” Min prins skal komme ridende i galopp på en hvit hingst “. Denne setningen har vi alle hørt minst 1000 ganger gjennom livet vårt, har vi ikke? Men hvor mange av dere opplever denne dumme setningen irl? Det er bare på filmer sånt skjer, sånn er det bare. 
Ja om man ikke starter distanseritt og møter drømmeprinsen til hvit hest der da. Selv er jeg ferdig som distanserytter, dessverre.. Så jeg kommer ikke til å møte drømmemannen til hest uansett haha. ( <– en noe oppgitt og tørr latter )

Finnes ” den store kjærligheten “? Finnes ” den rette ” der ute?
Vel,- jeg begynner å miste troen på det for min del. I en alder av 45 år, og enda singel begynner jeg å misstenke at ” den rette ” for meg enten har druknet eller gjør som meg : sitter hjemme og går aldri ut på noe kjekt!
Og hvordan kan vi da møtes? Nei vi møtes aldri, det er det som er realiteten.. Sannheten er ofte vond å høre, og denne realiteten er nok sannheten for min del.
Jeg er lei av å lete etter ” den rette “, og lei av å sitte igjen med kjærlighetssorg slik som jeg gjør nå.
Jeg vet at man må risikere å sette seg i en slik sårbar og kjip situasjon, som å risikere kjærlighetssorg om man vil finne kjærligheten. Men fy fader så vondt det er når det går den veien høna sparker!
Jeg har så mange ganger sagt til min datter, at hun må tørre å åpne hjertet sitt for den mann om hun vil finne kjærligheten. Tørre å være sårbar og bare kaste seg ut i det. Men det er jo mye lettere sagt enn å gjøre det selv. Når jeg nå sitter igjen og sjonglerer mellom å være lei meg og trist, og plutselig bikke over til å bli ganske så fly forbanna på ” typen ” ( som ikke er typen lenger ) – så er det lett å innse at en bare heller skal lukke hjertet for å finne ” den store kjærligheten ” og heller basere livet på de dyrene jeg har her hjemme, og min fantastisk deilige familie som aldri svikter meg!
Jeg blir dritt lei av å ha det kjipt. Min soulmate blir vel for alltid min araberhest som jeg har eid i ikke mindre enn 15 år nå, han fylte nettopp 17 år. Han har fulgt meg og støttet meg gjennom godt og vond, oppturer og nedturer. Han har aldri sviktet meg, og jeg velger å tro at jeg aldri har sviktet han… Håper jeg.

For hvor er drømmeprisen, soulmaten og bestekompisen/vennen hen??
Borte vekk, et sted langt vekkistan for min del. Jeg har mistet troen på at han finnes noe sted der ute. Og jeg er lei av å kysse frosker!

En mors kjærlighet er den største kjærligheten man kan ha, og kjærligheten mellom min datter og meg er uendelig! Vi er mamma og datter, samtidig som vi er venninner. Bedre enn dette kan vi ikke ha det.

At jeg mister troen på at ” den rette “, ” den store kjærligheten ” og ” han tok meg med storm ” – har ingenting med min kjærlighetssorg å gjøre. Har den?
Nei… jo…. nei…. jo…. tja….
Så lenge ingen snill, omtenksom, morsom og dyreglad mann kommer og ” tar meg med storm “,  kjenner at han ” er den rette ” eller at jeg kjenner er ” den store kjærligheten ” så tror jeg ikke lenger at noe slikt som dette er noe annet enn bare fraser fra en solid og dyktig kjærlighets forfatter!

Heretter er det kun Etanec som får kjenne mine kyss mot sin herlige mule. Jeg er lei av å kysse frosker, nå blir det bare hestemuler og kanin neser som kysses fra meg.

Over`n out, fra ei ” den store kjærlighet ” – lei meg.