Men vi er så blind for slike varsellamper i dagens samfunn,
at vi hadde ikke sett den om den så hang ned fra vår egen panne og blinket så du fikk migrene engang!
If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate. ( Link opens in new window )
Det skjer med oss alle. Alle opplever en eller flere ganger at man trenger hjelp fra de rundt seg, venner, familie og andre bekjente.
Så mange, ja jeg vil si så å si alle, sier en eller flere ganger i løpet av sitt liv at “ jammen du må si fra om jeg kan hjelpe deg med noe?! ” eller ” Bare si fra så kommer jeg og hjelper “, ” Vi er her for deg, så si fra om vi kan avlaste deg med noe eller på noen som helst måte hjelpe “.. osv osv.
Listen er lang over hva vi mennesker sier en eller flere ganger til noen vi kjenner og er glad i, i løpet av livet vårt.
Tenker du egentlig over hva de ordene betyr for den eller de personene som trenger hjelp? Mener du det du sier?
Hva om personen ringer deg og spør om du kan tenke deg å hjelpe med noe? Jeg kommer ikke på noe spesifikt, eller sannheten er den at jeg vil ikke komme med noen eksempel. For jeg vet at da forsøker de rundt meg å tenke om det er de jeg sikter til.
Jeg sikter ikke til noen, jeg ønsker bare å spre litt lys over denne handlingen vi mennesker gjør overfor andre medmennesker.
La oss si at en venn av deg ringer og spør om hjelp, noen vedkommende aldri ellers gjør! Allerede da burde det blinke rødt i en varsellampe, ikke sant?
Men vi er så blind for slike varsellamper i dagens samfunn, at vi hadde ikke sett den om den så hang ned fra vår egen panne og blinket så du fikk migrene engang! Vi er så opptatt av jobb og oss selv, at det er vanskelig for de fleste å se slike signaler fra andre.
Du tenker bare at ” hm, det var da første gang ever, at vedkommende har spurt om hjelp ” – og så tenkt i ditt stille sinn at ” Jo, det er jo noe som aldri skjer. Men så kjedelig at det akkurat nå vedkommende spurte om hjelp, jeg er jo opptatt med å jobbe “… Noen jobber mens andre har andre unnskyldninger som i det store bildet bare er svada og nonsens, i forhold til å hjelpe en venn i nød. En venn som aldri ellers pleier å spørre om hjelp, selv om vedkommende ikke sier rett ut JEG TRENGER HJELP! Men pakker de ordene og det ropet om hjelp, inn i et spørsmål om du har tid og mulighet til å hjelpe deg med noe….
Hvor blinde er vi blitt egentlig?….
Før i tiden hadde folk tid til hverandre, de hjalp hverandre når ting skulle lages, bygges og gjøres. På den tiden fantes det ikke Internett eller tv som opptar oss mennesker altfor mye. All denne teknologien som vi har nå, er grunnen til at mange føler seg ensom og forlatt. Glemt av andre.
Selv opplever jeg år etter år nå, at mine aller nærmeste ikke gidder ta telefonen opp og ringe meg på bursdagen min engang. Samtlige skriver sms ” Gratulerer så mye med dagen din ! “. That`s it….
Da min farmor levde, ringte hun meg hvert eneste år og gratulerte meg med dagen! Det skjedde ikke en eneste gang at hun glemte meg på dagen min. Den telefonen satt jeg hele dagen og gledet meg til, og jeg savner den mye enda – selv om det er mange år siden vi mistet henne..
Hva med om vi forsøkte å tvinge hjernen og hjertet til å rette seg mot den personen vi er i kontakt med der og da? Hva med å sette våre egne behov og ønsker litt til sides når vi hører en venn som trenger hjelp? Det skader ingen å hjelpe andre litt, sette av en dag til å glede denne personen. Du kan utsette det du holder på med, om du bare legger godviljen til – ikke sant?
For det som skjer ellers, er at denne personen som aldri ellers ber om hjelp,- aldri mer noen sinne klarer å spørre deg igjen om nettopp dette… Det er veldig ydmykende å spørre om hjelp for mange, det er ikke noe som enkelte tar lett på å gjøre. Så forsøk å gripe fatt i det at det var rart at denne personen bad om hjelp, siden den personen aldri ellers ber om hjelp.
Slipp det du har i hendene dine, si ja selvfølgelig hjelper jeg deg, og dra for å hjelpe! En gang er det for sent for enkelte..
Det er når de som trenger hjelp, slutter å be om hjelp at det er farlig å ikke hjelpe. Det er da de har gitt opp og kan komme til å tenke tanker de ikke bør tenke..
Jeg tenker ikke bare på de som til slutt slutter å be om hjelp her, jeg tenker på et mye videre spekter. Egentlig tenkte jeg på de som så utrolig sjelden ber om hjelp, og når de gjør – så vær så snill å hjelpe dem. Kun på den måten kan vi få de til å tørre spørre om hjelp ved en senere anledning også.
For tro du meg,- slike mennesker ber ikke om hjelp før de er så utmattet og nedbrutt at de ser ingen som helst utvei på noen som helst måte. Ikke om de vrir og vrenger på hver en sopp, og vender hver en stein.
Hva person er du, en person som er flink til å ta vare på deg selv og be om hjelp når du kjenner at du begynner å bli utslitt? Eller er du en person som venter til du er så sliten at der nesten ikke finnes noe igjen av deg, før du spør om hjelp?
Jeg er definitivt en slik som jeg nevnte sist. Jeg er en person som helst ikke ber om hjelp i det heletatt, men skal klare alt selv! Det har jeg fått svi for mer enn en gang helsemessig sett, men jeg står nå enda oppreist på begge bena.
Er du en person/venn som er flink til å hjelpe de rundt deg? Eller er du mer selvsentrert og utsetter slike ting, til fordel for dine egne behov og fordeler?
Jeg mener, ordet selvsentrert høres sikkert negativt og fælt ut, men jeg mener med det ordet å beskrive en person som først tenker på hva en har igjen for å hjelpe de rundt deg, og hva som kan gagne deg selv. Jo, det ordet er på rett plass – ser det nå.
Vær så snill,- neste gang noen av de du har rundt deg eller som du kjenner på en eller annen måte – ber om hjelp fra deg. Ta deg en pause fra det du holder på med, og gå og hjelp vedkommende med det vedkommende trenger hjelp til..
Som en gammel klok mann en gang sa til meg : ” Fem minutter av din tid betyr ikke noe for deg. Men fem minutter av din tid for meg, kan redde resten av min dag! “
Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no
