Hjerte og hode i ubalanse..

Om jeg skal forklare hvordan jeg føler hjertet mitt er når det kommer til kjærlighet, så føles det som det er i like små biter som sandkornene i Sahara!.. Hvordan i all verden skal jeg kunne reparere et sånt hjerte?

If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate( Link opens in new window )

 

Det føles som jeg er i en av mine mange drømmer, bare denne drømmen er ikke like avslappet og beroligende som de fleste andre drømmene jeg pleier ha.
Jeg er en liten kattunge, innesperret i en stor innhegning sammen med et dusin pitpuller. Kattungen er livredd og forsøker å hoppe opp på alt den kan se for å forsøke å komme seg unna, den hveser og skyter ut med klørne mot hundesnutene som presser seg innpå den lille kroppen. 
Nysgjerrige snuter, men kartungen tar seg ikke et nanosekunds pause i kampen mot hundensutene, for å undersøke om de bare er nyskjerrige og vennlige. Eller om de har ondsinnede tanker i hodene sine.
Panikken har tatt den lille uskyldige kattungen, og den kjemper for livet sitt! Skyter rygg og strutter med hvert eneste nakke – rygg og halehår den eier og har!
Spørsmålet er bare,- kjemper kattungen egentlig for livet sitt, eller kjemper den mot seg selv og sin frykt?

Svaret kan jammen overraske deg enormt, om du vet hvem kattungen egentlig er.
Jeg var jo denne lille kattungen, og har dere skjønt hvem hundene skulle forestille?

Jeg trodde jeg var over min indre kamp, jeg var sikker på at årene alene hadde bygget meg opp til å bli en sterk kvinne både fysisk og psykisk.. Jeg var så overbevist om at jeg var klar, klar for å finne mitt neste kapittel i livet mitt. På en måte startet det bare for moroskyld, men plutselig ble realiteten over hvor lite fremgang jeg har hatt de siste årene, slått over meg som en real skyllebøtte!….
Hadde jeg stått på stedet hvil? Hele tiden? Jeg er så skuffet over meg selv og hvor dårlig jeg har klart å jobbe med meg selv… Så skuffet over meg selv, at jeg sliter med å finne de riktige ordene som kan beskrive og forklare meg dette…

Kanskje jeg en gang i fremtiden tørr å åpne meg for dere lesere, og fortelle hvorfor jeg har det slik som jeg vil forsøke å fortelle dere nå. Men enda er jeg ikke klar for å åpne meg mer enn hva jeg gjør nå, det koster faktisk utrolig mye mot fra meg å fortelle både til meg selv – og også til dere, hvilket sjokk jeg møtte i meg selv for få dager siden.


Bare for moroskyld, og for tidsfordriv, så lastet jeg ned en app på mobilen der man kan matche med andre fra motsatte kjønn. Det så jo morsomt ut å dille med dette, uten å ha noe mål og mening med det i det heletatt! Jeg fant ingen å klikke liker – eller hjerter – på, men etter kort tid haglet det inn med menn som sendte meg hjerte og meldinger.
Jeg ble totalt tatt på sengen av meg selv og min egen reaksjon! Jeg som tok dette valget for å bare ha det morsomt, ja kanskje et sted langt langt der inne i hjertet mitt – ønsket
( eller ønsker? Jeg aner ikke lenger…. ) jeg nok å finne en som kan være glad i meg for akkurat den jeg er. Få finne en å bli gammel med, få bo sammen med helt til døden banker på døren.. 
Greia er bare det, at der ligger så utrolig mye rustent dritt foran denne lille tanken og dette lille ønsket om å finne den rette – finne kjærligheten.. 
Det føles som at alt av slike følelser er fullstendig ødelagt.. Om jeg skal forklare hvordan jeg føler hjertet mitt er når det kommer til kjærlighet, så føles det som det er i like små biter som sandkornene i Sahara!..

Hvordan i all verden skal jeg kunne reparere et sånt hjerte? Ikke si at jeg må vente, ta tiden til hjelp og slike ting. Det har jeg gjort og det nytter ikke. Dette er tydeligvis noe jeg må jobbe med, og ikke sitte ned i sofaen og vente på at skal fikse seg selv. Dessverre. Jeg kunne gjerne likt om der fantes en quickfix på dette problemet mitt….

Men tilbake til denne appen da.
Når det begynte å hagle inn med menn som klikket hjerte og sendte meg meldinger, fikk jeg helt noia! Det føles akkurat som om en angst griper fatt – med sine lange tynne fingre og lange ekle negler – om hjertet mitt, og klemmer hardt til. Jeg forsøker å flykte men klarer ikke rikke meg en millimeter.
Jeg tror jo ikke at alle disse mennene er stygge fæle mennesker med onde hensikter i tankene, og jeg studerer øynene deres mer enn mindre fanatisk og helt krakilsk.. Panikk er rette ordet her, jeg føler meg i total panikk.
Vurderer hele tiden om jeg skal slette appen og dermed bli kvitt ” problemet ” mitt. Men jeg vet jo så inderlig godt at det bare er å skyve problemet foran meg, og velge å face det senere uansett.
For enten må jeg jo skyve det foran meg, eller så må jeg bare godta og innse at jeg skal leve resten av livet mitt alene sammen med dyrene mine.
Hvem ønsker å leve alene resten av livet? Ikke jeg,,,,

På en måte så ser jeg klart og tydelig hva som ligger til grunn for at jeg er så utrolig engstelig og direkte redd. Og på en annen måte så skjønner jeg ikke at min fortid og hva livet har gjort med meg, skal få definere mine reaksjoner og styre min frykt for fremtiden?….

Jeg som bare skulle ha det litt moro med meg selv, og måte nye mennesker på denne måten. I stedet endte jeg opp med å sjokkere meg selv ved å innse at jeg er redd og går med en enormt stor angst, som jeg ikke er bearbeidet ferdig med.
Hva er galt med meg tro? Etter jeg sjokkerte meg selv med disse reaksjonene, føler jeg meg som en freak.. For første gang i mitt liv så kjenner jeg på følelsen av å føle meg som en freak…..

En av disse personene som tok kontakt med meg, ønsket å likevel bli mer kjent med meg. Selv om jeg var ærlig og skrev det jeg skrev til ham.
Og tankene mine bare raste vilt i hodet mitt,- JEG VILLE BARE RØMME!! Øynene hans var gullesnille, og det lyste lang vei at han er snill som gull. Men kanskje jeg føler at jeg ikke fortjener en som er så snill? Eller kanskje jeg ikke tørr tro på min bedømming? Kanskje jeg tar grundig feil og at han ikke er snill?
Hva om jeg ikke ser noe jeg BØR se, i øynene hans – eller andre menns øyne?
HVA OM JEG FØLER JEG IKKE FORTJENER EN SNILL MANN?

Så mange tanker, så få svar…..
Jeg lastet ned appen og ville bare more meg litt, og ha noe tidsfordriv i en grå hverdag. I stedet endte jeg opp med å gi meg selv mitt livs sjokk…
Jeg har en fortid som forklarer hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, men som jeg har sagt lenger oppe i bloggen min så er jeg ikke klar til å fortelle om mitt liv enda. Kanskje jeg aldri kan si noe om hva jeg har opplevd, og kanskje jeg kan tørre sette meg ned og åpne meg opp å fortelle en gang.
Tiden vil vise hva jeg både tørr og kan si til dere. Akkurat nå er det kun mine tanker omkring appen og sjokket som jeg kan dele med dere. Og jeg rett å slett aner ikke hva jeg hverken skal, bør eller kan gjøre med dette problemet…
Noen å snakke med? Jo, det hadde sikkert vært riktig – men been there, done that. Helt fint og flott alt sammen, men neitakk.
Jeg har meg sikkert meg selv å takke som sier neitakk til det, men min måte å overleve på er å stenge ting inne og ikke bringe tanker ut i lyset slik som jeg gjør nå.. På den måten kan jeg se kun fremover, smile og le.
Så det enkleste hadde vært å slette appen, legge alle disse følelsene over sjokket – i en kiste og feste lokket godt på. For deretter å grave ned kisten i sanden på en øde øy ( eller et sted i Sahara ).


En av mine herlige rottweilere, vakthundene og beste turvennene mine <3
 

Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no

Facebooksiden min til Toving for hest og rytter ( men der er mer enn kun til hester og ryttere ). Titt gjerne innom og lik siden min.
Og ikke minst Dream Life By Bente – klikk deg gjerne inn og bli medlem!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg