Huset fylles med latterkrampe fra en liten tre årig barnemunn, leken vil ingen ende ta. Og en annen liten firbent bestevenn, er nå blitt en venn for livet!
Ja de finner til og med tonen sammen, i ordets rette forstand.
If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
Vi er ikke noen musikalsk familie i dette huset, men elsker musikk likevel. Musikk har en stor betydning i livene våre, og særlig Adeline elsker å synge høyt i bilen og hjemme. Det går ikke i barnesanger her i huset nei, men sanger fra hit listene! Coldplay sin siste sang som de er kommet ut med, og den helt store helten og idolet henne er Katastrofe! Hun simpelthen elsker Katastrofe og kan alle hans sanger!
Nå har hun funnet seg en venn for livet i rottweiler valpen min Rocco! De to er uadskillelige. For et par kvelder siden så ble Adeline dårlig og endte opp med å sovne på sofaen. Rocco som hadde flyttet hjem til oss samme kveld, la seg på gulvet like under den delen av sofaen som veslejenta lå og sov – og passet på henne. Han rikket seg ikke derfra før han måtte på do!
De leker så fint sammen, og latteren henger løs her i huset.
I går så slo Adeline seg og begynte å gråte høyt. Rocco ligger og sover men våkner av gråten hennes. Mens han ligger der og bare løfter på hodet for å sjekke hva som skjer, så peker han plutselig opp i luften med snuten sin og uler den vakreste tone han har. Den er faktisk i samme toneleie som Adelines gråt.
Hun sluttet å gråte på sekundet, og brøt ut i den latterkrampa i stedet!
Ja vi skrattlo alle sammen av det hele.
De to små er venner for livet, og min datter filmet de der de virkelig finner tonen sammen. Ta en titt på filmen under her :
” Det finnes bare en som deg, Rocco. Alt annet er kopier, og det er bare du som er ekte. “
Two souls, one mind?
If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
Første natten uten sin mamma og søstre er over, en natt sammen med meg for aller første gang – og ikke hans ” pappa ” som alltid har vært den trygge ved siden av mammaen. Det var veldig sent da vi kom hjem i går kveld med min Fra meg selv, Til meg selv – gave.
Det hadde hele dagen føltes som om dagen sneglet seg avsted, selv om vi knapt nok fikk tid til å gjøre våre vanlige gjøremål her på smårbuket, i tillegg til å åpne et helt hav av julegaver som lå under juletreet. Adeline ( mitt barnebarn på 3 år ) fikk så mange gaver at hun måtte ha seg en pause mitt oppi all utpakking! Mange små-gaver fra hennes mamma, meg og min mamma. Noe til henne selv og noe til henne dukke Sossefine.
Jeg er jo som mange av dere allerede vet,- strikke – og heklegal! Og endte opp med å få en plass mellom 60 og 80 nøster med garn fra min herlige datter! Heklenåler med lys, mappe til oppskrifter med tilhørende ” linjal ” med kraftig magnet som viser meg hele tiden hva linje jeg er på i oppskriften. Dette er noe jeg har savnet fælt..Jeg fikk masse mer, noe mer til strikking og hekling og mye flere nydelige og unike gaver fra familie og herlige venner.
Min gave til meg selv i år, kostet ganske så enormt mye. Såpass mye at jeg en kveld bestemte meg for at om jeg skulle klare å spare nok penger til ny hund, så måtte jeg slutte å røyke.. Selv om jeg absolutt ikke var klar for det, eller ønsket det. Men jeg hadde ikke råd til å røyke og samtidig spare til ny hund.
Så dagen etterpå skulle jeg til legen. Der sier jeg bare enkelt og rett frem at ” Jeg trenger å slutte å røyke fordi jeg skal spare penger til en rottweiler valp. Jeg ønsker ikke å slutte å tøyke, så jeg har null viljestyrke egentlig. Men jeg må! Kan du hjelpe meg? “
Svaret fra legen var et helt enkelt og selvfølgende ja tilbake. Og det ble altså starten på min røykeslutt,- nå har jeg vært røykfri i snart 18 uker, altså 4,5 mnd.
Kjenner enda mye røykesug og savner røyken utrolig mye…. Men viljen er sterkere enn forstanden, så jeg tillater meg selv ikke å røre mer røyk! Nå har jeg sluttet, enkelt å greit. Jeg sier nei til å ende opp med kolls o.l., så jeg ikke kan klare turer i naturen sammen med hunden min Rocco og hesten min Etanec.
Men ferdig snakka om det.
Tenk,- nå er papirene underskrevet, pengene overført og Rocco er min og bare min!… Det føles så uvirkelig, at ventetiden er over, at jeg nå er hundeeier igjen, at denne vakre fantastiske prinsen er min..
Klumpen i halsen vil ikke la seg svelge ned igjen, en slik klump som jeg kaller gledesklump. Gledestårene presser på i øyekroken, øynene svetter pleide min lillebror å kalle det.
Vi våknet ganske tidlig i dagtidlig, tidlig for meg men sikkert ikke for Rocco. I seks tiden var han våken og måtte på do. Flinke prisen min har * bank i bordet * ikke tisset eller bæsjet inne enda. Men flink til å være med meg ut å gå på do, så oppdretterne har gjort en super jobb der som vi kjøpere har som en solid og god start på stuerengjøringen.
Så var det masse leking på planen før vi skulle smake litt på frokosten. Så var det leketid i evigheter etterpå. Det er ikke vanskelig å merke at han har vokst opp med søsken, så jeg forsøker å leke ” søster ” på en måte, og leker å tuller med ham. Men jeg kan selvfølgelig aldri erstatte hans nydelige søsken.
Heldigvis skal oppdretterne beholde den ene tispevalpen, så da kan de to vokse opp sammen. De er jo tross alt nærmeste naboer med hverandre.
Han er så enormt herlig og snill, så forstandig og rolig. Han elsker når jeg legger meg ned på gulvet sammen med han, da kryper han formelig opp i meg. Når vi tar tisseturene hans, valser han like i bena mine hele tiden. Jeg flirer godt av ham til tider.
Han er et et nydelig vesen, en kar som er lett å knytte seg til.
Da vi kom hjem og ble alene, og vi satt på gulvet her i stuen å ble kjent med hverandre, Ja da var det som om jeg kunne se vår connection bli synlig, det føltes som om vi begge kunne strukket ut labb og hånd, og kjent helt fysisk på båndene som knyttes mellom oss.
Dette merker jeg skjer fort mellom oss, fort meg gøy og viktig.
Din fremtoning er bare helt unik, du er den eneste som er nettopp deg Rocco! Som det står i et dikt eller sang i en av gavene til min datter, fra hennes datter :
Det finnes bare en som deg, Rocco. Alt annet er kopier, og det er bare du som er ekte.
I dag starter livet mitt på nytt, ja det er sånn det føles. Det er som om jeg har vært i limbo de siste mnd. Nå er tiden over, jeg begynner å leve igjen!
If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
I sommer opplevde jeg det verste som kan skje, ja hvertfall for min del – i mitt liv. Jeg opplevde å miste noen, det aller verste er når vi mister noen av våre nærmeste mennesker. Det er det hvertfall jeg er opplært til å si, det er ikke lov ( etter hva jeg har lært i min oppvekst ) å sammenlikne dødsfall og tap/sorg over et dyr, og et menneske. Det var ikke lov!
Men jeg opplever at mine dyr blir som mine barn, jeg har like stor kjærlighet til dyrene mine som jeg har til andre levende vesener – inkludert mennesker.
Så da jeg mistet samojedhunden min Kiwi i sommer, var sorgen og tapet over henne helt enormt.. Da slet jeg maks med å klare å holde meg samlet og på bena over en lengre periode.
Så dukket en perfekt mulighet opp for meg! Jeg hadde egentlig bestemt meg for å kjøpe en valp fra et kull som skulle komme borte på Østlandet. Men da tispen gikk tom, var der ei annen tispe hos naboen vår som kom hjem ferdig parret fra Danmark. Jeg kjenner jo tispen, deres andre hunder, hester og naboene veldig godt så jeg visste egentlig enda bedre hva jeg gikk til.
Så da jeg bad på mine knær om å få lov til å stå på valpelisten hos dem, og få kjøpe en valp fra dem .- var svaret deres ja. JEG JUBLET HER HJEMME!!
Nå skal det sies at det er langt ifra en samojed jeg skal ha denne gangen. For aller første gang har jeg kjent etter i hjertet mitt, der hodet og forstanden har samarbeidet på lag med hjertet. Resultatet ble en formelig ” nyforelsket ” Bente som svevde på rosenrøde skyer etter at jeg en dag forstod at det er rottweiler som er min rase!
Liten og søt – Rocco
Jeg hadde aldri i livet trodd at jeg skulle noen sinne ha en rottweiler, det er langt fra noen rase jeg opp gjennom årene har sett noe særlig mye på og lest om. Jeg har heller likt utseendet til dobberman og drømt om den rasen om jeg skulle velge mellom de to. Men som jeg skrev,- likte utseendet best, ikke at jeg hadde studert de to rasene opp mot hverandre.
Når vi etter en ferie i sommer skulle hente Kiwi og min datters tibbe Dumle på hundesenteret, opplevde jeg hvordan rottweilere er. Jeg fikk for aller første gang få ordentlig nærkontakt med denne rasen, få lære mye om de, få ligge på gulvet og kose med tre rottweilere som formelig tynte livskiten utav meg hehe.
I dag, om få timer, skriver jeg under på en kontrakt som sier meg at jeg eier en rottweiler valp fra en kennel og oppdretter som jeg stoler hundre prosent på.
Om få timer jeg jeg hundeeier igjen, livet mitt begynner på nytt igjen og løpingen med valp som må tisse hver halvtime er jeg klokkeklar til å gjøre.
Klikkerne ligger klar ( jeg bruker mye klikkertrening ), hundesengen står klar, blå leker venter på små valpetenner like ved siden av meg her, julestrømpen til Rocco som han skal kalles – henger klar her.
Viktigst av alt,- JEGer klar for et liv igjen med hund, mye treninger, turer i marka, i heia, med overnattinger og dagsturer, med kløv og ryggsekk og med kamera som skal ta bilder og filme alle våre herlige nye eventyr og opplevelser som jeg skal dele med alle dere!
Er dere klar for en del blogging med hund herfra? Dere skal få mye bilder og ikke minst filmer fra alt vi foretar oss.
Nå begynner livet mitt igjen! Sammen med min kommende nye bestevenn,- rottweileren Rocco!
Nå er jeg hel igjen, nå starter livet igjen for meg. Mitt liv, mitt hundeliv, mitt friluftsliv – akkurat der sjelen min – og sjelen til Rocco – sammen velger å være,
I den tiden jeg drev aktivt med oppdrett av samojedhunden, og også reiste mye på hundeutstillinger,- så laget jeg alltid godbitene til hundene mine selv. Det var alltid favorittene deres, selv om de kunne variere litt seg mellom hva jeg laget som var de forskjellige sine favoritter.
Jeg kjøpte ofte lever fra storfe som jeg kokte opp og lot stå å småkoke i en halvtime til en time. Alt ettersom hvor mye lever jeg hadde i gryten.
Deretter skar jeg den opp i passe små biter, og inn i ovnen på 150 grader i et par timer – slik at bitene ble helt tørre og harde. Ta platen ut fra ovnen og la godbitene få avkjøle seg.
Når de er kalde kan du plassere godbitene i krukke, eller i poser til treningene deres.
Andre likte godt tørka pølsebiter med hvitløk krydder. Nå er det jo veldig omstridt om hvorvidt hundene skal ha hvitløk da. Selv mener jeg at de har ikke vondt av litt, men ikke mye! Så jeg lager noen med og noen uten hvitløk, slik at krydderet dermed blir optimalt begrenset. Og slik at de hundene jeg hadde som elsket hvitløk, fikk kjenne litt smaken av krydderet også.
Tørka pølsebiter er like lett å lage – om ikke lettere – enn tørka leverbiter, Du bare skjærer opp pølsene i så små biter som passer til hunden din sin munn ( husk at desto mindre godbiter den får, desto bedre og mer utbytte får du når det kommer til oppmerksomheten ).
Plasser bitene på bakepapirkledd plate og inn i ovnen på 180 grader i halvannen til to timer – alt ettersom hvor mye du skal tørke, så følg med på bitene og vend dem av og til.
Når de er tørre så tar du dem ut fra ovnen og lar de kjøle seg ned før du plasserer godbitene i en krukke eller poser til treningene deres.
Tørka pølsebiter uten hvitløk
Senere skal jeg skrive en del om treninger og konkurranser, og hva slags godbiter som egner seg til hva. Hvordan man bør sortere godbiter også basert på treninger og konkurranser der man skal prestere maks. Hvordan man skal klare å beholde maks konsentrasjon hos hunden under konkurransene, og masse annet smarte tips og triks.
Jeg trener med klikker, så der kommer også en del blogger der jeg skriver og forteller hvordan jeg jobber med klikkeren også, for de som er interessert og vil lære litt om det. Men godbitene er utrolig viktig innen innlæring og trening, og spiller en ganske sentral rolle. Det kommer jeg tilbake til i neste blogg om mitt hundeliv – så følg med om du vil lese mer.
Nedtellingen foregår enda, om når Rocco er leveringsklar og kan flytte hjem til oss her. Nå er det endelig bare 7 dager igjen! Så i går var jeg og shoppet litt reflekser av diverse slag til han.
Tenk,- 7 dager til Julaften, og til min etterlengtede nye bestis flytter inn her hos oss – jeg gleder meg så jeg kan nesten ikke vente!
En ny mulighet, en ny start. En ny sjanse og et nytt håp om å lykkes like bra.Jeg undres,- er det mulig å klare dette en gang til? Er det mulig å kanskje tørre drømme om å klare det enda bedre denne gangen?
If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
Det er 11 dager igjen i dag, 11 dager til mitt liv formelig skal snu seg opp ned. Jeg har ventet og gledet meg i lange tider allerede, og nå er det bare få dager igjen å telle. Tankene mine går selvfølgelig tilbake i tid, jeg tar meg selv i å sitte å mimre om da min kjære samojedtispe Kiwi levde… Hun og jeg fikk ha 11 herlige år sammen!
Jeg kan husk da vi trente LP, lydighet. Trenerne mente at hun var en for tung hund til å klare en kjapp dekk, og at jeg måtte forvente treg dekk og trekk under konkurransene for dette. Hvor feil kunne de ta? Hvor inderlig vel kunne Kiwi motbevise dem? Jeg forsøkte på alle mulige måter å lære henne kjapp dekk,- du vet, en slik dekk som bodercollier har.
Den dagen jeg oppdaget – og forsøkte – klikkertrening, den dagen endret alt seg!
Kiwi lærte fort hva som jeg forventet når jeg klikket, og hun forstod med det samme at et klikk betydde godis! Så på neste trening, gjett hvem som allerede hadde lært seg kjapp dekk? Jepp,- Kiwisnupppa mi! Og dette på under en uke.
Vi koste oss i LP ringen, og deltok i en Vintercup hvor vi kom samlet over 6 konkurranser – vant vi 3.plass samlet. Der deltok vi selv om jeg hadde høy feber og influensa. Ingenting skulle få hindre Kiwi og meg i å ha det gøy-
Her er en liten filmbit fra en liten treningsøkt etter at hun har hatt valper. Først i filmen ser dere Chakita som er datteren til Kiwi, Chakita trenes til utstilling og ringtrening. Kiwi ser dere etterpå, og det er lett å se at vi to trener lydighet.
Jeg savner Kiwi så det skriker inni meg…. Vi to var et, hun var min bestevenn og soulmate. Vi gikk gjennom så utrolig mye sammen, og hun var der for meg uansett hva som skjedde. Hun var den som aldri sviktet meg…. Nå er jeg alene, men bare i 11 dager til.
Plutselig en dag måtte Kiwi forlate oss…. Hjertet hennes var utslitt og trengte hvile…
Vi gråt våre modige og tapre tårer,- både jeg, min datter og mitt barnebarn på 3 år. Tårene våre ville ingen ende ta, og jeg ventet til slutt på at blodstårer skulle vise seg nedover kinnene til slutt…
Tiden gikk, tankene om ny hund var tilstede. Og ettersom Kiwi hadde vist meg noen herlige rottweilere her, og jeg hadde kjent på den følelsen at dette er rett rase for meg! Vet du,- det er en følelse jeg aldri noen sinne har kjent før! Min aller første hunderase var Japansk Spisshund det er en rase jeg hadde i mange år. Da jeg fant min eksmann og vi flyttet sammen, ville han ha samojed. Dermed ble det 17 år med samojed, oppdretter av denne flotte rasen og mye glede, treninger, turer i skog og mark, trekking av vogn og slede osv osv.
Nå skulle jeg få kjenne en følelse som er så nært opp til forelskelse at jeg vet ikke hva som er forskjell faktisk.
Da den svære kraftige rottweiler hannen kom og la seg ned ved siden av meg på hundesenteret, og jeg strøk med hånden min over det enorme men enn så vakre hodet hans – da kom følelsen veltende over meg! Det var som bølger som skyllet inn mot land, bare denne gangen tok ikke bølgene med seg noe – de la igjen noe! For hver bølge som kom skyllende over meg, la bølgene igjen mer og mer kjærlighet, glede og visshet om at dette er MIN rase! Endelig skulle jeg få oppleve å ikke ta hensyn til andre med valg av hunderase, endelig skulle jeg få være Bente og kjenne etter hva Bente trenger, ønsker seg, føler er riktig og hva hjertet mitt egentlig har å fortelle meg!
28.oktober kom verdens herligste og nydeligste rottweiler gutt til verden! Han har fått kallenavnet Rocco allerede av meg. Ikke spør meg hvorfor nettopp det navnet, det bare falt ned i hodet mitt en kveld og etter det har jeg ikke tenkt lenger på andre navn. Det ble bare hans kallenavn, men på en måte ser han ut som en Rocco – så jeg tror han passer godt inn i navnvalget. Hva som kommer til å stå på stamtavlen hans forblir ” hemmelig ” til jeg henter han om 11 dager. For jeg vet faktisk ikke selv hva de herlige oppdretterne har valgt ut som navn på stamtavlen hans – men helt sikkert har de funnet noe som passer han meget bra.
Verdens aller søteste Rocco <3
Jeg føler meg klar for ny hund i huset nå. Nye rutiner som skal innføres, ikke mer sene kvelder foran tv men tisseturer i fleng nå. Klikkerne må hentes frem, godbiter skal lages og mye lek og morro fremover.
Det er en utfordring med mitt barnebarns leker da, men jeg tror dette skal gå bra likevel. Jeg føler meg hvertfall klar – veldig klar!
Rocco og jeg skal finne hverandre på så mange plan, vi skal på en måte bli ett i det meste. Rocco skal få være vakthund her hjemme, hans oppgave skal være å passe på mine to jenter her hjemme, vi skal på et hav av turer i skog og mark, overnattingsturer, turer med telt og bæremeis, turer med overnatting under åpen Himmel, turer der jeg trener Rocco i blodspor og rundering, små turer og lange turer, koseturer og strabasiøse turer der jeg tyner kroppen min for å se hvordan den klarer å fungere under slike turer.
Jeg sliter utrolig med kroppen min, siden jeg har sekundær fibromyalgi, leddgikt, plager med isijasnerven etter en operasjon i ryggen for over et år siden. Nå vil jeg forsøke å finne løsninger slik at jeg skal kunne klare alt dette med denne kroppen og helsen, jeg skal blogge om alt sammen hele tiden! Og til dere andre hundeeiere som sliter med liknende smerter i kroppen deres, og som føler dere innestengt i dere selv,-
Jeg skal forsøke å hjelpe dere også, motivere dere til å forsøke ting dere ikke tror dere klarer, kanskje jeg kan klare å finne noe som kan hjelpe oss med slike smerter. Slik at vi kan fungere bedre, slik at jeg hvertfall – kan trene med vekter i tillegg til trening av hund og turer i skog og mark.
Livet smiler nå! Livet smiler til meg og ber meg ” lighten up ” – jeg skal ta livet på ordet og starte et bedre og mer innholdsrikt liv heretter. Både sammen med min datter, mitt barnebarn og sammen med Rocco, min datters tibbe Dumle og resten av de herlige dyrene vi har her.
Noen julegaver lager jeg fra meg selv til meg selv – lapper på. Gjør dere slikt?
Det hender at jeg noen Jul gjør det, og denne julen er intet unntak. Men hva kommer til å ligge under juletreet vårt av slike pakker i år tro? Denne gangen er ikke min julegave fra meg selv til meg selv, innepakket engang.
If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
Hvem kan vel pakke inn en eske med en slik herlige ” liten ” bedårer vel?
Jeg er helt betatt, han er bare så enormt nydelig og skjønn! Jeg misstenker at han kommer til å leve lenge på valpelisensen sin her i huset haha.
Klikkerne er funnet frem etter flere års dvale, for her skal det klikkertrenes så det ljomer etter! Så får vi se hvordan han liker vanlige hundesnacks, eller om jeg skal finne frem oppskrift boken til hundesnacks også eller.
Rocco, som vi skal kalle ham, er født den 28.11.16
Og han er fra det aller første kullet som hans pappa noen sinne har valgt å få, her i Norge. Ja hvertfall foreløpig da, ikke aner jeg hva deres planer er fremover og deres tanker om Norge osv. Jeg bare elsker tankern på at herlige Rocco skal komme hit og bo hos oss, og at jeg skal få ha mange mange år sammen med denne nydelige gutten. Vi skal ha en helt hav av herlige turer i skog og mark sammen, vi skal trene LP, sikkert kanskje på litt utstillinger og enda flere skogsturer med bæremeis til barnebarnet mitt, kløv, ryggsekk og telt.
Planene har vært klar i lange tider, nå er det bare å vente på at Rocco skal vokse seg stor, få masse solid kunnskap, og få godt nok muskelsett kropp med sterkt god skjelett. Og så bærer det avsted med kløv og telt, langt innover i de grønne skogene for å fiske litt mat, overnatte og se månen langt der oppe på Himmelen.
Rocco bor faktisk såpass nærme oss, at vi kan se opp til han fra stuen vår. Han bor nemlig i nabohuset vårt, siden naboene våre driver oppdrettet som han er født på. Men masse mer om deres oppdrett, hundesenter og slike ting skal jeg fortelle dere om i en annen blogg som kan omhandle kun dem. Slik som denne bloggen kun omhandler verdens søteste, snilleste og råeste Rocco.
Så heldig jeg er, jeg har fått muligheten til nok en gang å få følge en slik vakker og ærefull begivenhet fra begynnelsen til nesten slutt.
Da jeg fikk høre om graviditeten, kom gledestårer frem i øyekroken. Tenk,- familieforøkelse!
Jeg sliter med å finne ord som kan beskrive min glede og iver! Jeg tar meg selv i å sitte å glise fra øre til øre, tenker og planlegger fremtiden med denne spennende og herlige familieforøkelsen. Gleden, spenningen, iveren, kjærligheten inni meg som bare venter på å få overøses denne lille skapningen som skal komme til verden! Jeg kan ikke vente…..
Tiden har gått så fort, og jeg som var så sikker på at den kom til å snegle seg avsted etter at jeg fikk beskjeden om graviditeten. Heldigvis at den ikke har gått sent, vil jeg nå si! Jeg tenker på alt som skal gjøres av forberedelser her hjemme, alt som skal kjøpes inn, alt som skal få sin helt nye plass både her i huset, i rommene og ikke minst plassen som venter på denne lille – i mitt hjerte. Det er så overveldende og fantastisk,- jeg kan ikke fatte og begripe hvordan jeg kan være så heldig som jeg føler meg nå! ” Fortjener jeg dette? “ Tankene kommer snikende gang på gang, og når jeg har innfunnet meg med at ” joda, Bente. Dette fortjener du virkelig! “
Så kommer neste tanke snikende, ” Og fortell meg så; hvorfor fortjener du da dette? “
Det er meg selv og min usikkerhet som ikke klarer å bli enig med hverandre riktig enda. Usikkerheten kommer ikke av at der skal bli en familieforøkelse her hjemme. Den kommer av at dette er så uendelig ufattelig, jeg forstår enda ikke hva jeg har sendt ut til universet som gjør at jeg fortjener å oppleve denne drømmen min som endelig går i oppfyllelse!
Tro det eller ei, Bente – nå skjer det! Den går i oppfyllelse, etter et par ti års ønsker og drømmer om nettopp dette her! “
For det er det som er tilfelle,- jeg har drømt om dette i over 20 år. Drømt om å ha en rundt meg som kan passe på meg, vokte rundt meg og virkelig være fryktinngytende om det virkelig trengs, og samtidig være verdens mest kosete kosebamse for herlige lille Mina Adeline. En som kan være rundt meg 24/7, som er min bestevenn i tykt og tynt, og som godtar meg for nettopp den jeg er med alle mine feil og mangler.
Nå er det bare en ukes tid igjen, så kommer han til verden! Sammen med sine søsken. Tenk,- endelig skal min drøm bli til virkelighet, endelig…
Det er jo ingen tvil om at det mentale innen avl er livsviktig. Gemyttet må være på sin plass, altså ” calm and collected “, oppdrettet har en god del å si – og så er det vi som disse nydelige skapningene kommer til, som har som oppgave å gjøre resten av jobben med både gemytt og utdannelse.
Sluntrer vi unna her, så er det helt og holdent vår egen feil!
For min del skal det ikke bli noe unnasluntring! Her skal det jobbes i takt med utviklingen, og samtidig ha det morsomt under hele utdanningen sammen med denne herlige karen.
De som kjenner meg vet at jeg ikke tar telefonen om noen ringer meg, når jeg sliter med store smerter i kroppen. Da er det ikke mange som klarer å få fatt i meg, siden jeg lukker meg veldig mye inne i meg selv. Men jeg vet med 110% sikkerhet, at hver gang telefonen ringer og jeg ser at det er mine herlige naboer som vil ha fatt i meg,- ja da tar jeg telefonen med iver og glede! Enten er det for å fortelle meg at fødselen er igang, eller for å snakke om det nært forestående.
En slik samtale ville jeg ikke gått glipp av for alt i verden!
Her er en link til denne fantastisk vakre og vidunderlige kombinasjonen. Og det er bare å ta kontakt med dem, om du vurderer å anskaffe deg en selv også.
Herlige folk, herlige oppdrettere og herligere gemytt på hundene skal en virkelig lete LENGE etter!
Jeg har selv vært oppdretter av en annen rase i nærmere 20 år, så jeg vet når jeg treffer hunder med verdens beste gemytt. Og det har jeg hos mine snille gode naboer, virkelig!
J – E – G E – R I E – K – S – T – A – S – E !
Spenningen stiger idet ultralydmaskinen startes, og gelèen sprutes på magen. Hva vil komme til syne på det lille tv apparatet til ultralydmaskinen tro? Jeg kjenner jeg skjelver av spenning, selv om jeg hele tiden har vært så selvsikker og bevisst på at der er smått i magen!
En ting er å si det på en selvsikker måte – noe annet er det når sannhetens time er kommet… Tiden er inne for at jeg skal få vite om jeg har hatt rett hele tiden!
Jeg er jo en ukuelig optimist hele tiden.
Da spørsmålet kom om jeg ville være med på utralyd, var jeg ikke sen om å takke JA. Selvfølgelig ville jeg det! Det er stort å få være med på ultralyd, og i tillegg gjaldt det jo på en måte meg også da. Eller, i hvertfall sånn indirekte – for å si det sånn.
Som dere sikkert husker, så mistet jeg min aller beste venn gjennom 11 år – i sommer.. Kiwi var den herligste samojedhunden jeg noen gang har hatt ( jeg var oppdretter av denne rasen i en god del år, og drev kennel Aquasam ). Vi opplevde, slik som så mange andre hundeeiere, mye godt og vondt sammen. Vi opplevde også noe svært traumatisk!… Såpass traumatisk at det er årsaken til bytte av hunderase denne gangen.
( Her er link til bloggen om du vil lese hvordan jeg mistet mitt halve hjerte i sommer; Når hjertet gråter blod… )
Uansett hvor enn jeg elsker samojedhunden, dens herlige lynne, fantastiske oppførsel overfor barn, dens vidunderlige mangfold av egenskaper og bruksområder osv osv. Jeg kunne snakket og skrytt av denne rasen i evigheter, og den er verdt hvert eneste ett ord!
Men når det kommer til vakthund egenskaper, så mangler det litt på det med å leke politi overfor personer som trosser grenser..
Den lykkelige vordende mor lå motvillig på ryggen sin, mens veterinæren la apparatet på magen hennes. Den kalde gèlen mot huden hennes, tror jeg ikke gjorde det noe bedre. Opp på skjermen poppet det straks tre små bobler, og inni dem noen små firbente nurk.
Gleden i rommet hos veterinæren var virkelig til å ta og føle på nå! En kunne kjenne hvordan det forandre seg fra spenning som lå i luften, til en lettelsens glede som fylte rommet helt plutselig!
Veterinæren sa at når en kan se valper såpass fort under ultrayden, så tyder det på at der er en del små nurk inni magen hennes. Disse tre så hun med det samme, og ganske så langt bak også, bare på den ene siden av magen. Der lå småttiser på andre siden også, så vi. Så jepp, nå skal det bli liv i huset vårt igjen!
Jeg har alltid drømt om å ha en vakthund, en hunderase som er avlet for å passe på folk og hjem. Men likevel ble det aldri til at jeg fikk meg noen vakthund.
Ikke før nå! Slik som livet tok en real 360 graders vending like før jeg mistet Kiwi, har jeg aldri noen sinne opplevd! Jeg har alltid vært glad i edle hester og hunder, selv om samojeden da ikke er noen direkte edel rase på noen måte. De er robuste.
Robust skulle også den neste hunderasen min være, noe jeg fikk erfare da vi kom på Lister Hundesenter i Kvinesdal en kveld etter ferien i sommer for å hente hjem hundene våre. ( Dette er det eneste hundesenteret jeg kommer til å levere hundene mine fra meg. Hundene har det helt fantastisk, samt at jeg fikk tilsendt MMS av hunden min på turer og hjemme på senteret, med skriv om hva de har gjort den dagen. Jeg kjente at jeg kunne slappe helt av på ferien min, og bekymret meg ikke for Kiwi i det heletatt. En herlig følelse. )
I døren møtte nemlig tre nydelige rottweilere oss! Det herlige og rolige gemyttet dems! Jeg ble helt målløs, for det var nemlig ikke sånn jeg hadde hverken hørt at denne rasen er, eller lest at de er. Men disse tre vakre skapningene hilste oss velkommen inn, ja til og med mitt lille barnebarn på 3 år ble ønsket velkommen på en slik kjærlig og fantastisk måte av disse rolige rottweilerene. Jeg følte meg slått i bakken tankemessig sett! Var det sånn disse hundene skulle være altså? Tankene raste i hodet mitt, ingenting stemte med hva jeg hadde lest og hørt om denne rasen…
Jeg lå på gulvet og koste med hundesenterets rottweiler hann, da jeg plutselig kjente en helt merkelig følelse fylle meg! Der og da visste jeg med 110% sikkerhet at jeg har funnet den rasen jeg skal ha! Det var ingen som helt tvil i min sjel lenger, ja jeg skriver ” lenger ” – for jeg har lett etter den rette hunderasen som jeg vil ha når jeg en gang i tiden kom til å miste Kiwi..
Jeg har søkt i noen år etter den rette rasen, men ikke funnet den. Og der,- mens jeg ligger på gulvet med den største rottweilergutten jeg har sett, med et hode så stort at hånden min blir en liten fis mellom ørene hans. Nettopp da vet jeg plutselig hva hund jeg skal ha!
Jeg skal ha en rottweiler!!
Nå hører det med til historien at vi spurte eierne av senteret mye om rasen, vi snakket i sikkert et par timer om rasen mens jeg hele tiden lå på gulvet og klødde på den ene rottisen etter den andre. Og mens mitt 3 årige barnebarn lekte og koste seg sammen med hundene hun også.
Så familievennlig de er, så flink de er med barn, så forsiktige og med et gemytt som er helt utrolig!
I denne mnd blir de små nurkene født, og siden vi er naboer kan vi ta noen sneekpeek på de små litt oftere enn hva vi hadde kunnet gjort om vi bodde langt borte fra hverandre. Det er ca. 3 uker igjen til de små kommer til verden, og vi venter i spenning og gleder oss helt vilt!
Nå skal det endelig bli litt mer liv i huset vårt her på småbruket, endelig skal det bli turer igjen med hund og en kompis ved min side i mange år fremover.
Det føles nesten litt uvirkelig, men på en annen måte ikke.
Dette blir rett å slett helt fantastisk!!
Tankene har stoppet å virke, kroppen føles tung og energiløs, hjertet er knust og det føles som jeg kan kjenne blodet som drypper som avlange dråper.. Tårene er brukt opp, selv om jeg vil gråte kommer det ikke flere tårer – men øynene bærer en sorg som kommer fra et sted dypt inni hjertet mitt. Min beste og herligste sjelevenn er borte, det føles som hun ble revet bort fra meg! Men sannheten er at jeg på en måte var klar over at det kom til å skje nå.
Hva skal jeg gjøre nå? Jeg føler meg alene i en stor verden, ingen firbent ved min side lenger som er som henne….. Ingen kan erstatte hennes plass ved siden av meg, jeg føler meg alene…
Hennes øyne hadde over en tid fortalt meg at tiden nærmer seg. Jeg kunne så tydelig kjenne det i hele kroppen min når vi på sene kveldstimer satt sammen og hadde våre alenestunder. Denne gangen var jeg klar for å ta imot slik beskjed fra min aller beste venn. Hun har hjulpet meg gjennom så uendelig mye gjennom de 11 årene vi har fått sammen,- nå var det på tide at jeg hjalp henne. Selv om det kom til å koste meg min sjelevenn, bestevenn, følgesvenn og min aller beste turkamerat…
Kiak Kiwi Of Dancer kom til meg da hun var 8 uker, hun ble født på en nydelig kennel i Danmark ( kennel Kiak ). Det var kjærlighet ved første øyekast, og det var bare et bilde jeg hadde foran meg da jeg kjente en helt spesiell connection mellom oss!
Gleden var til å ta og føle på, den dagen jeg fikk beskjeden om at nettopp Kiwi skulle få bli min!
Årene gikk, de fløy avsted. Sammen reiste vi på utallige utstillinger sammen, både rundt forbi i Norge men også til DK og Sverige.Vi startet LP sammen, og vi vant så det suste! Du var en mester i LP ringen, og da du ble lei av å være på utstillinger og stille deg opp – ja så begynte du å leke at vi var i LP ringen. Du kastet deg rundt og satt ” på plass “, mens jeg bare stod og lo i ringen.
Du fikk meg til å le så jeg hikstet så ofte som bare det, sammen lekte vi oss gjennom de unge årene dine.
Da du var to år, fikk du ditt første men også siste kull. Noe av det vakreste jeg noen sinne har sett, kom til verden! Og vi beholdt ei herlig tispe fra kullet ditt.
Du gikk aldri lei av å leke med henne, og du var den beste mamma til valpene dine som jeg noen sinne har sett. Jeg har drevet oppdrett siden jeg var 15 år, så jeg har sett en del hunder sammen med valpene sine..
Turene våre i skog og mark var det som betydde aller mest for oss to!
Kløv på deg og ryggsekk på meg, og så bar det avsted uten mål og mening som oftest. Mens andre ganger hadde vi et mål som vi vandret mot.
Jeg kjente musklene dine vokse og utvikle seg, kroppen din bli sterkere, stjernene som glinset i øynene dine.
Du elsker turene våre! Du elsket å få jobbe for meg, trekke og bære vekt.
Alle turene vi hadde med nomesele og vogn… Du elsket det!…..
Sammen med våre andre samojeder trakk du av full kraft, lyttet til mine kommandoer om hvor vi skulle, og fikk resten av spannet med deg til høyre og venstre.
Årene gikk,- du fikk to akutte nyresvikt. Et knust ansikt da en hest helt uventet og ut fra det blå valgte å sparke deg.. Vi kom oss gjennom alt sammen, sammen. Jeg lå ved din side da du hadde smerter som rev og slet i kroppen din, lille venn….
Operasjon ble det da tarm og magesekk ble tett. Du skulle egentlig overnatte på klinikken til neste dag, men du hylte og ulet etter meg – så veterinæren måtte ringe meg kort tid etter du hadde våknet fra narkosen. Du skulle hjem!
Hjemme kom du deg fort etter operasjonen, og du ble frisk som en fisk. For tre år siden fikk du dessverre ørebetennelse og med påfølgende blodøre… Dette plaget deg resten av ditt liv…Jeg vasket og vasket i øret ditt, men like forbasket så kom betennelsene på løpende bånd…..
Jeg begynte å se smertene i øynene dine… Jeg gråt stille i pelsen din både titt og ofte…
I dag var tiden inne…. Hjertet ditt hadde fått flimmer, smertene dine var så store at det grenset til hva jeg ville utsette deg mer for. Jeg ønsket ikke at du skulle trenge gå på smertestillende resten av livet ditt, bare fordi jeg ønsket selv å ha deg i mitt liv. Ditt liv var mye mer verdifullt enn hva jeg selv ønsket meg..
Jeg fulgte deg til ditt siste åndedrag….. Vi var der alle sammen,- min datter, mitt barnebarn, veterinæren og jeg.
Du fikk ligge og sove i armen min til du var borte….
Vi gråt alle sammen, men livet og døden er like naturlig begge deler. Det er like viktig at barn får oppleve døden som livet. Adeline sørget selvfølgelig over deg, men hun vet at du er hos Jesus nå. At du er smertefri og kan løpe rundt og leke med din søster Kandis, og de andre hundene vi har hatt opp gjennom årene.
Elsker deg til månen og tilbake, kjære sjelevenn Kiwi <3 Livet blir aldri mer det samme uten deg. Men jeg vet du er rundt oss, og du er for alltid i våre hjerter <3 Men jeg savner deg så det river i hjertet mitt, det skrøpelige hjertet jeg nå sitter igjen med….
En gang ses vi igjen, jeg gleder meg…
Kiwi og hennes datter, Chakita Kiwi har vunnet 4. Best In Show her Kiwi og hennes datter, Chakita
