…… ” Han skal få klem og nuss hver eneste dag! “, var lille M.A. sine ord i går i bilen.
Stolt liten hestejente som strålte av glede over å ha nettopp møtt sin drømmeponni. ” ……

Vi kom hjem i natt da klokken såvidt hadde passert 03.30… Det var to dødstrette tryner som tittet opp fra bilsetene sine da jeg stoppet motoren. Selv hadde jeg øyne som svære tinntallerkener, en hjerne som gikk på høygir og en kropp som formelig løp som en duracell rundt og ordnet med å rydde alle pakkenelliker ut fra bilen og inn i stallen. Jeg hadde nemlig kjørt innpå med Monster og Burn fra Larvik og hjem til Kvinesdal, så jeg skulle klare å være våken og kjøre hele turen hjem uten å måtte ta noen sovepauser.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Vel hjemme med Felix trygt inne i boksen, og en liten hestejente som striglet forsiktig på sin aller første supervakre ponni. Gleden i hjertet kan ikke bli større enn dette, jeg kjenner hvordan gledestårer og stolthets tårer veller frem i brystet på meg….
Jeg er så uendelig stolt av denne sterke og sta jenta som jeg så uendelig stolt kan si at er mitt barnebarn! 

Hun har bedt til Jesus kveld etter kveld om å få en shetlandsponni. Endelig var anledningen der, endelig gav mamsen hennes etter, endelig kunne momma få lete og finne den rette ponnis til herlige lille M.A. Men alt dette vet dere jo, dere som har lest de to siste bloggene.
Jeg var jo så heldig å få min datter til å gjesteblogge for meg i går, hele to ganger! Siden jeg kjørte bil hele dagen, og likevel følte så utrolig for å oppdatere her på bloggen så dere lesere kunne få følge oss i går og lese hva som skjedde og hvordan alt gikk.

Bildet er fra i går da hun møtte Felix for aller første gang.Og fått seg ny ridehjelm.

Jeg har lovet dere film fra i går da hun møtte Felix og sånn stort sett film fra dagen i går. Den kommer altså!
Jeg skal sette den sammen i kveld, og legge den ut i løpet av kvelden eller morgendagen – det lover jeg dere! Men kan jeg som ” plaster på såret ” få vise dere litt film fra i dag imens dere venter?
Første filmen her er fra den lille herlige innhegningen jeg og M.A. sin mamma satte opp i dagtidlig. M.A. vil ikke ha noen andre der inne, hun vil være alene med Felix – noe hun gir klar beskjed om. I tillegg til at der kommer noen måker, og søte lille M.A. er overbevist om at de kommer for å ta ponnien hennes hehe.

 

Deretter var det å sale på og ta seg en bitteliten tur på hesteryggen. Det gikk strålende, bortsett fra at hun endte opp med å sovne i salen da, hahaha.

 

sovende på ridetur

Posted by Xtine Michelle Broberg on 13. juli 2017

Men for å si litt om Felix også,- så står han til all forventning og vel så det! Han er bare helt AMAZING, rolig, sikker på seg selv, snill og utrolig rolig sammen med barn! Der finnes ikke noe galt ved han, ikke noe negativt eller noe som helst! Aldri noen sinne hadde jeg trodd at der fantes en så snill og god liten hest som lille M.A. skulle få være så heldig å dele mange år fremover sammen med! 
Det er som om jeg leveri en drøm for tiden, men jeg håper inderlig at jeg ikke våkner fra den – for denne drømmen er den beste jeg noen gang har opplevd å drømme!

” Han skal få klem og nuss hver eneste dag! “, var lille M.A. sine ord i går i bilen. Stolt liten hestejente som strålte av glede over å ha nettopp møtt sin drømmeponni. Så i natt da vi var kommet hjem, M.A. var ferdig å dille og pusle i stallen, var det på tide å gi han nuss og klem før det var sengetid for oss alle tre.
Trenger jeg å nevne at M.A. kom aaaltfor sent til barnehagen?! Ingen av oss våknet til vekkerklokkene, etter denne lange og krevende – men så uendelig kjekk – tur avsted!

 

Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no
Og ikke minst Dream Life By Bente – klikk deg gjerne inn og bli medlem!
 

0 kommentarer

Etter langt og lenge å lenge og langt var tiden inne. Prinsessa møtte sin prins på 4 ben, og kjærlighet med første blikk ble det uten tvil. Mange herlige bilder og herlige øyeblikker har blitt fanget på film. Vi kan trykt si at denne dagen ble vellykket og som lille M.A sa "dette er den beste dagen i mitt liv" noe det også er for oss andre også. Smilet, stoltheten renner over å oversvømmelse av masse gode følelser bobler rundt i oss alle her vi humper hjemover i vår "bestemor-bil". En ting har vi også funnet ut av bilen MÅ oppgraderes, for mer dau bil skal enn lete lenge etter!

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til julebordsesongen: Finn din favoritt

Men dere flotte og tolmodige lesere som har følgt oss igjennom denne turen, venter nokk spent på film. Ettersom tiden har tikket raskere enn planlagt, må det dessverre utsettes til i

Morgen før filmen kommer. Trio jentene i bilen her med den vakre 4 bente prinsen bak i egen transport (som prinser selv selvfølgelig må ha, kun det beste er bra nokk for prinser) er ikke hjemme før langt på natt. Så for å hente inn litt søvn så vi er klar for en aktiv dag i morgen med ridetur og masse heste kos, må vi finne sove kassene hele gjengen. Men somsakt filmen kommer å tusen takk for deres herlige tålmodighet å følge ved denne store og magiske dagen.

Tårene trillet ned over de små søte kinnene. De skinnende små øynene var blanke av våte gledes tåre..

Jeg har en gal mamma! Tro det eller ei, men hun er både gal, kul og unik. Hun er min mamma men også min beste venn. Men som jeg sa – HUN ER GAL!! (Det stor G).

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til julebordsesongen: Finn din favoritt

Jeg titter innom for å fortelle litt om turen som dere har hørt litt om. Den sykeste men mest gjennomtenkte planen noen sinne. I en varm bil, en typisk bestemor bil med høy musikk og skinnende sol utenfor sitter vi å humper bort over mot Larvik. Spenning i vente og hvert fall en uendelig spenning for den kommende 4 åringen i baksete.

Noen av dere lurer nokk på hvem jeg er, og lett skal jeg besvare på det. Mitt navn er Xtine Michelle og jeg er datteren til denne galne bestemoren som driver denne fantastiske bloggen. jeg er også mammaen til lille M.A som sitter spent i baksete.

Men… Tilbake til turen vår – turen som startet som blåtur og nå har et navn på hvor den store gaven bli møtt. Hvor prinsessen får møte sin prins på 4 ben. Poser i trunken på bilen, fulle av hesteutstyr og utstyr til rytter. Sikkerheten kommer først og som mamma var jeg nokk hønemor nr 1 inne på hööks, der enn ikke skulle trodd at jeg hestejente og vokst opp blant hester, hestelukt og hestelort (heste møkk/drit eller hva jeg skal si til alle de ordene som kan brukes). Men selv har jeg somsakt levd blant hester i uendeligheter, opplevd skader og sett skader/ulykker skje – og da ble det virkelig en skikkelig hønemor opplevelse når min datter skal få egen hest. Men nå skal jeg gi opp å ro meg i land med hønemor opplegget mitt. Slik er det bare.

Noen av dere venter nokk spent på om lille M.A har fått vite om hva som venter i Larvik og ja det gjør hun nå. La oss gå tilbake til det øyeblikket før jeg takker for meg.

—

Solen skinner og en trøtt jente våkner til live i baksete. Den snart kommende 4 åringen venter i spenning bak de trøtte øynene som titter frem. Hun har vert god til å vente å sitte i det utviste om hva som er i vente. Men da bilen stopper på den åpne parkerings plassen med hestebutikken hööks, er tiden inne. Et redigert bilde med 3 bilder av den søte lille Shetlandsponnien med skriv "Til Mina Adeline" var det som skulle avsløre den store hemmeligheten og den største gaven noen sinne.

Utolmodigheten går mot slutt å noen små tårer renner ned mot skinnene hennes. Men da telefonen blir gitt hun og bilde møter hennes blikk stopper alt. Hun sitter å bare ser å ser på bildet, og vi forklarer hun hva dette betyr. Gleden stormer og en orkan av følelser og glede flyr løst i den lille kroppen. Da det går opp for hun og takket å klemmene kommer, blir øynene blanke og tårefulle. De glitrende små øynene er fulle av tårer og triller ned over skinnene hennes som en foss. Triste tårer var det ikke, det var uten tvil gledes tårer.

Tenk endelig etter flere bønner til Jesus, 1-2 år med masing og stort ønske om hest, var endelig dagen kommet!

” Så der kom hun da,- draende på grime og leietau langs marka, lukket opp grinden til hestene våre og slapp ut liksomvennen sin!
Makan altså, tenk vi voksne glemte Fartstripa… “

Denne bloggen har jeg gledet meg noe helt sinnsykt til å skrive i hele dag, men noen telefoner måtte taes først for å klare å få alt i boks! Jeg har formelig sittet på fingrene mine til tider, for å ikke røpe noe til dere før alt var sikkert og ordnet.
Deretter måtte vi en tur opp til sommerbeite til hestene våre, siden Dropi ( aka kong Pi ) hadde brutt seg ut fra beitet. Tufsen….

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til julebordsesongen: Finn din favoritt

På lørdag fyller mitt lille søte barnebarn M.A. 4 år, og det skal feires med brask og bram! Vi har fått låne gymsalen på samme sted som hennes barnehage er, og der skal barna få boltre seg og herje det de makter! I fjor gav jeg henne en trampoline i bursdagsgave. En trampoline med sikkerhetsnett.
I år blir gaven noe annerledes kan en trygt si..

  Lille M.A. har vokst opp i stallen sammen med hestene våre, og hennes liksomvenn      som så mange barn får seg, har ikke vært noen to-bent liksomvenn. Det har hele tiden vært en firbent liksomvenn, som knegger, er en sebrahest ( ok, de knegger vel ikke da.. Men dere skjønner tegninga, ikke sant? ) og heter Fartstripa!
Denne liksomvennen hennes har vært her i hvertfall 2 år. Den har måtte ha sin egen boks, sin egen grime og leietau, og vesle M.A. møkker i fysisk forstand denne boksen til Fartstripa.
Han blir trent, ja til tider føles det som han blir ” blodtrent ” – og det er en god og trett M.A. som kommer inn om kvelden og er sliten etter all treningen.

Den ene morgenen for en stund siden, gråt lille M.A. så utrolig mye før hun skulle i barnehagen, fordi våre hester var blitt sluppet ut men hun så at vi hadde glemt Fartstripa…
Så dermed måtte mamsen hennes stoppe bilen så lille M.A. kunne løpe inn i stallen og leie ut Fartstripa på beite!  
Så der kom hun da,- draende på grime og leietau langs marka, lukket opp grinden til hestene våre og slapp ut liksomvennen sin!
Makan altså, tenk vi voksne glemte Fartstripa…

En annen morgen vi skulle kjøre avsted, måtte jeg stoppe bilen fordi Fartstripa tydeligvis ville være med oss. For M.A. så at han hang halvveis inn gjennom vinduet i baksetet.
Så da måtte hennes mamma til slutt rett å slett ut av bilen og late som at hun dyttet Fartstripa i fua for å få han inn gjennom vinduet. Men han hadde spist litt mye gress den morgenen og var blitt litt tykk. 
Så mamsen måtte dytte hardere for å få han inn gjennom vinduet. Det var med nød og neppe at han ble hengende fast der, visst nok.
Men med i bilen kom han, og satt visst nok veldig fint ved siden av lille M.A. i baksetet mens vi kjørte!

Etter alle disse morsomme og koselige hendelsene med Fartstripa, og det at han har ” bodd ” hos oss i hvertfall 2 år – tilsier at lille M.A. snart burde få seg en ponni. Syntes dere ikke? Altså en ordentlig ponni, og ikke bare på liksom.
Så da valget var tatt ( og hun har mast enormt om å få seg en shetlandsponni!, i lange tider… ), la jeg ut annonse rundt forbi.
Der er utrolig mange som har tatt kontakt med meg om som har shetlandsponni for salg, men kun èn eneste som jeg som mormor kjente i hjertet mitt at var rett ponni for veslejenta.

Jeg har jo litt krav til ponnien, siden dette er hennes aller første ponni – ja foruten Fartstripa da…
Så valget var lett,- 
Allerede i morgen skal M.A. få seg en opplevelse og en dag hun ALDRI noen sinne kommer til å glemme! Vi skal nemlig hente henne tidligere i barnehagen, hekte hestehengeren bak på bilen og kjøre avsted å hente hjem hennes shetlandsponni!!
Det er en svart nydelig liten shettis på 17 år, snill som dagen er lang og med gode erfaringer med barn. Han er bare 80 cm i mankehøyde, så han blir helt perfekt til lille M.A.!

Vi får med ponnipute, et par hodelag og noen dekken. I tillegg så tar vi en tur innom Høøks eller andre hestebutikker langs veien bortover. Hun skal nemlig få vite dette i bilen på vei bortover. Det er 7 timer mellom oss og shettisen, men det er så snill selger at vi har avtalt å møtes langs veien et sted.
Slik at vi slipper å kjøre så langt som 7 timer med en utålmodig liten sjel i baksetet.

Takk å lov for at vi har 3 bokser i stallen! Så slipper vi å fikse noe ekstra der inne, bare ommøblere litt på hvor ting og tang står.
Jeg vet ikke helt hvem som gleder seg mest til denne gaven da, men jeg jubler hopper og danser som et lite barn inni meg! Og til dere som tenker at dyr som gave er fyfy, så kan jeg berolige dere med at dette er en gjennomtenkt handling som vi har tenkt og vurdert i minst et år om ikke to.
Selv så digger jeg å dille med både lange tøyler dressur med ponniser, og også kjøre kjerre med dem. Så det blir vi voksne som tar hovedansvaret for ponnis, mens vi tenker det er viktig at lille M.A. får kjenne på det å ta ansvar.
Ta ansvar overfor et annet dyr, et levende vesen som er avhengig av henne og hennes hjelp hver dag.
Så er vi der i bakgrunnen og sjekker, fikser og ordner når det trengs.

Er han ikke bare fullstendig bedårende søt, denne hjerteknuseeren da dere?

Alt skal filmes i morgen, når hun får vite at hun skal få shetlandsponni i gave og når hun møter ham for første gang.
Så så snart filmen er satt sammen, skal jeg legge ut filmblogg til dere så dere kan se hvordan det gikk for seg da hun fikk bursdagsgaven sin av mamsen og mormoren sin!

Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no
Og ikke minst Dream Life By Bente – klikk deg gjerne inn og bli medlem!
 

Har du noen gang tenkt over hvordan du trener hesten, hvor gjennomtenkt og målbevisst treningen er for å gi de ønskede resultater, hvordan hesteholdet ditt er, hvordan du fòrer etc etc etc.?
Hva om en person plutselig sier til deg at det du gjør kanskje ikke er helt rett for nettopp din hest?
Blir du sinna? Reagerer du med å fnyse av personen og sier til vedkommende at h*n ikke har peiling på nettopp din hest ? eller lar du tvilen komme vedkommende tilgode, og går deg selv litt i sømmene?

Vi ønsker alle å få være den som kjenner sin egen hest best,- vite hva den trenger av dekkenbruk, fòrmengde, fòrtype, hva type høy som den bør ha, hvordan den skal trenes og hvor ofte den bør trenes. Jeg tror det ligger mer enn mindre i en hestejentes ønske å kunne kjenne sin egen hest best, og ofte når noen utenforstående sier noe så blir det som et lite skår i idyllen.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Er du en slik hestejente? Du skal ikke svare meg i kommentarfeltet under her, men gå deg selv litt i sømmene og tenke gjennom hvordan du er overfor slike personer som kommer med innspill som omhandler hesten din.

La oss si at du trener målbevisst mot en konkurranse, og så får du vite at du trener for ofte. Musklene til hesten bruker 48 timer på å restituere seg, og derfor kan du være uheldig å overtrene musklene om du trener så ofte som du gjør. Er det likevel du som har rett, siden det er din hest og du som kjenner den best? Eller kan der muligens ligge noe i det som ble sagt om muskler og trening? Gjør du litt undersøkelse omkring dette og er åpen for å forandre på treningsopplegget deres?

Jeg vet at på mange staller så er der mange som blander seg inn i andres hestehold, treningsopplegg, fòring, hva utstyr du bruker og ikke bruker etc etc. Det er selvsagt ikke alt man skal henge seg opp i, og jeg tror en merker fort om det er temaer og emner som man ikke behøver bruke så mange kalorier på. Og ikke minst så meker man om folk er ute på å kritisere eller om de er konstruktive og kommer med seriøse og meningsfulle innspilll til deg. Men av og til treffer noen en nerve, og det er nettopp dem jeg er på jakt etter i denne bloggen!
De punktene i en hesteeiers opplegg og planer som treffer spot on ? de punktene der en bør gå i seg selv litt og se ting fra en litt annen vinkel og ikke bare dure ivei i det man holder på med.

Mange ganger kan en person som ser ting ” fra utsiden “, se noe man selv har misset. Det vil være dumt å avvise denne personen uten å ha tenkt seg om litt først. Kan det være noe i det som ble sagt? Er det grunn for å gjøre endringer på det en holder på med?
Selvsagt er det ikke kjekt å risikere å trene på hesten senskader, feilfòre og slike ting. Så av og til er det greit å gå litt i seg selv og tenke gjennom hva en holder på med.
Av og til kan en da plutselig innse at ved å bruke et spesielt fòr f.eks., var feil i det lange løp ? og andre ganger blir en bare mer sikker på at det en holder på med faktisk er helt riktig for deg og din hest. 
Selv syntes jeg det er sunt å gå seg selv litt i sømmene av og til ? tenke gjennom det en holder på med en ekstra gang og se om det føles riktig for deg og det målet du har satt deg sammen med hesten din. For enkelte ganger kan en kjenne som om man ” våkner opp ” og ser det folk sier, ser at den veien en selv hadde penset treningen inn på ble helt feil i det lange løp.

Trening av hesten er vanskelig å vite om er riktig, så vel som fòring. Det følges hånd i hånd.
Og siden hesten ikke kan snakke til oss verbalt, er det ofte godt å få innspill fra andre på hva andre folk ser og tenker. Det kan hende du går for fort frem i treningen, og bør ta et par steg tilbake for å styrke sener og ligamenter bedre før du går opp på det treningsnivået du var på.
Hvor fort skal en gå frem når en skal trene hesten på hardt underlag? Det er viktig å da lytte til dem som har erfaringer og vet hvordan det skal gjøres, enn å risikere å ødelegge hestebena..
 

Av og til er det best å tie stille og ikke si noe. Konsentrere seg om seg selv og sitt eget hestehold. Men når man ser ? og vet, at det man ser kan påføre hesten senskader eller akutte skader så syntes jeg det er helt greit om noen sier ifra. Men på en konstruktiv og fin måte. For å få kritikk om sin egen hest er utrolig sensitivt! Mange hesteeiere tar all kritikk og alt som blir sagt som ikke er positivt om hesten sin, opp som om alt er negativt og går direkte i forsvar. Så om du skal si noe til noen, så tenk nøye gjennom hvordan du vil si det ? for ordene kan lett komme ut helt feil. Vennskap skal ikke trenge å bli ødelagt, vi vil vel alle bare hestens aller beste.
Der er mange veier som fører til Rom ? men det er fint om man blir geleidet bort fra stien igjen og ut på en av de veiene, om noen ser at en har gått seg litt vill.

Humringen kommer langt nede fra magen et sted, og smilet til den lille jenta er ikke til å ta feil av. Hun merker at det er henne han humrer til. De små bena løper så fort de klarer bort til sin gode firbente venn, hun napper med seg noen løvetannblader mens hun løper – og strekker lykkelig frem de små armene sine mot Toruk. Toruk napper forsiktig til seg bladene og mumser fornøyd mens han følger den lille jenta med øynene.
Lenge lenge står vi og ser på Adeline som er rundt og plukker løvetannblader til ham, Toruk tusler så fint etter henne og venter tålmodig på maten hun plukker.

Adeline går under strømgjerdet, og roper på Toruk. Han snur seg og tusler bort til henne med senket hode, mens Adeline holder frem maten hun har plukket mens hun rygger sakte bakover. Lokker med seg sin store brune vakre venn, og han følger villig etter. Så snart han får bladene, løper Adeline lykkelig i en stor bue rundt ham og letingen etter mer å gi ham starter igjen.
Det er så herlig å se de to sammen, det har vært et helt spesielt bånd dem mellom, helt siden Adeline ble født.
Et utrolig vakkert herlig og spesielt syn å stå å se de to sammen.

Jeg filmet litt og tok litt bilder av dem, her er filmen som ble til etter besøket i går :

Annonsørinnhold

Black Friday-salget er i gang: Sjekk ut de råeste tilbudene

Tårene rant i strømmer inn i manen til Toruk. Ingen skulle få se dem, og ingen kunne trøste.. Det skulle være oss to for alltid, vi skulle oppfylle mine drømmer sammen. Men sånn ble det ikke.. Med ansiktet godt gjemt inn i den lange vakre svarte manen hans, lot jeg tårene strømme fritt.
Hikstene gikk som elektriske støt gjennom kroppen min, oss to for alltid ble plutselig til knuste drømmer og et farvel jeg aldri hadde trodd skulle komme…

Vakreste Toruk Bey <3

Etter en noe mislykket prolaps operasjon for et år siden, måtte jeg omsider – etter flere mnd i tenkeboksen – innse at drømmen min var og forble knust… At jeg måtte velge mellom å beholde KA Etanec ( som jeg har hatt i 15 år nå ), eller om jeg skulle beholde Toruk ( som jeg har hatt i 3 år ).
Etanec og jeg har så utrolig mange minner på godt og vondt, og det er takket være han at jeg er i live i dag. Ja det høres så Penny-aktig ut å si slikt, men det er sant.
Så valget måtte bli å gi fra meg Toruk Bey… Min drøm om å gjøre et comeback i distanseløypene ble formelig knust til pulver da jeg merket at operasjonen ikke gjorde meg frisk fra smertene i ryggen og isijasnerven som knirker og knaker hver dag.. I tillegg til de andre helseplagene jeg har, som jeg ikke skal gå nærmere inn på her og nå.

Jeg drøyet i det lengste med å legge ut annonse på min elskede herlige Toruk.. Jeg har skrevet en slik annonse før, og jeg har vel nesten aldri grått så mye tårer på et tastatur som jeg gjorde den gangen. Noe jeg har friskt i minne.

Toruk fortjener så mye mer enn hva jeg kan klare å gi ham, han fortjener å få komme til noen som kan trene han jevnlig, lære han mer enn hva jeg kan gjøre med tanke på min kropp og helse, gi han de utfordringer han trenger og helst gi han et liv i distanseløypene. Han er en araber og han er født til å løpe langt og leve ut sitt utholdende tempo og fantastiske gemytt.

Heldigvis!,- plutselig en dag så fikk jeg en pm fra ei som hadde et tips til meg. Hun hadde lest på Facebook siden min at jeg måtte selge Toruk. Og kjente ei som var på jakt etter en araber.
Vi fikk kontakt, og det viser seg at vi bare bor en halvtime unna hverandre.
Hun kom å så på Toruk, og red han barbak samme kveld. Nå skal jeg ikke akkurat påstå at Toruk viste seg fra sin aller beste side da…. Men an viste henne hva kunststykker han kan gjøre med bena og kroppen sin. Men denne tøffe jenta ble sittende på hesteryggen og falt ikke av en eneste gang. Selv om han hadde en glatt kort sommerpels, og de var uten sal.

2 år siden, da jeg holdt på å ri inn Toruk Bey. I den tiden bodde vi i Birkeland i Aust – Agder.

Det så ut som at jenta strålte som en sol fra hesteryggen! Hun la seg frem på halsen hans og roste han, selv om han bukket og tullet mens de red rundt.
Han var nok bare full av energi etter å ha gått noen uker på sommerbeite og bare kost seg med gress hver dag, sammen med Etanec og Dropi.
Noen få dager etterpå ble det bestemt at hun skulle ha han på prøve et par uker, men jeg tror 100% sikkert at hun allerede har bestemt seg for at Toruk skal bli hennes.

Det som er så merkelig oppi det hele, er at jeg føler ikke for å felle en eneste tåre lenger!…
Alt føles så riktig, å se de to sammen gir meg en slik ” hånd – i – hanske ” – følelse. De passer så utrolig bra sammen, og hun er ei real tøff jente på 14 år som jeg ser på som mye eldre enn hva hun egentlig er. Hun takler Toruk så utrolig bra, samtidig som hun er så rolig rundt han.
Jeg har virkelig troen på at distanseryttere rundt om bør se opp for denne ekvipasjen! De kommer til å gjøre det bra i løypene, og dette blir en hard konkurrent for mange distanseryttere! Tro mine ord.

Toruk Bey og hans nye eier <3

Magefølelsen er sier meg at dette er så riktig for Toruk. Jeg føler så mye glede overfor han nå. 
Godt mulig at kroppen min bare lurer meg litt her, og legger alle mine følelser for denne herlige hesten til sides – og bare legger fokuset på hva som er best for Toruk. Men i såfall så takker jeg bare kroppen min for det! 
Disse to hører sammen, det lyser lang vei fra dem begge to.

I går var jeg og tilpasset Etanec sin sal til Toruk, da hun skal få låne salen min til å kunne trene Toruk fremover til hun får hjem sin egen sal.
Så snart jeg var ferdig med å tilpasse og sjekke salen, tok de avsted på tur og skulle ha sin første ordentlige trening. Sammen med fjordingen hennes og en rytter til, red de avsted på tur.
Slik som han skal trenes opp, er akkurat slik jeg også trener opp hester! Så dette er mitt i blinken for meg, å få vite at han trenes opp på en så sikker og riktig måte. Til helgen skal hun delta på NM for JR/YR med fjordingen sin, og jeg ønsker dem virkelig lykke til!

Nå gleder jeg meg så utrolig mye til å få oppleve å se henne og Toruk Bey i løypene! Og pass dere,- dette blir en RÅ ekvipasje!!
Jeg har fått spørsmål om å være groomer på rittene deres, og det håper jeg inderlig at jeg får lov til. For dette eventyret til Toruk er gull verdt å få muligheten til å få med seg! Så om du leser dette, Sigrid, så nok en gang Jatakk, mer enn gjerne vil jeg være groomer for dere <3

Nå har jeg Etanec som jeg kan trene og fokusere på igjen. Samtidig som jeg må lytte til kroppen og helsen min. Etanec er nå 17 år, og vi har opplevd å vinne både gull og sølv i Lag – NM bl.a. Vi har hatt mange flotte eventyr i distanseløypene sammen, mange herlige minner å se tilbake på.
Nå kan jeg senke skuldrene og slappe mer av, vite at jeg har kun EN hest å trene og fokusere på. Det hjelper meg mye med tanke på hvor dårlig jeg er blitt i helsen i løpet av de to siste årene…
Samtidig som jeg vet at nå får Toruk akkurat det han fortjener så inderlig vel. Treningsturer og et eventyr uten like som venter han og hans tøffe herlige nye eier.
Lykke til dere to, jeg heier på dere!!
 

Nå er han din soulmate, pass godt på gullgutten. Han er verdt sin vekt i gull <3

KA Etanec og meg, soulmates gjennom 15 år – og mange flere skal det bli <3