Dancing in the rain…

Det har jo regnet enormt over størstedelen av vårt langstrakte land, men hva gjør dere for å ha det morsomt selv om det er regnevær? Finner dere bare på noe inne, og formelig trekker persienne ned så du slipper å se regnet og alt vannet som samler seg? Eller gjør du som lille kule M.A. i denne filmen her tro? Her var vi innesvømt med vann i noen timer i går, noe som lille M.A. er ustyrtelig morsomt!

 

Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no
Og ikke minst Dream Life By Bente – klikk deg gjerne inn og bli medlem!
 

Hva har Betlehem og Feda bru tilsammen? ( inkl film )

Å være barnevakt for en 3 årig propell kan medføre rare sprell og setninger som kan gi noen og enhver en real latterkrampe!
Her skal dere få ta del i noen minutter som barnevakt fra tidligere i dag.

 

If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate( Link opens in new window )

 

Etter en lang dag som barnevakt, og etterpå en lang herlig og god klatretur med valpen min Rocco – er det sliten Bente som logger inn på bloggen sin i kveld. Sliten men ikke så trett enda, grunnen får du i filmen under her. Sammen med svaret på spørsmålet om hva Betlehem og Feda bru har tilsammen.
Jeg sier deg bare,- dette vil du ikke gå glipp av! hihi.

4Z6RpvoFXQQ
 

Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no

 

#kids #babysitting #toddler #toddlertells #straightfromthehorsesmouth #grandma #grandmom #bestemor #barnevakt #direktesending

3 åring og med stjernestatus

” Jeg var så stolt av henne, mitt lille herlige barnebarn .- så liten og så tøff som turde synge alene på en fremmed plass. “

If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate( Link opens in new window )

 

Turen vår var i ferd med å komme til en ende. Men der var en butikk igjen som vi skulle besøke før vi dro hjem, en butikk som skulle få oppleve en liten herlig jentes lille med akk så store og flotte sangstemme! Vel var hun litt sjenert i starten, så jeg tok mikrofonen og sang litt først. Men det var ikke mange strofene jeg fikk presset ut, før en liten barnehånd grabbet mikrofonen.
Nå er det min tur å synge, momma “, sa hun.
Løveloven ljunget ut fra mikrofonen, både en to og tre ganger! En klar og vakker liten barnestemme som fylte hele butikken, og faktisk så fikk hun et lite publikum også! 
Jeg var så stolt av henne, mitt lille herlige barnebarn .- så liten og så tøff som turde synge alene på en fremmed plass. Under her kan dere se film fra da hun sang, flinke lille gullet mitt..

 

Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no

 

#music #musikk #sang #barnesang #kindsplay #løveloven #kanduløveloven #stolt #kry #toddlersinging #barnemusikk 

Det øyet ikke kan se..

Dagen er over, et lite barnesinn har falt til ro. Tankene har stille vandret over til Drømmeland, og leker videre med overganger mellom fantasi og virkelighet. Små trette øyne har lukket seg for natten, månelyset gav dem sitt lille forsiktige blås med sovestøv idet de stille og rolig laseg over øynene til en liten jente.
Barnekinnet møter puten, den bløte herlige silkehuden har lagt eg godt tilrette for natten. Nå skal den hvile, nå skal et aktivt lite sinn og barnekropp fly inn i Drømmeland og se hva nattens fantasier vil bringe av lek og morro.


Bildene er tatt av min datter,- Xtine Michelle. ( Linken åpnes i nytt vindu )

If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate( Link opens in new window )

 

Stillheten i huset blir plutselig brutt av at min datter roper på meg idet hun løper ned trappen fra andre etasje. ” Kan du hjelpe? Adeline kaster opp “, sier hun idet hun svinger inn som en vind på badet for å hente noen håndklær som Adeline kan kaste opp på. Det er det første hun kommer på, og det som er nærmest som hun kan gripe fatt i.
Mens jeg løper opp trappen for å se hvordan det er med mitt førstefødte barnebarn, raser tankene fort gjennom hodet mitt. Jeg klarer ikke ” wrappe ” tankene mine omkring det med at hun kaster opp?! Jeg tenker ikke på at hun kan være syk, den tanken popper ikke opp som en reell tanke i det heletatt.
Det eneste jeg tenker på et refluxen hennes, men skjønner ikke hva som skjer – for den har jo vært helt perfekt den siste tiden!.. Hun har jo til og med sluppet medisinering for refluxen.

Idet jeg entrer soverommet, og ser den lille barnekroppen som ligger der.. Ja da skjønner jeg plutselig at jenta er syk! Det har ingenting med reflux å gjøre dette her. Hun setter seg opp når jeg kommer inn til henne, øynene er sløve og med stivt blikk. Det renner suggel fra munnvikene hennes, og der  å da vet jeg at det handler om sekunder før oppkastet kommer. For sånn er det med katter og hunder også når de er kvalm nemlig.
Michelle kommer inn med hendene fulle av håndklær, vaskekluter og en rosa potte!

” Se her lille venn, bare kast opp i denne du “, sier Michelle med en myk og kjærlig stemme til sin lille skatt. Adeline er for dårlig til å protestere på det med å kaste opp i en potte, og til å med hennes potte! For selv om hun er flink til å gå på do når hun må gjøre nr 1 og 2, så skal ikke potten brukes til slike ting som oppkast. Jeg kjenner mitt barnebarn såpass.
Den lille kroppen gir fra seg noen rykninger, og så kommer det.. Ikke bare en gang, men gang på gang på gang gjennom hele kvelden og natten.
Stakkars liten, spysyken er noe dritt å få…

Heldigvis er det ikke noe man er syk av lenge, som regel er det over etter 24 timer om man er flink til å ikke innta mat eller feil drikke.
Så i dag er den lille raketten hjemme fra barnehagen, huset lever og man kjenner selv at man lever. Særlig når man er blitt bestemor uansett hvolken ung eller gammel alder man er i. Det kommer mer enn noe annet, an på helsetilstanden som mormor og ikke så mye alder.
Men forstå meg rett,- jeg elsker å være momma til denne lille skjønne raketten min! Kunne ikke tenkt meg livet uten momma-rollen! Det å være momma er blitt hva jeg er, den rollen forteller hvem jeg er. Hverken mer eller mindre egentlig. Og jeg elsker det!

Nå skal vi kose oss her hjemme, vi skal sørge for at lille propell blir frisk og rask – og ha en strålende dag sammen både oss to – og firbente på den lille søte gården våres.


Bildet er tatt av Adelines mamma og min datter,- Xtine Michelle. ( Linken åpnes i nytt vindu )

Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no

#syk #spysyke #syktbarn #holdesengen #sovemye #sick #feelingsick #sleeping #drømmeland #wonderland #barnebarn #syktbarnebarn #grandma #mormor #bestemor #momma 

Who can resist a redhead?

Vi ser han mitt mellom mange små barn og voksne som flokker seg rundt ham. Han virker litt usikker på seg selv, eller er det alle de som vender ham oppmerksomheten som han er usikker på tro? Man kan se i øynene hans at han helst vil vekk derfra, vekk fra hele oppmerksomheten.
Sånn er det vel å være kjendis?…

Adeline hvisker stille i øret til sin mamma ” Kan jeg få klappe den? Og holde den?
De venter tålmodig på tur, og klapper å koser med en annen imens. De firbente små forventningsfulle blir nøye fulgt med på av de som jobber der. Ingen skal få gjøre de noe vondt, eller noe som de små firbente ikke ønsker.
Så til slutt fikk Adeline endelig hilse på den rødhårete lille søte, han la seg i fanget hennes littegrann før han ville ned på bakken og bort til resten av de firbente vennene sine.


Fersken lå slik i fanget til Adeline og sov hele veien hjem!

Endelig kom dagen der vi kunne hente lille Fersken hjem til oss. Huset har vært så enormt tomt etter at vi mistet min herlige følgesvenn og sjelevenn gjennom 11 år,- samojedhunden min Kiwi… Så endelig skulle vi få litt mer liv i huset vårt.
Fersken var blitt 12 uker nå, og reisen hjem til oss kunne starte.

Fersken er en blanding av Skipskatt, han har fem søte tær på alle fire bena sine. Langhåret og med en nydelig gylden vakker rødtone blandet med hvite områder på kroppen sin. Utrolig kosete og herlig liten sak dette her.
Han la umiddelbart sin elsk på Adeline, og valgte å legge seg til rette i fanget hennes mens vi kjørte hjemover.

Vi har en svakhet for røde katter skjønner dere, sist røde katt vi hadde, ble mellom 12 og 13 år gammel. Da ble han dessverre påkjørt av en bil og brakk den ene bakfoten sin. Så gleden over å ha en ny rød katt er stor! At han er halvt Skipskatt er en stor bonus, da jeg og min datter digger Skipskatter.
Endelig er det liv og røre i huset når Fersken er våken!

Velkommen hjem kjære lille herlige Fersken! Er han ikke søt vel?
 

Special made for you

Vi forsøker å gjøre ting om dagene så vi slipper å bli sittende på rompa og tenke – å savne vår kjære samojed Kiwi som vi mistet for 8 dager siden.. For et par dager siden bestemte vi oss derfor for å gjøre noe nytt. Vi pakket en ryggsekk, satte oss i bilen og kjørte avsted. Katastrofe sanger og Kaptein Sabeltann sanger ljomet i bilen, blandet med Adeline sin nydelige stemme som sang av full hals i baksetet!

Etterhvert ble det stille der bak i setet,- prinsessen hadde faktisk sovnet… Imens hun fikk sin beautysleep, kjørte jeg oss frem til der vi skulle tilbringe dagen. Nemlig i Barnas Dyrepark i Lindesnes!
Jeg hadde aldri vært der før, men min datter og Adeline var der en tur i fjor sommer.
Det var en søt liten inngang som møtte oss, vi betalte oss inn og fikk klistermerke som vi skulle feste på klærne – som bevis for at vi hadde betalt oss inn. Adeline kunne ikke fatte å begripe hvorfor i alle dager hun trengte å gå med klistermerke på klærne sine?? Det var da bare tull, mente hun.
Men hun gjorde som vi sa ( selv om klistermerket havnet i lommen hennes etterhvert. For da hadde hun revet det av seg såpass mange ganger at det hadde sluttet å klistre mer ).

I denne dyreparken er alt lagt til rette for at barn skal få bli kjent med dyrene, klappe og kose med dem, og få både ri, leke og være nær forskjellige dyrearter. Det er en liten og ganske koselig park, særlig for barna.
Adeline løp rundt og så seg omkring, sonet terreneget for å se hvor hun skulle starte. Så ble dyrene besøkt garde for garde. Det er uheldigvis ganske små garder til dyrene, men jeg håper det kun er sesongbetont at de bor der, og at de har mye større område å bevege seg på ellers.
Der var noen unger inne hos hønsene, som nok lekte at de jobbet der. Til meg sa de at de hadde fått lov til å flytte på hønsene slik og slik, av noen som jobber i dyreparken ( dette stemte ikke. De hadde ikke fått lov. ). Men jeg måtte til slutt be dem om å la hønsene få litt fred… Jeg pleier ikke si fra til andres unger selv om jeg ser noe som plager meg, men når det kommer til skjøre dyr så kunne jeg ikke stå å se på hvordan de stresset hønsene og styrte ivei med dem.
Etter turen over gjerdet til hønsene, tuslet vi videre til en innhegning med geiter. En søt liten geitekilling hoppet rundt der, og like plutselig som den var i innhegningen, så var den plutselig over hos alpakkaene hehe.

Adeline var over alt på en gang, løp fra et dyr til et annet, til lekeplass etter lekeplass! Her var det hvertfall ei lita som storkoste seg.
Men da turen kom til revene, ble tonen litt annerledes…. 
AU, reven beit meg! “, sier hun til mammaen sin.. Og så satte hun i å hylgrine. Reven trodde nok det var litt mat som kom inn mellom gjerdet, og forsøkte å smake om den likte det. Men så var det bare et par fingre så en liten barnehånd.
Det ble ikke hull på fingertuppene, bare en liten vannblemme. Men en nifs opplevelse for både store og små uansett…


Sjekk grisen i bakgrunnen, jeg syntes den er bare helt hysterisk morsom.

Der var så mange dyr her inne i parken, så den må nesten bare oppleves. Her viser og lærer jeg Adeline om kalvene som begynner å få horn. Adeline lyttet godt og sjekket ut hornene som kom frem mellom pelsen ved siden av ørene.

En katt hadde fått kattunger, og gleden var stor da vi kunne gå inn og kose med de små. Vi hadde en rød katt i 12 år før, og vi har alltid hatt en forkjærlighet for røde katter. Så da vi så den røde kattungen i parken, var jeg ikke sen om å spørre om de solgte kattungene etterhvert som de ble gamle nok. Joda, det gjorde de – og så fikk jeg tlf nr til sjefen for parken.
Hjertene våre smeltet helt for denne røde nydelige skipskatten! Og svaret fra sjefen var at den kunne vi selvfølgelig få kjøpe! Så i neste uke kjører vi bort igjen og henter hjem et nytt lite familiemedlem.

Dagen gikk ganske fort, så da ble led mot stengetid var det også på tide å finne noe kveldsmat for Adeline – og deretter vende nesen hjemover.


Noen små hareunger i Barnas Dyrepark.


Det er ikke alltid like lett å fange kaniner, fant Adeline ut… Hun prøvde lenge og iherdig å få fanget en av alle kaninene.

På vei hjem stoppet vi innom hestene våre for å si god natt til dem. Og på vei hjem fra dem, så jeg plutselig litt kantareller i veikanten. Vel, litt var mer enn hva jeg hadde sett med det samme. For vi plukket litt over en halv kilo der! Nå ligger de ferdig renset og rene i dehydratoren min! Til nå i år har vi plukket litt over 2 kg med kantareller. Det blir god mat til høsten og vinteren, i gode middags sauser gitt.

The sweetest three

Rosa, prinsessetema, kaker, brus, pølser og pølsebrød, gaver…. U name it, her var alt klappet og klart!


Mina Adeline i sin mammas fotostudio og ” poser ” for sine 3 års bilder.

Morgenen startet tidlig på fredag. Adeline skulle i barnehagen, og jeg har alltid hatt som tradisjon for min datter å vekke henne med sang og gave på sengen. Så dette gjør vi for mitt barnebarn, Adeline også. Men å våkne før henne kan være en prøvelse hehe. Vi klarte det, og hun fikk våkne til bursdagssang ( Pinky sin sang ) og gaver.
Gleden hennes var enorm, det var så kjekt å se!

I barnehagen ble hun møtt med sang og hyllest, bilde av seg på døren der det stod at hun fyller år i dag og at hun ble 3 år.
Dagen i barnehagen hadde vært het topp! Og da hun kom hjem ventet selskap få timer etterpå. Dere kan nok tenke dere at det var en glad og sliten liten ” stor ” jente som som sovnet som en stein den kvelden?

Både på fredag, lørdag og søndag hadde vi selskap. Ikke fordi hun fyller tre år, men fordi noen ikke kunne komme på andre dager. Det er jo fellesferie nå, så da tar vi feiringene når familie og venner kan.
I går satte vi opp fotostudioet, og herlige Adeline var en drøm å ha på lerretet. Hun er rene naturtalentet og fant på posinger selv, smilte og valgte å være alvorlig på noen bilder. Vi lot henne bestemme, og bildene ble helt fantastiske!
Jeg orker ikke skrive så mye mer om selskapene, men gavene hun fikk var rålekre! Jeg legger heller ut bilder fra fotostudioet, og forteller litt mer en annen gang kanskje. 
Kvelden i går ble hvertfall avsluttet med blåbær – og sopptur, en helt perfekt avslutning på en ellers så utrolig perfekt dag!

Ferietid,- små barn store gleder, store barn… slitne føtter…

Sommer,- milde bølgeskvulp langs sandstrand, solstek og den gode duften fra herlig grillstek på grillen. Ferietiden er kommet, og folk senker skuldrene ti hakk når ferien deres er kommet. For vår del har skuldrene allerede senket seg noen hakk, og ferien vår er i full gang.
For første gang på flere år, er vi nå altså på ferie! Noen dager i Kristiansand og i dyreparken sammen med superherlige mennesker. Adeline er i tusenognitti, om ikke mer. Hun suser som en lavtflyvende kråke rundt i dyreparken, vil se alt, gjerne ta på det meste og det lille nebbet hennes står ikke stille.
Og da vi kom til innhegningen til shetlandsponniene på Kutoppen, kunne hun bare ikke fatte og begripe hvorfor hun ikke kunne få lov til å gå inn til dem??… Hun er jo så vandt til våre hester, og at vi alltid går inn til dem når vi er hos dem. Så dette var da virkelig helt uvanlig å måtte stå på utsiden av innhegningen og hilse på dem.

 Vel sa vi kvelden i forveien at ” når du våkner i morgentidlig, så skal vi kjøre bort til  Dyreparken og kose oss hele dagen der “, til Adeline før hun la seg for natten.
 Men når vesla våkner litt før klokken 06 på morgenen, og dyreparken ikke åpner før  kl.10…. Jeg kan love dere,- de timene før vi kunne kjøre bort var lange for denne lille  jenta..

 
 Mens vi ventet på at timene skulle gå, var vi utenfor og plukket litt blåbær i en kopp,  lekte inne på rommet og hoppet i sengen. Og endelig var det tid for å sette seg i bilen og  suse bort til dyreparken!
 Vi var ikke på denne gøye ferien alene. Vi reiste sammen emd min lillebror og hans  familie. De har en datter på snart 4 år, og en sønn på litt over 1 år. Så med tre barn i  alderen 1, 3 og 4 år, var det full rulle og utrolig kjekt!
 Tantebarna mine er bare helt utrolig nydelige og super snille. Og å få to hele dager  sammen med dem, var bare helt fantastisk! Det er ikke så veldig ofte vi ser hverandre  siden vi bor en del mil unna hverandre..

 Ved inngangsporten til dyreparken hvisket Adeline plutselig i øret mitt ” Jeg vil ikke  være her... ” Jeg skjønte ikke hva som skjedde, for hun hadde jo gledet seg så veldig til  denne turen i evigheter!
 Men da jeg så i den retningen øynene hennes så, skjønte jeg problemet….
 Noen voksne personer hadde kledd seg ut som bamser/bjørner og gikk rundt å ønsket  barn velkommen til dyreparken.
 Vel,- ikke alle barn syntes at disse bamsene var noe særlig koselige.. Adeline syntes  heller de så ut som noen “ brøøøøøøl – nå – kommer – jeg – og – spiser – hele – deg! ”  bamser!
 Så vi tok strake veien opp bakkene til Hakkebakkeskogen for å ta et koselig lite tog å se  på forestillingen i skogen. Men disse som hadde kledd seg ut som rev, ekorn, mus,  kaniner og bjørn, var jo heller ikke noe Adeline syntes bar morsomt….
 Men på slutten av forestillingen begynte hun å tø opp litt mer, og det må tilføyes at faktisk så måtte vi opp igjen dagen etterpå for å se hele forestillingen en gang til. For Adeline syntes det var gøy likevel. Og denne gangen var hun med meg og alle de andre å ropte ” huuuuuff ” hver gang vi så reven!
Litt morro var det da vi noen timer senere gikk rundt og så på alle de nordiske villdyrene. Like ved ulvene så vi en søt liten fjellrev. Jeg fortalte Adeline at det var en fjellrev hun så på, så kom det fra den lille barnemunnen ” Mommaaaaa? Vi må si ” huuuuuff ” . Da slet jeg ganske med å holde latteren tilbake!

Hvis dere har lest den forrige bloggen min Fantasi eller virkelighet? , så vet dere hvor mye sebrahest betyr for Adeline, og hvorfor.
Så gleden stod langt opp i skyene, da vi endelig så sebrahestene! ” Kan jeg få gå inn til dem? Og kan jeg få ri på dem? “, spurte Adeline med det samme vi kom bort til sebraene. Og hun var ganske skuffet da mammaen hennes måtte forklare henne at ingen andre enn de som jobber i dyreparken, har lov til å gå inn til dyrene.
Men nå har hun jo Fartstripa å ta seg av da, så det går bra. Hun syntes det var helt supert å få se så mange Fartstriper da hehe.

 Det er vel ikke så rent få barn som ikke kjenner til Løvenes Konge?
 Løver er til tider et hett tema i huset vårt, og da vi hørte at der skulle være presentasjon  av løvene i dyreparken, var vi på pletten i tide til å få med oss dette.
 Adeline fulgte med med argusøyne mens hun speidet etter løver mens vi satt på benken  og ventet på at presentasjonen skulle starte.
 Og faktisk,- så snart publikum ropte høyt ” HEI “, så kom en og en av løvene tuslende  bort. 

 Noen store praktfulle løver viste seg, og de to hannene var bare helt nydelige! Løvinnene  var også flotte, men det er noe spesielt med hannene. De er så kraftige og jeg digger  løvemanken deres!
 Etter en innføring i løver og deres liv, skulle vi få se når en løve hopper for å ta mat.
 Der ble hengt opp et lårstykke fra en hestefot, og vi ventet alle i spenning på hvilken løve  som kom til å hoppe først.
 De fleste gjettet feil, da den som var mest urolig og aktiv ble valgt som den løven som  kom til å hoppe først. Men det var den roligste løven som ” gikk til angrep ” først.

 Det var helt rått å se den enorme styrken i disse kroppene! 5 cm lange super skarpe  klør, og ikke minst den voldsomme kraften i kjeven som holdt hele løvens kroppsvekt  mens den hang i luften etter kjøttbiten.
 Adeline var veldig fascinert av løvene, jeg tror hun hadde a time of her life på denne  ferien.

 Etterhvert gikk turen opp til Kutoppen. Og jammen meg var det det perfekte sted for de  små tl å leke, og for oss store barn til å slappe av litt.
 Adeline og Sienna løp inn i stallen for å se etter shetlandsponnier, og se om der  muligens var føll der. Og selvfølgelig måtte vi ta en stopp hos kaninene, for der så vi en  søt liten kanin som var veldig lik våres Caramell.

 ” Mommaaaa, kan jeg få lov til å gå inn til hestene? “, spurte Adeline. For henne så er  det det mest normale i hele verden å få lov til å gjøre. Så hun ble ganske så overrasket  da jeg forklarte at vi ikke kunne gjøre det, siden det ikke er våre hester. Ikke kjenner vi  de hestene ( ponniene ), og til sist men viktigst av alt,- det er ikke lov til å gå inn til dem.
 Men Adeline fant sin løsning på saken, og lente seg så langt hun bare kunne klare inn  gjennom gjerdet til de søte ponniene for å kose, stryke og snakke med dem.

 Når en av ponniene flyttet på seg, løp hun rundt gjerdet og bort til der den ble stående for  å forsøke å lokke den bort til seg igjen.
 Det var så koselig å se hvor vant hun er til hestene og dyrene generelt.

 Men så fikk vi øye på noe kult! Der var nemlig et par grønne leke traktorer der, slike med  trøer på. Disse lekte de små masse med, så vi kunne få oss en pust i bakken og slappe  av litt. Det var en herlig pust i bakken hehe.
Solen var på hell nå, ettermiddagen begynte å skli sakte men sikkert over til tidlig kveld. Dyrene skulle snart få mat, og dyreparken skulle stenges for natta.
Neste dag skulle vi tilbake her i dyreparken for nok en hel dag med masse glede, barnelatter og minnerik stund for både små og store.
En trenger ikke reise til Syden for at barna skal få ha det kjekt og oppleve morsomme og minnerike ting. En dag i dyreparken hvor en forteller og lærer barna om dyrene, er mer enn nok for dem. I dyreparken er der så utrolig mye morsomt for barna, og det er overkommelig pris en betaler for å komme inn.
En ferie som gir minner for livet, trenger ikke koste skjorta. Det er ikke det de små er opptatt av, men de vil ha det morsomt og litt annerledes enn hva den vanlige hverdagen hjemme gir dem.
Jeg har ofte tenkt på at en telttur i skogen hadde vært en super ferie også! Og det er en ferie alle har råd til. Der er så enormt mye barna kan lære fra skogen og hva naturen har å by på for oss mennesker, og også for dyrene. De har så godt av å få lære om naturen, og hvordan de skal kunne leve av den.
Og om du ikke kan så mye om naturen, så vær en flittig bruker av Google. Da kan du gi barna svar på det aller meste.

Her kommer litt bilder fra dagene i dyreparken :

Fantasi eller virkelighet?

De fleste barna får seg venner, noen som vi kan se – andre som vi voksne mener er oppspinn og bare ren skjær fantasi. Noen ganger ler vi litt usikkert og undrende, for til tider kan fantsivennen fortelle ting som får oss til å lure,- ” er det fantasi og tull? Eller hvor han h*n det fra? “
Er fantsivenner alltid bare noe tull og ren skjær fantasi fra barnets side?

Manen glinser i skinnende sølv mot solen, der den flagrer så vakkert i vinden. Øynene skinner om kapp med de blanke vakre dønnigene på vannet. De lyser av en uendelig kjærlighet til den lille jenta, og kjærligheten som lyser fra hennes øyne viser en uendelig stolthet og kjærlighet til denne vakre skapningen.
Pelsen er ren som gull, og glinser som tidlige morgenduggdråper på en sommereng. Glinser i det nydeligste fargespillet mellom sort og hvitt. Med kneisende stolt nakke bærer han denne lille jenta med stolthet og ærbødighet, sammen er de ett! Sammen utfyller de hverandre slik som hånd i en hanske.
Fartstripa er kommet for å bli, til glede og stolthet fra den lille krye jenta! Hennes hest – hennes Fartstripe – hennes sebra!

Selv om jeg har sluppet ut hestene, er det en selvfølge at vi må hente Fartstripa som står i en av boksene til hestene på stallen.
Grima blir plassert på det vakre hodet hans, og den lille søte jenta leier ut hesten sin. Med et stort smil om munnen og med kommandoen ” kom nå , Fartstripa ” – så leier vi han ut til de andre hestene.
Grimen hopper og spretter bak oss idet Adeline drar i leietauet for å få Fartstripa med seg ut. Jeg åpner opp inngangen til hestehagen, og Adeline leier han ut på gresset. Åpner grimen og slipper han løs.
Se momma, nå ruller han seg! ” Og litt etterpå,- ” Fartstripa, nå må du gå bort til Pi og spise maten din! ” ” Ntååååå, momma seeeee så glad han er i Etanec daaaaa… De kooooooseeeer “, med et tilhørende stort kjærlig blikk bort mot Etanec og en Fartstripe som jeg absolutt ikke har sjans om å se.
Det er kun Adeline som ” ser ” denne hesten sin, men hun viser så uendelig kjærlighet til han. 
Hun henter i hestehagen ( og ja, jeg må fysisk åpne så hun kan hente han ut… ), tar på han grime eller hodelag for så å trene han. Da tar vi oss gjerne en tur, eller hun trener han hjemme.

Senest i dag var altså Fartstripa med oss til hovslageren, der hun lurte litt på om Fartstripa trengte hovstell og sko. De ble enige sammen, at Fartstripa har så gode høver at han fint kan trenes uten sko. Adeline så strålende fornøyd, og ut for å trene litt hjemme hos hovslageren også.
Der var det litt sprangridning på timeplanen, og litt hopping over vanngrav ( les : sølepytt ). Det gikk strålende bra, men til slutt tror jeg Fartstripa ble litt sliten i kroppen. For plutselig landet de begge to pladask med alle bena rett i vanngrava!…
Treningen måtte brått avsluttes, da Adeline ble kliss klass på bena og klærne sine.
Men når sant skal sies,- det var en flott treningsøkt de hadde. 

Fartstripa er en meget veltrent og vakker sebra, slank og elegant! Han trenes hver dag nemlig, og får nøye oppmålt med mat hver dag.
Adeline har han med seg over alt, og han er så lydig at han kan fint løpe løs. Hun bare roper på han, og han kommer løpende til henne med det samme!

Fri fantasi fra et lite barnehjerte på nart 3 år? Ja helt sikkert det, men jeg syntes det er veldig viktig å få la de små få ha sine fantasivenner. Hva skade gjør det om vi voksne lar de små få leve ut fantasiene sine på den måten? At de leker at de har en venn som så ofte er enig med dem i ett og alt? Som er den for de små, så de ikke trenger føle seg alene?
Så kommer de små opp i en alder der vi voksne sier at ” nå er det på tide å slutte med slike fantasivenner og annet tull “. Hva om dette er en realitet for noen? Hvorfor sette lokk på slikt?
Nå er nok Fartstripa sikkert en fantasi og ikke noe annet. Eller?….
I denne lille jentas verden lever Fartstripa, han er hennes hest og hennes bestevenn. La de få ha den barnslige herlige ufarlige fantasivennen sin så lenge de måtte ønske. La de små få beholde barndommen så lenge som mulig, de blir fort nok voksne i den verden vi lever i nå…


Mina Adeline leier Etanec, her er hun 2 år gammel.

Nummer 1 og nummer 2 = IS

Når man har lovet det, så må man holde det man har lovet! Nummer 1 gir et klistermerke på arket, og nummer 2 har jeg ( momma ) bestemt at fortjener hele to klistermerker på arket. Fem klistermerker på arket, og Adeline får velge seg en is på butikken. Ja da setter vi oss rett å slett i bilen og kjører til butikken, om det så bare er fordi hun er lovet is når hun har samlet opp fem klistermerker på arket sitt!
Skjønner dere hva jeg snakker om nå?

Adeline holder på å lære seg å tisse på do, hun er faktisk veldig flink allerede. Men for å gjøre dette mer kjekt og spennende for henne, har hun fått et ark som hun får lov til å klistre klistermerker på for hver gang hun har klart å komme seg på do før hun gjør noe i trusen.
Når morgenen kommer, tar hun selv av seg up-and-go bleien sin, og velger ut en truse hun vil bruke. Som regel er det en truse med hest på, selvfølgelig.
På med trusen sin, og stolt som ei padde løper hun rundt i huset og leker!

Jeg tisser, mamma! “, roper hun for full hals, og så løper hun mot doen. Som regel klarer hun holde seg til hun er på riktig plass, og er så stolt som bare det for å få klistermerke å klistre på arket sitt! Så teller hun hvor mange klistermerker hun har fått. Når hun roper dette, så betyr det ikke ar hun står og tisser, men at hun kjenner hun må tisse.
Nå er jeg stor jente “, sier hun. Flinke jenta som momma er sååååå stolt av!

Dette med ark og klistermerke er et tips vi fikk av en kusine av meg som driver en flott gårdsbarnehage. Du kan tegne eller lage et oppsett på arket, laminere det og henge det opp på dodøren eller på veggen på badet. Da blir det mye mer spennende for de små å do-trene.
La de få velge ut klistermerker på butikken selv, så de har noen klister som de liker veldig godt. Da blir det også veldig spennende og kjekt å do-trene.
Om de ikke setter klisterne der de skal stå, hva gjør vel det? Dette skal være barnas ark, barnas glede og spenning.
Så avtaler dere en gave eller liten ting som de liker godt, som premie når de har nådd det antall klistermerker på arket som du syntes passer.
Du kan jo f.eks. printe ut et bilde av en figur den lille liker godt, og bruke som do-trenings ark? Det er bare fantasien som setter grenser her.
Premien trenger så absolutt ikke koste noe heller! Dere kan bli enige om en super tur i skog og mark som premie, der dere tar med kakao og kjeks å kose dere med. Eller en gøy bærtur siden bærsesongen snart er her. En kjekk dag på sandstranden med masse lek i vannkanten og lage et stort sandslott.
Har du jente, kan premien f.eks. være en kosestund hjemme med litt sminketid, lakke negler og virkelig pimpe seg opp litt.
Premiene trenger som sagt ikke være noe som koster noe, man må bare finne noe som du vet de små liker veldig godt. Eller forsøke å overraske dem med noe du tror de kommer til å elske å være med på.


Adeline sin do-treningskalender for Juni mnd.

Som regel er det “ totte-is ” hun vil ha som premie, det er en pære is med to små bulker på toppen som hun syntes likner på to pupper. Derfor navnet “ totte – is “.
Det er så utrolig morsomt å høre alle de merkelige tankene og inntrykkene hennes, nå som hun kan snakke som en foss. Og til tider holder jeg på å le meg ihjel av slike kule og samtidig rare navn hun setter på ting og tang.

Snart er up-and-go bleiene en sagablott, og det er tid for at mitt lille herlige barnebarn er gått inn i en ny fase i livet sitt. Mitt lille gull er i ferd med å bli et hakk større/eldre.. Tiden flyr avsted så fort, og det er så utrolig viktig å huske å dra til seg alle sanseinntrykk og opplevelser man får sammen med disse små skjønnhetene, for hver eneste fase de går gjennom! Filme dem, fotografere dem, fremkalle bilder og lage scrapbook og vanlige fotoalbummer eller fotobøker for hvert år. Samle på minnene på en måte som passer deg greit, og med baktanke om at den lille søte skal få overta minnene en gang når de blir store nok til å ta vare på dem selv.
Samle på så mange minner som overhode mulig, ikke spare på kameraet når det kommer til bruk! Bruk det.