Nostalgi på klessnoren

Det er ikke ofte at jeg opplever å bli aldri så lite nostalgisk når jeg henger opp klær på klessnoren. Men denne gangen var noe helt annet enn de andre gangene jeg har hengt opp klær til tørk.
Klærne jeg henger opp, drar tankene mine 22 år tilbake, da min herlige datter Xtine MIchelle var bare 3 år gammel.

For 22 år siden da min herlige datter var kun 3 år gammel, løp hun rundt og pratet å lekte som alle andre barn. 
Vel,- noe mer aktiv enn sine venninnner på den tiden. Mer pratsom, mer aktiv og for min del ble det mer klesvask, mer innkjøp av klær siden klærne fort ble ødelagt. Utslitte sko etter kortere tid, men likevel minst like mye kjærlighet som til månen og tilbake.
Lite visste jeg da, at hun hadde ADHD. Det var noe vi fant ut noen år senere. 
Men vi likte å være aktive, vi koste oss ute i skog og mark nesten hver dag sammen med den lille herlige Japanske Spisshunden våres. 


Michelle har alltid likt å kle seg opp i kjoler, sminke seg og pynte seg etter alle kunstens regler. Det har hoppet over en generasjon, det genet der. For jeg har aldri likt sånt selv.
Sminke og kjoler var alltid bare mer til bry enn noe annet for min del, siden jeg holdt på med hester og jobbet i stall.
Så for min del var det kjekkest med håret i en hestehale, og enten rideklærne eller dongerybukse.

Men å se lille søte herlige datteren min i kjole og pariserflette var bare så nydelig og bedårende. Det nydelige smilet om munnen hennes, høre sangene hun sang – av og til bare for seg selv, av og til sang hun til meg, og ofte sang hun for hele forsamlingen når vi var på besøk hos familie og venner,
Å få være midtpunktet var det kjekkeste som fantes syntes hun.

Og da hun fikk seg en leke microfon til å synge i, var livet helt topp! Denne rosa leke microfonen løp hun rundt med i de små hendene sine, i hele leiligheten min. Og sang av hjertens lyst!
Jeg var glad for at min nabo som bodde under meg var tunghørt, for sangene runget dagen lang hjemme i vår lille flotte leilighet. Og jammen meg var hun flink til å dikte mange sanger, sanger som aldri hadde noen ende hehe.

Heste interessen var noe som hun fikk inn med morsmelken. Hun var med i stallen helt fra hun var nyfødt, da lå hun i vognen sin og sov mens jeg gjorde rent i bokser og stelte araberhesten jeg hadde ansvaret for. Når hun ble eldre fikk hun sin første hest, en gyngehest som hun gav navnet Petronika. Petronika var nemlig navnet på den vakre araberhoppa jeg stelte og trente. Og gyngehesten hennes var brun og flott, akkurat som Petronika
Da var det på med ridehjelm hver gang hun skulle trene gyngehesten sin. Safety first.

Siden hennes pappa ikke var inne i bildet i det heletatt, var det hennes moffar som ble hennes mannlige person i livet hennes. Og til dags dato er det moffaren sin som hun kontakter først, når det er noe hun trenger å prate om. De har et helt spesielt bånd sammen, han var vært som en beskyttende engel for henne i alle år! Han har kjempet ved min side i tykt og tynt, og han har hjulpet og trøstet Michelle uansett hva det har vært for noe hun har vært lei seg for.
Han har alltid vært svak for denne skjønne og varmhjerta jenten min, min lille engel på jord pleide jeg kalle henne da hun var liten.


 Da hun var blitt noen år eldre, husker jeg vi var på et arabershow i Oslo. Da hadde hennes adoptivpappa kommet inn i bildet, og vi var en liten herlig familie.
Til min ( først store glede, men etterhvert som denne tingen pratet som om den hadde munndiarè – ble gleden gjort om til ergrelse. Derfor fant jeg på dette peket mot Michelle ) ja altså først store glede, siden denne fuglen var så morsom. Så fikk hun seg en stor leke fugl med fire tråder på, så hun kunne få den til å gå og bevege seg som hun ønsket.
Denne fuglen gikk opp trappene på hotellet, og jeg husket de i resepsjonen fikk seg mange gode lattere av hva denne fuglen klarte å finne på – og si.

Den ene dagen vi satt i bilen og kjørte fra hotellet og frem til Linnesvollen, satt da denne fuglen på fanget til Michelle og så ut vinduet i bilen. Den pratet som vanlig med sin evige munndiarè, og jeg var så lei at jeg holdt på å gå i spader….
Plutselig roper jeg ut ” Pass deg, Michelle!! Fuglen tisser på deg!! “
Fuglen fløy opp i luften fortere enn lynets hastighet, blikket til Michelle fòr ned på de pene klærne sine for å sjekke om der var kommet noen våt flekk. Men plutselig da oppdaget hun hun hva jeg hadde sagt og at en slik lekefugl ikke kunne tisse i det heletatt! Så da fikk jeg en så stilig reaksjon fra henne, at vi fremme i bilen lo så tårene trillet i evigheter. Michelle og fuglen ble merkbart stille der bak en god stund, men da var det vår tur der fremme i bilen å være plagsomme. 
For vi klarte så absolutt ikke å holde latterkrampa tilbake, hehe,

Bildet over her : Mina Adeline til ventre og Xtine Michelle til høyre. Helt utrolg hvor slående likhetstrekk de har!

Årene har gått, og vi har erfart og lært mye. Men en ting som aldri har endret seg, det er vårt mamma/datter/venninne forhold. Det har alltid forblitt det samme gode forholdet som jeg hadde håpet på da min datter var liten.
Jeg har opp gjennom årene hatt en regel, og det er at ” så lenge du kommer og sier sannheten til meg, skal jeg love å ikke bli sint “.
Den regelen er jeg utrolig glad for at jeg hadde, og den har vært en super hjelp opp gjennom årene.

Nå er min tid som mamma mye mer avslappet, jeg er blitt bestemor nå og storkoser meg i rollen som ” momma “. Det samme som Michelle kaller sin mormor for, nemlig ” momma “. For oss er dette like vanlig ord som bestemor eller mormor for dere andre. Så det har null og niks med å blande mamma og mormor rollen altså.
Michelle har en helt nydelig og fantastisk datter nå som snart fyller 3 år. Hun er full av morsomme påfunn, mange rare setninger som kommer trillende frem nå, og det er så kjekt å høre de små barnas tanker omkring troll og andre ting.
Min oppgave nå, føler jeg, er å lære videre de gamle tradisjoner. Safte, sylte, lage gelè, lage siruper, lage forskjellige eddiker osv osv osv. Rett å slett høste fra naturen, bruke naturen på alle måter. Foruten det å bare være momma som er gøy å klatre på, slepe seg etter, sitte på hesten sammen med, mase på og leke masse med.
Jeg elsker tilværelsen som mamma og momma, livet kan ikke bli bedre enn dette.


Michelle er er en helt fantastisk mamma, som virkelig fortjener all ros og godord hun kan få. Hun er ung alenemor for den nydeligste jenta jeg vet om! Så hjertevarm og god på alle måter, så omtenksom og omsorgsfull at jeg blir helt rørt.
Husker en gang i barnehagen da de viste en film fra dagene i barnehagen. Der gikk lille Adeline rundt og delte ut en blomst til hver av ungene som var ute å lekte. Tenk noe så storhjertet av en liten kropp på bare 2 år?! 
Der hadde hun plukket blomster og tenkte å gi de andre barna i barnehagen hver sin blomst fra henne..
Og da de danset inne i barnehagen, hvordan hun inkluderte de som stod mer for seg selv og så på at de andre danset. Hun tok dem i hånden sin og hjalp dem ut i dansen sammen med både henne og de andre.
Dette sier mye om ikke bare vesle herlige søte Adeline, men også mye om hennes mamma Xtine Michelle.

Elsker deg over alt, kjære datter Xtine Michelle <3 
Og du er en helt fantastisk super mamma til nydelige Adeline <3

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg