benteslilleverden

Dødskampen...

  • Publisert: 23.02.2017, 21:45
  • Kategori: Sterke følelser
  • " Stillheten er til å ta og føle på, hun kan nesten kjenne i hjertet sitt at noe er i ferd med å skje.. Luften føles plutselig så trykket, nesten som om noen står og ser på henne. Hjertet hennes hamrer litt hardere, og hun kjenner hvordan redselen begynner å klemme som en jernhånd om hjertet hennes.... Angsten for å snu på hodet og se inn i stuen er stor nå, men likevel så må hun se! Hun føler sterkt for å beskytte seg selv og verne om hva som er hennes. "

     

    If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate( Link opens in new window )

     

    Musikken spilte lavt inne fra stuen mens duften av gjærbakst nådde frem til hver kringel og krok i øverste etasje i huset. På kjøkkenet stod en ung mor og nynnet lavt til musikken hun hørte fra stuen, mens hendene hennes jobbet automatisk med deigen. Gjærbakst var vanlig i dette huset, og denne gangen testet hun ut en ny oppskrift på boller som hun hadde fått byttet til seg fra jobben sin på kjøkkenet på gamlehjemmet i bygden.

    Hundene lå og sløvet i solsteken ute på verandaen, fylte opp med vitamin D i kroppene sine etter en lengre og kald vinter.
    Det var ikke vakthunder som hun over flere år hadde ønsket seg, valget hadde falt på en polar hunderase istedet. Ikke hennes valg egentlig, men drømmen om en vakthund levde enda i henne. 
    Hun ser ut gjennom vinduet og ser de nydelige hundene sine ligge og sløve i solen som varmer kroppene deres, hun smiler mens hun tenker på sist tur hun hadde med de i heia. De elsker å løpe og kose seg, få løpe fritt. Det er som hun da kan se hvordan de smiler med de vakre vemodige øynene sine.
    Hun kan se hvordan en av hundene ligger og rykker til med bena sine. Smilet hennes blir enda bredere,- " den drømmer nok om turen vi hadde i går ", tenker hun.

    Kjærligheten til dyr har hun hatt siden hun tok sitt første åndedrag! Og for hver tur hun var med på som liten jente, satt hun i baksetet og utbrøt beundret og overlykkelig når hun så alt fra små herlige sauer og deres lam, til nydelige kyr som beitet langs veien de kjørte på.
    Til hennes store gledesutbrudd, og til sine foreldres ergrelse som var lei av å høre om nettopp den søte sauen - som beitet blant kanskje så mange som nittini andre sauer. Hennes hjerte var alltid svakest for de svake i flokken, de dyrene som så ut til å være syke eller underernærte av en eller annen grunn.

    Nå var hun blitt voksen, en ung gift mamma med eget hus og hjem. Nå kunne hun eie de dyrene hun selv ønsket, og selvfølgelig innebar det å ha noen hunder i livet sitt. Akk,- hadde hun bare eid en vakthund også.. Den vakthunden hun i alle år hadde drømt om - dobermann.
    I såfall hadde ikke livet hennes trengt å bli snudd på hodet denne skjebnefulle dagen, denne dagen der hjemmet hennes er fylt med duften fra gjærbaksten hun står på kjøkkenet og jobber med..


    Musikken tar slutt, hun vet at for å høre mer må hun inn og sette på cd`en på nytt igjen. Men siden hendene hennes er dekket av deig, er det nytteløst uten å grise til med deig. Så hun lar stillheten råde i huset en stund. Stillheten er til å ta og føle på, hun kan nesten kjenne i hjertet sitt at noe er i ferd med å skje.. Luften føles plutselig så trykket, nesten som om noen står og ser på henne. Hjertet hennes hamrer litt hardere, og hun kjenner hvordan redselen begynner å klemme som en jernhånd om hjertet hennes.... Angsten for å snu på hodet og se inn i stuen er stor nå, men likevel så må hun se! Hun føler sterkt for å beskytte seg selv og verne om hva som er hennes.

    Blikket vender seg mot inngangen mellom stuen og kjøkkenet, og fanger opp en bevegelse som ikke skal være der. En skikkelse kommer til syne og hjertet hennes stopper opp! En mannskikkelse står i døråpningen og iaktar henne... En skikkelse som ikke hører hjemme i huset hennes, en person som hun ikke kjenner!
    Hun har sett personen før, når hun har vært på jobb. Da har denne personen og hans venner forsøkt å stoppe bilen hennes flere ganger, til slutt måtte hun be politiet om hjelp til å få slutt på denne trakaseringen disse personene drev med. Politianmeldelse hadde ikke hjulpet, så hun forsøkte bare å kjøre utenom der hun visste at disse folkene oppholdt seg i bygden. 

    " Hva gjør du her?! Kom deg ut!! ", hun kunne selv høre panikken og redselen i stemmen sin idet den sprakk. Mannen bare stod der og så på henne, smilte ikke i det heletatt. Det var som om hun kunne kjenne sinnet og hatet hans frem til der hun stod på kjøkkenet.
    " Kom deg ut, hører du ikke?! ", stemmen gikk opp i fistel nå der hun formelig skrek til denne skikkelsen i døråpningen.
    De brune øynene lynte imot henne. Hun forsøkte å ta seg sammen, børstet av seg litt deig fra hendene mens hun gikk truende imot ham, så han rett inn i øynene mens hun med rak rygg og en mer dempet stemme bad han om å pelle seg ut derfra fortere enn flint!
    Han ble stående...

    Hundene hadde våknet ute på verandaen nå, et par av dem gav fra seg et par bjeff mens de stod og tittet inn på sin eier. Kjære Gud, om hun bare hadde husket å ha døren til verandaen litt på gløtt slik at hundene kunne kommet inn og forsøkt å hjelpe henne... Men den var forsvarlig lukket, og hundene hadde ingen sjanse om å avverge det som kom til å skje.
    Mannen var en spinkel person, nesten så spinkel og lite muskelsatt at hun kunne ha lagt han i bakken og ringt politiet. Men redselen hennes hadde tatt over kroppen hennes nå, da hun kom nærmere og så inn i de hatefulle nesten svarte øynene ble hun helt kald av skrekk...

    Han grep henne om armen, trakk henne nærmere seg og bad henne om å gjøre som han sa. Ellers....
    Kjeven hans var sammenbitt, øynene svarte nå - og det hun så i dem gjorde henne lammet av skrekk... Det var et hat som hun aldri noen sinne hadde sett i noen øyne før! Der og da visste hun med hver eneste millimeter av hele seg, at om hun gjorde motstand mot denne personen så ville hennes datter måtte komme hjem og finne sin mamma død i en blodpøl...

    Hun var ute av stand til å høre noe, kroppen hennes hadde gått inn i et sjokk for å overleve nå. Personen gjorde som han ville med det som tydeligvis var hennes kropp, men som hun ikke eide råderett over lenger. Nå var det han som rådet over den, visst nok..
    Hun så med tomt blikk inn i ansiktet til personen hele tiden, hun skulle minnes dette ansiktet for resten av sitt liv. Såpass var hun klar over, men hvor lenge livet hennes hadde igjen visste hun ikke lenger. Han voldtok henne denne dagen, han hadde tatt seg den frihet og oppsøke hennes hjem, spasert rett inn uten og ha vært invitert. Tatt for seg akkurat som han selv ville.
    I hans opprinnelige land var kanskje dette noe som var vanlig, men i lille Norge gjør man bare ikke sånn.
    Hun klarte ikke tenke i det heletatt, øynene hennes så men de enset ikke mer. Kroppen var på shotdown og fungerte ikke i det heletatt, men hun kunne merke tårene sine som rant stille ned langs kinnene sine..

    En halv time før hun hadde avtalt å plukke opp sin datter på skolen, forsvant personen ut døren! Selv lå hun der,- ute av stand til å bevege seg på en liten stund. Hjernen begynte såvidt å kople seg på igjen, blikket hennes fanget klokken sin oppmerksomhet og plutselig fløy hun opp! En halv time til hun skulle hente sin datter??
    Hun snublet ned trappen, sjekket hvert eneste rom i redsel for at personen enda var inne i huset. Da alle rom var sjekket og hun visste hun var alene, låste hun ytterdøren tre ganger før hun falt sammen i krampegråt i dusjen.
    Livet hennes var over..... Hvorfor hadde han latt henne overleve denne hendelsen? For å la henne lide enda mer enn den stunden han voldtok henne?

    Hun hatet seg selv, hatet kroppen sin, at hjertet enda slo, at hun ikke hadde anskaffet seg den vakthunden hun både hadde ønsket seg og også følte at hun trengte. Hun hatet så mye nå, så uendelig mye mer enn hva hun noen sinne hadde gjort før. Hat var nemlig en følelse hun veldig sjelden hadde kjent på!

    En liten time senere plukket hun opp sin datter ved skolen, forsøkte å smile og spørre hvordan skoledagen hadde vært. Datteren var snurt over at mammaen ikke hadde kommet da hun skulle, mens mammaen kjempet med sine rødsprengte øyne. Måtte de for all del ikke renne over akkurat nå...
    Hun hørte seg selv komme med en eller annen idiotisk forklaring på at hun hadde glemt tiden, da tiden hadde fløyet ifra henne. Men hun kunne nesten merke selv hvor falsk hele forklaringen var.
    Datteren gadd ikke bry seg noe mer, følelser til unge jenter er alltid så mye sterkere når de er i tenårene. De liker å leve sine liv til det fulle, og glemmer til tider de som er rundt dem - som elsker de betingelsesløst. Men kua har jo vært kalv selv, man skal ikke glemme det.

    For hver gang hun blunket kunne hun se det fæle ansiktet for seg.. Mørk i huden, høye kinnben, mørke brune nesten svarte noe smale øyne, en smal munn med lite fylde i leppene. Liten hake og markert kjeveparti. Svart hår og en rett liten nese.
    Muslim og visst nok fra Albania. Det siste var noe politiet hadde gjort henne oppmerksom på, da hun bad dem om hjelp til å be disse mennene om å la henne være i fred. Hun hadde jo ikke gjort noen noe som helst, så hvorfor oppførte de seg sånn? Hun hadde ingen anelse, men dette var tanker som hun hadde tenkt i tiden før denne skjebnesvangre dagen!

    Dagene gikk, hun klarte ikke fortelle hendelsen til en eneste sjel. Hun merket selv hvordan hun trakk seg inn i seg selv, hvordan ord og blikk ikke lenger fulgte med omverden. Tanker og redsel var blitt hennes hverdag nå, vonde tanker og en panikk som overvant alt annet i kroppen hennes! Angst, hun levde akkurat slik som livet til Ally i serien Ally McBeal som gikk på tv for noen år siden.
    Personen som hadde ødelagt livet hennes så hun over alt, ikke for at det var reelt men redselen spillet henne puss hele tiden.

    Til slutt kunne hun ikke holde ut lenger, time hos legen og hemmeligheten ble røpet.. Om legen trodde henne var vanskelig å vite, men han tilbydde henne å kontakte voldtektsmottaket før han reiste seg og gikk mot døren på kontoret sitt. Blunket med det ene øyet idet han rusket henne i håret og sa,- " Om du trenger noen å snakke med, så ring meg gjerne privat på mobilen min. Uansett når på døgnet, så skal jeg være der for deg. Uansett hva tid på døgnet. "
    Om det var mulig å bli er kvalm så ble hun det nå! La han virkelig an på henne? Det var følelsen hun ble sittende igjen med.....
    Hva profesjonell lege gjorde slikt mot ei som nettopp har blitt voldtatt??
    Hun gikk derfra og kom aldri noen sinne mer tilbake til denne legen!...

    Omsider tok hun mot til seg og kontaktet voldtektsmottaket, det ble tatt en del prøver og tester. Deriblant HIV-testen, en test hun måtte vente i 6 mnd på for å få svar. Det var profesjonell behandling hun fikk, flinke mennesker som behandlet henne for den hun var - som visste hvor uendelig sårbar og vondt hun hadde det.. Endelig noen som tok henne på alvor.
    De hjemme i menigheten hennes trodde henne ikke, de turde nok ikke tro på det. Det er så mye lettere å tro på slikt om man hører det på nyhetene, men idet man opplever slikt blant venner og kjente så blir det visst nok vanskeligere. Utrolig nok..

    Hun følte seg så alene nå, ingen å snakke med om dette. Folk sa i menigheten at der var ingen som kunne hjelpe henne - nå var det bare Gud som kunne hjelpe! Sannheten var nok heller den, at de var livredde for å måtte lytte til henne. For henne virket det som om ikke noen trodde på henne, at hun bare løy.. Hvem vil lyve på seg en voldtekt? Er folk helt gal i hode eller?
    Her gikk hun rundt med skyldfølelse, skyldfølelse for at det på noen som helst måte var selvforskyldt. Ikke visste hun at alle voldtektsofre har slike tanker og følelser... Ingen sa det til henne, så hvordan kunne hun vite.. Hun gikk rundt og følte seg skitten konstant,- dusjet og skrubbet seg nesten til blods. Ingenting hjalp.. Følelsene og tankene var der likevel..
    Tiden gikk, dager uker og mnd. En gang i uken gikk hun fast og snakket med noen, hun følte det hjalp litt. Og hun brukte nettet mye, det var der hun hadde de feste av sine venner. På den måten kunne hun snakke men ikke trenge å vise ansikt eller vise sin skam og hvor nedverdigende hun følte seg.
    En kommentar brant seg fast i hukommelsen hennes,- " Han har ødelagt de minuttene av ditt liv, ikke la han få gleden av å ødelegge resten av livet ditt også! "



    Gule post-it lapper hang overalt rundt henne. De hjalp utrolig godt, for øynene hennes falt på disse blikkfangerne hver dag. " Dette er en god dag ", hang på speilet på badet. " Du er verdifull ", hang på kjøleskapdøren. " Jeg er glad i meg selv ", hang en annen plass. 
    Ikke fordi hun trodde og var enig i at som stod på lappene, men når hun leste dem dag etter dag så begynte hjernen å tenke i litt andre baner.
    Men den viktigste lappen var den der stod disse sterke ordene,- " Han har ødelagt de minuttene av ditt liv, ikke la han få gleden av å ødelegge resten av livet ditt også! "


     Årene gikk. Morgenene gikk fra å ha tanker som " * hjertesukk * Hjertet mitt slår visst i  dag også - uheldigvis... " til å heller tenke " Dette er en herlig dag " - og faktisk så  kunne hun kjenne i hjertet sitt at hun mente det!
     Hun kunne høre fuglene synge igjen, og synene hennes slapp taket. Skuldrene kunne  senke seg mer og mer med årenes løp, men redselen og sinnet valgte hun å beholde.  Eller, hun valgte så absolutt ikke å beholde redselen, det var noe hun jobbet mye med. 

     Måten hun jobbet med redselen på, var rett å slett å tørre være i mengder med    mennesker. Tørre å bli stående om der kom en fremmed utlending eller en som var mørk  i huden, tørre å snakke til fremmede menn. 
     Det kostet henne noe helt enormt å gjøre dette, men det var det beste form for å ta  tilbake sitt liv, sin kontroll over seg selv og takle situasjoner hun kom oppi.

     Det beste av alt,- for hver gang hun utfordret seg selv slik, så kjente hun hvordan det  gikk bedre og bedre. Vakthunden hun alltid hadde ønsket seg, ble etterhvert henne selv.  Hun ble sterk nok til å vokte over seg selv og sine, så skulle hun noen gang ha en  vakthund så var det ikke på feil grunnlag.

     Timene med samtaler var gull verdt! De gjorde så enormt mye med henne, på den  måten fant hun styrken i seg selv igjen, begynte å få troen sin tilbake, og hun begynte å  se hva meningen med nettopp hennes liv var!

     Hun fikk en helt ny form for empati overfor andre som har vært i liknende situasjon,  muligheten til å hjelpe andre kvinner. 
     Prøven fra HIV testen kom tilbake etter seks mnd, og takk å lov for at den viste negativ!

     Mange kvinner opplever voldtekt, og det så enormt viktig å fortelle dem gang på gang at  de aldri noen sinne skal føle seg skyldig! Det er aldri deres feil!
     Som en tidligere kompis en gang sa under en diskusjon; " En kvinne skal kunne vandre rundt naken om så er, uten at noen mann har rett til å forgripe seg på henne! "

     Vi kvinner har lov til å gå i de klærne vi ønsker, uten at noen mann har noe som helst rett til å forgripe seg! Det er utgått på dato det som så mange slike menn sier,- " Jammen hun bad jo om det, slik som hun var kledd! "
    Vi lever i 2017 for søren! 
    Jeg skjønner at det kan bli et enormt kultursjokk for mange asylsøkere som kommer til Norge bl.a. De kommer fra helt andre kulturer og livserfaringer. Men uansett så er det ikke greit å forgripe seg på kvinner, uansett hva land vi bor i. Når det er sagt, så er der mange nordmenn også som voldtar - det er ikke bare utlendinger. Så jeg dytter ikke alle under samme krakk, ikke tro det altså.

    Arret i hjertet til denne sjelen er der enda, det forsvinner aldri. Likevel viser det en del av denne sjelens livserfaring, arr trenger ikke se stygge ut til slutt. De kan se fine ut, uansett hvor dype kutt og sår det starter med. Arr er til for å minne oss på det livet vi har levd, de livserfaringer man har gått gjennom. Bruk de for det de er verdt de arrene, inni deg vil de alltid være - men om arrene kan hjelpe en annen såret sjel så blir ditt arr penere og penere med årenes løp.

     

    Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no

     



    #sterkefølelser #strongfeelings #tilettertanke #deeptoughts #rape #voldtekt #lostsoul #fortaptsjel #brakingoutofherself #vinneoverfølelsene #brakefree #strong #sterk #stronger #livsmot #help #gethelp #fåhjelp #offer #victim

  • Publisert: 23.02.2017, 21:45
  • Kategori: Sterke følelser
  • 0 kommentarer
  • Prayers and Love for Leah

  • Publisert: 17.02.2017, 15:05
  • Kategori: Sterke følelser
  • Leah er ikke bare en søt ansikt-hun er en fighter. Hun har brukt mye av de siste 322 dagene på sykehuset. Siden hun var seks måneder gammel, har Leah kjempet en alvorlig medfødt nøytropeni, en sjelden blodsykdom som hindrer produksjonen av hvite blodceller som avverger infeksjoner. Hun lider for tiden av graft versus host sykdom. Hun har trosset sin vei gjennom to benmargstransplantasjoner!



     

    # Inneholder reklamelink #
    If you wanna translate this blog, feel free to use
     Google Translate( Link opens in new window )

     

    Mandisa, som er opphavet til sangen Overcomer i videoen som jeg skal vise dere, skrev en liten hilsen til lille vakre Laeah :

    ?Leah: You are an overcomer in the truest sense of the word! Seeing the joy of the Lord on your sweet face inspired me so much. I?m praying for you, and believe that many of my friends on here will join me. Keep trusting Jesus, and fight on, precious one.?

    Lille vakre herlige Leah på bare fire år, er en sann engel på jord som sprer glede og budskap selv om hun er alvorlig syk. Hun og hennes familie må få være med i våre bønner til Gud.. Vi må slå ring om denne lille familien og be Gud om hjelp til å helbrede denne herlige jenta..
    Jeg blogger ikke ofte om religion og bønn, faktisk så er dette min aller første gang jeg gjør dette! Men se på henne da,- se på videoen jeg legger ved og se hvor uendelig livsglad og vidunderlig Leah er.
    Og hennes mamma som er så uendelig sterk, selv om hun kanskje ikke enda vet hvor sterk hun er. Og selv om hun har andre barn enn kun Leah, så kjemper hun for sin datter på sykehuset. Seg selv setter hun i siste rekke, og sin datter kommer først. Ja det er nok noe alle vi mødre ville gjort, men å kjempe så hardt og godt for sin datter krever et uendelig mot og styrke! Denne styrken finner hun i Guds Ord, bibelen.
    Så la oss alle be en bønn for denne lille familien, og denne uendelig skjønne jenta, Leah.

    Leah er ikke bare en søt ansikt-hun er en fighter. Hun har brukt mye av de siste 322 dagene på sykehuset. Siden hun var seks måneder gammel, har Leah kjempet en alvorlig medfødt nøytropeni, en sjelden blodsykdom som hindrer produksjonen av hvite blodceller som avverger infeksjoner. Hun lider for tiden av graft versus host sykdom. Hun har trosset sin vei gjennom to benmargstransplantasjoner!


    Du kan følge dem på Facebooksiden Prayers and love for Leah.

     

    Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no

     

  • Publisert: 17.02.2017, 15:05
  • Kategori: Sterke følelser
  • 0 kommentarer
  • Hjelper du de forsvarsløse?

  • Publisert: 18.04.2016, 14:50
  • Kategori: Sterke følelser
  • // Reklame //

    Dette er noe jeg begynte å bli veldig bevisst på allerede for over 20 år siden, da jeg ble alenemor til Michelle. Jeg printet ut en lang liste over produkter av både sminke, hårprodukter, hudpleieprodukter osv, med merker som ikke er testet på dyr. Dette skrivet tok jeg med meg i vesken min når jeg var og handlet, slik at jeg kunne være med og medvirke til et bedre og mer hensynsfullt liv for alle dyrene.


    Har du sett hvordan slik testing går ut over dyrene? Kaniner, rotter, mus, slanger, marsvin osv. For selv om du rynker når du ser for deg - eller tenker på en rotte. Tenk på at de faktisk har tanker, følelser og føler slik som vi mennesker gjør! Skal de lide bare fordi de i enkeltes øyne ikke er vakre? Svaret er nei!
    Alle fortjener et like verdig liv som alle vi andre, uansett om det er en slange eller verdens søteste kanin.
    Nå skal jeg ikke bruke bloggen min til å vise dere hvor fælt disse stakkars dyrene har det når de brukes som forsøksdyr, selv om jeg tror mange av de som leser bloggen burde fått seg en wake - up call.. Men bildene jeg legger ut her, bruk de til å se for deg hvor fælt de måtte ha hatt det om de var en av alle dem som brukes og pines til døde... Det er ikke rettferdig..


    Et av flere herlige marsvin som har bodd hos oss.

    Kjøp trygt

    Flere selskaper har garantert skriftlig at de ikke tester på dyr, ikke bare ferdige produkter, men også ingrediensene. First Price, Rema 1000 (Soft style), First price, H&M, Hello Kitty, GOSH, Lush, Lucky Duck, The Body Shop, Faith in Nature, Blenda,  Milo, Lano, Makeup Mekka, Simple, Salmi, Ecover, Ecoleaf og mange flere kan du trygt bruke!

    Helst glem

    Men noen vil ikke garantere at de ikke bruker dyretesting i fremstilling av ingredienser (eller kjøper ingredienser av selskaper som tester på dyr), for eksempel L´Oreal, Colgate, Lancôme, COOP egenproduserte produkter, Pampers o.a. Kjøper du disse merkene, må dyr lide unødvendig.

    Fra 11. mars 2013 er det forbudt å selge og importere dyretestet kosmetikk i Norge, EU og EØS. Dette gjelder ikke bare ferdigprodukter, men også ingredienser og råmaterialer. Det er likevel viktig å huske på at:

    • Mange av de samme produsentene som selger ikke-testede produkter for det norske og europeiske markedet, fortsetter å benytte seg av og tillate dyreforsøk andre steder i verden, f.eks i Kina, der dyretestingen av kosmetikk på dyr er PÅbudt. Derfor havnet bl.a. Revlon, Nivea, Mary Kay og L'occitan på den svarte listen. Det er viktig at vi som forbrukere unngår å støtte disse selskapene: http://www.dyrevern.no/kampanjer/dyretesting/testet_pa_dyr  
    • Forbudet gjelder ikke for husholdningsprodukter som oppvaskmidler, vaskemidler, rengjøringsmidler o.l., fordi disse, i motsetning til kosmetikk, ikke dekkes Kosmetikkdirektivet. Det betyr at mange selskaper fritt frem kan holde kaniner, marsvin, rotter, mus og andre dyr i bur og utsette dem for smertefulle og dødelige, men helt unødvendige forsøk. Vanish er en av dem.

    ( Klippet fra Dyrevennlig.org )

    Nå tenker du kanskje at " ja men hvordan skal man da få testet, om man ikke kan teste på dyr? "
    Vel,- der er folk som ønsker å være " forsøkskanin " om man kan kalle det det. Det er forsvarlig uttesting som gjøres på testpersonene. Andre alternativer er bl.a. datamodeller og cellekulturer. Testing på lavtstående organismer er også en mulighet. Selv om jeg personlig ikke liker den siste tanken heller da.


    Et av flere herlige marsvin som har bodd hos oss.

    Her er link til en gratis app ( laget av Dyrevenalliansen ) som du kan laste ned, om du ikke er type veskebruker og kan ha med deg noen utprintet liste i lommen eller noe :
    DYRETESTET? 

    Link til produkter som IKKE er testet på dyr finner du her

    Link til svartelisten finner du her

    Hjelp alle de stakkars dyrene til å få et bedre liv, et liv uten påført smerte, svie og annet ubehag som også kan føre til en pinefull død... Begynn heller å bruke produkter som ikke er testet på dyr. Er du med?


    Caramell ( i luften ) og Oscar. To best buddies som er blitt reddet av Dyrebeskyttelsen, men de var ALDRI kaniner som der ble testet noe på. Heldigvis.
    Men hjelp de stakkars dyrene som opplever dyretesting, til et liv i frihet og glede. De fortjener det så inderlig, det er ikke deres skyld at vi mennesker liker å ta på oss sminke, kremer av diverse typer osv. 
    Skal testing fortsette, bør det gjøres uten uskyldige dyrs hjelp..

    Så hva sier du? Er du med?

  • Publisert: 18.04.2016, 14:50
  • Kategori: Sterke følelser
  • 0 kommentarer
  • Hvem av disse fire kategorier er du?

  • Publisert: 12.04.2016, 13:33
  • Kategori: Sterke følelser
  • Der finnes fire kategorier mennesker,- medmenneskene,de selvopptatte, mobberene og mobbeofferene. Hvor står du i disse alternativene? Tenk deg nøye om, for det er ikke alltid like lett å svare på dette. Du kan tenke med det samme at " joda, jeg er et medmenneske. " Men når det virkelig oppstår en situasjon, så velger du å være selvopptatt likevel. Kanskje av frykt for hva som kan skje med deg om du blander deg, eller at janteloven kikker inn i hodet ditt.
    For de som ikke husker eller vet hva Janteloven sier, så kan jeg skrive den inn her :

    • Du skal ikke tro at du er noe.
    • Du skal ikke tro du er like meget som oss.
    • Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
    • Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
    • Du skal ikke tro du vet mer enn oss.
    • Du skal ikke tro du er mer enn oss.
    • Du skal ikke tro at du duger til noe.
    • Du skal ikke le av oss.
    • Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
    • Du skal ikke tro du kan lære oss noe.



    Dessverre så starter ofte mobbing allerede på barnehage stadiet... Det er ikke alltid at de voksne som jobber i barnehagene rundt omkring i landet, klarer å fange opp ting som blir hvisket i øret til et lite barn. Små og korte ord som " Du er dum ", eller " dumming " kan fort bli sagt i et annens øre uten at noen voksne hører eller merker det. Det lille barnet blir såret og lei seg, går bort for seg selv og sitter helt stille. Tårene trenger ikke renne, barnet kan gjerne bare sitte der som om hun/han tenker litt. Ja kanskje barnet tenker, men tankene omkring de små ordene som ble hvisket i øret i forbifarten har klistret seg til den vesle hukommelsen. Det knyter seg kanskje i det rene lille hjertet, et hjerte som kanskje må tåle mye slike vonde ord når skolealderen kommer...

    Når det er sagt, så må jeg poengtere at barnehagen som mitt barnebarn går i, er utrolig flinke til å følge med på alle. Det er en søt liten barnehage med få barn, og de er het fantastiske til å lytte og følge opp om noen foreldre er litt bekymret for noe. Tommel opp for disse herlige menneskene som jobber i denne lille søte barnehagen! 
    Men ikke alle barnehager er så små og herlige, der er større barnehager også med mange barn. Der det er lettere og hviske noen små ord i et øre, slå eller andre ting som barn opplever som vondt enten fysisk eller psykisk.
    Vel,- nok om barnehagestadiet.

    Min datter gledet seg helt vilt til å begynne på skolen, men allerede første skoledag kom hun hjem oppløst i tårer.. Mobbetiden hadde startet! Hun ble mobbet fysiske og psykisk i alle år på skolen! Hun ble slått i ansiktet av både jenter og gutter, med knyttneve.. Hun fikk ord slengt etter seg, mobbere kom hjem og truet både henne og meg med kniver osv osv.
    Hva valgte skolen å gjøre med dette? INGEN VERDENS TING.
    Vi foreldre kontaktet skolen, politi og mange andre viktige instanser. Ingen kunne stoppe mobbingen.. Ingen!
    Lang historie kort; mobbingen avtok da vi valgte å bytte skole på henne. Hun begynte å ta bussen 3,5 mil hjemmefra, og kom på en liten herlig skole med nulltoleranse for mobbing. Livet fikk en helt annen verdi nå!
    Og sann mine ord,- jenta var så langt nede at en kveld hentet jeg henne hjem fra kanten av et stup... Ingen fortjener å ha det slik, ingen....
     



    Ingen er perfekt, hverken i oppførsel eller utseende. Ingen.. Så hvorfor mobbes det? 
    Mobber finnes over alt, alt fra barnehager, skoler til arbeidsplasser. I hjemmet og på diverse arrangementer og klubber. 
    Mennesker er så forskjellige, noen er mer sårbare enn andre, mens andre er mer hardbarket og tåler hardere tilsnakk og ord. Men hva med å tenke seg to eller ti ganger om før man sier noe til sine medmennesker som man tror kanskje kan høres feil ut eller vondt på noen måte? Negative tilbakemeldinger kan taes feil opp og føles vondt for den som det angår. Særlig om man bare sier det rett ut slik som det er, slik som du mener det. Men skal man si noe som ikke er positivt så må man tenke seg om hvordan man skal formulere seg, før man åpner munnen og sier noe.

    La oss si at du er ute og skal handle. Du går gjennom parken på vei til eller fra butikken, og du ser plutselig en person som blir mobbet av en gjeng som står rundt personen. Du ser at ( la oss si det er en jente ) jenta gråter og er seriøst lei seg. Hun dyttes hit og dit, ord hagler rundt henne om at hun er ei hore, bitch, jævla idiot, stygg osv osv. 
    Mange ville valgt å gå forbi, dette er bevist ved en test som ble gjort på tv programmet " Hvem bryr seg? " med Klaus Sonstad, og senere overtok Marco Elsadafi som programleder.
    Hva hadde du valgt? Hvem av de 4 kategorier er du inn under? Er du et medmennesker som hadde grepet inn og hjulpet jenta? Eller er du selvopptatt og redd for å blande deg, og risikere å bli mobbet selv? Kanskje du selv er en mobber om du går i deg selv om tenker deg om? Eller er du uheldigvis et mobbeoffer selv?
    Jeg vet 110% sikkert hva jeg hadde gjort,- jeg hadde selvfølgelig valgt å blande meg inn og hjelpe jenta! Det skulle bare mangle!
    Å vise empati og sympati for sine medmennesker er en selvfølge for meg, er det en selvfølge for deg?



    Til slutt vil jeg si noen ord til de som går på skole, jobb eller andre sammenhenger hvor man ofte er sammen med personer som blir mobbet.
    I stedenfor å gå forbi og lukke ører og øyne, si gjerne til personen at " Kom og bli med meg ", " vent på bussen/toget/trikken ( what ever ) sammen med meg ", " ta følge med meg videre " osv. Det er bare å si noen få ord til personen, slik at du får vedkommende bort fra situasjonen og inn i trygge omgivelser. 
    Mobberne vil mest sannsynlig gi opp til slutt, og slutte å mobbe vedkommende.
    Hadde ikke dette vært en herlig ting å ha på samvittigheten din vel? At du hjalp et mobbeoffer?
    Ta dem inn i varmen, inn i DIN gjeng, eller la personen få deg som en god venn eller venninne. Hvem vet, kanskje dere har mer til felles enn dere aner?!

    Her er et par lister hentet fra en Dr.Phil artikkel :

    Mobbing er:

    • Tilsiktet, aggressiv atferd
    • Ubalanse av makt
    • Gjentas over tid
    • Fysisk, verbal trusler
    • Utelukkelse
    • Cyber ​​trakassering

    Advarsel tegn på at barnet ditt kan være utsatt for mobbing:

    1. Gjør opp unnskyldninger for ikke å gå på skolen 2Er ofte sint, trist eller deprimert, tilbaketrukket, selvforakt og følelsesmessig uberegnelig 3.Vanligvis såret av en bestemt person eller gruppe personer 4. Ofte plukket på i nærvær av andre personer 5. Feil er omgjort til en stor avtale av noen 6. Eiendeler blir ofte stjålet eller tatt s7 Alltid blir konfrontert med løgner / rykter

    Hvordan foreldre oppmuntrer mobbing i sine egne barn:

    • Utøve absolutt kontroll over barnet
    • True barnet med spankings eller annen vold
    • Forsøk på å ydmyke eller flau barnet som en måte å straffe dem
    • Regel av frykt
    • Push konkurranse og konkurranse for mye
    • Lær barnet at feil er uakseptabel
    • Fortell barnet hva jeg skal si, gjøre eller tenke 

    Hvis barnet ditt blir plukket på av en bølle/mobber, sitte ned med ham eller henne og gå over denne listen over huskeregler for å holde dem trygge: 

    1. Ikke komme inn i en fistfight med en bølle eller forsøke å ta igjen på andre måter. 2. Tror ikke de fornærmelser om deg. 3Ikke overvurdere hvor mye makt en mobber har over deg. 4. Tror ikke at mobbing vil stoppe hvis du ignorerer det. 5Ikke kast bort tid på steder på nettet hvor mobberne møter deg. 6. Ikke vær redd for å tenke på nye måter å løse konflikten. 7. Ikke tro at du fortjener å bli plukket på. 8. Får hjelp om mobbing og hvordan det får deg til å føle. 9. Om du blir sint, men holde sinne under kontroll. 10. Skrive ned hvordan du føler deg. 11. Lære å si og tro gode ting om deg selv. 12. Snakker trygt med fortelle selv om en mobber ikke å fysisk berører deg. 13. Må jobbe med å utvikle minst ett godt forhold med en klassekamerat, nabo og / eller ungdom. 14. Må gå eller løpe vekk hvis en bølle prøver å skade deg.



  • Publisert: 12.04.2016, 13:33
  • Kategori: Sterke følelser
  • 0 kommentarer
  • Drøm eller virkelighet?

  • Publisert: 05.04.2016, 12:25
  • Kategori: Sterke følelser
  • Jeg føler for å klype meg i armen for å sjekke om jeg drømmer. Men drømmen er blitt til virkelighet, hvor ofte får man oppleve sånt? Jeg opplever det ikke ofte, men i går gjorde jeg nettopp det! Min kjære men så uendelig galne datter, Xtine Michelle, hadde laget en hemmelig Facebookgruppe og sørget for at jeg plutselig i går fikk en flunkende ny pc av venner og bekjente!
    Bloggen kan dere lese her, for dere som ikke har lest den :
    Dette fortjener jeg virkelig ikke!..



    Michelle filmet det hele, og i natt så lovet jeg dere denne filmen. Nå har hun lastet den opp på Youtube, så her kommer altså filmen.
    Håper dere skjønner dialekten min, jeg vet den kan være litt vanskelig for noen å forstå. Men dere ser hvertfall uansett reaksjonen min, og gleden.
    Nå skal jeg fortsette med å bli kjent med denne råkule pc`en, og få lastet ned et redigeringsprogram for videoer. Sånn at jeg kan få laget filmen fra den O`store bakedagen til Adeline og meg. For den filmen har jeg lovet dere en stund nå..
    Linker til den bloggen for dere som ikke har lest den, men som ønsker å lese fra mitt herlige barnebarn og jeg sin mest spesielle bake - kake - dag EVER :
    Mormors kjøkken,- NO LIMITS
    Jeg kan enda ikke fatte at det er sant,- at jeg nå sitter her og blogger på en flunkende ny og rålekker hvit pc... Dere som har vært med og gjort dette til virkelighet, dere er galne! Men guri malla så mye jeg ønsker å takke dere, klemme på dere og si takk minst en million ganger til!....
    Kos dere med filmen fra i går da jeg fikk denne spennende pakken :


     

  • Publisert: 05.04.2016, 12:25
  • Kategori: Sterke følelser
  • 0 kommentarer
  • Dette fortjener jeg virkelig ikke!

  • Publisert: 05.04.2016, 03:05
  • Kategori: Sterke følelser
  • Herregud! Jeg mener det,- dette her fortjener jeg så absolutt ikke! Ikke i det heletatt! At noen kan være så storhjertet og snille er over min fatteevne..
    At jeg har slike herlige mennesker rundt meg, som er villig til å gå med på denne galskapen som min kjære datter satte istand - er mer enn hva jeg er istand til å forstå...
    Hadde jeg visst at hun gjorde dette, så hadde jeg stoppet henne asap Men det tror jeg hun var fullt klar over, og det var nok litt av grunnen til at hun aldri sa noe til meg heller.



    Det hele startet for et par mnd siden. Jeg skulle inn på min herlige pc som jeg har hatt i 6 år, for å sjekke mailen. Men skjermen forble like svart som natten.. Uansett hva vi forsøkte å gjøre, så var skjermen like svart. Der kom kun noen dumme pipelyder fra den, og så ble det stille - og svart som sagt.
    Jeg snakket med en meget datakyndig venn som forsøkte å hjelpe oss over tlf, men uansett hva han bad oss om å prøve så hjalp det ingenting. 
    Dermed var det bare å pakke pc`en ned i vesken og kjøre til en databutikk hvor de fikser pc`er også.
    Beskjeden der var nedslående, mildt sagt... Skjermkortet var mest sannsynlig gåen, og ut ifra hva han kunne se så lå skjermkortet til min pc i selve skjermen eller hva det var han sa. Det lå hvertfall ikke lett tilgjengelig, slik at det ble lett og også billig å bytte det. Så han rådet meg til å bare kjøpe meg en ny pc.

    Well,- bare å bare fru Blom... 
    Det er ikke akkurat billig å kjøpe seg pc, og heller er det ikke så lett å spare når en er ufør og betaler på bl.a. huslån. Så jeg måtte heller bare slå meg til ro med at jeg har mobilen som jeg kunne få betalt regninger med, være på nettet og slike ting. Men siden jeg ikke hadde mailen på mobilen, var det noe som jeg ikke kunne få sjekket, og svart folk på.. 
    Guri som jeg savnet pc, og særlig den gamle pc`en... Så heldigvis fikk jeg etter en stund låne en pc av ei. Reddet! Det var  mye bedre å blogge på den enn på mobilen hvertfall! 
    Det jeg ikke visste, var at min datter hadde opprettet en hemmelig Facebook side, der hun bad om hjelp til å få samle inn penger til å få overraske meg med ny pc!... Folk ville hjelpe henne med dette, og i dag da vi skulle avsted og handle mat - skulle hun først bare innom en annen butikk. Så jeg måtte ta turen til apoteket sammen med mitt herlige barnebarn, Mina Adeline. Det var medisiner til Adeline som skulle hentes ut, siden hun sliter med reflux.
    Vi hentet ut medisiner, tuslet inn på en annen butikk og handlet dyrepark-is, og lekte på lekeplassen mens vi enda ventet på at mamsen hennes skulle bli ferdig med det hun holdt på med.



    Plutselig kimer telefonen min, det er min datter i andre enden som beordrer meg inn i bilen. Bak i bilen, altså ikke inn i baksetet men inn bak. Jeg fatter ikke bæret nå. " Hva i huleste heiteste er den jenta har funnet på nå da?? ", tenker jeg. Mens jeg lydig krøp inn bak i bilen, satte meg tilrette og holdt meg for øynene.
    " Nå kan du ta bort hendene dine og se, mamma ", sier hun. Jeg tørr nesten ikke fjerne hendene, i ren redsel for hva denne galne jenta har funnet på nå
    Jeg ser på posen, " Expert " står det på den. Jeg aner enda ikke hva hun har gjort, for hun er slu som få og gjør som regel alt for at jeg skal bli forvirret og ikke ane hva hun overrasker med. Så at der stod Expert på posen, betydde ikke dermed at det var noe som var kjøpt på samme butikk.
    Jeg åpner posen og tar ut en stor pakke, åpner papiret og sier nesten litt lettet " Jeg har hverken saks eller kniv ", idet jeg ser at pakken er tapet sammen.
    Men så viste det seg at den bare var tapet sammen med små tapebiter, og jeg kunne fortsette å åpne pakken.

    Jeg sitter der målløs..... Nede i esken ligger der en hvit nydelig pc og stråler mot meg!.. Jeg tror ikke mine egne øyne!
    Å klare å samle tanker og fornuft når man plutselig sånn helt ut fra det blå, blir overrasket med noe så stort som en pc. Nei det skal jeg jaggu meg love dere er sannelig ikke lett! Tårene kom strømmende, munnen klarte ikke finne de rette ordene - eller var det hjernen kanskje?
    Jeg håpet på å klare å samle meg nok til å finne en lengre takketale mellom alt som svev inni hjernen min nå, men ord ble liksom så fattige... Hva sier man til dem som har vært så storsinnet å hjelpe henne med å kjøpe en flunkende ny pc til meg?!.....
    " Det er en Chrombook ", sier Michelle. En hva for noe?? " Hva er en Chrombook? " spør jeg. Jo det var visst ikke en Mac og heller ikke en pc, men en pc uten cd stasjon. Jeg tror det var sånn det ble forklart. At der ikke er den stasjonen som hun snakket om, gjør meg ikke noen verdens ting! Det bare tvinger meg til å måtte legge alle bildene mine inn på min externe harddisk, og på den måten mister jeg ikke noen bilder eller andre filer, hvis denne også noen gang om mange mange år tar natta.

    " Mommaaaa?? Hva er det? ", spør den herlige lille barnestemmen fra barnesetet.
    Jeg holder den flunkende nye pc`en min opp i luften og viser den stolt frem til henne. Og forklarer at jeg har fått en ny flott pc. Nok en gang forsøker jeg å samle meg nok til å kunne si noe fornuftig til de som har hjulpet min snille herlige datter med dette, men føler bare at det er så små ord som dukker frem i hjernen min... Å si tusen hjertelig mange millioner takk, blir så lite det også.. Så hva skulle jeg si? Det ble ikke så mye mer enn de ordene jeg klarte å finne på. Men alt ble filmet av min galne datter, så filmen skal jeg publisere i ny blogg. For jeg har enda ikke funnet ut hvordan ( og om det er mulig ) å lagre filmen som hun la ut på Facebook. Så den bloggen kommer ut i morgen tenker jeg.

    Overraskelsen kom som lyn fra en skyfri og solfylt Himmel. Aldri i mitt levende liv hadde jeg kunnet forutse at dette kom til å komme! Dere som har gjort dette mulig,- dere er spinn hakka galne! Men Gud så jeg elsker dere for deres hjertevarme og deres omtanke... Hvordan jeg skal få føle at jeg har takket dere nok, det aner jeg ikke. Jeg tror jeg da må takke dere hver enda dag resten av de neste 10 årene, minst! Men tenker dere kommer til å være så møkk lei av å høre på takkemaset mitt haha, så jeg håper at min glede som dere ser på filmen ( for dere som ikke har sett den eller kan se den på Facebook, så kommer den altså i blogg i morgen ) kan gi en liten forståelse av hvor mye dette betyr for meg...
    Nok en gang,- dere er spinn hakka galne, men mange tusen tusen hjertelig takk til dere alle sammen <3



    De nærmeste dagene nå, kommer til å gå med til å kose ræva av meg foran ny pc. Og lære meg den og kjenne ordentlig. Laste ned litt redigerings program til filmer og bilder, og ikke minst blogge!
    Herregud, jeg har fått meg ny pc!! Og den er hvit, akkurat slik som jeg hadde bestemt meg for at jeg ville ha! Snakk om å ha en datter som kjenner sin mamma godt! Jeg tror hun nesten må være tankeleser.
    Følg med i morgen da ( eller, det blir jo * kremt * litt senere i dag jo.. ) om du vil se filmen fra når jeg fikk pakken med min nye kanonflotte pc :)

  • Publisert: 05.04.2016, 03:05
  • Kategori: Sterke følelser
  • 1 kommentarer
  • Sparket i ansiktet av hest!..

  • Publisert: 31.03.2016, 12:13
  • Kategori: Sterke følelser
  • Jeg vil ta dere med 4 år tilbake i tid. Til en morgen som rokket grunnen jeg stod på, der jeg trodde jeg skulle miste min så inderlig kjære hund, Kiwi... En dag som sitter klistret i hukommelsen min, og som jeg grøsser over selv når jeg tenker på det den dag i dag.

    " En søvndrukken Michelle svarer lavt, men da hun hører angsten, panikken, gråten min - så kommer hun seg fort på bena og løper ned trappen mens hun spør hva som er skjedd!
    Alt jeg klarer svare er bare " Kiwi... Det er Ki, Michelle... Hun er blitt sparket..... Knekkelyd.... Åh, herregud!!..... " og så er jeg tilbake i krampegråten igjen. "

    Fuglene hadde ikke stått opp enda. Vi skrittet hjemover i lyset fra hodelykten på ridehjelmen min. Iskrystallene danset om kapp overalt rundt oss, nydelig dans som fanget blikket og interessen min mens Etanec gikk med senket hode for å strekke godt i muskulaturen etter denne grytidlige morgenens treningstur.
    Vi lister oss stille inn stalldøren, inne hilser de andre hestene på oss ? de vil ha frokosten sin nå og å få komme ut å bevege på seg. Mens jeg saler av Etanec, kommer de to deilige stallkattene løpende inn i boksen til Etanec. De ser fullstendig tissetrengte ut der de løper om kapp inn, og huker seg borterst i et hjørne i boksen hans. De blir sittende der en stund før de er klar. Rare pusene, jeg vet jo at de lett kan hoppe opp på boksdøren og ned i boksen hans.

    Mens hestene spiser kraftforet sitt inne i hver sin boks, henter jeg ut hundene våre som trenger å få ta morgen tisseturen rundt på gården her. Samtidig bærer jeg ut de finmaskede høynettene til innhegningen så hestene skal få spise frokostene sine ute. De pleier alltid få spise høyet ute, slik at de får bevege seg mest mulig.
    Toruk er alltid den som får komme ut først, han er den av hestene våre som ikke bryr seg om han går alene litt mens jeg henter ut resten av hestene.
    Etanec derimot er helt stig motsatt ? han løper rundt og roper så bare det, om jeg hadde forsøkt å slippe han ut først, alene.
    Hundene løper rundt og koser seg på tunet, de er så vant til hestene som jeg leier ut og inn at de syntes ikke de er så interessante lenger. Før var de veldig ivrige på å sjekke ut kodeleddene deres, men nå har det heldigvis roet seg.
    Neste hest jeg leier ut er en som vi har hjulpet eier med å få beholde. En utrolig herlig hest som jeg er blitt veldig glad i, ja jeg er utrolig glad i eieren også. Hun er blitt ei skjønn venninne av meg i den tiden hesten hennes har stått her.
    Den ene tibben min, Brumle, tripper så fint ved siden av meg. Så jeg velger å stoppe et lite øyeblikk for å gi ham en godbit. Både fordi han gikk så fint ved siden av meg og fordi han holdt blikkontakt med meg.

    I sidesynet ser jeg plutselig at hesten gjør en liten brå bevegelse, etterfylt av en ekkel og misstenksom knekk ? lyd. Et hjerteskjærende hyl kommer fra den andre hunden min, en nydelig samojed ved navn Kiwi.
    Idet hun raver bortover bakken på ustø bein og halen mellom bena å hyler, så kommer det bare et høyt " HERREGUUD!!! " fra meg... Jeg skjønner med det samme hva som skjedde, hesten hadde sparket Kiwi et sted. Jeg ante ikke hvor hun var truffet men trodde det var et av bakbena som var truffet siden hun var så ustø. Klumpen i halsen var ikke til å deale med, så tårene kom fossende nedover kinnene mine.. Lyden jeg hadde hørt, var jeg overbevist om at var et brudd et sted i skjelettet hennes.
    Kjære Gud, la meg få beholde min kjære Ki... Jeg må få beholde henne!! La det være noe annet jeg hørte, la det være ingen brudd eller noe slikt. Jeg trenger denne fantastiske hunden rundt meg i noen år til... Vær så snill, Gud...." - tankene mine var hos Ki, men før jeg kunne få sjekket henne måtte jeg leie hesten ut i innhegningen. Aldri har de få meterne bort til innhegningen vært så langt...
    Jeg lot Etanec og Dropi stå inne mens jeg ropte til meg Ki. Hun kom ravende bort til meg, skalv som et ospeløv og var tydelig begynt å gå i sjokk.


    Mobilbilde tatt morgenen etter. Her kan du se hvor utrolig hoven hun ble fra snuten og oppover mellom øynene... Smertene er lett å sse i øynene hennes her. Stakkars gullet mitt, hun har hatt noen veldig smertefulle dager nå!

    Et lite kutt over høyre øye var det eneste som viste spor av at hesten hadde sparket henne. Litt blod og litt hestemøkk lå i den så ellers hvite fine pelsen hennes. Så jeg skjønte jo med det samme at det var ikke bena som var blitt truffet, men ansiktet.
    Hun hadde stått på god avstand fra hesten da sparket kom hel uventet og uprovosert. Så hoven hadde truffet henne med full styrke..
    Jeg hulket mens jeg løp mot døren til huset, Kiwi geleidet jeg med meg og lot tibbene bli igjen ute da jeg lukket døren bak oss. Jeg visste ta det var så tidlig på morgenen at min datter og barnebarn på snart 5 mnd enda lå å sov. Men jeg trengte hjelp nå.. 
    Michelle?! M-I-C-H-E-L-L-E !! "

    En søvndrukken Michelle svarer lavt, men da hun hører angsten, panikken, gråten min - så kommer hun seg fort på bena og løper ned trappen mens hun spør hva som er skjedd! Alt jeg klarer svare er bare " Kiwi... Det er Ki, Michelle... Hun er blitt sparket..... Knekkelyd.... Åh, herregud!!..... " og så er jeg tilbake i krampegråten igjen. 
    Ring dyrlegen med det samme, mamma! " Michelle overtar Kiwi, studerer henne nøye og begynner umiddelbart å prate rolig til henne mens hun forsiktig ser om hun får rører ørene hennes. Så snart hun merker at det går greit, begynner hun å massere øreflippene forsiktig. Dette gjør hun for å forhindre at hun går i sterkere sjokk, slik massering kan faktisk redde liv både på mennesker og dyr.

    Imens forsøker jeg å få sagt noe vettug til veterinæren, men sjokket, gråten og hulkene hindrer meg i å fremstå så veldig verbalt fornuftig. Og får beskjed om å bare komme så snart vi kan. Så Mina Adeline ( mitt barnebarn ) får stell og frokost, og så bærer det avsted til klinikken med Ki.


    Jeg og Kiwi ligger og slapper av sammen, mens vi venter på å reise til veterinærklinikken for sjekk..

    Ei superherlig venninne står utenfor klinikken og venter på oss. Hun gir meg og Michelle en god varm klem og sier at dette går bra, før hun bærer Kiwi inn til veterinæren for meg.
    Siden Kiwi har hatt en slik traume og sjokk, er det risikabelt å legge henne i narkose samme dag. Veterinæren sjekker hodet hennes og finner ikke noe usymmetrisk. Så han sier at hun skal få to sprøyter, en med antibiotika og en med smertestillende. Så skal vi komme tilbake neste morgen for å ta ct ? scanning av kraniet hennes.

    Vi ankommer klinikken dagen etter med ei molefonken Kiwi. Min herlige venninne står og venter på oss i dag også. Jeg er så utrolig glad for at hun er med oss på dette, hun er en slik herlig støtte og er hundemenneske inn til beinmargen.
    Kiwi får narkosen og vi må vente noen timer før vi har noe svar på hvordan omfanget er på skaden. Jeg føler jeg går rundt meg selv denne tiden.. Vi tar en tur hjem til min venninne, og så snart tiden nærmer seg for at vi kan få svarene, kjører vi ned igjen til klinikken.
    Jeg har så vondt i magen min.....
    Hele 840 bilder var blitt tatt under ct - scanningen. Bildene viser at der er flere små brudd, brister mellom øynene og på tvers over nesebeinet hennes. Et brudd gjør at en liten bit stikker inn i den høyre bihulen, og der er tre fire små biter som stikker inn mot det høyre øyet. Men heldigvis er ikke øye eller syn berørt! Øyet har visst en cm med fett rundt seg, så det er godt beskyttet.
    Siden bitene - og bruddene - ligger såpass fint mot hverandre, trenger hun heldigvis ikke operasjon. Dette skal få hele seg selv, få gro i fred.
    Jeg var så full av følelser mens vi satt der sammen med veterinæren og så på bildene. Lettelse for at Kiwi overlever dette, fortvilet og lei meg for at dette skjedde, sinna, frustert..... Ja følelsespekteret var ganske så overloadet kan man trygt si.


    Man kan se flere brudd her enn hva pilene viser, bare studèr bildet så ser du dem.



    Heldigvis hadde Kiwi fått smertestillende sprøyte hos veterinæren, så resten av den dagen hadde hun ikke så veldig store smerter egentlig. Ikke sammenliknet med hvordan smertene skulle bli neste dag.. De smertestillende tablettene jeg hadde fått med meg hjem, funket ikke så bra på henne. Så hun brukte labbene opp til snuten sin og skrapte for å få bort smerter, og hun lå mye. Ville ikke være med ut eller noe, bare lå der.
    Så etter en telefonsamtale, kunne jeg komme til klinikken og hente en annen type og sterkere smertestillende til henne. Selv om hun såklart enda har ganske vondt, så tar disse tablettene en del av de verste smertene hennes. Hun er veldig hoven over hele nesen sin og opp til toppen av hodet sitt. Men det er jo forventet når hun har fått seg en slik hard og kraftig kilevink..
    Jeg er så glad og lettet over at det tross alt gikk så bra med henne! I mine øyne så hadde hun englevakt denne morgenen.. Og jeg føler et stort behov for å sende en stor takk til både Gud og dem rundt oss som vi ikke lenger kan se, for all hjelp så Kiwi skulle få overleve!. Jeg er heldig som får ha denne herlige hvite kosebamsen rundt meg hver dag, verdens aller beste Kiwi <3
    Hva som egentlig var grunnen til sparket er ikke godt å si. Det kom helt uprovosert og helt " ut av det blå ". Men samtidig var det ikke noe grunn til å bli sinna eller irritert på hesten, den følte nok at den hadde grunn til å lange ut med bakfoten der og da.
    Den ble ikke skremt av noe, det var vindstille og ikke noe som kunne skremme på noen måte. Men det får bli med undringene, tankene, funderingene og forvirringen..



  • Publisert: 31.03.2016, 12:13
  • Kategori: Sterke følelser
  • 0 kommentarer
  • Kampens stille skrik...

  • Publisert: 17.03.2016, 14:01
  • Kategori: Sterke følelser
  • Vinden suser i håret mitt, der jeg svever frem på hesteryggen til  min kjære Etanec. Der er vår i luften, og vinden blåser med sin sterke store munn mot den vakre blå sjøen som bruser ved siden av oss. Bølgene kommer brusende som kraftige basuner mot oss, og slik føler hesten min også at det er ? for han skjener plutselig til den ene siden og blåser forskrekket i neseborene sine.
    Jeg kjenner de enorme ryggsmertene vende tilbake idet han tar dette spranget til sides, smertene i ryggen har vært ulidelig vonde. Men de var glemt der og da, for en stakket stund.



    Inn til etappemål, og av med sal og utstyr. Pulsen skulle ned på sekunder, og inn til veterinærsjekk.
    Plutselig,- idet jeg tusler ut fra veterinærgrinden kommer der veltende over meg noen smerter i det ene brystet som tok helt både pust og balanse ifra meg?. Hva i huleste??
    Jeg kjente hvordan knærne gav etter, og jeg tviholdt meg i manen til min vakre herlige hest.. Jeg skulle bare ikke falle!....
    Disse smertene hadde jeg aldri kjent før, og de var helt grusomme.. Men jeg gav meg ikke, så det bar ut i distanseløypene med Etanec igjen. Da vi var kommet ut i løypene og var alene, kunne jeg endelig tillate meg å ta meg til brystet og la tårene renne fritt. Vinden tørket dem bort før noen andre fikk sett dem likevel.
    Jeg var klar over, der og da ? at jeg måtte bestille time hos legen med det samme?. Noe var spinn hækka gærnt?

    Da legen undersøkte meg, var bare beskjeden kort og enkel,- « du må til sjekk på sykehuset. Og du skal reise inn i morgen! «
    Jeg ble litt varm i kinnene, og kjente at øynene begynte å « svette « litt? Var det det jeg mistenkte at det var tro?...
    Well,- tur inn til sykehuset ble det. Først tok de mamografi av brystet, men der så de ingenting unormalt. Deretter var det tid for å sjekke brystet med ultralyd. Og hva så de vel der?..
    Like bak brystvorten min, lå der er kul?
    Denne skulle de ha prøve av, noe som er normal prosedyre.

    Uten noen form for bedøvelse, stakk de en lang nål inn i brystet fra siden. Det føltes som at de stakk den halvveis inn i brystet mitt, og det var nok det de gjorde også. Jeg skulle faktisk heller født en baby enn å gå gjennom nettopp en slik prøve en gang til!!
    Tårene spratt mens de jobbet med å få tatt nok celleprøve, og etter å ha stukket meg hele tre ganger for å forsøke å få ut celle som de kunne sjekke. Måtte de ty til en annen prøve.
    Takk Gud!, denne gangen fikk jeg bedøvelse!! Jeg så at det var en tykkere form for nål som skulle inn i brystet mitt. Men jeg gav blanke pepperen i nettopp det nå, for nå kjente jeg ikke at jeg egentlig hadde noe bryst i det heletatt!
    Denne prøven gav resultat til dem som skulle ha celler og sjekke for brystkreft.
    Og resultatet som kom, fikk meg regelrett i kne med hysterisk hulkegråt på sykehuset!.....

    « 99% sikkerhet i at dette er en ondartet kreft du har fått «, var ordene som ble formet fra munnen til sykesøsteren som hadde henvendt seg til meg inne på et kontor.
    Jeg så livet formelig fordufte like foran øynene på meg? Min datter som var hjemme hos seg, og ikke hadde peiling på hva beskjed jeg nettopp hadde mottat? Hva om jeg ikke kom til å overleve kreften? Hva da med min datter? Vi er så nært knyttet til hverandre, vi se mor og datter. Men også to gode venninner..

    Kreft typen  jeg hadde fått, heter Phyllodes ? og er en type brystkreft som ikke sprer seg til lymfene. Det er en sjelden form for kreft, som omdanner seg fra godartet til ondartet kreft i løpet av kun to uker..
    Og nettopp denne hadde da jeg fått..
    Turen hjem husker jeg ikke så mye fra, annet enn telefonsamtalen med min herlige datter som hulkegråt i andre enden av telefonen? Jeg er hennes gode venninne evig takknemlig for at hun var der hos min datter, da hun fikk denne telefonen?
    Brystet verket som et h****** etter celleprøvene, så jeg la meg i sengen da vi kom hjem.
    Og jeg husker min datter kom hjem, kom inn på soverommet og stod der på gulvet å så på meg. Armene hennes hang rett ned, skuldrene hang, ja jeg så at hele henne var lamslått?
    Så kastet hun seg i armene mine og gråt som et barn, selv om hun da var så å si voksen.
    Hun som alltid var den sterke, ble plutselig den svake ? mens jeg som hadde vært « i kjelleren « siden beskjeden kom. Plutselig ble sterk, trygg og sikker på at dette skulle jeg klare å kjempe imot!
    Etter en lang stund med gråt og trøst, fant jeg oss plutselig sittende og se på nettet etter kule parykker i tilfelle jeg trengte strålebehandling og cellegift.

    Det er sånn jeg er, en fighter kommer over meg når jeg trenger å kjempe ? og jeg blir så « besatt « av å fighte, at jeg er hundre prosent sikker på å klare kampen jeg må gjennom!

     Dagen kom der jeg skulle opereres. Familien var med meg inn, og min datter fikk følge med og sengen min helt frem til der de klargjør pasienter for operasjon. Hun fikk alle smykkene mine i de små hendene sine, og jeg fikk et gråtkvalt « lykke til, vi snakkes etterpå «, fra henne idet de trillet meg videre?
    Operasjonen hadde visst vært vellykket, og jeg våknet noen timer senere helt fortumlet og veldig påvirket av de sterke smertestillende som de hadde puttet i meg.

    Noen dager senere kom telefonen jeg hadde ventet på.  Jeg skulle komme inn til ny sjekk, og få beskjed om hvordan kulen de hadde tatt ut ? hvordan resultatet var av den.
    Sjekken av brystet gikk strålende fint, alt så bra ut etter operasjonen.
    Og så kom svaret på prøvene fra kulen,- ikke ondartet!!..
    Jeg jublet!! Jeg gråt av glede ? jeg rett og slett la meg på kne der inne og hulkegråt av en enorm glede!! Hulkegråt samtidig som jeg lo så lattertårer også trillet. Ja det påvirket de rundt meg, så sykepleierne tok til tårer de også.
    Jeg slapp cellegift og strålebehandling, jeg kunne få reise hjem igjen og vite at jeg faktisk var frisk allerede der og da!
    En mnd senere ble det ny operasjon igjen, bare for å skrape ut litt mer fra brystet. I tilfelle de ikke hadde klart å få med seg alt fra kulen i første operasjon.
    Å leve med et noe deformert bryst gjør meg ingenting! Det vitner om en tid, en opplevelse og enorme følelser i sving. En del av mitt liv og min livserfaring.



    #brystkreft #kamp #livetskamp #personlig #kvinesdal 

     

  • Publisert: 17.03.2016, 14:01
  • Kategori: Sterke følelser
  • 4 kommentarer
  • hits