Har du noen gang opplevd å stoppe opp i ” that moment “? Det har jeg som både mamma og momma ( mormor ) opplevd noen ganger, og senest i går hadde jeg et ” that moment “..

Etter å ha ryddet og gjort rent både stue, gang og kjøkken, var det tid for å gi vindfanget en aldri så liten oppshining. Det aller meste skulle ryddes ut fra dette lille rommet i huset vårt, siden vi skal rive ned et innebygget skap som står der og lage rommet litt større. Så alt av jakker, dresser, sko og diverse skulle ryddes vekk. Og vinterklærne skulle pakkes bort for å gi plass til våren som er kommet.
Som jeg sa,- stuen, gangen og kjøkkenet var ryddet og rengjort. Men her i huset bor det en liten herlig snart 3 årig jente i huset, ei meget aktiv men snill jente som elsker å hjelpe oss å rydde og rengjøre. Hun elsker å få sin egen klut som hun kan vaske bort flekker på tv benken og dører som er kommet fra små raseri utbrudd med tåteflasken sin, der hun har kastet den vekk-i-mellom så innholdet har sprutet i sine helt egne retninger.
Nå skulle de vaskes bort, og disse små herlige barnehendene hjalp oss flittig, mens den lille barnestemmen fortalte oss høyt og tydelig hva det var for noen flekker hun vasket bort.
Med en ivrig stemme kunne vi høre henne snakke til kosedyrene sine om at ” Seee, det er lademelk! “, og ” Seeee, det er eplejuice “..
Støvsugeren kunne vi bare glemme å få låne, denne trykket hun på selv og skulle bruke selv. Det var ikke lov av oss voksne å forsøke å låne støvsugeren når hun skulle bruke den. Så vi hørte hvordan hun styrte på med vask og støvsuging i stuen, mens vi konsentrerte oss om vindfanget.

Både min datter og jeg liker den litt mer minimalistiske stilen, med et familievarmt preg på rommene i huset. Mitt lille barnebarn,- ja hun liker sin egen til hun, med leker og hjertevarme omsorg for kosebamsene sine og alle de snart 100 hestebamsene sine. Men alt dette var glemt mens vi ryddet og pakket bort i vindfanget.
At man skal reagere når det blir stille i huset når en liten snart 3 åring her hjemme, ja det var som en sagablott i våre hoder mens vi konsentrerte oss om det vi holdt på med.

Det var ikke før jeg skulle inn på kjøkkenet og ha litt vann, at jeg merket hvor stille det var i stuen plutselig. Altfor stille……
Jeg tok en rask titt inn, og det var da jeg opplevde “ that moment ” – det øyeblikket som virker som en hele evighet… Når den lille snart 3 åringen utbryter med den stolteste stemmen hun kan oppspore ifra halsen sin, “ Seeeee, momma. Jeg rydder! ” Smilet hennes hadde vel gått rundt om det ikke var for ørene hennes, og en kan se øynene lyse av stolthet.
Hun rydder nemlig det lille bordet sitt som hun har i et hjørne i stuen. Hun har ryddet den fletta korgen vi skulle ha alle pleddene våre oppi, og hun ryddet masse ” pynt ” over på stuebordet og ut over hele gulvet.. Joda, det lille bordet hennes var ryddig, det var reinslikket fra leker og barnebøker. Alt sammen var ” ryddet ” over på stuebordet, slik at bordpynten som vi hadde plassert der ikke var å se lenger.
Gulvet var fullt, ja jeg mener FULLT av leker, kosedyr, smokker og tepper…… Den fletta korgen var også ryddet, hun hadde jo rett i det. Og teppene våre? De ble brukt som kappe rundt den lille barnekroppen som stod så stolt mitt på gulvet, så kry som en hanekylling! Hun var nemlig blitt forvandlet til ” Let it go ” ( les : Elsa i Frozen ).

Øyeblikket jeg stod og tok inn over meg alt dette som øynene mine så, føltes som en hel evighet. Det var som om øynene så, men hjernen ville ikke akseptere at øynene mine så rett…. Det var som om alt skjedde i slow motion der og da. Hvor var den rene pene og ryddige stuen blitt hen?
Hvordan var det mulig at en så liten kropp med så små hender kunne klare å forvandle den pene stuen vår til at en Hiroshimabombe hadde truffet der inne i stuen vår?
Jeg tror jeg ble dratt tilbake til virkeligheten som med et bukkesprang fra hesteryggen,- ” Mommaaaaa? Var det fint? “
Selvfølgelig kunne jeg ikke annet enn å svare at ” ja nydelig. Så pent bordet ditt ble, og så ryddig korgen ble også. ” Mens øynene mine hadde plantet seg fast til stuebordet og gulvet, som var stappet så fullt som det var mulig med leker..

Vel er de små raske, men enten er det jeg som er blitt eldre enn da jeg var alenemor selv – eller så er denne lille snart 3 åringen raskere enn skyggen til Lucky Luke. Det er nok det første som er realiteten, jeg er jo ikke bare en mamma nå. Jeg er en stolt momma ( mormor ) til verdens mest hjelpsomme og snille snart 3 år gamle Adeline. Stolt som få er jeg, for Adeline er utrolig hjelpsom og snill på alle måter. 
Vi voksne må bare klare å se ting fra de små sine perspektiver om hva som er rydding for de også. Nå var det bordet sitt hun ville rydde, og da måtte vi voksnes rydding vike litt. Det gjør ikke så mye, vi kan rydde det sammen alle sammen. Vi får bare telle litt og si en regle de bruker i barnehagen så går det nok bra.
1, 2, 3,——–10 : RYDDETID! Om ryddetiden er over for den lille jenta, er den definitivt ikke over for oss voksne i huset nå nei.

Ryddig for oss voksne, er ikke det samme som ryddig for de små. Her har Adeline ryddet på rommet sitt 🙂