Er de ikke kule vel? Jeg digger de. Den største er på 10,5 cm, og den minste er på 4,5 cm. Poten er 7,5 cm.
Nå står første brett med hundekjeks i ovnen, og når jeg er ferdig med å lage dem alle sammen – skal jeg legge ut blogg med oppskrift til dere!
Denne oppskriften er så enkel og lett å lage, lett å jobbe med, at det er ren skjær fryd.
Jeg venter og venter på de kuleste formene ever, i posten! For som noen av dere allerede vet, eller har merket via bloggen min, så liker jeg best å lage ting selv. Så jeg vet hva det inneholder, både til hundene i huset og til oss tobente. Fuglene ute får også hjemmelaget som jeg henger opp i trærne.
Men tingen er den, at jeg skal lage hundekjeks til hundene! Jeg har funnet noen forskjellige oppskrifter som jeg skal teste ut, se hva hundene våre elsker best.
Jeg kom over en nettside som selger noe helt utrolig med forskjellige former. Jeg ble sittende her i noen timer bare for å se og studere hva jeg skulle bestille hjem!
Det var langt på natt før jeg var ferdig med å bestille, og selv om jeg hadde sittet i noen timer og studert formene, så endte jeg opp med tre forskjellige bare.
Men jeg skal kjøpe hjem flere forskjellige senere – der er jo et hav av kule former som en liksom bare ” må ” ha..
Nettsiden jeg har vært inne på heter Formina, ( linken åpnes i nytt vindu ) så klikk dere inn og se om det er noe dere syntes ser kjekt å ut å bestille. ( Jeg blir ikke sponset eller har noen avtaler med Formina, de aner ikke at jeg skriver denne bloggen. Så dette er ene og alene en blogg og anbefaling på eget initiativ. )
Jeg gleder meg noe helt utrolig til å dele med dere det jeg skal lage til de søte hunden her hjemme. Og kanskje inspirere noen av dere til å forsøke dere på noen hundekjeks, dere også?
Jeg har jo en liten valp her i huset, og er veldig opptatt av hva han får i seg. Ikke minst med tanke på proteiner, vitaminer, mineraler osv.
Jeg har hatt to hunder ( Japanske Spisshunder ) som jeg mistet pga for mye proteiner i maten. De fikk begge for høyt ammonium i blodet, og jeg måtte til slutt ta farvel med dem en etter en… Mine erfaringer med hund som har for høyt ammonium i blodet, kan jeg skrive om en annen gang. Nå ser jeg bare ferm til å komme igang med baking av hundekjeks.
Satser på at formene kommer i posten i morgen, så snart de kommer blir der også blogg om diverse kjeks!
Hvordan er det med deg,- liker du å lage godbitene, kjeks og diverse gnagebein til hundene dine selv?
” hvorpå han kaster seg rundt, slenger med det vakre hodet sitt så elegant at enhver tispe ikke hadde trengt å være i løpetid for å bli styrtforelsket i ham der og da! “
If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
Det skjedde så utrolig fort! Plutselig kom der noe seilende forbi meg som et lavtflyvende objekt. Jeg så bare det lille grønne lyset fly nedover på det våte gresset. Jeg smilte godt for meg selv, før jeg brøt ut i latterkrampe! Men la meg gå noen sekunder tilbake i tid og fortelle litt.
Rocco og jeg var klar for å tusle ned i stallen for å gjøre unna litt kveldsarbeid så stallen kunne stå klar til hestene skule få komme inn for natta. Og siden min stolte lille store kar ikke skal gå i trapper, så tar vi en liten omvei ned langs bærbuskene våre og ut på veien til stallen som ligger like nedenfor huset vårt.
Rocco får løpe løs og jeg vet at han aldri løper langt fra bena mine, og ei heller denne gangen.
Han var like bak meg, men hadde visst nok store planer om å ta forbi meg og videre nedover bakken. Han hadde stoppet opp for å snuse litt på bakken, hvorpå han kaster seg rundt, slenger med det vakre hodet sitt så elegant at enhver tispe ikke hadde trengt å være i løpetid for å bli styrtforelsket i ham der og da!
Han langer ut i en elegant galopp bort til bena mine, men…..
Akkurat idet han skal til å galoppere like elegant og selvsikkert forbi meg, mister han hele kontrollen over de fire kraftige maskuline bena sine….
Og det er nå enhver tispe selv med løpetid nok hadde mistet all interesse like fort som den kom. Bena hans gir etter for sine egne interesser, Rocco sin kropp kommer i det svalestupet forbi bena mine – jeg ser han kommer seilende som en sekk poteter – han forsøker fortvilet å få tilbake kontrollen..
Det lille matchopreget han hadde bygget seg opp denne uken han har bodd her hos oss, var visket bort som dugg for sola. Og den lille gutten i den store kroppen var velkommen tilbake plutselig.
Jeg ser det grønne lyset velte seg nedover bakken, før kroppen stopper i en liten gresstue. Lenge nok til at Rocco får kontrollen over de søte bena sine, stabler seg opp igjen og rister på hodet sitt.
Jeg forsøker fortvilet å bli stående oppreist på mine egne ben, mens latterkrampa tar meg ordentlig! Det er helt umulig å holde krampa tilbake, og jeg må bare gi meg med tanke på å skjule latteren for Rocco. Jeg hikster frem mens jeg vrir meg av latter,- ” Rocco, jeg ler ikke av deg, men med deg “..
