” Stillheten er til å ta og føle på, hun kan nesten kjenne i hjertet sitt at noe er i ferd med å skje.. Luften føles plutselig så trykket, nesten som om noen står og ser på henne. Hjertet hennes hamrer litt hardere, og hun kjenner hvordan redselen begynner å klemme som en jernhånd om hjertet hennes…. Angsten for å snu på hodet og se inn i stuen er stor nå, men likevel så må hun se! Hun føler sterkt for å beskytte seg selv og verne om hva som er hennes. “
If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate. ( Link opens in new window )
Musikken spilte lavt inne fra stuen mens duften av gjærbakst nådde frem til hver kringel og krok i øverste etasje i huset. På kjøkkenet stod en ung mor og nynnet lavt til musikken hun hørte fra stuen, mens hendene hennes jobbet automatisk med deigen. Gjærbakst var vanlig i dette huset, og denne gangen testet hun ut en ny oppskrift på boller som hun hadde fått byttet til seg fra jobben sin på kjøkkenet på gamlehjemmet i bygden.
Hundene lå og sløvet i solsteken ute på verandaen, fylte opp med vitamin D i kroppene sine etter en lengre og kald vinter.
Det var ikke vakthunder som hun over flere år hadde ønsket seg, valget hadde falt på en polar hunderase istedet. Ikke hennes valg egentlig, men drømmen om en vakthund levde enda i henne.
Hun ser ut gjennom vinduet og ser de nydelige hundene sine ligge og sløve i solen som varmer kroppene deres, hun smiler mens hun tenker på sist tur hun hadde med de i heia. De elsker å løpe og kose seg, få løpe fritt. Det er som hun da kan se hvordan de smiler med de vakre vemodige øynene sine.
Hun kan se hvordan en av hundene ligger og rykker til med bena sine. Smilet hennes blir enda bredere,- ” den drømmer nok om turen vi hadde i går “, tenker hun.
Kjærligheten til dyr har hun hatt siden hun tok sitt første åndedrag! Og for hver tur hun var med på som liten jente, satt hun i baksetet og utbrøt beundret og overlykkelig når hun så alt fra små herlige sauer og deres lam, til nydelige kyr som beitet langs veien de kjørte på.
Til hennes store gledesutbrudd, og til sine foreldres ergrelse som var lei av å høre om nettopp den søte sauen – som beitet blant kanskje så mange som nittini andre sauer. Hennes hjerte var alltid svakest for de svake i flokken, de dyrene som så ut til å være syke eller underernærte av en eller annen grunn.
Nå var hun blitt voksen, en ung gift mamma med eget hus og hjem. Nå kunne hun eie de dyrene hun selv ønsket, og selvfølgelig innebar det å ha noen hunder i livet sitt. Akk,- hadde hun bare eid en vakthund også.. Den vakthunden hun i alle år hadde drømt om – dobermann.
I såfall hadde ikke livet hennes trengt å bli snudd på hodet denne skjebnefulle dagen, denne dagen der hjemmet hennes er fylt med duften fra gjærbaksten hun står på kjøkkenet og jobber med..
Musikken tar slutt, hun vet at for å høre mer må hun inn og sette på cd`en på nytt igjen. Men siden hendene hennes er dekket av deig, er det nytteløst uten å grise til med deig. Så hun lar stillheten råde i huset en stund. Stillheten er til å ta og føle på, hun kan nesten kjenne i hjertet sitt at noe er i ferd med å skje.. Luften føles plutselig så trykket, nesten som om noen står og ser på henne. Hjertet hennes hamrer litt hardere, og hun kjenner hvordan redselen begynner å klemme som en jernhånd om hjertet hennes…. Angsten for å snu på hodet og se inn i stuen er stor nå, men likevel så må hun se! Hun føler sterkt for å beskytte seg selv og verne om hva som er hennes.
Blikket vender seg mot inngangen mellom stuen og kjøkkenet, og fanger opp en bevegelse som ikke skal være der. En skikkelse kommer til syne og hjertet hennes stopper opp! En mannskikkelse står i døråpningen og iaktar henne… En skikkelse som ikke hører hjemme i huset hennes, en person som hun ikke kjenner!
Hun har sett personen før, når hun har vært på jobb. Da har denne personen og hans venner forsøkt å stoppe bilen hennes flere ganger, til slutt måtte hun be politiet om hjelp til å få slutt på denne trakaseringen disse personene drev med. Politianmeldelse hadde ikke hjulpet, så hun forsøkte bare å kjøre utenom der hun visste at disse folkene oppholdt seg i bygden.
” Hva gjør du her?! Kom deg ut!! “, hun kunne selv høre panikken og redselen i stemmen sin idet den sprakk. Mannen bare stod der og så på henne, smilte ikke i det heletatt. Det var som om hun kunne kjenne sinnet og hatet hans frem til der hun stod på kjøkkenet.
” Kom deg ut, hører du ikke?! “, stemmen gikk opp i fistel nå der hun formelig skrek til denne skikkelsen i døråpningen.
De brune øynene lynte imot henne. Hun forsøkte å ta seg sammen, børstet av seg litt deig fra hendene mens hun gikk truende imot ham, så han rett inn i øynene mens hun med rak rygg og en mer dempet stemme bad han om å pelle seg ut derfra fortere enn flint!
Han ble stående…
Hundene hadde våknet ute på verandaen nå, et par av dem gav fra seg et par bjeff mens de stod og tittet inn på sin eier. Kjære Gud, om hun bare hadde husket å ha døren til verandaen litt på gløtt slik at hundene kunne kommet inn og forsøkt å hjelpe henne… Men den var forsvarlig lukket, og hundene hadde ingen sjanse om å avverge det som kom til å skje.
Mannen var en spinkel person, nesten så spinkel og lite muskelsatt at hun kunne ha lagt han i bakken og ringt politiet. Men redselen hennes hadde tatt over kroppen hennes nå, da hun kom nærmere og så inn i de hatefulle nesten svarte øynene ble hun helt kald av skrekk…
Han grep henne om armen, trakk henne nærmere seg og bad henne om å gjøre som han sa. Ellers….
Kjeven hans var sammenbitt, øynene svarte nå – og det hun så i dem gjorde henne lammet av skrekk… Det var et hat som hun aldri noen sinne hadde sett i noen øyne før! Der og da visste hun med hver eneste millimeter av hele seg, at om hun gjorde motstand mot denne personen så ville hennes datter måtte komme hjem og finne sin mamma død i en blodpøl…
Hun var ute av stand til å høre noe, kroppen hennes hadde gått inn i et sjokk for å overleve nå. Personen gjorde som han ville med det som tydeligvis var hennes kropp, men som hun ikke eide råderett over lenger. Nå var det han som rådet over den, visst nok..
Hun så med tomt blikk inn i ansiktet til personen hele tiden, hun skulle minnes dette ansiktet for resten av sitt liv. Såpass var hun klar over, men hvor lenge livet hennes hadde igjen visste hun ikke lenger. Han voldtok henne denne dagen, han hadde tatt seg den frihet og oppsøke hennes hjem, spasert rett inn uten og ha vært invitert. Tatt for seg akkurat som han selv ville.
I hans opprinnelige land var kanskje dette noe som var vanlig, men i lille Norge gjør man bare ikke sånn.
Hun klarte ikke tenke i det heletatt, øynene hennes så men de enset ikke mer. Kroppen var på shotdown og fungerte ikke i det heletatt, men hun kunne merke tårene sine som rant stille ned langs kinnene sine..
En halv time før hun hadde avtalt å plukke opp sin datter på skolen, forsvant personen ut døren! Selv lå hun der,- ute av stand til å bevege seg på en liten stund. Hjernen begynte såvidt å kople seg på igjen, blikket hennes fanget klokken sin oppmerksomhet og plutselig fløy hun opp! En halv time til hun skulle hente sin datter??
Hun snublet ned trappen, sjekket hvert eneste rom i redsel for at personen enda var inne i huset. Da alle rom var sjekket og hun visste hun var alene, låste hun ytterdøren tre ganger før hun falt sammen i krampegråt i dusjen.
Livet hennes var over….. Hvorfor hadde han latt henne overleve denne hendelsen? For å la henne lide enda mer enn den stunden han voldtok henne?
Hun hatet seg selv, hatet kroppen sin, at hjertet enda slo, at hun ikke hadde anskaffet seg den vakthunden hun både hadde ønsket seg og også følte at hun trengte. Hun hatet så mye nå, så uendelig mye mer enn hva hun noen sinne hadde gjort før. Hat var nemlig en følelse hun veldig sjelden hadde kjent på!
En liten time senere plukket hun opp sin datter ved skolen, forsøkte å smile og spørre hvordan skoledagen hadde vært. Datteren var snurt over at mammaen ikke hadde kommet da hun skulle, mens mammaen kjempet med sine rødsprengte øyne. Måtte de for all del ikke renne over akkurat nå…
Hun hørte seg selv komme med en eller annen idiotisk forklaring på at hun hadde glemt tiden, da tiden hadde fløyet ifra henne. Men hun kunne nesten merke selv hvor falsk hele forklaringen var.
Datteren gadd ikke bry seg noe mer, følelser til unge jenter er alltid så mye sterkere når de er i tenårene. De liker å leve sine liv til det fulle, og glemmer til tider de som er rundt dem – som elsker de betingelsesløst. Men kua har jo vært kalv selv, man skal ikke glemme det.
For hver gang hun blunket kunne hun se det fæle ansiktet for seg.. Mørk i huden, høye kinnben, mørke brune nesten svarte noe smale øyne, en smal munn med lite fylde i leppene. Liten hake og markert kjeveparti. Svart hår og en rett liten nese.
Muslim og visst nok fra Albania. Det siste var noe politiet hadde gjort henne oppmerksom på, da hun bad dem om hjelp til å be disse mennene om å la henne være i fred. Hun hadde jo ikke gjort noen noe som helst, så hvorfor oppførte de seg sånn? Hun hadde ingen anelse, men dette var tanker som hun hadde tenkt i tiden før denne skjebnesvangre dagen!
Dagene gikk, hun klarte ikke fortelle hendelsen til en eneste sjel. Hun merket selv hvordan hun trakk seg inn i seg selv, hvordan ord og blikk ikke lenger fulgte med omverden. Tanker og redsel var blitt hennes hverdag nå, vonde tanker og en panikk som overvant alt annet i kroppen hennes! Angst, hun levde akkurat slik som livet til Ally i serien Ally McBeal som gikk på tv for noen år siden.
Personen som hadde ødelagt livet hennes så hun over alt, ikke for at det var reelt men redselen spillet henne puss hele tiden.
Til slutt kunne hun ikke holde ut lenger, time hos legen og hemmeligheten ble røpet.. Om legen trodde henne var vanskelig å vite, men han tilbydde henne å kontakte voldtektsmottaket før han reiste seg og gikk mot døren på kontoret sitt. Blunket med det ene øyet idet han rusket henne i håret og sa,- ” Om du trenger noen å snakke med, så ring meg gjerne privat på mobilen min. Uansett når på døgnet, så skal jeg være der for deg. Uansett hva tid på døgnet. “
Om det var mulig å bli er kvalm så ble hun det nå! La han virkelig an på henne? Det var følelsen hun ble sittende igjen med…..
Hva profesjonell lege gjorde slikt mot ei som nettopp har blitt voldtatt??
Hun gikk derfra og kom aldri noen sinne mer tilbake til denne legen!…
Omsider tok hun mot til seg og kontaktet voldtektsmottaket, det ble tatt en del prøver og tester. Deriblant HIV-testen, en test hun måtte vente i 6 mnd på for å få svar. Det var profesjonell behandling hun fikk, flinke mennesker som behandlet henne for den hun var – som visste hvor uendelig sårbar og vondt hun hadde det.. Endelig noen som tok henne på alvor.
De hjemme i menigheten hennes trodde henne ikke, de turde nok ikke tro på det. Det er så mye lettere å tro på slikt om man hører det på nyhetene, men idet man opplever slikt blant venner og kjente så blir det visst nok vanskeligere. Utrolig nok..
Hun følte seg så alene nå, ingen å snakke med om dette. Folk sa i menigheten at der var ingen som kunne hjelpe henne – nå var det bare Gud som kunne hjelpe! Sannheten var nok heller den, at de var livredde for å måtte lytte til henne. For henne virket det som om ikke noen trodde på henne, at hun bare løy.. Hvem vil lyve på seg en voldtekt? Er folk helt gal i hode eller?
Her gikk hun rundt med skyldfølelse, skyldfølelse for at det på noen som helst måte var selvforskyldt. Ikke visste hun at alle voldtektsofre har slike tanker og følelser… Ingen sa det til henne, så hvordan kunne hun vite.. Hun gikk rundt og følte seg skitten konstant,- dusjet og skrubbet seg nesten til blods. Ingenting hjalp.. Følelsene og tankene var der likevel..
Tiden gikk, dager uker og mnd. En gang i uken gikk hun fast og snakket med noen, hun følte det hjalp litt. Og hun brukte nettet mye, det var der hun hadde de feste av sine venner. På den måten kunne hun snakke men ikke trenge å vise ansikt eller vise sin skam og hvor nedverdigende hun følte seg.
En kommentar brant seg fast i hukommelsen hennes,- ” Han har ødelagt de minuttene av ditt liv, ikke la han få gleden av å ødelegge resten av livet ditt også! “
Gule post-it lapper hang overalt rundt henne. De hjalp utrolig godt, for øynene hennes falt på disse blikkfangerne hver dag. ” Dette er en god dag “, hang på speilet på badet. ” Du er verdifull “, hang på kjøleskapdøren. ” Jeg er glad i meg selv “, hang en annen plass.
Ikke fordi hun trodde og var enig i at som stod på lappene, men når hun leste dem dag etter dag så begynte hjernen å tenke i litt andre baner.
Men den viktigste lappen var den der stod disse sterke ordene,- ” Han har ødelagt de minuttene av ditt liv, ikke la han få gleden av å ødelegge resten av livet ditt også! “
Årene gikk. Morgenene gikk fra å ha tanker som ” * hjertesukk * Hjertet mitt slår visst i dag også – uheldigvis… “ til å heller tenke ” Dette er en herlig dag “ – og faktisk så kunne hun kjenne i hjertet sitt at hun mente det!
Hun kunne høre fuglene synge igjen, og synene hennes slapp taket. Skuldrene kunne senke seg mer og mer med årenes løp, men redselen og sinnet valgte hun å beholde. Eller, hun valgte så absolutt ikke å beholde redselen, det var noe hun jobbet mye med.
Måten hun jobbet med redselen på, var rett å slett å tørre være i mengder med mennesker. Tørre å bli stående om der kom en fremmed utlending eller en som var mørk i huden, tørre å snakke til fremmede menn.
Det kostet henne noe helt enormt å gjøre dette, men det var det beste form for å ta tilbake sitt liv, sin kontroll over seg selv og takle situasjoner hun kom oppi.
Det beste av alt,- for hver gang hun utfordret seg selv slik, så kjente hun hvordan det gikk bedre og bedre. Vakthunden hun alltid hadde ønsket seg, ble etterhvert henne selv. Hun ble sterk nok til å vokte over seg selv og sine, så skulle hun noen gang ha en vakthund så var det ikke på feil grunnlag.
Timene med samtaler var gull verdt! De gjorde så enormt mye med henne, på den måten fant hun styrken i seg selv igjen, begynte å få troen sin tilbake, og hun begynte å se hva meningen med nettopp hennes liv var!
Hun fikk en helt ny form for empati overfor andre som har vært i liknende situasjon, muligheten til å hjelpe andre kvinner.
Prøven fra HIV testen kom tilbake etter seks mnd, og takk å lov for at den viste negativ!
Mange kvinner opplever voldtekt, og det så enormt viktig å fortelle dem gang på gang at de aldri noen sinne skal føle seg skyldig! Det er aldri deres feil!
Som en tidligere kompis en gang sa under en diskusjon; ” En kvinne skal kunne vandre rundt naken om så er, uten at noen mann har rett til å forgripe seg på henne! “
Vi kvinner har lov til å gå i de klærne vi ønsker, uten at noen mann har noe som helst rett til å forgripe seg! Det er utgått på dato det som så mange slike menn sier,- ” Jammen hun bad jo om det, slik som hun var kledd! “
Vi lever i 2017 for søren!
Jeg skjønner at det kan bli et enormt kultursjokk for mange asylsøkere som kommer til Norge bl.a. De kommer fra helt andre kulturer og livserfaringer. Men uansett så er det ikke greit å forgripe seg på kvinner, uansett hva land vi bor i. Når det er sagt, så er der mange nordmenn også som voldtar – det er ikke bare utlendinger. Så jeg dytter ikke alle under samme krakk, ikke tro det altså.
Arret i hjertet til denne sjelen er der enda, det forsvinner aldri. Likevel viser det en del av denne sjelens livserfaring, arr trenger ikke se stygge ut til slutt. De kan se fine ut, uansett hvor dype kutt og sår det starter med. Arr er til for å minne oss på det livet vi har levd, de livserfaringer man har gått gjennom. Bruk de for det de er verdt de arrene, inni deg vil de alltid være – men om arrene kan hjelpe en annen såret sjel så blir ditt arr penere og penere med årenes løp.
Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no
#sterkefølelser #strongfeelings #tilettertanke #deeptoughts #rape #voldtekt #lostsoul #fortaptsjel #brakingoutofherself #vinneoverfølelsene #brakefree #strong #sterk #stronger #livsmot #help #gethelp #fåhjelp #offer #victim
