Jeg vil ta dere med 4 år tilbake i tid. Til en morgen som rokket grunnen jeg stod på, der jeg trodde jeg skulle miste min så inderlig kjære hund, Kiwi… En dag som sitter klistret i hukommelsen min, og som jeg grøsser over selv når jeg tenker på det den dag i dag.

” En søvndrukken Michelle svarer lavt, men da hun hører angsten, panikken, gråten min – så kommer hun seg fort på bena og løper ned trappen mens hun spør hva som er skjedd!
Alt jeg klarer svare er bare ” Kiwi… Det er Ki, Michelle… Hun er blitt sparket….. Knekkelyd…. Åh, herregud!!….. ” og så er jeg tilbake i krampegråten igjen. “

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Fuglene hadde ikke stått opp enda. Vi skrittet hjemover i lyset fra hodelykten på ridehjelmen min. Iskrystallene danset om kapp overalt rundt oss, nydelig dans som fanget blikket og interessen min mens Etanec gikk med senket hode for å strekke godt i muskulaturen etter denne grytidlige morgenens treningstur.
Vi lister oss stille inn stalldøren, inne hilser de andre hestene på oss ? de vil ha frokosten sin nå og å få komme ut å bevege på seg. Mens jeg saler av Etanec, kommer de to deilige stallkattene løpende inn i boksen til Etanec. De ser fullstendig tissetrengte ut der de løper om kapp inn, og huker seg borterst i et hjørne i boksen hans. De blir sittende der en stund før de er klar. Rare pusene, jeg vet jo at de lett kan hoppe opp på boksdøren og ned i boksen hans.

Mens hestene spiser kraftforet sitt inne i hver sin boks, henter jeg ut hundene våre som trenger å få ta morgen tisseturen rundt på gården her. Samtidig bærer jeg ut de finmaskede høynettene til innhegningen så hestene skal få spise frokostene sine ute. De pleier alltid få spise høyet ute, slik at de får bevege seg mest mulig.
Toruk er alltid den som får komme ut først, han er den av hestene våre som ikke bryr seg om han går alene litt mens jeg henter ut resten av hestene.
Etanec derimot er helt stig motsatt ? han løper rundt og roper så bare det, om jeg hadde forsøkt å slippe han ut først, alene.
Hundene løper rundt og koser seg på tunet, de er så vant til hestene som jeg leier ut og inn at de syntes ikke de er så interessante lenger. Før var de veldig ivrige på å sjekke ut kodeleddene deres, men nå har det heldigvis roet seg.
Neste hest jeg leier ut er en som vi har hjulpet eier med å få beholde. En utrolig herlig hest som jeg er blitt veldig glad i, ja jeg er utrolig glad i eieren også. Hun er blitt ei skjønn venninne av meg i den tiden hesten hennes har stått her.
Den ene tibben min, Brumle, tripper så fint ved siden av meg. Så jeg velger å stoppe et lite øyeblikk for å gi ham en godbit. Både fordi han gikk så fint ved siden av meg og fordi han holdt blikkontakt med meg.

I sidesynet ser jeg plutselig at hesten gjør en liten brå bevegelse, etterfylt av en ekkel og misstenksom knekk ? lyd. Et hjerteskjærende hyl kommer fra den andre hunden min, en nydelig samojed ved navn Kiwi.
Idet hun raver bortover bakken på ustø bein og halen mellom bena å hyler, så kommer det bare et høyt ” HERREGUUD!!! ” fra meg… Jeg skjønner med det samme hva som skjedde, hesten hadde sparket Kiwi et sted. Jeg ante ikke hvor hun var truffet men trodde det var et av bakbena som var truffet siden hun var så ustø. Klumpen i halsen var ikke til å deale med, så tårene kom fossende nedover kinnene mine.. Lyden jeg hadde hørt, var jeg overbevist om at var et brudd et sted i skjelettet hennes.
” Kjære Gud, la meg få beholde min kjære Ki… Jeg må få beholde henne!! La det være noe annet jeg hørte, la det være ingen brudd eller noe slikt. Jeg trenger denne fantastiske hunden rundt meg i noen år til… Vær så snill, Gud….” – tankene mine var hos Ki, men før jeg kunne få sjekket henne måtte jeg leie hesten ut i innhegningen. Aldri har de få meterne bort til innhegningen vært så langt…
Jeg lot Etanec og Dropi stå inne mens jeg ropte til meg Ki. Hun kom ravende bort til meg, skalv som et ospeløv og var tydelig begynt å gå i sjokk.

Mobilbilde tatt morgenen etter. Her kan du se hvor utrolig hoven hun ble fra snuten og oppover mellom øynene… Smertene er lett å sse i øynene hennes her. Stakkars gullet mitt, hun har hatt noen veldig smertefulle dager nå!

Et lite kutt over høyre øye var det eneste som viste spor av at hesten hadde sparket henne. Litt blod og litt hestemøkk lå i den så ellers hvite fine pelsen hennes. Så jeg skjønte jo med det samme at det var ikke bena som var blitt truffet, men ansiktet.
Hun hadde stått på god avstand fra hesten da sparket kom hel uventet og uprovosert. Så hoven hadde truffet henne med full styrke..
Jeg hulket mens jeg løp mot døren til huset, Kiwi geleidet jeg med meg og lot tibbene bli igjen ute da jeg lukket døren bak oss. Jeg visste ta det var så tidlig på morgenen at min datter og barnebarn på snart 5 mnd enda lå å sov. Men jeg trengte hjelp nå.. 
” Michelle?! M-I-C-H-E-L-L-E !! “

En søvndrukken Michelle svarer lavt, men da hun hører angsten, panikken, gråten min – så kommer hun seg fort på bena og løper ned trappen mens hun spør hva som er skjedd! Alt jeg klarer svare er bare ” Kiwi… Det er Ki, Michelle… Hun er blitt sparket….. Knekkelyd…. Åh, herregud!!….. ” og så er jeg tilbake i krampegråten igjen. 
” Ring dyrlegen med det samme, mamma! ” Michelle overtar Kiwi, studerer henne nøye og begynner umiddelbart å prate rolig til henne mens hun forsiktig ser om hun får rører ørene hennes. Så snart hun merker at det går greit, begynner hun å massere øreflippene forsiktig. Dette gjør hun for å forhindre at hun går i sterkere sjokk, slik massering kan faktisk redde liv både på mennesker og dyr.

Imens forsøker jeg å få sagt noe vettug til veterinæren, men sjokket, gråten og hulkene hindrer meg i å fremstå så veldig verbalt fornuftig. Og får beskjed om å bare komme så snart vi kan. Så Mina Adeline ( mitt barnebarn ) får stell og frokost, og så bærer det avsted til klinikken med Ki.

Jeg og Kiwi ligger og slapper av sammen, mens vi venter på å reise til veterinærklinikken for sjekk..

Ei superherlig venninne står utenfor klinikken og venter på oss. Hun gir meg og Michelle en god varm klem og sier at dette går bra, før hun bærer Kiwi inn til veterinæren for meg.
Siden Kiwi har hatt en slik traume og sjokk, er det risikabelt å legge henne i narkose samme dag. Veterinæren sjekker hodet hennes og finner ikke noe usymmetrisk. Så han sier at hun skal få to sprøyter, en med antibiotika og en med smertestillende. Så skal vi komme tilbake neste morgen for å ta ct ? scanning av kraniet hennes.

Vi ankommer klinikken dagen etter med ei molefonken Kiwi. Min herlige venninne står og venter på oss i dag også. Jeg er så utrolig glad for at hun er med oss på dette, hun er en slik herlig støtte og er hundemenneske inn til beinmargen.
Kiwi får narkosen og vi må vente noen timer før vi har noe svar på hvordan omfanget er på skaden. Jeg føler jeg går rundt meg selv denne tiden.. Vi tar en tur hjem til min venninne, og så snart tiden nærmer seg for at vi kan få svarene, kjører vi ned igjen til klinikken.
Jeg har så vondt i magen min…..
Hele 840 bilder var blitt tatt under ct – scanningen. Bildene viser at der er flere små brudd, brister mellom øynene og på tvers over nesebeinet hennes. Et brudd gjør at en liten bit stikker inn i den høyre bihulen, og der er tre fire små biter som stikker inn mot det høyre øyet. Men heldigvis er ikke øye eller syn berørt! Øyet har visst en cm med fett rundt seg, så det er godt beskyttet.
Siden bitene – og bruddene – ligger såpass fint mot hverandre, trenger hun heldigvis ikke operasjon. Dette skal få hele seg selv, få gro i fred.
Jeg var så full av følelser mens vi satt der sammen med veterinæren og så på bildene. Lettelse for at Kiwi overlever dette, fortvilet og lei meg for at dette skjedde, sinna, frustert….. Ja følelsespekteret var ganske så overloadet kan man trygt si.

Man kan se flere brudd her enn hva pilene viser, bare studèr bildet så ser du dem.

Heldigvis hadde Kiwi fått smertestillende sprøyte hos veterinæren, så resten av den dagen hadde hun ikke så veldig store smerter egentlig. Ikke sammenliknet med hvordan smertene skulle bli neste dag.. De smertestillende tablettene jeg hadde fått med meg hjem, funket ikke så bra på henne. Så hun brukte labbene opp til snuten sin og skrapte for å få bort smerter, og hun lå mye. Ville ikke være med ut eller noe, bare lå der.
Så etter en telefonsamtale, kunne jeg komme til klinikken og hente en annen type og sterkere smertestillende til henne. Selv om hun såklart enda har ganske vondt, så tar disse tablettene en del av de verste smertene hennes. Hun er veldig hoven over hele nesen sin og opp til toppen av hodet sitt. Men det er jo forventet når hun har fått seg en slik hard og kraftig kilevink..
Jeg er så glad og lettet over at det tross alt gikk så bra med henne! I mine øyne så hadde hun englevakt denne morgenen.. Og jeg føler et stort behov for å sende en stor takk til både Gud og dem rundt oss som vi ikke lenger kan se, for all hjelp så Kiwi skulle få overleve!. Jeg er heldig som får ha denne herlige hvite kosebamsen rundt meg hver dag, verdens aller beste Kiwi <3
Hva som egentlig var grunnen til sparket er ikke godt å si. Det kom helt uprovosert og helt “ ut av det blå “. Men samtidig var det ikke noe grunn til å bli sinna eller irritert på hesten, den følte nok at den hadde grunn til å lange ut med bakfoten der og da.
Den ble ikke skremt av noe, det var vindstille og ikke noe som kunne skremme på noen måte. Men det får bli med undringene, tankene, funderingene og forvirringen..

Smilet til den lille ivrige jenta ved siden av meg, hadde gått trill rundt om det ikk var for at hun hadde ørene som stoppet smilet. Øynene som titter opp på meg, stråler av lykke! Hva gjør det da om det ryddige rene kjøkkenet nå plutselig ser ut som om en bombe har slått ned?
Latteren hennes triller ut fra den lille munnen, og hjertet mitt gjør et ekstra hopp kjenner jeg. Så lite som skal til for å glede en liten sjel, så lite som skal til for å gi noen ekstra timers oppmerksomhet til mitt vidunderlige barnebarn.
I dag skal vi bake verdens beste sjokoladekake! Ja,- om der blir noe igjen til å lage kaken av da? For jeg kan love dere at det fløy mel, sukker, kakaopulver og diverse andre ingredienser, rundt oss.
Oppskriften til kaken skal jeg dele med dere, den kommer litt lenger nede i bloggen.

Adeline elsker smør! Så da hun klarte å skjære av en bit fra smørstykket, var livet verdt å leve!

Kjøkkenet startet rent og pent, men det var ikke så lenge etter at vi begynte på kaken at dette endret seg. Adeline skulle nemlig lage slott av de tørre ingrediensene til kaken. Og på toppen av slottet skulle man altså klappe med slikkepotten….
Well,- du kan vel tenke deg hvordan det endte?
Jeg ble ganske full av sjokoladekakedeig i ansiktet, armene og på klærne. Adeline fikk litt sjokoladekakedeig tilbake fra meg, og både kjøkkenbenk og gulv så ikke ut da vi var ferdige med å leke med maten. Men det var morsomt så lenge det varte, og var mindre morsomt å være alene om å vaske opp igjen alt sølet vi hadde stelt i stand haha.
Her er noen bilder fra bakedagen våres, så kommer oppskriften under bildene.
Kos dere med bilder! I morgen kommer en film fra bakedagen, og den er morsom – såpass kan jeg røpe. Men jeg kan legge ut en liten snutt til dere helt i slutten av bloggen. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kakaopluver smaker ikke så godt…

Så det vasker vi bare bort igjen!

Leke med maten sa du?Ja her leker vi med mat og alt annet som er gøy å leke med.

OPPSKRIFTEN :

4 dl sukker
4 ss kakao
1 ss natron
150 gram smelta smør
7,5 dl surmelk
1 liter hvetemel ( jeg bruker spelt )

Bland alt det tørre, ha i smelta smør og surmelk. Røres med slikkepott.
Ha det i en langpanne på 30 x 40 cm
Steketemp : 180 grader
Steketid : ca. 30  min.

Glasuren :
100 gram smør
100 gram lys kokesjokolade
1 ss kaffi ( jeg har ikke dette oppi )
1 ts vaniljesukker
200 gram melis

Smelt dette på svak varme, og ha i et lite egg som røres godt inn i glasuren.

Jeg lovet dere en liten filmbit. Dette er fra da Adeline hadde smakt på kakaopulveret, og dette likte hun tydeligvis ikke. Så da var det bare å vaske tungen hennes så godt vi kunne. Alt skal jo smakes på, men ikke alt smaker like godt hehe.
Men følg gjerne med i morgen her på bloggen, en ganske morsom film som kommer!

Mennesker er så forskjellige, noen er renhjertet gode tvers gjennom. Og så finnes der de som er falske, viser omsorg utvendig men hjertet er av betong…
Dette får mange dyr kjenne på de små kroppene sine, ja store kropper også for den saks skyld. Men denne bloggen handler om de små hjelpeløse…

Hei, mitt navn er Oscar. Jeg skal nå fortelle dere min historie, og den kan være litt vond å høre. Men jeg vil forsøke å nå frem til de hjerter som er åpne for å forstå oss små, og muligens strekke ut en hjelpende hånd for oss som ikke har hatt det så bra. Men som har fått en second chance hos Dyrebeskyttelsen.

Min mamma levde på en palle helelivet sitt, en europalle!.. Av mat fikk hun kun knekkebrød og grisepellets. Ingenting gress om sommeren, ingenting høy hver dag, som vi kaniner så inderlig trenger for å holde tarmfunksjonen i gang. Ingenting små godbiter av og til, og ikke noe godt underlag til bena sine, eller noe form for bevegelse så benstammen og muskler kunne få utvikleseg riktig.
Der på denne pallen, fødte hun oss 8 søsken. Så vi levde altså ni kaniner på denne lille biten av en verden. Vi små barn visste ikke bedre, vi trodde dette var den eneste verden som fantes. Og matenmåtte vi dele broderlig på.
Men en dag kom der noen folk og hentet oss, og mange andre kaniner som hadde levd slik som oss. Folkene var fra noe som heter Dyrebeskyttelsen, dette var folk med et varmt og godt hjerte – som syntes synd i oss, og dette merket vi! Vi kunne føle deres hjerte blø for oss små, og vi kjente kjærligheten stråle fra deres hjerter når de holdt oss godt inntil dem mensde løftet oss opp fra vår lille verden.
Vi fikk oppleve at der fantes god mat som vi måtte lære oss å spise, det var rart å spise gress og høy for aller første gang. Og vi fikk noe annet enn den grisepelletsen vi hadde fått, vi fikk noesom heter Oxbow og som smakte rett å slett helt himmelsk!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Lille meg som bebis, og min kjære mamma, Gullet – den dagen vi flyttet HJEM!

Plutselig fikk vi stor plass å bevege oss på, noe som var merkelig.. Musklene våre var ikke noe sted på kroppene våre, så vi klarte ikke løpe så mye med det samme. Og min stakkars mamma holdt på å dø den natten vi ble reddet….. En herlig dame satt oppe og våket over min mamma hele den natten, forsøkte å få henne til å drikke litt av og til. Men mamma orket ikke… Hun bare lå der, orket ikke noen ting. Jeg tror hun begynte å tenke på oss barna, for neste morgen klarte hun å få såpas med krefter at hun klarte å drikke litt, og så senere klarte hun å begynne å spise litt høy også.
Damen som hadde sittet vakt over mamma den natten, var så inderlig glad! Man kunne kjenne hvordan kjærligheten fra hjertet hennes strålte mot oss alle sammen. For den dagen vi ble reddet, var vi hele 21 kaniner som fikk en ny sjanse hos dyrebeskyttelsen nemlig.

Mamma hadded ikke muskler i det heletatt, og frembena hennes klarte hun ikke å strekke ut sånn at hun kunne gå fremover. Dette var noe som folkene som reddet oss måtte få mamma til å trene på. Og smått om senn kom bevegeligheten frem hos mamma, og hun klarte å gå fremover. Hun var veldig veldig tynn, og vi små måtte jo drikke litt melk fra henne til tider, noe som også gjorde at hun ikke la på seg så mye med det samme.
Men med riktig og god mat, og mer plass til å løpe på – så kom vi oss alle sammen. Musklene utviklet seg, benstammene våre ble styrket og vi begynte å løpe rundt og hoppe som galne! Vi søsken lekte masse sammen, og lærte oss alle slags rare vridninger av de herlige kroppene våre når vi gjorde hopp i luften. Nå var livet verdt å leve!!
Mamma kom seg også, og tro det eller ei, men hun løp og gjorde slike kule hopp i luften hun også!

Min best buddy i tykt og tynt,- Caramell.

Etter en stund flyttet jeg og mamma til et hjem der vi skulle få bo resten av livene våre. Der hadde vi det helt supert, stor plass å løpe ute og stor plass å løpe og kose oss på inne. En varmelampe hang ned fra taket, der vi kunne varme oss. Og to Holer som vi kunne krype inn i og sove. Masse godt høy, den samme supergode pelletsen og ikke minst masse kjærlighet og kos.
Menså en kveld ble mamma alvorlig syk…. Matmor tok mamma med seg i all hast og kjørte full fart til dyrlegen med henne, men den natten døde mamma….
Hun fikk noen gode måneder i frihet, og jeg er veldig takknemlig for at dyrebeskyttelsen gav mamma disse månedene i frihet. Det fortjente min elskede kjære mamma, Gullet…..

Selv så ble jeg veldig lei meg, og trakk meg inn i meg selv. Jeg sørget veldig over tapet av mamma, og dette så matmor. Hun forsøkte å trøste meg så godt hun bare kunne, men jeg orket ikke annet enn å være alene… Helt alene….
Så matmor fant ut at jeg trengte en ny venn for å leve et godt liv videre! Dermed kontaktet hun dyrebeskyttelsen igjen, og de hadde den perfekte venn for meg. Så dermed kom søte Caramell hjem til meg.
Vi ble fort venner, og nå er vi som Lady og Landstrykeren,- vi spiser mat og plutselig møtes de små munnene våre hverandre – vi har visst spist av samme høystrå! Dette var jo ganske morsomt da, så det gjør vi ofte.
Caramell sin fortid er uviss, dyrebeskyttelsen fant han ute en dag. Og ingen vet noe mer om han, stakkar.
Men nå har vi det godt, og her skal vi bo så lenge vi lever. Snart kommer der enda en kompis til oss, fra dyrebeskyttelsen selvfølgelig. Matmor klarte ikke si nei til denne skjønnheten som skal komme. Og det følesjo godt å vite at vi kommer alle sammenfra samme dyrebeskyttelse, det gjør oss på en måte til brødre. Selv om de er forskjellig størrelse oghar forskjellig utseende.

Matmor er ganske okey – her får hun nuss av Caramell med sine ” hoptikopter ” ører.

Om noen av dere tenker på å anskaffe dere et dyr, VÆR SÅ SNILL OG KONTAKT DYREBESKYTTELSEN og hjelp en av oss til et bedre liv! 
Her er link til den dyrebeskyttelsen alle vi kompiser kommer fra: Dyrebeskyttelsen Horten/Tønsberg
Dette var min historie, som heldigvis endte som et eventyr. Men der er mangeav oss som ikke har det så bra, kan du tenke deg å hjelpe?

Med påholden kaninpote; belgisk kjempe Oscar.

Her kan dere se litt av hvordan vi har det her, stor utegård å hoppe og sprette i – and we LOVE it!

// Reklame //

Jeg som alltid har elsket å strikke, har nå plutselig funnet glden ved å hekle også! Hvem hadde trodd det?!
Jeg har noen få hobbyer som jeg liker å holde på med,- ute er det hestene og kaninene som opptar det meste av tiden min. Men inne er det håndarbeidet. Og siden jeg sliter med bl.a. fibromyalgi og leddgikt, er det godt å holde på med håndarbeid siden det holder fingrene og hendene mine sånn noenlunde i gang.
Etter at jeg kjøpte hekleboken ” Hekling til småfolk “, har jeg fått helt dilla på å hekle fra denne boken + noen kule oppskrifter fra andre utenlandske blogger på nettet. Det går kjempegreit å hekle etter engelsk oppskrift også faktisk, utrolig nok.
Den siste nykomplingen i samlingen til mitt skjønne lille barnenbarn, er kaninen Kanutte fra denne hekleboken. Og Mina Adeline ble helt i hundre og nitti da jeg tok kaninen frem i dagtidlig og gav den til henne! Det er alltid så gøy og herlig å seden gleden hun viser når hun får noe.

Kaninen Kanutte får en nuss av sin nye eier 🙂

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tidligere har jeg laget en blogg om tigeren Tim,som jeg heklet til henne sist. Og i dag har vi satt oss ned og bladd i hekleboken igjen, Adeline har funnet frem hva dyr hun ønsker seg nå, og vi har sett i garnet mitt der hun har fått plukke ut farge til det neste dyret.
Litt sånn kos og ” momma/barnebarn – samvær ” sånn på morgenkvisten.
Ute øser regnet ned, og det er dags for en rolig dag innendørs. Senere skal vi bare ut og slippe ut 3 sprelske hester, gjøre rent i boksene deres og legge inn mat og vann til dem for natten. Så tenker jeg det er hopp og sprett i alle vannpytter som er kommet i veien vår ute, før noen våte kropper tusler inn og varmer seg igjen.

At kaninen Kanutte er en rolig og harmonisk kanin er det ingen som helst tvil om, hvertfall når jeg sammenlikner henne med disse to superglade herlige kaninene som jeg har fått gjennom Dyrebeskyttelsen i Horten/Tønsberg! De har hatt en røff fortid, men har det helt supert her hos oss. De heter Oscar ( belgisk kjempe ) og Caramell, og kom til oss i sommer og i desember.
Er de ikke skjønne vel? 
Jeg vil oppfordre ALLE som vurderer å anskaffe seg dyr, om å kontakte Dyrebeskyttelsen og adoptere derfra. På den måten gir du et ulykkelig liv, en sikker og god fremtid med masse tapt kjærlighet, og du støtter opp om de folkene som virkelig strekker ut en hjelpende hånd til dyr i nød.

Jeg sitter og leser inne på en blogg, en blogg med sterk personlig historie som bloggeren deler med resten av blogg – verden. Og en blogg med sterke meninger om livet vedkommende  har hatt,- har hatt – ikke har pr i dag.  Noe som jeg leser i kommentarene at flere ikke har fått med seg.
Har de faktisk lest hele bloggen?Mens jeg leser nedover på kommentarene blir jeg mer og mer overbevist om at personene som legger igjen kommentarer, ikke kan ha lest hele bloggen.. Men henger seg opp i et avsnitt, og når de sitter der bak tastaturet sitt – skjult for resten av verden, spyr de ut defæleste kommentarer du kan tenke deg….
Stakkars bloggeren som har vært så åpen om sitt liv…. Som må lese alle disse fæle og stygge kommentarene….
Om du setter deg i hennes/hans situasjon,- hadde du følt deg bra ved å få slike utrolig vonde og direkte stygge kommentarer? 

Mange av kommentarer jeg leser, står ikke kommentatoren frem med sitt eget navn engang. Dette er hva som betegnes for nettroll. Folk som føler seg trygg bak et tastatur, tror de er godt gjemt der. Men fakta er det, at hver enkelt pc har sin egen adress, IP adresse. Denne er faktisk utrolig lett å spore frem, og det er ingen problemer å finne ut hvem som har skrevet kommentarene som ikke er noe pene i det heletatt.
Hvis du leser en blogg, eller noe på f. eks. Facbook som du ikke er enig i. Eller som kanskje provoserer deg.
Hva med å sitte litt på fingrene dine og telle til ti? I stedenfor å ødelegge dagen for bloggeren, eller personen på andre sosiale medier – med ekle, kjipe og veldig negative kommentarer? Hva med å bruke dentasten på tastaturet som sender deg ut fra den bloggen/innlegget som du ikkeer enig i?
I steden for å spy ut eder og galle mot uskyldige personer som velger å fortelle noe fra sitt liv, som forhåpentligvis kan hjelpe noen andre som er i den situasjonen personen bak bloggen har vært.

For er det ikke det mange av innleggene i blogger handler om? Å forsøke å nå ut til andre, forsøke å hjelpe litt. I det minste når det kommer til mer personlige blogger, så er mitt syn på saken at forhåperntligvis kan bloggen hjelpe en eller flere personer gjennom en tøff tid..
Joda, selvfølgelig bor vi i et land med ytringsfrihet for alle. Men bevare meg vel, lærte dere nettroll ikke noe folkeskikk av foreldrene deres?….
Og tørr du som velger å skrive så direkte stygge kommentarer, å stå frem med ditt eget navn engang? Da kan jeg neppe tro at du faktisk klarer å stå for din egen mening, om det i det heletatt er din rette mening som du har skrevet i et slikt kommentarfelt.
Å få høre at folk som kommenterer, ønsker at du døde, sender deg drapstrusler eller angriper bloggeren for kropps utseende…. 
Det er så smakløst og lavmål, at jeg føler meg til tider kvalm – og flau på nettrollets vegne!

Hva er poenget med å være så stygg i kommantarer? Hvorfor kan en ikke klikke seg ut fra nettopp den bloggen om man ikke har noe godt å si til bloggeren? Føler du som skjuler deg bak et anonym kommentar, at du må stå opp om morgenen og legge igjen slike fæle og vonde kommentarer – slik at bloggerne forhåpentligvis får en ødelagt eller kjip dag? Klarer du ikke å la være?

Jeg vil oppfordre alle til å heller forsøke å se det positive i blogger, kommentere positivt – og du skal se at du selv også får det mye bedre inni deg. Ja kanskje dagen din også blir bedre, når en tenker positivt og gjøre positive og gode handlinger. Det gjør godt å gjøre noe bra for andre, om man kjenner de eller ikke.
Dette gjelder også kommentarer i blogger, forsøk heller neste gang å finne noe som er positivt i bloggen du leser – og fremhev det i kommentaren du velger å skrive. Da skal du se at du heller vil stå frem med navn og føle deg mye bedre inni hjertet også.
Og husk; om du ikke liker bloggen du leser i det heletatt, så er det lov å klikke seg ut fra den uten å kommentere! 🙂

// Reklame //

For noen mnd siden leste jeg på Facebook at ei som hadde postet bilder av noen nydelige hekla bamser, skulle gi ut en bok med hekle oppskrifter. Boken heter ” Hekling til småfolk “. Det mest utrolige var at denne dyktige damen hadde faktisk ikke lært å hekle før for noen få mnd siden, da bildene hun publiserte.
Ikke uventet så gikk folk nesten helt bananas og ville mer enn gjerne ha oppskriftene av henne, og klikket ” liker ” under bildene. Ja meg inkludert!
Men vi måtte pent smøre oss med tålmodighet og vente på bokutgivelsen.

Mitt herlige barnebarn med sin nye venn, tigeren Tim ( som hun kaller for Eddie )

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det må rett å slett kalles et naturtalent, når man ser hva forfatter Vibeke Fantoft Magnesen klarer å trylle frem med heklenål og tråd! Og at hun har fått mange følgere på både Instagram ( Vibekemagnesen ) og Facebooksiden Amigurumi Scandinavia som hun har startet, ja det skjønner jeg så uendelig godt!
På FB siden står man fritt til å poste alle slags heklerier man lager, ikke bare fra boken hennes. Men der er likevel mange flotte bilder av figurer som folk har heklet fra nettopp boken hennes.
Jeg har funnet noe veldig kjekt som mitt barnebarn på snart 3 år kan få delta på, og som vi to har sammen på en måte.
Først setter vi oss ned med boken ” Hekling til småfolk “, og blar i boken så hun kan få se og velge ut hva figur hun ønsker seg. Deretter tusler vi oss på soverommet mitt, hvor jeg har rene ” garnbutikken ” – og der får hun velge ut hva farge(r) hun ønsker på den valgte figuren. På den måten blir det ekstra gøy og spennende for henne også, og ikke minst for min del. Som får oppleve og se hvordan et så ungt barn tenker og funderer, før hun velger ut fargene.
Og jammen meg er hun flink til å plukke ut pene farger, som passer godt sammen også!

Uro regndråper – denne uroen henger på barneværelset. Og jeg digger denne uroen!

Det neste som mitt barnebarn har valgt ut nå, er en søt liten kanin ved navn Kanutte. I boken er den lys gul, og den fargen falt Adeline så veldig for – at det ble lys gul til hennes Kanutte også.
Jeg er ikke flink til å hekle, og har ikke heklet så mye annet enn de gode gamle bestemorsrutene før. Men i denne boken blir alt så godt og nøye forklart både med tekst og bilder som viser fremgangsmåten, at det er ikke noe problem å klare å skape søte små figurer med heklenål og tråd – så lenge man har boken som hjelp!
Boken er å få kjøpt bl.a. hos Adlibris,til kun kr.218,-
Dette er kun en blogg jeg har valgt å skrive, fordi jeg endelig har funnet den hekleboken som jeg har lagt min elsk på! Jeg blir ikke sponset på noen som helst måte med denne bloggen, men ønsker bare så inderlig å dele dette med dere andre. I håp om at dere også kan få kjøpe denne flotte boken, og finne gleden ved å hekle mye av det som Vibeke har klart å trylle frem fra fantasien sin.
Nå går jeg bare og venter i ellevill spenning på neste heklebok fra den samme dyktige og flinke forfatteren! Hva mnd den kommer ut er jeg usikker på, men jeg kan love dere at så snart den er i butikkene så kommer jeg til å kjøpe den og skrive en blogg om den boken også!

Ha en strålende flott påske videre, og håper dere får kost dere litt med håndarbeid – om der er som meg; elsker å strikke og hekle! 🙂

De vesle små hendene leter bestemt i kurven til ” momma “, med alt garnet i alle regnbuens farger. Hvilke farger skal hun velge mon tro? Hun finner et nøste som hun plukker ut, og utbryter med stor intusiasme ” denne skal jeg ha, momma! ” det korallfargete nøstet ligger trygt i de små hendene hennes, og smilet går nesten rundt i det nydelige lille ansiktet til barnebarnet mitt.

” Helt greit “, svarer jeg. ” og så må du finne to farger til, så vi har til mage og hodet “. Hun leter lenge denne gangen, og jeg kan se hvordan hun tenker og funderer. ” grønn! “, sier hun og plukker frem et nydelig mintgrønt nøste. Det neste og siste som blir plukket frem er rosa, ikke uventet fra hennes kant. Hun elsker rosa!

Selvfølgelig skulle min vesle lille engel få seg en skilpadde, hun også. Da jeg heklet skilpadde til babyshoweren ville hun så gjerne at den skulle være til henne.. Så da kunne jeg ikke annet enn å love henne å hekle en til henne etterpå.

Så da la jeg en plan om at hun skulle få velge farger selv, og hvor de forskjellige fargene skulle være på skilpadden hennes. Dette ble hun enormt glad for!

Og bare to dager etterpå var skilpadden hennes ferdig, men for henne føltes det som en hel evighet..

Gårsdagen gikk i badeland, så siste finish på skilpadden ble ikke gjort før på kvelden etter at Mina Adeline hadde sovnet. Men i dagtidlig lå den klar nede i stuen og ventet på henne, hennes nye lille venn – som selvfølgelig måtte være med henne i barnehagen 🙂
 

Jeg har over lengre tid lovet mitt herlige og fantastiske barnebarn, en sykkel. Egentlig en trehjulsykkel, men siden hun snart fyller 3 år syntes jeg at hun kanskje skulle få seg en vanlig sykkel.

Så da vi var på tur i dag ( bl.a. i badeland, men det kommer i neste blogg ), så så vi plutselig DEN sykkelen!

Skateboardet som hun hadde trent på gjennom hele butikken var glemt på sekundet idet hun så sykkelen!

Den stod der og formelig skrek navnet til Adeline!

Rosa og hvit søt liten DBS sykkel med støttehjul, akkurat i den perfekte høyden til henne.

Alle andre sykler vi har sett på, har vært for store til henne.

Hun satte seg oppå sykkelen og forsøkte å sykle avsted inne i butikken. Hun er jo vant til å kunne tråkke både bakover og fremover, så dette måtte hun lære seg – å ikke tråkke bakover for da stod hun plutselig bom stille.

Hun kunne stolt sykle ut fra butikken, og var ikke til å få bort til bilen i det heletatt. For hun skulle nemlig bare sykle 🙂

Det ble en flott avslutning på en lang og morsom dag!

Vi var nok like slitne alle sammen, men det gjør ingenting så lenge man er lykkelig og har det gøy sammen 🙂

Et overhappy barnebarn, ikke noe er mer skjønt enn nettopp det!

Det er ingen hemmelighet synker elsker å lage gaver av garn, strikkepinner og til tider henter jeg også frem heklenål.

Denne gangen hadde jeg knapt en uke på meg til å trylle frem noe smått til en kommende verdensborger. Og siden de kommende foreldrene ikke vet om det er gutt eller jente som kommer, måtte fargene være nøytrale. Så da valgte jeg og min datter lys grønn, lys gråbrun, brun og offwhite.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Først ble en søt liten kjappstrikka drakt strikket. Str 0-6 mnd, men garnet er veldig strekkbart, så selv om den ser liten ut så kommer den til å passe lenge.

Men småttisen måtte jobba noe annet enn bare klær, så jeg tok frem heklenål og heklet en liten elefantrangle med lyd. Og en søt skilpadde.

Gaven som også inneholdt ( kjøpte nøytrale smokker ) smokkesnorer laget av min dyktige datter, Mamma til Adeline , ble veldig godt mottat av hun som de holdt babyshower for!

Vi hadde vært avsted og kjøpt en liten passelig korg til å legge alt oppi, og pakket alt inn i cellofan.

Slike gaver elsker jeg å få selv! Og da er det alltid så kjekt å gi slike gaver til våre venner og familie også. Kanskje dette kan være en ide til noen av dere som leser denne bloggen, også?

Her er link til bloggen " Fargerike små gleder " – der ligger der link til de stedene hvor du kan finne oppskrif til bl.a. elefantranglen og skilpadden.

Liker du å lage gaver selv? Og hva liker du i såfall å lage?

Dagen hadde stort sett gått i ett, med alt som skulle gjøres av de daglige gjøremål pluss nye ting som også var kommet på tapetet.

Rengjøring av stall, grovfor som skulle stappes og veies opp ( jeg har funnet ut at det er herlig å stappe grovfor for fire dager om gangen, hvertfall så er det herlig de tre neste dagene! ), litt leking innimellom, forsøke å få heklet en halvstav eller ti når jeg har forsøkt å ha meg et minutts pause. Jeg hadde nemlig fått det for meg, at jeg skulle strikke og hekle noen søte små ting til en babyshower.

Og for ikke å snakke om alle de huslige syslene som skulle gjøres.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hodet var overloaded med stress stress stress, noe som ikke er bra for oss som har fibromyalgi ( men det får bli i en annen blogg, om jeg noen gang får det for meg at jeg skal klage hehe).

Kvelden kom snikende, og jeg skulle bare et ærend i butikken. I hodet hørte jeg bare " jeg skal bare….. Og skal bare…. Og skal…. " -, ja du skjønner tegningen?

Idet jeg fløy ut døren grabbet jeg med meg en illeluktende dittbleie. Adeline hadde nemlig hatt diaré nettopp og fått skiftet bleie, plutselig luktet heøe huset av diaré – så den lille kroppen hadde nok ikke hatt en helt god dag selv heller.

Jeg løper nedover mot avfallsdunkene våre, og skal kaste bleien. I farten skal jeg til å løpe forbi den rosa postkassen vår, stopper opp og da blir jeg vitne til en opplevelse som rystet øynene mine!

For selv om hodet skriker " neeeeei neeeeiii neeeeeeiiiiiiiii ", så ser jeg armene løfter seg opp, åpner det rosa lokket og skal til å trøkke drittbleien nedi!… Plutselig klarer det stressa hodet mitt å connecte med armene, som heldigvis senker seg igjen – med bleien trygt forvart i hånden heldigvis.

Munnen min for er til en smal strek, kinnene inntar en lyserød fargetone og øynene flakker fra side til side. Var det noen som så oppstyret tro?

De tre står der borte ved siden av hverandre og gaper mot oss! Tre søppeldunker var vitne til det som nettopp skjedde..

Jeg rettet meg opp i ryggen, og strentet med rak rygg rett imot dem! Løftet lokket på den ene dunken og slapp posen med en kvelende odør, oppi. Klasket nevene mot hverandre, som når man har lekt seg i sandkassen og ikke vil ha sandkassen fra hendene med seg inn. Og tenkte " der fikk du den! Tenk å glo sånn på andre folk, makan til frekkhet altså! "

Jeg satte meg i bilen og stoppet ikke før jeg var kommet til den butikken jeg skulle innom og handle noen våtservietter til ansiktet.

Jeg tuslet bort og fant våtserviettene og tok peiling mot disken. Betalte kontant, og kjente bare hvordan latterkrampa var i ferd med å gripe meg med alle sine kilende fjær! For der tar butikkmannen imot pengen, samtidig som han grabber våtserviettene og skal forsøke å stappe hele posen med alle serviettene inn i automaten som sluker papirpenger! Mon tro om han hadde hatt en liknende dag som meg, og som ikke hadde hodet helt på connect med armene sine, han heller?

Jeg klarte okke å holde meg, latteren kom boblende opp fra langt nede i magen et sted! Jeg gapskrattet inne på butikken, og forsøkte å trøste butikkmannen med å fortelle han min lille latterlige historie fra bleien og postkassen. Sikkert bare en mager trøst for en ordentlig flau hardtarbeidende mann, men den eneste trøsten jeg hadde på lager der og da 🙂