


    Mina Adeline leier Etanec, her er hun 2 år gammel.

  • Publisert: 28.06.2016, 00:26
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Nummer 1 og nummer 2 = IS

  • Publisert: 19.06.2016, 02:00
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Når man har lovet det, så må man holde det man har lovet! Nummer 1 gir et klistermerke på arket, og nummer 2 har jeg ( momma ) bestemt at fortjener hele to klistermerker på arket. Fem klistermerker på arket, og Adeline får velge seg en is på butikken. Ja da setter vi oss rett å slett i bilen og kjører til butikken, om det så bare er fordi hun er lovet is når hun har samlet opp fem klistermerker på arket sitt!
    Skjønner dere hva jeg snakker om nå?

    Adeline holder på å lære seg å tisse på do, hun er faktisk veldig flink allerede. Men for å gjøre dette mer kjekt og spennende for henne, har hun fått et ark som hun får lov til å klistre klistermerker på for hver gang hun har klart å komme seg på do før hun gjør noe i trusen.
    Når morgenen kommer, tar hun selv av seg up-and-go bleien sin, og velger ut en truse hun vil bruke. Som regel er det en truse med hest på, selvfølgelig.
    På med trusen sin, og stolt som ei padde løper hun rundt i huset og leker!

    " Jeg tisser, mamma! ", roper hun for full hals, og så løper hun mot doen. Som regel klarer hun holde seg til hun er på riktig plass, og er så stolt som bare det for å få klistermerke å klistre på arket sitt! Så teller hun hvor mange klistermerker hun har fått. Når hun roper dette, så betyr det ikke ar hun står og tisser, men at hun kjenner hun må tisse.
    " Nå er jeg stor jente ", sier hun. Flinke jenta som momma er sååååå stolt av!

    Dette med ark og klistermerke er et tips vi fikk av en kusine av meg som driver en flott gårdsbarnehage. Du kan tegne eller lage et oppsett på arket, laminere det og henge det opp på dodøren eller på veggen på badet. Da blir det mye mer spennende for de små å do-trene.
    La de få velge ut klistermerker på butikken selv, så de har noen klister som de liker veldig godt. Da blir det også veldig spennende og kjekt å do-trene.
    Om de ikke setter klisterne der de skal stå, hva gjør vel det? Dette skal være barnas ark, barnas glede og spenning.
    Så avtaler dere en gave eller liten ting som de liker godt, som premie når de har nådd det antall klistermerker på arket som du syntes passer.
    Du kan jo f.eks. printe ut et bilde av en figur den lille liker godt, og bruke som do-trenings ark? Det er bare fantasien som setter grenser her.
    Premien trenger så absolutt ikke koste noe heller! Dere kan bli enige om en super tur i skog og mark som premie, der dere tar med kakao og kjeks å kose dere med. Eller en gøy bærtur siden bærsesongen snart er her. En kjekk dag på sandstranden med masse lek i vannkanten og lage et stort sandslott.
    Har du jente, kan premien f.eks. være en kosestund hjemme med litt sminketid, lakke negler og virkelig pimpe seg opp litt.
    Premiene trenger som sagt ikke være noe som koster noe, man må bare finne noe som du vet de små liker veldig godt. Eller forsøke å overraske dem med noe du tror de kommer til å elske å være med på.


    Adeline sin do-treningskalender for Juni mnd.

    Som regel er det " totte-is " hun vil ha som premie, det er en pære is med to små bulker på toppen som hun syntes likner på to pupper. Derfor navnet " totte - is ".
    Det er så utrolig morsomt å høre alle de merkelige tankene og inntrykkene hennes, nå som hun kan snakke som en foss. Og til tider holder jeg på å le meg ihjel av slike kule og samtidig rare navn hun setter på ting og tang.

    Snart er up-and-go bleiene en sagablott, og det er tid for at mitt lille herlige barnebarn er gått inn i en ny fase i livet sitt. Mitt lille gull er i ferd med å bli et hakk større/eldre.. Tiden flyr avsted så fort, og det er så utrolig viktig å huske å dra til seg alle sanseinntrykk og opplevelser man får sammen med disse små skjønnhetene, for hver eneste fase de går gjennom! Filme dem, fotografere dem, fremkalle bilder og lage scrapbook og vanlige fotoalbummer eller fotobøker for hvert år. Samle på minnene på en måte som passer deg greit, og med baktanke om at den lille søte skal få overta minnene en gang når de blir store nok til å ta vare på dem selv.
    Samle på så mange minner som overhode mulig, ikke spare på kameraet når det kommer til bruk! Bruk det.



  • Publisert: 19.06.2016, 02:00
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Gledeshyl!

  • Publisert: 16.06.2016, 13:53
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Da jeg så dette, kunne jeg ikke la sjansen gå fra meg! Jeg visste om ei lita som virkelig har ønsket seg dette over lang tid, og der å da visste jeg at dette ville bli den mest perfekte gaven hun noen gang kan få! Vi jobbet hardt med å få gaven på plass, sette den opp og gjøre den trygg for den lille snart 3 år gamle gullejenta som enda var i barnehagen og lekte med venner.
    Solen stekte og varmen var neste uutholdelig mens vi jobbet på spreng med å få alt satt opp og klart, til Adeline skulle hentes hjem. Svetten silrant, og vi jobbet som helter! Kunne vi klare å få alt klart på så kort tid?



    Å se gleden, overraskelsen i ansiktet hennes, " sånn-helt-seriøst??-min-helt-egen-trampoline??" - uttrykk i øynene hennes var bare helt priceless.
    Da vi hentet henne i barnehagen, fortalte jeg henne at momma hadde en tidlig bursdagsgave til henne som stod hjemme og ventet på henne. Hun ante ikke hva det kunne være. Hun kom med flere gode forslag til hva det kunne være, men det var ikke i nærheten engang hehe. Forslagene hennes var is, Elsa, Anna og Olaf fra Frozen, og mange flere som jeg ikke klarer huske..

    Da vi kom hjem, og hun tuslet opp den første trappen - stoppet hun opp og øynene var klistret på det store blå som kom til syne på hennes " lekeplass " på den ene plenen våres. Hun klarer ikke si et ord med det sammen, men snur seg mot mammaen sin og gir henne smokken, " ninen " og en bamse til. For deretter å gå sporenstrekk bort til den store blå trampolinen som venter på henne!
    Av med skoene og rett opp for å hoppe!! Ned på rompa, kysse trampolinen, opp igjen og hoppe videre. Smilet var det en kunne se når en så på ansiktet hennes, og deretter stjernene i øynene hennes!



    Nå var jo ikke sikkerhetsnettet oppe enda.. Så vi måtte passe utrolig godt på Adeline nå som hun skulle få hoppe og teste ut sin aller aller første trampoline. Men det gikk veldig bra. Så mens hun hoppet og koste seg, monterte vi opp sikkerhetsnettet.
    Alle bildene ble fra før sikkerhetsnettet kom opp, og etterpå ville hun ikke at vi skulle ta bilder.
    Vi spør henne alltid om det er greit at vi tar bilder av henne, og sier hun nei så aksepterer vi det og legger kamera til sides.
    Her skulle det hoppes, alle sammen måtte nemlig hoppe! Så ingen kunne være fotograf da måtte en jo vite.





    Her er film fra da hun fikk se sin tidlige bursdagsgave fra momma :
     


    Adeline har ikke bursdag før i neste mnd, men det skader jo aldri å gi en noe tidlig gave så lenge jeg har muligheten til det! Og jammen meg har den vært i bruk hver eneste dag, fra både tidlig på morgenen og til nesten alle døgnets tider.
    Jeg ser på dette som " jeg som bestemor/momma sitt privilegie " denne gangen.

  • Publisert: 16.06.2016, 13:53
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Da kaninen falt i elva.....

  • Publisert: 01.06.2016, 18:27
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Du henneløysa for en dag! Dagen startet med latter glede og sang fra en liten skjønn barnemunn. Munter og glad og klar for en liten badetur i elva like utenfor stallen våres her hjemme.
    Det er ingen hemmelighet at vi har noen kaniner her hjemme, og de kan løpe ganske så fritt her - men likevel er de gjerdet inne på et stort område.


    Mina Adeline, meg ( momma ) og lille Milla ( som tidligere het Trampoline hos dyrebeskyttelsen )

    Det er ikke bare jeg som har kaniner her i huset, mitt lille kule barnebarn har også kaniner. Milla er liksom hennes kanin, selv om det er jeg som selvfølgelig er den som har ansvaret for henne. Det er jeg som fòrer henne, steller henne, lufter henne og alt annet som hører med til kaninholdet. Hun bor sammen med mine to store kule gutter, Oscar og Caramell. De er Milla sine bodyguarder, pleier jeg å si.

    Men altså,- tilbake til badedagen!

    Adeline har en kanin som heter Ninen, den er med henne over alt. Og da mener jeg virkelig over alt!
    Denne har fulgt henne i tykt og tynt i nærmere 3 år nå. Ninen skal aldri bades, den var faktisk hvit en gang i tiden - men nå er Ninen skiftet farge til mer grå. Ikke fordi den er gammel eller drar noe særlig på årene, men fordi den faktisk ikke har tid til å bades! Adeline skal ha den med seg over alt, og da er det ikke noe kult om den er våt.. 
    I tillegg har den ikke de samme luktene sine på seg om den er blitt vasket med såre og vann.. Da lukter den jo..... ren....


    Ninen var en liten ekstra dåpsgave fra Adeline sin kule moffar. Ninen er Adeline sin favoritt, og hun kan ikke sove uten at Ninen er med henne. Moffar vsste virkelig hva han gjorde da han kjøpte Ninen til sitt herlige lille barnebarn. Beste moffar i hele verden!

    NInen var selvfølgelig med oss på badeturen, det samme var samojedhunden min Kiwi. Kiwi er 11 år og elsker vann, mildt sagt! Og hvis vi begynner å kaste steiner i vannet, er hun helt med. Dette elsker hun.
    Adeline syntes jo det er dritkult å kaste steiner i vannet, og se hvor ivrig Ki blir da. Så da ler hun av hjertens fryd - det er så utrolig herlig å høre på.
    Adeline ler hysterisk og fra hjertet, og Ki står der og bjeffer og hyler på sin hundemåte - slik at Adeline skal forstå at hun må skynde seg med å kaste flere steiner i vannet.


    Adeline og Ki leker litt sammen i bekken.

    Mamsen til Adeline ville jo forevige denne dagen via bilder, noe som er helt vanlig her i huset. Både jeg og min datter elsker å ta bilder, så dette var jo naturlig da hehe. Men for å få en trett og sliten Adeline til å le, tok mamsen hennes og Ninen mot oss mens jeg holdt Adeline.
    Ninen kom så plutselig mot oss, og fikk ikke reagert i tide og det som hender videre skjer som i slow motion.....

    Ninen treffer armen min, gjør en liten halv saltomotale og flyr tilbake mot Michelle igjen. Den når ikke helt fram til henne som strekker armene ut for å ta imot Ninen, og dermed lander Ninen i bekken!.... Du hennesløysa for en opplevelse!....
    Idet Ninen flyter med ansiktet sitt ned i vannet, setter Adeline i et hyl som kunne vekke de døde! Michelle setter fra seg kamera på et nanosekund, og slenger seg mot Ninen som nå raser nedover mot henne i vannet..
    Adeline gir seg ikke, hun er helt skrekkslagen over hva som skjer med hennes beste venn... Tårene formelig spretter ut fra de triste og trette øynene hennes nå, og Michelle griper fatt i NInen. Løfter opp en søkkvåt Ninen som trenger så inderlig å få bli vridd litt. 
    Vannet silrenner ut fra Ninen nå mens jeg vrid den tørrere, Adeline hyler enda som en gal og tårene spretter ut. Hysterisk griper hun etter den høyt elskede NInen sin, og selv om den er søkkvåt enda,- løfter hun den trygt opp til kinnet sitt og klemmer den så best hun bare kan..
    Gråten vil ingen ende ta hos henne, stakkar... Og jeg trøster det beste jeg kan...



    Et lite øyeblikk var jeg redd jeg måtte leke at jeg livredde Ninen ved å gi den munn-til-munn og legge den i stabilt sideleie i armene hennes. Men det slapp jeg da heldigvis.
    Nå var det så absolutt slutt på moroa ved å leke ved bekkekanten, så det var bare å komme seg inn i huset og ta seg en liten cowboystrekk på sofaen. Egentlig var det natta for en sliten og trett liten kropp, så etter at hun hadde fått sove litt på sofaen bar mamsen hennes henne opp i sengen sin. Der sov de trygt og godt, både Adeline, Ninen og bamsen Bamseklem.

    En lang men kjekk dag var over, den var kjekk helt til Ninen fikk seg et sjokk for livet. Ja ikke bare Ninen, men jeg tror Adeline også fikk seg et lite sjokk for livet. Tenk Ninen våt, flyte i vannet og helt ute av kontroll.. Hennes så høyt elskede NInen <3


    " Soro lille venn, nå er dagen over.... "

  • Publisert: 01.06.2016, 18:27
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 2 kommentarer
  • Velkommen skal du være, du nye familiemedlem

  • Publisert: 01.05.2016, 23:53
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Magefølelsen var delt, dette har jeg aldri opplevd før - tror jeg.... Jeg kjente en dårlig magefølelsen fordi jeg satt med en følelse av å " tatt fra henne " denne herlige lille skapningen. Men samtidig en god magefølelse for at dette var det helt rette tilskuddet til vår lille familie, og til vår lille flokk...
    Jeg klarte ikke riste følelsene og tanken fra om at der satt ei et annet sted i landet og gråt over å ha gitt fra seg denne herlige lille sjelen. Og det rev i hjertet mitt av å gå med disse tankene... 
    Selv hadde jeg bare kjent ham i noen timer bare, men selvfølgelig skal det ikke mye til før jeg også blir glad i disse nydelige små dyrene..


    Mina Adeline og Floppy.

    Jeg visste at om jeg skulle gi henne muligheten til å få vesle lille Floppy tilbake, så måtte jeg skrive og tilby henne det med det samme! For jeg merket meg fort at han er en kanin med en stor sjel, et stort hjerte og mye personlighet som det er utrolig fort å bli glad i..
    Og som jeg nesten forventet, så var svaret positivt fra Floppys forrige hjem,- de ville veldig gjerne ha ham tilbake. 
    Det er ikke alltid at man kjenner hvor inderlig glad man er i dyrene sine, før de faktisk er borte - eller at det blir en realitet at de skal reise til et annet hjem.
    Dette var en herlige liten sjel som hadde bodd i fosterhjem i  8 mnd der, og som jeg skulle få adoptere.
    Men magefølelsen min var ikke rett, som sagt. Og det ble fort planlagt at han skulle få reise hjem igjen allerede dagen etterpå.


    Mina Adeline og Floppy titter i boken " Den store kaninboka " skrevet av Marit Emilie Buseth. Den beste kaninboken ever!

    Vi tilbrakte dermed denne dagen sammen, sammen med Adeline og sammen med min datter. Floppy hadde det helt topp, og han floppet i sofaen og storkoste seg her hos oss. Vi var på en god tur hvor vi plukket en hel haug med løvetann som vi skulle gi til alle 5 kaninene her hjemme, og Adeilne var en flink hjelper på turen med plukking og diverse annet som måtte gjøres.
    Så da vi kom hjem, fikk alle de små kose seg med mye god grønn mat.
    Men timene gikk så altfor fort.... Plutselig var klokken blitt så mye at det snart var på tide og ta farvel med Floppy.... Adeline gråt, hun syntes ikke vi skulle gi han ifra oss. Hun var blitt så glad i  " Bloppy " som hun sa.
    Det hjalp ikke så veldig mye om hennes mamma og jeg forklarte at vi skulle bytte, og at vi skulle få en annen kanin hjem hit istedet. Hun likte så godt denne svarte lille karen - hvem kan klandre henne? Floppy var bare helt fantasisik herlig!
    Men etter å ha roet seg litt, og hun klarte å lytte til når vi forklarte at de som Floppy hadde bodd hos, savnet han så mye at de var veldig lei seg for at han ikke var der. Så var det litt ok at han måtte reise igjen, vi måtte dele - var hun enig i. Men det var ikke vanskelig å se at hun likevel enda var svært lei seg for dette..


    Floppy <3

    Siden vi skulle levere Floppy tilbake, skulle der få komme en annen kanin hjem hit fra dyrebeskyttelsen. Nemlig en søt liten kanin ved navn Trampoline. Hun hadde dessverre mistet sin bestekompis for noen mnd siden, og sørget enda over dette. Hun trengte noen kaniner å bo sammen med, så hva var del ikke mer perfekt enn å la henne få komme og bo her hos oss?
    Enten kan hun få bli bondet sammen med Oscar og Caramell, eller så kan hun få bli bondet sammen med et par som er på samme størrelse som henne,- nemlig Max og Mia.


    Mina Adeline momma og Trampoline.

    Trampoline er ei superhelige lita jente som er veldig rolig. Jeg er sikker på at vi virkelig skal få det kjempebra sammen, og jeg gleder meg veldig til å bli bedre kjent med henne. Hun hadde reist i mange timer i dag for å komme hit, så det var nok godt for henne å få komme ut av buret og strekke litt på de søte små bena sine.
    Kloklipp og litt pelsklipp ble unnagjort her inne i stuen, mens Adeline fikk klippe i pelsen som ble børstet av Trampoline. Det var visst spennende saker, syntes Adeline. Og siden vi har hatt en kanin tidligere som het Trampoline, blir det nok et navnebytte på henne. Så da jeg spurte Adeline hva hun ville at kaninen skulle hete, var det Milla som ble bestemt. Jeg tror ærlig talt at hadde det vært opp til Adeline, så hadde nok alle kaniner hetet Milla.


    Adeline og Trampoline.

    Det har vært mye tanker og følelser i sving denne helgen, men jeg håper og tror at jeg har gjort det rette valget ved å tilby dem Floppy tilbake og fått Trampoline bort hit til oss. Hvertfall så har jeg gledet noen denne helgen, ved å gi dem et av deres familiemedlemmer tilbake. Og jeg håper jeg klarer å gi Trampoline noen nye venner, så hun slipper å sørge mer..
    Og ikke minst, så håper jeg at Adeline ser at Trampoline aka Milla er en kanin som hun kan bli like fort glad i som hun ble i Floppy.


    Velkommen hjem, Trampoline!

  • Publisert: 01.05.2016, 23:53
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Hun fikk det inn med morsmelken

  • Publisert: 27.04.2016, 14:20
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Allerede mens hun lå i magen til sin mamma, fikk hun møte lydene fra hestene på stallen. Hun kunne høre deres knegging, prusting, hover som traff betongen og lydene fra hester som mumset i seg høy og kraftfor. Alt dette hørte hun mens hun lå trygt og godt inne i fosterposen.
    Og da hun ble født, var hun ikke gamle jenta før hun fikk sitt aller første møte med hestene våre på stallen.
    Hun sov i vognen sin i stallen mens vi stelte og gjorde rent hos hestene, hun fikk ta på hestene da hun allerede bare var noen få mnd gammel, og da hun var spedbarn fikk hestene lov til å bli kjent med henne og hennes lukt. De luktet på henne, og vi kunne merke hvordan de forandret seg og ble forsiktige når de skulle få kjenne lukten hennes.
    Etterhvert som mnd gikk, fikk Adeline lov til å sitte på hesteryggen sammen med meg ( momma ). Smilet hennes var stort da hun satt der oppe, høyt til hest.


    Allerede da hun lå i magen til sin mamma, så fikk hun møte hestene våre. Her hilser KA Etanec på henne.

    Her er Adeline på hesteryggen til Etanec. Hun elsker å ri! 


    Adeilne elsker å få være med i stallen, det har hun gjort siden hun var baby. Da hun var så liten at hun ikke kunne gå, fikk hun henge på magen og ryggen i bæresele, til sin mamma mens mamsen gjorde rent i boksene. Der sovnet alltid Adeline, til rytmen av rengjøring i boksene. Og hun sov tungt! 
    Stall lukten ble hun like vant med som den friske luften ute i naturen. Hovtrampene fulgte henne gjennom årene, og nå er hun en meget dyktig og erfaren liten hestejente på snart 3 år.
    Jeg husker så godt da hun var bitte liten. Om hun slo seg, eller tennene som var på vei gjorde så vondt og vi ikke kunne klare å trøste henne - så var det bare å bære henne ut til hestene. Der roet hun seg med det samme, og smilet kom frem. Hun fikk klappe og kose med hestene der ute, og plutselig så var det vonde glemt. Det var som blåst bort med vinden!
    Hun har alltid hatt et helt spesielt forhold til den ene araberhesten min, Toruk Bey. De to har noe sammen som er helt uforklarlig.


    Adeline og Toruk Bey.

    Hun er en super liten hjelper, som stapper høynett sammen med meg. Hun rengjør bokser med sin lille greip og av og til med sin spade, hun har sin egen liten trillebår som hun triller møkka ut med, og tømmer det rundt forbi. Hun elsker å få ri, så det får hun ofte lov til. Særlig elsker hun å ri sin mammas islandshest, Dropi.
    Alt som skal kuttes opp og legges i fortrau, elsker hun å være med på. Hun er flink til å fordele gulrøtter og eplebiter til alle tre hestene våres, og tar mer enn gjerne en bit eller to selv også.
    Å få være rundt hestene og dyrene våre her på det lille herlige småbruket vårt, er livet for mitt søte lille barnebarn! Og jeg er så inderlig glad for at hun nettopp får muligheten til å vokse opp blant dyr. Hun får lære at det følger ansvar med å ha dyr, at noen dyr blir syke og må til veterinær. Hun lærer den beinharde og grusomme delen av det å være eier av dyr,- nemlig at noen dyr må reise til Himmelen og bo hos Gud og Jesus.
    Det er den delen av det å være så inderlig glad i dyr, og være eier av dyr - at de en gang må ta den reisen som gjør at vi aldri får se dem igjen. Eller,- jo vi får jo det, vi får se dem igjen - når vi også en gang skal på den samme reisen.

    Adeline får vokse opp og lære seg hvor melken kommer fra, og at ikke de svarte kuene melker kaffe.. At grisene gir oss kjøtt og bacon, og hønene gir oss egg. Dette er jeg så utrolig glad for at hun får lære seg, for der er så mange barn som tror nettopp det - at svarte kuer gir kaffe, brune kuer gir sjokolademelk og hvite kuer gir melk. At fiskene og kjøttet er noe som kun finnes i butikkene, og jeg leste en gang om en førsteklassing som skulle tegne en fisk? Han tegner en fiskepinne.... Det er jo rett å slett trist at barna ikke får den muligheten til å vokse opp med dyr, eller lære seg mer om dyr via det å gå på åpne gårder og slikt. Det er glimrende anledninger til at barna får lære.


    Adeline tar del i gårdslivet, og leier ut Etanec til beitet her. Mammaen hennes er med henne atså, hun går på andre siden av Etanec.


    Adeline sleper med seg lunchen til hestene, nå skal de få mat.


    Flinke jenta som gjør rent i boksene, og triller den lille trillebåren sin ut for på tømme den.


    Men det er hardt å jobbe i stallen, så etter endt rengjøring i boksene så sovnet hun i trillebåren.

    Jeg så nettopp et bilde fra Kristiansand Dyrepark, der noen løver eller tigere hadde fått mat. Der lå en sebra inne hos dem. Ikke akkurat det kjekkeste synet for små barn å se... Men samtidig så får de lære om næringskjeden, de får lære hva andre dyr spiser, og at det ene dyret er den annens mat.
    Brutalt men viktig for barna også å lære, ikke bare når de blir eldre.

    Det er så lett å se at Adeline har vokst opp med dyr rundt seg, hun er så avslappet og trygg rundt dem. Og hun vet så godt hvordan hun skal behandle hver enkelt av dyrene våre, både hundene, kaninene og kattene. Hestene er hun selvsagt for liten til å håndtere på egenhånd, men det kommer med alderen det.
    Hun ser og lærer, leker litt doktor MacStuffin og pleier kosedyrene sine så de blir friske. 
    Hun studerer hva vi gjør med dyrene, og leker det samme når hun leker veterinær. Det er så utrolig morsomt å se hvor flink denne lille jenta på snart 3 år er blitt, hvor mye hun snapper opp av hva vi sier og gjør, og hvor flink og nøye hun er når hun leker at hun gjør det vi gjør.
    Takk Gud for at hun får muligheten til å vokse opp med dyr rundt seg, det er jeg så utrolig glad for!

    Her kommer et par små filmer fra da Adeline er i stallen og jobber. Herlige lille jenta som elsker å være med i stallen og gjøre rent og å fore hestene våre.

     

    Denne filmen er fra i fjor sommer, da hun fikk leie en liten tur på islandshesten til min datter, Dropi.

  • Publisert: 27.04.2016, 14:20
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Se,- jeg tisser!

  • Publisert: 22.04.2016, 10:41
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Jeg må le av det hele, hele oppstyret her hjemme. Jeg lener meg tilbake, tankene vandrer 23 år tilbake i tid til da min datter Michelle skulle lære seg å tisse på do og ikke bruke bleie. Det endte jo med noen dammer på gulvet, og hvordan jeg tok alt med knusende ro å vasket opp etter henne. 
    Jeg gadd aldri stresse med dotreningen, og jeg gadd aldri stresse med mas og kjas om hun måtte tisse. Jeg spurte en gang i blant, men sa som regel alltid at " Si fra hvis du kjenner du må tisse ".

    Nå, 23 år senere er det mitt herlige lille barnebarn som plutselig har funnet ut at det er kjedelig å gå med bleie, så de tar hun av seg selv. Tusler opp og åpner kleskapet sitt, velger ut hva truse hun vil ha på seg, og trær den på. Jeg ler like godt nå som for 23 år siden, når jeg ser disse små barnerumpene plutselig vandrer rundt uten bleie, like morsomt hver gang syntes jeg.
    Men så har vi denne hysteriske mammaen hennes da hehe. Hun maser og maser på om sin lille prinsesse må tisse. Så jeg tok like så godt frem kamera og filmet dem en tisse - på - do - dag.
    Selv sitter jeg godt plantet i sofaen og flirer over både synet av disse to som er kommet i en ny fase med bleie vs do, og mens jeg mimrer tilbake til den tiden jeg var ung alenemor og opplevde denne nye fasen. Det er så rart å se hvor ulike vi takler den samme situasjonen.
    Jeg vil anbefale på det sterkeste å lese denne bloggen Bort med bleie, frem med toalett papir. Der kan du lese Michelle sin vinkling av hele greia, hva tanker hun har omkring denne nye fasen som Adeline er i nå, og hvordan hun opplever dette.
    Selv så tar jeg det med knusende ro, jeg er jo tross alt en mormor og kan bare slappe av og være tilskuer.
    Filmen ble jo ganske så morsom da, jeg ler meg skvett ihjel hver gang jeg ser den.

     
  • Publisert: 22.04.2016, 10:41
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Med tre åring som hjelper

  • Publisert: 18.04.2016, 17:07
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Har du noen gang opplevd å stoppe opp i " that moment "? Det har jeg som både mamma og momma ( mormor ) opplevd noen ganger, og senest i går hadde jeg et " that moment "..

    Etter å ha ryddet og gjort rent både stue, gang og kjøkken, var det tid for å gi vindfanget en aldri så liten oppshining. Det aller meste skulle ryddes ut fra dette lille rommet i huset vårt, siden vi skal rive ned et innebygget skap som står der og lage rommet litt større. Så alt av jakker, dresser, sko og diverse skulle ryddes vekk. Og vinterklærne skulle pakkes bort for å gi plass til våren som er kommet.
    Som jeg sa,- stuen, gangen og kjøkkenet var ryddet og rengjort. Men her i huset bor det en liten herlig snart 3 årig jente i huset, ei meget aktiv men snill jente som elsker å hjelpe oss å rydde og rengjøre. Hun elsker å få sin egen klut som hun kan vaske bort flekker på tv benken og dører som er kommet fra små raseri utbrudd med tåteflasken sin, der hun har kastet den vekk-i-mellom så innholdet har sprutet i sine helt egne retninger.
    Nå skulle de vaskes bort, og disse små herlige barnehendene hjalp oss flittig, mens den lille barnestemmen fortalte oss høyt og tydelig hva det var for noen flekker hun vasket bort.
    Med en ivrig stemme kunne vi høre henne snakke til kosedyrene sine om at " Seee, det er lademelk! ", og " Seeee, det er eplejuice "..
    Støvsugeren kunne vi bare glemme å få låne, denne trykket hun på selv og skulle bruke selv. Det var ikke lov av oss voksne å forsøke å låne støvsugeren når hun skulle bruke den. Så vi hørte hvordan hun styrte på med vask og støvsuging i stuen, mens vi konsentrerte oss om vindfanget.

    Både min datter og jeg liker den litt mer minimalistiske stilen, med et familievarmt preg på rommene i huset. Mitt lille barnebarn,- ja hun liker sin egen til hun, med leker og hjertevarme omsorg for kosebamsene sine og alle de snart 100 hestebamsene sine. Men alt dette var glemt mens vi ryddet og pakket bort i vindfanget.
    At man skal reagere når det blir stille i huset når en liten snart 3 åring her hjemme, ja det var som en sagablott i våre hoder mens vi konsentrerte oss om det vi holdt på med.

    Det var ikke før jeg skulle inn på kjøkkenet og ha litt vann, at jeg merket hvor stille det var i stuen plutselig. Altfor stille......
    Jeg tok en rask titt inn, og det var da jeg opplevde " that moment " - det øyeblikket som virker som en hele evighet... Når den lille snart 3 åringen utbryter med den stolteste stemmen hun kan oppspore ifra halsen sin, " Seeeee, momma. Jeg rydder! " Smilet hennes hadde vel gått rundt om det ikke var for ørene hennes, og en kan se øynene lyse av stolthet.
    Hun rydder nemlig det lille bordet sitt som hun har i et hjørne i stuen. Hun har ryddet den fletta korgen vi skulle ha alle pleddene våre oppi, og hun ryddet masse " pynt " over på stuebordet og ut over hele gulvet.. Joda, det lille bordet hennes var ryddig, det var reinslikket fra leker og barnebøker. Alt sammen var " ryddet " over på stuebordet, slik at bordpynten som vi hadde plassert der ikke var å se lenger.
    Gulvet var fullt, ja jeg mener FULLT av leker, kosedyr, smokker og tepper...... Den fletta korgen var også ryddet, hun hadde jo rett i det. Og teppene våre? De ble brukt som kappe rundt den lille barnekroppen som stod så stolt mitt på gulvet, så kry som en hanekylling! Hun var nemlig blitt forvandlet til " Let it go " ( les : Elsa i Frozen ).

    Øyeblikket jeg stod og tok inn over meg alt dette som øynene mine så, føltes som en hel evighet. Det var som om øynene så, men hjernen ville ikke akseptere at øynene mine så rett.... Det var som om alt skjedde i slow motion der og da. Hvor var den rene pene og ryddige stuen blitt hen?
    Hvordan var det mulig at en liten kropp med små hender kunne klare å forvandle den pene stuen vår til at en Hiroshimabombe hadde truffet der inne i stuen vår?
    Jeg tror jeg ble dratt tilbake til virkeligheten som med et bukkesprang fra hesteryggen,- " Mommaaaaa? Var det fint? "
    Selvfølgelig kunne jeg ikke annet enn å svare at " ja nydelig. Så pent bordet ditt ble, og så ryddig korgen ble også. " Mens øynene mine hadde plantet seg fast til stuebordet og gulvet, som var stappet så fullt som det var mulig med leker..

    Vel er de små raske, men enten er det jeg som er blitt eldre enn da jeg var alenemor selv - eller så er denne lille snart 3 åringen raskere enn skyggen til Lucky Luke. Det er nok det første som er realiteten, jeg er jo ikke bare en mamma nå. Jeg er en stolt momma ( mormor ) til verdens mest hjelpsomme og snille snart 3 år gamle Adeline. Stolt som få er jeg, for Adeline er utrolig hjelpsom og snill på alle måter. 
    Vi voksne må bare klare å se ting fra de små sine perspektiver om hva som er rydding for de også. Nå var det bordet sitt hun ville rydde, og da måtte vi voksnes rydding vike litt. Det gjør ikke så mye, vi kan rydde det sammen alle sammen. Vi får bare telle litt og si en regle de bruker i barnehagen så går det nok bra.
    1, 2, 3,--------10 : RYDDETID! Om ryddetiden er over for den lille jenta, er den definitivt ikke over for oss voksne i huset nå nei.


    Ryddig for oss voksne, er ikke det samme som ryddig for de små. Her har Adeline ryddet på rommet sitt :)

  • Publisert: 18.04.2016, 17:07
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 1 kommentarer
  • Let it grow

  • Publisert: 16.04.2016, 15:47
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • På vinteren småsynger vi her i huset på " Let it snow ". Men nå som våren er kommet for fulle ruller her i vakre Norge, nynner vi her hjemme på " Let it grow " - mens Mina Adeline og jeg henter frem litt kos på verandaen.



    Så snart vi kom hjem fra Europris med rosa plast til å legge mold oppi, og ikke mindre enn fem pakker med frø, så reirer vi to oss til på den lille herlige verandaen vi har utenfor stuen vår. Dette er noe som jeg syntes er veldig viktig å gjøre sammen med mitt superherlige barnebarn, Adeline!
    Jeg er den type mormor ( momma ) som kommer til å lære barnebarnet mitt om såing av frø, og den videre behandling av plantene. Jeg kommer til å lære henne om gjødsling av bærbuskene våre, bærplukking, safting, sylting og lage gelè.
    Jeg tar henne med i skog og mark og plukker kantareller, tilbereder dem til middager og Adeline spiser stolt på sopp som hun har plukket selv.
    Det samme har jeg gjort med blåbær plukking også,- der er Adeline med meg og vi plukker masse bær sammen. I fjor plukket vi ikke mindre enn 40 kilo med blåbær!
    Dette er tradisjoner som jeg så inderlig ønsker å bringe videre til denne generasjonen i vår familie. Tradisjoner som nesten er på vei ut nå... Nå skal liksom alt bare kjøpes på butikker, og barn aner ikke hvor det forskjellige kommer fra engang. Det er helt tragisk og også veldig trist..
    Så her på det lille småbruket vårt, lærer jeg opp lille Adeline til å være litt mer selvhjulpen på disse områdene.

    I går var det på tide å få frøene ned i jord. Vi hadde kjøpt hjem to forskjellige typer blomster, en pakke med ruccola salat, en pakke med ertepes og en pakke med oregano. Flere pakker kommer til å handles inn også, men det er kjekt å bare ha litt om gangen så ikke Adeline skal bli lei av jobben vi gjør sammen.



    Adeline var utrolig flink til å være med å lage små hull i jorden, så vi skulle legge de små frøene oppi. Men jeg måtte le da jeg så hva hun gjorde når hun skulle så dem. Det kan du se i filmene under her :
    Jeg er enda litt fersk innen denne nye superherlige Chromebooken min, så jeg må foreløpig bare legge ut filmklipp for filmklipp. Til jeg finner et redigeringsprogram for filmer, som er så lett å forstå at til og med JEG kan klare å forstå det.

    KjM10jFO_SU
    ( FILMEN OVER HER ) " Hva er oppi her tro? ", spør jeg. Adeline svarer " det er sand! " Når vi da åpner pakken, er det ikke sand men noe helt annet. Det er ikke frø nemlig, etter hva Adeline mener.

    Det er synd at det å bruke naturen og dens ressurser er noe som folk sjeldnere og sjeldnere benytter seg av.. Vi som er foreldre og/eller besteforeldre må forsøke å gi disse herlige og nyttige tradisjonene videre til neste generasjon, er du ikke enig?
    Tenk så mye bedre de får det i seg selv også, da det å være ute i naturen og omgivelsene er balsam for sjelen. Komme seg bort fra alt som heter stress, og bare nyte naturen og høre fuglene synge så vakkert for oss.
    Nå skal Adeline og jeg vente på at små grønne blader skal komme opp fra jorden i disse rosa stilige plantekassene våre. Og da er det på tide å lære Adeline mer om de forskjellige blomstene og urtene vi har sådd nå.


    Mold er namnam, mener Adeline. Som forsøker å snike litt mold fra fingeren og inn i munnen så snart jeg ser vekk.. Jaja, der er mye viktige næringsstoffer i mold, selv om jeg tror ikke den kjøpemolden er så veldig bra å spise. Den inneholder nok tilsatte stoffer. Men mold fra naturen er bare sunt å få i seg litt av. Det styrker immunforsvaret.'

  • Publisert: 16.04.2016, 15:47
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 1 kommentarer
  • Gullkorn fra små barnehender

  • Publisert: 11.04.2016, 09:55
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Ute skinner solen fra skyfri himmel, og egentlig så burde vi jo være ute i dette nydelige vår - været. Men etter noen timer ute på formiddagen, syntes vi det var på tide og ta litt vår - opprydning på lekerommet til mitt søte lille barnebarn på snart 3 år. Jeg hadde nemlig overrasket henne med å kjøpe en liten disk i plast, sammen med masse frukt og grønt som lå i en liten handlekorg, pluss masse annet kult av tilbehør. I tillegg fikk hun også to små søte håndtverks kasser hammer, sag, skrujern og utrolig mye annet verktøy.
    Så da jeg og min datter drev og ryddet på lekerommet, drev Adeline og hamret så det sang i veggene! Hun måtte nemlig fikse veggen, den nylig tapetserte veggen.. Jaja, det er et lekerom for barn, og selv om vi nettopp har tapetsert ( for andre gang i våre liv ) så må hun få lov til å leke og herje. Selv om det inkluderer hamring, saging og skruing på denne flotte veggen med hestetapet. Alt er jo i plast så det ble ikke merker.


    Mine to skjønne engler, Xtine Michelle og Mina Adeline. Bildet er tatt for 2 år siden, hvor jeg er fotografen.

    I disse dager driver vi også og trener på å være uten bleie...
    En liten historie før jeg forteller om dagens lille gullkorn :
    Her den ene morgenen våkner jeg til min datter som utbryter " Adeline?!, har du tatt av deg bleien i natt?? Æææææ, det er jo kliss bløtt her jo..... "
    Den natten hadde nemlig vesle barnebarnet mitt funnet ut at nå var hun nok stor nok jente til å klare å sove i bare truse! Så hun hadde tatt av seg up - and - go bleien sin, og funnet frem truse fra kleskapet sitt. Trædd trusen på seg og lagt seg igjen.
    På morgenen hadde hun tuslet inn til min datter som lå og sov, og lagt seg godt inntil sin kjære mamma. Da morgenen opprant stod lille Adeline opp og begynte å leke og tulle. Så da min datter stod opp, hørte jeg plutselig dette utbruddet.

    Neste natt fant også Adeline ut at hun var stor jente, så hun drog av seg bleien sin og fant frem en ny truse La seg og stod opp om morgenen, uvitende om at hun nettopp var uten bleie..... Trenger jeg si noe mer? Dere skjønner tegningen, hva som skjedde....

    Så i dag da. Da fant jeg ut at nå skulle momma ( mormor altså ) trene vesle barnebarnet sitt på do - trening. Så vips av med bleien, og vips på med ny truse.
    " Nå må du huske å løpe på do om du kjenner at du må tisse ", sa jeg. Og joda, snuppa løp på do hun! Både titt og ofte kunne vi høre at det ble dratt i doen der ute på badet, mens vi ryddet og feiret det fint til på lekerommet.
    " Får du tisset noe? ", spør jeg innimellom masse bamser som jeg driver og rydder opp fra en hjørne på rommet. " Neeeei ", er svaret hver gang.
    Så plutselig, etter en god stund, så blir vi plutselig vàr noe unormalt... 
    Det er nemlig blikk stille fra denne lille snuppa som alltid prater, spør om ting eller synger... Hva skjer nå da?? Når det blir stille, er det alltid et dårlig tegn... Et tegn på at noe er på ferde, noe mindre bra noe....


    Min nydelige datter, Xtine Michelle <3

    Jeg ser på min datter, Xtine Michelle, og hun ser på meg. Jeg tror vi tenker likt, for begge slipper det vi har i hendene og går fort ut i gangen og titter inn på badet. Det stod lille Adeline nesten på hodet ned i doen og holdt på med noe. Hun merker at vi er kommet og titter opp på oss med et lurt smil om munnen sin. " Ånei, hva er det nå hun har funnet på? ", tenker jeg. Og jeg tror sannelig min datter tenker det samme som meg nok en gang!
    " Vasker du doen? ", spør Michelle. Så hører vi bare en latterfull stemme som svarer " neeeiii ". Det blikket og det smilet om munnen liker jeg ikke helt, dette må bare bety en ting,- jenta har gjort noe hun vet hun ikke har lov til... Men hva er det hun har funnet på tro?
    Vi blir stående og se en stund på at hun gjør noe som ser ut som å vaske doen, noe som hun visst nok ikke gjør - etter hva hun sa.
    Jaja, Michelle sier ifra at hun ikke har lov til dette. Adeline slutter, og vi går tilbake til rydding og tynne ut antall leker. Noe av det skal på loftet.'

    Kvelden senker seg i hus og stue, og plutselig ringer telefonen min mens jeg er ute og lufter hundene for natten.
    " Mamma, nå vet jeg hva Adeline gjorde da vi trodde hun vasket doen. Hun har kastet kremen min i do, og den er ikke å finne der nedi heller! Hvordan kan en tube med krem forsvinne ned i avløpsrøret?.... " Det var nemlig det som denne lille solstrålen av en rakker altså holdt på med da vi busted henne med å holde på med noe hemmelig oppi doen tidligere på dagen!
    Brulidine kremen var forsvunnet! 
    Min datter fortalte meg at hun hadde klart å redde sminken sin, som også var på samme vei som Brulidine kremen. Men på den tiden av dagen var hun ikke klar over at kremen var forsvunnet. Men den hadde jo ikke vært å redde uansett haha.

    Heretter skal døren være lukket med lås hele tiden, og skal hun do - trene, så får vi heller løpe som tre tullinger her i huset. For dette badet skal overvåkes med lupe! Ikke mer rarieteter skal forsvinne ned avløpsrørene fra dette huset mer.

  • Publisert: 11.04.2016, 09:55
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Caught on camera

  • Publisert: 07.04.2016, 01:13
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Egentlig så skulle jo hele filmen fra bakedagen til Adeline og meg publiseres i dag. Jeg hadde lastet ned et par film redigeringsprogrammer på denne nye råkule pc`en min. Men vet du hva? Det første programmet skjønte jeg ikke bæret av, Og den ( WeVideo ) andre funket jo strålende - helt til jeg fant ut at der ikke var plass til mer enn 1 mb i gratisversjonen.... Og det dekket jo bare halvparten av bare filmene jeg hadde lastet opp i programmet, og deretter skulle jo effekter som musikk og litt bilder også puttes inn i denne filmen min da.
    Så jeg lukket hele dritten, og tryglet og bad på mine knær foran min datter, Xtine Michelle, om hun kunne hjelpe meg med å få laget en trailer i sitt superkule program på Mac`en sin. Så vi teamet opp og satte sammen denne traileren som dere snart skal få se.
    Syntes selv den er råkul, så håper dere også liker den.


    Vi ble strålende fornøyd med sjokoladekaken i langpanne.

    For dere som ikke har lest bloggen fra da mitt skjønne søte barnebarn, Mina Adeline og jeg hadde bake - kake - dag på kjøkkenet vårt, så kan dere lese bloggen her : Mormors kjøkken,- NO LIMITS
    Man får det ikke kjekkere enn hva man lager selv. Men vi har det ikke alltid like fullt med galskap når vi baker her på kjøkkenet, bare så det er sagt! Men av og til må vi kose oss og bare være barn alle sammen, og da blir det til at vi leker litt matkrig og slikt.
    Men altså, her kommer traileren til filmen. Så får dere se litt av hvor kjekt vi hadde det. Må jo le litt når jeg tenker tilbake på da Adeline skulle smake på absolutt ALT. Og puttet en skje med kakaopulver i munnen sin. Det endte med ( som dere får se i filmen her ) at vi måtte vaske tungen og munnen hennes i vasken.

    IzrFMbmoVt0
    Ser det ikke ut som vi har det kjekt vel? :)
     
  • Publisert: 07.04.2016, 01:13
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Dance like nobody see you

  • Publisert: 05.04.2016, 21:02
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Jeg sitter og ser på filmer på Youtube som både min datter, Xtine Michelle og jeg har lagt ut. Der er mye filmer fra alle årene mine på hesteryggen, men for snart 3 år siden kom der et så utrolig nydelig lite familiemedlem inn i livene våres. Jeg ble nemlig bestemor til verdens nydeligste barnebarn! Ja hvertfall i mine øyne så er Mina Adeline helt perfekt. Hun ble født prematur, og hun er den minste babyen jeg noen sinne har sett.


    Søte lille gullet til momma,- Mina Adeline - når hun var noen mnd gammel. Nå er hun stor jente på snart 3 år.

    Jeg satt og så på filmer som sagt, og der var plutselig en film som skilte seg ut. En film som fikk meg til å le godt, bli i godt humør og kjenne gleden spre seg i den sliten og trett kropp. Så jeg tenkte å dele denne filmen med dere, for kanskje denne filmen kan spre litt glede og godt humør til noen andre også som trenger noe positivt å se på.

    Filmen er fra da hun var noen mnd gammel, men guri malla så jeg koser meg med å se filmen og høre denne kule musikken til dansen hennes.



     

  • Publisert: 05.04.2016, 21:02
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Turtle - hug

  • Publisert: 22.03.2016, 15:28
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • De vesle små hendene leter bestemt i kurven til " momma ", med alt garnet i alle regnbuens farger. Hvilke farger skal hun velge mon tro? Hun finner et nøste som hun plukker ut, og utbryter med stor intusiasme " denne skal jeg ha, momma! " det korallfargete nøstet ligger trygt i de små hendene hennes, og smilet går nesten rundt i det nydelige lille ansiktet til barnebarnet mitt.

    " Helt greit ", svarer jeg. " og så må du finne to farger til, så vi har til mage og hodet ". Hun leter lenge denne gangen, og jeg kan se hvordan hun tenker og funderer. " grønn! ", sier hun og plukker frem et nydelig mintgrønt nøste. Det neste og siste som blir plukket frem er rosa, ikke uventet fra hennes kant. Hun elsker rosa!

    Selvfølgelig skulle min vesle lille engel få seg en skilpadde, hun også. Da jeg heklet skilpadde til babyshoweren ville hun så gjerne at den skulle være til henne.. Så da kunne jeg ikke annet enn å love henne å hekle en til henne etterpå.

    Så da la jeg en plan om at hun skulle få velge farger selv, og hvor de forskjellige fargene skulle være på skilpadden hennes. Dette ble hun enormt glad for!

    Og bare to dager etterpå var skilpadden hennes ferdig, men for henne føltes det som en hel evighet..

    Gårsdagen gikk i badeland, så siste finish på skilpadden ble ikke gjort før på kvelden etter at Mina Adeline hadde sovnet. Men i dagtidlig lå den klar nede i stuen og ventet på henne, hennes nye lille venn - som selvfølgelig måtte være med henne i barnehagen :)
     


     

  • Publisert: 22.03.2016, 15:28
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 2 kommentarer
  • Lykke

  • Publisert: 21.03.2016, 23:56
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Jeg har over lengre tid lovet mitt herlige og fantastiske barnebarn, en sykkel. Egentlig en trehjulsykkel, men siden hun snart fyller 3 år syntes jeg at hun kanskje skulle få seg en vanlig sykkel.

    Så da vi var på tur i dag ( bl.a. i badeland, men det kommer i neste blogg ), så så vi plutselig DEN sykkelen!

    Skateboardet som hun hadde trent på gjennom hele butikken var glemt på sekundet idet hun så sykkelen!

    Den stod der og formelig skrek navnet til Adeline!

    Rosa og hvit søt liten DBS sykkel med støttehjul, akkurat i den perfekte høyden til henne.

    Alle andre sykler vi har sett på, har vært for store til henne.

    Hun satte seg oppå sykkelen og forsøkte å sykle avsted inne i butikken. Hun er jo vant til å kunne tråkke både bakover og fremover, så dette måtte hun lære seg - å ikke tråkke bakover for da stod hun plutselig bom stille.

    Hun kunne stolt sykle ut fra butikken, og var ikke til å få bort til bilen i det heletatt. For hun skulle nemlig bare sykle :)

    Det ble en flott avslutning på en lang og morsom dag!

    Vi var nok like slitne alle sammen, men det gjør ingenting så lenge man er lykkelig og har det gøy sammen :)

    Et overhappy barnebarn, ikke noe er mer skjønt enn nettopp det!

  • Publisert: 21.03.2016, 23:56
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Trylle med tråd

  • Publisert: 20.03.2016, 19:42
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Det er ingen hemmelighet synker elsker å lage gaver av garn, strikkepinner og til tider henter jeg også frem heklenål.

    Denne gangen hadde jeg knapt en uke på meg til å trylle frem noe smått til en kommende verdensborger. Og siden de kommende foreldrene ikke vet om det er gutt eller jente som kommer, måtte fargene være nøytrale. Så da valgte jeg og min datter lys grønn, lys gråbrun, brun og offwhite.

    Først ble en søt liten kjappstrikka drakt strikket. Str 0-6 mnd, men garnet er veldig strekkbart, så selv om den ser liten ut så kommer den til å passe lenge.

    Men småttisen måtte jobba noe annet enn bare klær, så jeg tok frem heklenål og heklet en liten elefantrangle med lyd. Og en søt skilpadde.

    Gaven som også inneholdt ( kjøpte nøytrale smokker ) smokkesnorer laget av min dyktige datter, Mamma til Adeline , ble veldig godt mottat av hun som de holdt babyshower for!

    Vi hadde vært avsted og kjøpt en liten passelig korg til å legge alt oppi, og pakket alt inn i cellofan.

    Slike gaver elsker jeg å få selv! Og da er det alltid så kjekt å gi slike gaver til våre venner og familie også. Kanskje dette kan være en ide til noen av dere som leser denne bloggen, også?

    Her er link til bloggen " Fargerike små gleder " - der ligger der link til de stedene hvor du kan finne oppskrif til bl.a. elefantranglen og skilpadden.

    Liker du å lage gaver selv? Og hva liker du i såfall å lage?

  • Publisert: 20.03.2016, 19:42
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 4 kommentarer
  • Med hodet under armen, og drittbleie i postkassen

  • Publisert: 20.03.2016, 12:05
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Dagen hadde stort sett gått i ett, med alt som skulle gjøres av de daglige gjøremål pluss nye ting som også var kommet på tapetet.

    Rengjøring av stall, grovfor som skulle stappes og veies opp ( jeg har funnet ut at det er herlig å stappe grovfor for fire dager om gangen, hvertfall så er det herlig de tre neste dagene! ), litt leking innimellom, forsøke å få heklet en halvstav eller ti når jeg har forsøkt å ha meg et minutts pause. Jeg hadde nemlig fått det for meg, at jeg skulle strikke og hekle noen søte små ting til en babyshower.

    Og for ikke å snakke om alle de huslige syslene som skulle gjøres.

    Hodet var overloaded med stress stress stress, noe som ikke er bra for oss som har fibromyalgi ( men det får bli i en annen blogg, om jeg noen gang får det for meg at jeg skal klage hehe).

    Kvelden kom snikende, og jeg skulle bare et ærend i butikken. I hodet hørte jeg bare " jeg skal bare..... Og skal bare.... Og skal.... " -, ja du skjønner tegningen?

    Idet jeg fløy ut døren grabbet jeg med meg en illeluktende dittbleie. Adeline hadde nemlig hatt diaré nettopp og fått skiftet bleie, plutselig luktet heøe huset av diaré - så den lille kroppen hadde nok ikke hatt en helt god dag selv heller.

    Jeg løper nedover mot avfallsdunkene våre, og skal kaste bleien. I farten skal jeg til å løpe forbi den rosa postkassen vår, stopper opp og da blir jeg vitne til en opplevelse som rystet øynene mine!

    For selv om hodet skriker " neeeeei neeeeiii neeeeeeiiiiiiiii ", så ser jeg armene løfter seg opp, åpner det rosa lokket og skal til å trøkke drittbleien nedi!... Plutselig klarer det stressa hodet mitt å connecte med armene, som heldigvis senker seg igjen - med bleien trygt forvart i hånden heldigvis.

    Munnen min for er til en smal strek, kinnene inntar en lyserød fargetone og øynene flakker fra side til side. Var det noen som så oppstyret tro?

    De tre står der borte ved siden av hverandre og gaper mot oss! Tre søppeldunker var vitne til det som nettopp skjedde..

    Jeg rettet meg opp i ryggen, og strentet med rak rygg rett imot dem! Løftet lokket på den ene dunken og slapp posen med en kvelende odør, oppi. Klasket nevene mot hverandre, som når man har lekt seg i sandkassen og ikke vil ha sandkassen fra hendene med seg inn. Og tenkte " der fikk du den! Tenk å glo sånn på andre folk, makan til frekkhet altså! "

    Jeg satte meg i bilen og stoppet ikke før jeg var kommet til den butikken jeg skulle innom og handle noen våtservietter til ansiktet.

    Jeg tuslet bort og fant våtserviettene og tok peiling mot disken. Betalte kontant, og kjente bare hvordan latterkrampa var i ferd med å gripe meg med alle sine kilende fjær! For der tar butikkmannen imot pengen, samtidig som han grabber våtserviettene og skal forsøke å stappe hele posen med alle serviettene inn i automaten som sluker papirpenger! Mon tro om han hadde hatt en liknende dag som meg, og som ikke hadde hodet helt på connect med armene sine, han heller?

    Jeg klarte okke å holde meg, latteren kom boblende opp fra langt nede i magen et sted! Jeg gapskrattet inne på butikken, og forsøkte å trøste butikkmannen med å fortelle han min lille latterlige historie fra bleien og postkassen. Sikkert bare en mager trøst for en ordentlig flau hardtarbeidende mann, men den eneste trøsten jeg hadde på lager der og da :)

  • Publisert: 20.03.2016, 12:05
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Det var ikke min skyld

  • Publisert: 18.03.2016, 14:02
  • Kategori: livet som mormor til Adeline


  • Mina Adeline og Kiak´s Kiwi Of Dancer aka Kiwi. Er de ikke bedårende vel?

    Morgenen startet helt perfekt, med solen som skinte inn gjennom gardinene mine på soverommet. Jeg gjespet og gned søvnen ut av øynene, kastet på meg noen klær og tuslet ned.
    Mitt søte lille barnebarn, Mina Adeline, var allerede våken og nede i stuen å lekte. Hun smilte bredt idet hun så at denne søvndrukne ? momma ? endelig hadde tenkt å stå opp. Men den perfekte morgendagen med sol fra skyfri Himmel, vindstille og med alle positive muntre muligheter til å bare suse seg gjennom den perfekte dag,- forsvant som dugg for solen idet jeg trådde inn på kjøkkenet!.... 

    Jeg og min datter stod side om side, lamslått over dette fryktelige synet som møtte oss! For der stod nemlig kjøleskap døren på vid gap, som om den bare stod der og ventet på sitt neste offer å bite seg fast til og sluke hel? Et dusin med egg lå knust på kjøkkengulvet, ganske tydelig å skjønne at noen hadde kost seg med å kaste dem i gulvet og nyte synet av knust egg. Løk, makrell i tomat og diverse annet spennende fra kjøleskapet lå også strødd utover gulvet. Så snart sjokket begynner å dempe seg inni hodet mitt, kjenner jeg at latteren er i ferd med å velte seg opp fra et sted langt nede ifra magen et sted.
    ? Huffameg, nei nå er virkelig ikke tiden for å få seg en real latterkrampe, Bente ?, tenkte jeg febrilsk.
    Adelines mamma spør med en stemme som røper litt oppgitthet men mest latter, ? Adeline? Hvem er det som har gjort dette her da? ?
    Adeline titter ned på gulvet et øyeblikk, vrir litt på de små tærne sine mens hun tydelig tenker på sin neste setning. Hva skulle hun si til sitt forsvar mon tro?.....
    Jo! Der hadde hun planen klar, og den er helt genial mener hun. Den er rett å slett helt bankers! Ingen vil komme til å merke at det er henne om hun bare holder seg til denne supre planen!

    Så kommer det klart og tydelig fra en bestemt og hellig overbevisende barnestemme : 
    ? Det var Kiwi som gjorde det! ?
    ? Kiwi? ?, spør mammaen hennes, ? er du helt sikker på det? Og så du at det var Kiwi som gjorde dette? ?
    ? Jaaaa ?, svarer den lille barnestemmen, nå litt mer opptatt av å få hentet ned youghurten som ligger helt øverst i kjøleskap døren. Men som hun bare akkurat ikke klarer helt å åpne selv enda, selv om hun står helt oppe på tåspissene ? eller om jeg skal si negletuppene til de små tærne hennes.
    ? Er du heeelt sikker på dette? Men hvordan klarte Kiwi å åpne barnesikringen, fikk hun hjelp av noen? ?, spør mammaen som håper at sin lille engel skal ta til fornuft og tilstå ugjerningen.
    ? Nei, Kiwi gjorde det ?, sier hun ? så enkelt så det så.

    Jeg har stilt meg litt i bakgrunnen for at ikke Adeline skal se sin mormor nesten gå i knestående for å klare å holde krampelatteren tilbake! Det er nesten så det gjør vondt å forsøke å holde seg, jeg blir stående og riste mens jeg tviholder meg for munnen. Jeg klemmer hardt om munnen, så jeg ikke skal skrike ut i en hysterisk latterkikk!
    Til litt informasjon for dere som ikke kjenner til hvem Kiwi er, så er hun min 11 år unge superherlige samojed tispe. Verdens nydeligste samojed i mine øyne, men så er hun min øyesten, min soulmate, mitt halve hjerte og min halve sjel. Så litt inhabil er jeg jo.
    Kiwi er en hund som gjerne finner på litt ugang, hun er ikke den hvite rene engelen som hun ser ut som. Men en aldri så liten ulv i fåreklær. Hun kan gjerne snike seg opp på kjøkkenbenken og stjele matrester eller annen godt og spennende hun måtte finne der.
    Eller om der tilfeldigvis skulle henge en pose på kjøkkenet med noe som lukter godt for en samojedsnute, så ser hun gjerne sitt snitt til å flekke posen i fillebiter og spre innholdet ut over hele gulvet.
    Men når Kiwi har vært på ferde, er det tydelig at det nettopp er Kiwi som har vært på ferde!
    Denne morgenen var det ikke tydelig at det var Kiwi som hadde vært på ferde. Dette vitnet mer på to små barnehender, og en liten kreativ barnehjerne som hadde funnet på noe gøy.

    Mammaen spør videre, ? Fikk Kiwi hjelp med barnesikringen da?  Og hvem har så hjulpet henne? ?
    ? Neeeeiiii, Kiwi gjorde det ?, var det helt enkle svaret.
    Hun var fast bestemt på at hun ikke skulle ta skylden selv for denne ugjerningen.
    ? Er du helt sikker nå? ?
    ? Jaaaaa?. Neeeeiiii?.. ?, svarer den lille ? som nok nå begynner å innse at hun er busted likevel..
    ? Gå inn i stuen så skal du få yoghurten, så vi kan få tatt opp alt dette grapset og gjort gulvet rent igjen ?.
    De små barneføttene løper fort inn i stuen og koser seg med yoghurt, mens vi to andre ordner opp i grapset på kjøkkengulvet mens vi formelig vrir oss i latterkrampe begge to! For til tross for at dette ikke akkurat var noe vi så frem til å fikse opp i, var det så uendelig morsomt å være vitne til et lite barn som forsøkte å skylde på en hund som umulig kunne gjøre dette. Jeg visste med meg selv at resten av denne dagen kom jeg til å trekke på smilebåndet hver eneste gang jeg tenkte på denne morgenen!


    #kvinesdal #benteslilleverden #rampejente #barnebarn #samojed #hund #film #bilde #detvarikkemeg #norge #supermorgen #mormor

  • Publisert: 18.03.2016, 14:02
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 2 kommentarer
  • Ung mote!

  • Publisert: 16.03.2016, 15:04
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Altfor ung, mener nå jeg da. Men hvor går grensen? Når skal man gripe inn og redigere litt på de små sine meninger? Verden har forandret seg mye fra da jeg var ung alenemor, så kanskje svaret er så enkelt som,- la de selv få bestemme.. Til en viss grad..

    " Kose ryggen ", mumler hun søvndrukkent bak smokken sin.

    " Da må kjolen av ", sier jeg.

    Joda, kjolen kan selvsagt komme av, men da skal hun ha på seg t-skjorte. Det forstår jeg godt, det er jo veldig godt å ha noe å sove i.

    Jeg plukker frem en Frozen t- skjorte til henne som jeg stolt viser frem! Og tenker at denne er jeg sikker på at er helt bankers! Well,- der må " momma " som jeg som mormor heter for henne, tro fullstendig om igjen!....

    " jeg vil ha hjerte t-skjorten ", kommer det fra bak smokken.... Og jenta er ikke fylt 3 år enda.

    HJERTE T-SKJORTE??.....

    Jeg står der som prinsessen som ingen kunne målbinde, nettopp målbundet!!..... Hva i huleste heiteste er det for en t-skjorte da?.. Og hvor skal jeg finne den blant alle de søte klærne hennes?! Og som vanlig, når jeg får orden på munn og mæle, kommer den vanlige frasen automatisk fra meg. Jeg hører bare meg selv si " Spør mamma "..

    Den lille barnestemmen runger så det ljomer i de gamle husveggene idet Adeline roper " MAMMAAA, HVOR ER HJERTE T-SKJORTEN MIN? "

    Jo den lå visst på den gule taxien på rommet...

    Vi klarte sammen å få trædd hjerte t-skjorte på kroppen hennes, og endelig fant hun ut at det var greit å krype opp igjen i den flotte sengen sin og lukke øynene sine.

    To minutter etterpå kunne jeg høre den tunge sovepusten hennes bak smokken, og med " ninen " i armen sin. Hun sov tungt og godt, og momma kunne omsider liste seg på tærne ut fra " drommit " og ned trappen ( som knirker som et uvær! ).

    Litt " momma " tanker fra sitt eget perspektiv og tanker.

  • Publisert: 16.03.2016, 15:04
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • Barnestemme - det beste som finnes!

  • Publisert: 16.03.2016, 00:35
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • Hva er vel herligere og mer uskyldig enn små barn som synger? Jeg smelter hvertfall fustendig, mår mitt herlige nydelige lille barnebarn blir med og synger.Mitt barnebarn, som heter Mina Adeline, kaller denne sangen for " min sang ". Og på filmen her synger hun på engelsk sammen med sin mamma, Xtine Michelle .

     

    video:video

     

    Jeg kommer til å bruke bloggen videre til å ikke bare legge ut ting jeg har strikket og heklet, men også til å skrive litt om min opplevelse ved det å ha blitt mormor. Om mye rart som Adeline sier og gjør, latterfulle øyeblikk fra en mormors ståsted og det å være ung mormor.Jeg var selv ung da jeg ble alenemor med Xtine Michelle, og det samme var hun da hun fikk Adeline.Det er hardt og tøft å være alenemor, men der følger også mye gleder og morsomme situasjoner ved det å ha en snart 3 åring i hus :)Så følg med, slike blogger kommer altså fra denne kanten!

    Min elskede arabergutt gjennom hele 16 år, KA Etanec! I sommer fyller han 17 år.

  • Publisert: 16.03.2016, 00:35
  • Kategori: livet som mormor til Adeline
  • 0 kommentarer
  • hits