” Norges nasjonaldag. Dagen feires fordi Norge fikk sin egen grunnlov 17. mai 1814. Dagen kalles også grunnlovsdagen.
Norges grunnlov ble enstemmig vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll 16. mai 1814. Dagen etter, den 17. mai ble grunnloven datert og undertegnet av presidentskapet. Samme dag ble prins Christian Frederik valgt til norsk konge.
17. mai er en offentlig høytidsdag, og en offisiell flaggdag. Nasjonaldagen markeres mer i Norge enn det som er vanlig i mange andre land, blant annet med barnetog. Mange sanger, som Ja, vi elsker og Fedrelandssalmen er spesielt knyttet til 17. mai. “

Dette kommer nok kanskje til å provosere en del folk, men jeg føler veldig for å si min mening om dette temaet som har vært fremme litt. 17. mai komiteen i Ålesund har nemlig oppfordret elever ved Aspøy skole å tegne papirflagg med det norske flagget på den ene siden, og flagget til elevenes opprinnelsesland på den andre siden. Hele artikkelen kan du lese her.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hva i helsikke??… Her feirer vi altså NORGES grunnlovsdag, ikke noen andre lands grunnlovsdag!
Vi feirer at Norge ble et fritt land, ” vi vant vår rett ” synger vi på denne dagen. VÅR rett. Tror dere at om noen norske hadde vært i et annet land, ta f. eks. Iran eller Irak – og viftet med norske flagg på deres dag som skulle feires. ( Ok, dette var et hypotetisk eksempel, husk det )
Tror dere at det hadde blitt godtatt? Svaret er et rungende nei! De norske hadde nok garantert blitt arrestert og kastet i fengsel.
Men vi norske skal være så snille og omtenksomme, vi skal godta at innvandrerne skal få vifte med deres flagg på vår dag, selv om de flaggene deres ikke betyr en skams dritt for oss denne dagen. De vifter kanskje med flagg fra land som enda er i krig, fullstendig opprør og dreper folk over en lav sko..
Jeg føler med innvandrerne, jeg går ikke til angrep på den personlig i denne bloggen! Men jeg går til angrep mot at andre flagg enn norsk flagg skal viftes med på vår grunnlovsdag​.

Norge har tilrettelagt så enormt mye for innvandrerne, de sier jo selv at det er så greit å komme til Norge ( og oppfordrer folk i landet sitt om å reise over hit ) for nordmenn er så blåøyd og dumme!
Ja jeg er helt enig, og jeg hadde forsøkt å komme meg til Norge selv også om jeg var utlending! Hvem vil vel ikke bo i et rikt land med folk som er så dumme som et stykke brød? Så lette å få til å tilrettelegge så de kan få det de ønsker, så de kan få ha synagoger og alt mulig.
Selvfølgelig hadde jeg også ønsket å komme til Norge da! 
Men altså, når det kommer til NORGES grunnlovsdag – ikke noen av de andre landene. Skal vi synke så lavt og godta at det skal brukes andre flagg enn det norske flagget? Jeg mener nei!

De som kommer til Norge burde heller være stolt over å bære det norske flagget denne dagen, delta på vår feiring av grunnlovsdagen våres. Feire sammen med oss, side ved side. Delta på vår tradisjon om å være stolte og vise frem vårt flagg, dette er tros alt ” bursdagen ” til Norges grunnlov.
Jeg drar ikke alle under samme krakk her, men snakker generelt om at utenlandske flagg ikke bør få delta på vår feiring.
Vi har nok veldig mange forskjellige meninger om dette, og jeg tenker at jeg sikkert provoserer enkelte med dette innlegget. Men dette er min mening, og føler det er rett å si min mening. Så kan vi heller være enige om å være uenige i såfall.

Det er hevet over enhver tvil at Dyrebeskyttelsen her i Norge gjør en formidabel god jobb! Men uten fosterhjemmene, hadde dyrebeskyttelsen hatt vanskeligheter med å klare å ta inn så mange dyr i løpet av et år som de allerede gjør. Fosterhjemmene er frivillige folk som elsker dyr, som åpner sine hjem for dyr i nød. 
Det er stort av folk å gjøre dette, det er stort av folk å jobbe i dyrebeskyttelsen og se alt det fæle som folk faktisk gjør med de stakkars dyrene sine!….
Hva skjer med respekten overfor dyrene? De er personligheter med både sjel, de føler, tenker, sanser og har sine egne meninger og oppfatninger av ting.
Så hva rett har vi mennesker da til å gjøre dyrene noe som helst vondt??….

Caramell <3

Sommeren nærmer seg med stormskritt, og med sommeren som kommer – kommer også mye bading og ferier for de aller fleste. Men hva har du tenkt å gjøre med dyrene dine når du skal reise avsted? Har du planer for å levere dyret ditt til et dyrepensjonat? Kanskje en kennel? Hva så med kaninene dine? Katten din? Tenker du på dyrene dine, og at de også skal få ha det bra i sommer mens dere skal reise og kose dere på ferie?
Eller tenker du ikke på dem i det heletatt, kanskje bare planlegger å ta kaninen eller katten din med i bilen og dumpe den et sted?… 
Jeg har ( som fosterhjem for kaniner ) dessverre fått inn kaniner som har vært så skadet at veterinæren til slutt har måtte avlive de. De har vært dumpet av folk som ikke ville ha dem lenger, og de har blitt skadet av biler eller ville dyr.. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg skal love dere,- dette synet har IKKE vært noe pent syn!…. Tårene mine har runnet fra øynene mine, og hjertet mitt har blødd for dem… Jeg har jobbet dag OG natt for å holde liv i dyrene som du har dumpet. Timer etter timer har jeg sittet sammen med kaninen og matet dem gjennom små sprøyter, siden de ikke har klart å spise selv lenger. 
Å se de ødelagte små sjelene er grusomt… Og vi som elsker dyr, kjemper en bitter kamp for nettopp DIN tankeløshet.
Jeg har vasket og stelt sårene på kaninene, kjørt dem til veterinær jevnlig, holdt dem varme og trøstet så godt jeg har kunnet.
Men vet du?,- der er en ting du aldri klarte å ta knekken på. Nemlig deres trofaste tillit til oss mennesker! De kaninene som har kommet hit i fosterhjem, har klamret seg til livet sitt, og de har godtatt menneskets nærhet til dem. De har klart å slappe av rundt oss mennesker, og vært tillitsfulle og herlige.
Sånn hadde de vært overfor deg også, om du bare gav dem en sjanse….. En sjanse til å få lov til å bli boden hos nettopp deg, selv om det er sommer og ferier.

Oscar ( bak ) og Caramell. To herlige gutter som jeg har adoptert fra dyrebeskyttelsen.

Om du ikke kan klare å gi kaninen din, katten din, hunden din eller hva dyr du enn har – et godt hjem mens du er på ferie. Ja så mener jeg at kanskje du heller burde vurdere å kjøpe deg et tøydyr! De kan du bare kaste rundt som du selv ønsker, uten at det går ut over dem på noen måte.
Ikke anskaffe deg noe levende dyr om du ikke kan ta vare på dyret når dere skal reise på ferier eller liknende.
Dyrene fortjener så utrolig mye bedre enn å bare bli dumpet et sted langs veien…. Husk at de har tanker,følelser og meninger de også. 

Ta vare på dyrene dine, uansett om dere skal på feirer eller ikke. Dyrene er like verdifulle som alle andre. Og klarer du ikke dette, så vær så snill å heller kontakte den lokale dyrebeskyttelsen, slik at dyret ditt slipper å bli skadet og kanskje pines…
Hos dyrebeskyttelsen kan vertfall dyret  ha det bra, bo i fosterhjem og bli adoptert bort til dyre elskere som verdsetter dem for nettopp den de er.
Det er mye bedre for dyrene, og jeg velger å tro at det er mye bedre for deg også..

Ikke minst, så lærer ungene av oss voksne. Er det riktig syntes du, å lære barna eller barnebarna å dumpe dyr langs veiene?
Er det riktig å lære barna eller barnebarna at dyr har såpass liten verdi at de bare skal kastes bort når dere går lei av dem?
Vær så snill, tenk litt mer over deres handlinger, og hva dette kan medføre for dyrene deres…

Denne søte lille kaninen kostet kun kr.20,- hos Nille. Kjøp heller en slik, om du ikke vil sørge for et god ferie for kaninen din også når du selv skal på ferier.

La oss si at du er ute og går en tur, og møter på et menneske på din vei. Du titter opp på personen, er alvorlig og velger å ikke gi personen så mye som et smil engang. Du kjenner ikke personen, og vet ikke hvem han/hun er.
Neste dag går du samme turen, og denne gangen møter du på selveste kongen. Du reagerer spontant med å smile og hilse høflig på kongen våres. Du vet hvem han er, og reagerer derfor på denne måten.
Hvorfor valgte du å ikke gi den fremmede personen et lite smil engang? Eller det lille ordet på kun tre bokstaver, ” hei “? Smilet eller ordet på tre bokstaver kunne kanskje ha gjort dagen til denne personen mye bedre, men det visste du ikke..
Fortjente ikke den fremmede personen såpass respekt at man kunne gi han/hun et aldri så lite smil?
Tenk litt over dette – selv om du møter en fremmed person, fortjener ikke denne personen respekt fra deg?

Jeg ser på tv der folk gjør forsøk på gata for å se om folk hjelper hverandre i vanskelige situasjoner. En jente blir fysisk og psykisk mobbet av en gjeng som står rundt henne og formelig kaster henne fra person til person. En mann har falt om på gata og ligger livløs. En full person klarer ikke å holde seg på bena og faller, ingen hjelper han.
Hvor blir respekten for våre medmennesker hen? Er du en av dem som velger å bare gå forbi uten å hjelpe?
Vi er alle sammen skapt helt like, men fortiden og også nåtiden skaper dem vi er den dag i dag. Noen går gjennom livet og lærer av erfaring at empati og medfølelse er veldig viktig å vise overfor sine medmennesker, mens andre velger å bli harde som stein – ja hvertfall som et utvendig skall.
Tror du at sistnevnte i siste setningen fortjener respekt av andre? Jo, kanskje er det en sånn person som trenger hjelp av de eksemplene på gata. 
Jeg hadde uten å nøle valgt å hjelpe hver eneste en av dem! 
Og hadde det vært aktuelt at en jente ble mobbet på en slik måte, skulle jeg jaggu meg ha kringlevridd hver eneste en av de i mobbegjengen! Og deretter tatt meg av jenta som ble mobbet og hjulpet henne med å anmelde mobberne.
Jeg hadde selvfølgelig ikke respektert mobberne, det skulle bare mangle. Men om jeg hadde fått satt meg ned og snakket med hver enkelt av dem, og hørt hvorfor de hadde blitt med som mobber –  så hadde jeg kanskje akseptert selve personen som person. OM jeg hadde fått kommet inn bak skallet eller masken, så jeg hadde fått sett den personen for den den er.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Respekt er noe man gjør seg fortjent til, men uten å gjøre annet enn å møte hverandre langs veien så burde man vel vise hverandre såpass respekt av man smiler eller sier hei idet man passerer hverandre?
Her i Norge er vi veldig forsiktige med å vise at vi faktisk ser at vi passerer noen, men Gud-a-meg om vi møter en eller flere personen fra samme bygd som deg selv i Syden?!! Da er det hilsing, smiling og prating ut av det helt villeste Niagara! Ja an trenger ikke vite hvem hverandre er, det er mer enn nok om man bare har sett hverandre noen ganger i samme bygd og vet at vi er derfra begge to eller alle sammen…
Da skal det hilses og smiles hver eneste forbaska gang vi ser hverandre på den Sydenferien! Men hvorfor ikke vise såpass respekt hjemme i bygden også?
For så snart man kommer hjem til vante omgivelser igjen, ja da forsvinner hilsingen oss mellom asap.

De du møter på din vei som du ikke kjenner, kan være kongen av et land du ikke aner. Hadde du vært klar over at det var en konge ( som sikkert bare var på ferie her i Norge, eller what ever ), så hadde du sikkert bukket eller i det minste gitt kongen et smil.
Men hvorfor trenger man plent vite hvem personene rundt oss er, for å gi dem et smil? Hva med uteliggerne, alkoholikerne, de narkomane…. Fortjener de ikke et smil fra deg engang? Fortjener de ikke å få noe fra deg som kanskje kan gjøre dagen deres litt bedre? Tenk om ei dame har kranglet med typen sin, og er ute for å lufte vettet litt. Trist og lei seg går hun der i sine vonde og triste tanker, i verste tilfelle vurderer hun kanskje å hoppe fra neste bru hun skal passere.. Om du sier ” hei ” og smiler til henne, så kan det faktisk redde dagen hennes og hun velger å heller passere den bruen uten å hoppe!
Tenker du noen gang over slikt?
Respekt er ikke alltid noe man må gjøre seg fortjent til, man kan vise såpass respekt for våre medmennesker at vi velger å hjelpe hverandre selv om man selv ikke er i noen fare.
Det er ikke bare konger, dronninger, prester og høytstående personer innen polikk, musikkverden osv osv., som fortjener respekt. De er vanlige personer slik som oss. De piller seg i nesen de også, de driter, fiser og tisser på lik linje som oss,- de er rett å slett helt vanlige mennesker egentlig. Like vanlige mennesker som fortjener samme respekten som de fremmede man møter på vår vei.

Så hva velger du å gjøre neste gang du er ute å går tur, og møter en eller flere personer?

” Min prins skal komme ridende i galopp på en hvit hingst “. Denne setningen har vi alle hørt minst 1000 ganger gjennom livet vårt, har vi ikke? Men hvor mange av dere opplever denne dumme setningen irl? Det er bare på filmer sånt skjer, sånn er det bare. 
Ja om man ikke starter distanseritt og møter drømmeprinsen til hvit hest der da. Selv er jeg ferdig som distanserytter, dessverre.. Så jeg kommer ikke til å møte drømmemannen til hest uansett haha. ( <– en noe oppgitt og tørr latter )

Finnes ” den store kjærligheten “? Finnes ” den rette ” der ute?
Vel,- jeg begynner å miste troen på det for min del. I en alder av 45 år, og enda singel begynner jeg å misstenke at ” den rette ” for meg enten har druknet eller gjør som meg : sitter hjemme og går aldri ut på noe kjekt!
Og hvordan kan vi da møtes? Nei vi møtes aldri, det er det som er realiteten.. Sannheten er ofte vond å høre, og denne realiteten er nok sannheten for min del.
Jeg er lei av å lete etter ” den rette “, og lei av å sitte igjen med kjærlighetssorg slik som jeg gjør nå.
Jeg vet at man må risikere å sette seg i en slik sårbar og kjip situasjon, som å risikere kjærlighetssorg om man vil finne kjærligheten. Men fy fader så vondt det er når det går den veien høna sparker!
Jeg har så mange ganger sagt til min datter, at hun må tørre å åpne hjertet sitt for den mann om hun vil finne kjærligheten. Tørre å være sårbar og bare kaste seg ut i det. Men det er jo mye lettere sagt enn å gjøre det selv. Når jeg nå sitter igjen og sjonglerer mellom å være lei meg og trist, og plutselig bikke over til å bli ganske så fly forbanna på ” typen ” ( som ikke er typen lenger ) – så er det lett å innse at en bare heller skal lukke hjertet for å finne ” den store kjærligheten ” og heller basere livet på de dyrene jeg har her hjemme, og min fantastisk deilige familie som aldri svikter meg!
Jeg blir dritt lei av å ha det kjipt. Min soulmate blir vel for alltid min araberhest som jeg har eid i ikke mindre enn 15 år nå, han fylte nettopp 17 år. Han har fulgt meg og støttet meg gjennom godt og vond, oppturer og nedturer. Han har aldri sviktet meg, og jeg velger å tro at jeg aldri har sviktet han… Håper jeg.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

For hvor er drømmeprisen, soulmaten og bestekompisen/vennen hen??
Borte vekk, et sted langt vekkistan for min del. Jeg har mistet troen på at han finnes noe sted der ute. Og jeg er lei av å kysse frosker!

En mors kjærlighet er den største kjærligheten man kan ha, og kjærligheten mellom min datter og meg er uendelig! Vi er mamma og datter, samtidig som vi er venninner. Bedre enn dette kan vi ikke ha det.

At jeg mister troen på at ” den rette “, ” den store kjærligheten ” og ” han tok meg med storm ” – har ingenting med min kjærlighetssorg å gjøre. Har den?
Nei… jo…. nei…. jo…. tja….
Så lenge ingen snill, omtenksom, morsom og dyreglad mann kommer og ” tar meg med storm “,  kjenner at han ” er den rette ” eller at jeg kjenner er ” den store kjærligheten ” så tror jeg ikke lenger at noe slikt som dette er noe annet enn bare fraser fra en solid og dyktig kjærlighets forfatter!

Heretter er det kun Etanec som får kjenne mine kyss mot sin herlige mule. Jeg er lei av å kysse frosker, nå blir det bare hestemuler og kanin neser som kysses fra meg.

Over`n out, fra ei ” den store kjærlighet ” – lei meg.

I dagens samfunn er de aller fleste jenter veldig opptatt av å ha den perfekte kropp, de perfekte outfits og se så bra ut som mulig. Vi jenter lever enda i den tro på at gutter tenner mest på slanke jentekropper og glemmer å spør hva de egentlig liker best.
Sannheten er den at flest gutter sier de liker jenter med former best.
Så hvorfor er vi jenter så veldig opptatt av hva andre jenter sierom kroppene våre? Og hvorfor lytter vi til ordene deres, og forsøker å lete frem den slanke og perfekte kroppen i oss selv?

Kroppspress ødelegger oss innvendig… La oss heller begynner å rope ut, at kroppspress er ut?!

Unge jenter er mer usikre på seg selv enn vi som er blitt eldre. Men det er ikke dermed sagt at vi som er vippet over 40 ikke blir lei oss ogtar til oss ufine ord om kroppen våres… Vi er mer sikre på oss selv, og komfortable i kroppene våre, men likevel har vi et hjerte som fort kan bli såret. Særlig om det er personer som står oss meget nær som kommer med en kommentar. Selv om den kommetaren ikke er ment for å såre i utgangspunktet.
Hvorfor skal man plent ha en mening om hvordan andre ser ut, egentlig? Kan vi ikke bare godta at vi er alle forskjellige utenpå? Inni er vi like, så før man går hen og sier en kommentar om andre,- gå i deg selv om spør deg : ” Er dette en kommentar som jeg hadde blitt såret av, om andre sa dette til meg? “
Jeg kjenner jenter som har utviklet spiseforstyrrelse pga noen kommentarer om kroppen eller utseendet deres. Jeg kjenner jenter som har forsøkt å ta livet sitt pga kommentarer om kroppen og utseendet deres. 
Er det virkelig nødvendig å pushe andre mot kanten av slike stup?…..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det kan like så godt være en gutt du er forelsket i, som sier noe nedverdigende. Det er ikke alltid at det er jenter som sier noe som sårer deg.
Det kan være utrolig vondt og sårende å høre noe negativt om deg selv, men jeg tror at de som kommer  med kommentarer mest sannsynlig ikke har noe godt selvbilde! De må si noe om andres kropper, klær, hår, makeup osv osv, for å føle seg bittelitt bedre selv.
Synd å si det, men dette er hva mine tanker er om dette tema.
Men skal vi likevel måtte godta å være skyteskiven deres?
Nei, mener jeg! Kan vi ikke alle gjøre en real innsats mot kroppspress rundt oss? La oss begynne med oss selv, og slutte å si noe om andres kropper, klestil, hår, makeup osv. For hvis vi alle går sammen om å feie for vår egen dør når det kommer til slike kommentarer, og ikke minst oppfordrer andre til å gjøre det samme. Så har vi er super start på å mindre kroppspress. 
På den måten kan unge jenter slippe å gå gjennom vonde stunder med utrolig dårlig selvbilde, selvmordsforsøk og spiseforstyrrelser…
Vi er født med forskjellig utseende, men inni er vi veldig like. Vi er sårbare for vonde og sårende kommentarer, så hvorfor såre andre med ord? Munnen vår er det farligste våpenet vi har…

Jeg har selv blitt fortalt ting om meg selv og mitt utseende, noen ganger sikkert for å såre meg bevisst. Men andre ganger har det vært ord og setninger uten at de er ment for å såre. Men ord har brent seg fast i hukommelsen og spiller på re-play inni den lille hjernebarken min… 
Ord som har såret meg, endret meg, og til tider gjort meg hard og kald som en gråstein i en bekk!
Men man er den man er, og jeg kan ikke annet enn å oppfordre alle der ute i den vide verden :
gå i deg selv om spør deg : ” Er dette en kommentar som jeg hadde blitt såret av, om andre sa dette til meg? “

Hva er din mening om dette?
Er du en som lett skyter ut en kommentar før du tenker over hva du egentlig sier? Eller tenker du gjennom før du sier noe?
Hvorfor ” må ” man si noe negativt om en annen? Kan vi ikke godta at vi er forskjellige utenpå…. Vi er like inni og ingen liker å høre sårende ord og setninger om seg selv… Sånn er vi alle skapt. 
Så før du sier noe om andre, tenk deg om før du velger ordene dine med omhu – de kan ødelegge mer enn noe annet..

Det er mange som ikke kjenner meg her inne, og heller ikke aner at jeg har vært en habil blogger i flere år. Men ikke på denne plattformen, men på hest.no.
Jeg skiftet over til blogg.no for noen mnd siden, og angrer ikke i det heletatt.
Men for dere som vil lese fra mine tidligere blogger, så klikk dere mer enn gjerne inn på Etanec på Hest.no og les. Der er ekstremt mye lesestoff i bloggen min der inne,men tviler sterkt på at der kommer så mye mer fra min kant inne på den bloggen mer. Nå er jeg her, og trivest mye bedre her inne med blogg skrivingen.
Jeg skrev for noen år siden en blogg om hvorfor man blogger. Selv om den er noe hesterelatert, så er det en blogg som jeg syntes alle kan – og burde lese. 
Her kommer den :

Der er mange grunner for å begynne å blogge, både her på Hest.no og ellers andre nettsteder hvor man kan opprette enn blogg konto. Noen blogger fordi de vil ha det som en dagbok der de kan se tilbake og lese hva de har gjort med hesten sin, hvordan de har trent og hvordan det gikk.
Mens noen liker å blogge for å provosere litt, sette ting litt på spissen og få folk til å gå i seg selv og tenke nøye gjennom sitt hestehold gang på gang. Dette mener jeg er viktig, og det er ofte interessant å lese slike blogger.
Så har vi dem som lager seg en blogg, dikter i vilden sky om sin fantasihest og hvordan de formelig misshandler hesten sin. Ene og alene for å få hestejentene sinte og få masse reaksjoner på bloggen sin. Ja jeg velger å tro at dette kan like så godt være gutter som jenter, som gjør dette.
Det er nok ustyrtelig morsomt for dem å se hvordan kommentarene fylles i bloggen, lese om de sinte meldingene ? de har nemlig oppnådd akkurat det de ønsket; få sterke reaksjoner, masse oppmerksomhet og hissige hestejenter som hyler og skriker.

Vi er alle forskjellige, og vi har ofte forskjellig grunn for å ville blogge.
Og vi har også forskjellig bakgrunn som gjør oss veldig forskjellig i forhold til hva hestehold vi har. 
Derfor blir også bloggene våres forskjellige. Noen liker å lage masse temablogger og dermed gi av sin lærdom via dem, mens andre liker å fortelle om treningene sine og lære fra seg av sin lærdom via dem. Vi er alle så forskjellige, og derfor blir også bloggene våre forskjellige.

Ingen vet hvem som sitter bak pc`en og skriver. Man kan utgi seg for å være hvem som helst.

Selv liker jeg godt å skrive ned hva jeg senser, opplever, gjør sammen med hestene mine og liker Hest.no sin blogg som en dagbok. Først og fremst så blogger jeg for min egen del, og ikke for å fortelle ” hele verden ” hva jeg gjør om dagene og hvordan jeg gjør ting.
Jeg liker å skrive lange blogger, bilder og filmer fra treningene/konkurransene, og å utdype mer hva jeg senser rundt meg ? livet er her og nå så hvorfor ikke skrive hva en lukter, føler, ser og hører i tillegg om en vil og kan det? Ikke alle lytter til fuglene, lukter våren som er kommer eller kanskje høsten som er i anmarsj ? men livet har lært meg å gjøre dette. Og derfor følger dette i mine blogger.
Jeg er ubeskrivelig glad for alle dem som følger bloggen min, jeg elsker kommentarene jeg får og forsøker så godt jeg kan å takke for dem alle sammen. Men til tider er smertene i kroppen min så uendelig store at jeg regelrett må bite tennene sammen og være sengeliggende noen dager. I slike stunder er det umulig å skrive på pc, og om kommentarer hoper seg opp blir det av og til vanskelig å få takke for dem alle sammen.
Men vit at jeg setter uendelig stor pris på alle kommentarer uansett om jeg får takket eller ikke.

En utleverer seg meget når en blogger, både til sine konkurrenter på f.eks. sprangbanen som kan se filmer, bilder og tekst fra treninger og konkurranser. Så jeg tror der er mange som holder igjen hva de skriver, for å ikke utlevere seg selv og hestene sine for mye.
For det som er kommet på nett, er kommet der for å bli.
På den annen måte er der mange som kan bli motivert og inspirert til å forsøke den grenen nettopp du blogger om. Ta f.eks. alle dem som har forsøkt seg i distanseløypene etter å ha lest om distanseridning på bloggen min. Jeg blir like glad og kry hver gang noen skriver til meg at de er blitt nysgjerrig på denne sporten og vil prøve seg i løypene.
Å få slike tilbakemeldinger motiverer til å blogge videre om sporten, og slik tror jeg andre også føler det når de får kommentarer om hvor motiverte andre blir av det de leser.

Vi får følge folk i rundt om i hele landet på deres oppturer og nedturer. Vi får ” bli kjent ” med nye folk og kanskje møte dem ved en anledning. 
Men hvorfor blogger nettopp du?
Hva blogger liker du best å lage selv, og hva type blogg har du lært deg å like i din tid her på blogg.no?
Alle blogger jeg klikker meg inn og leser, kommenterer jeg. Jeg lever i den troen på at ” det du vil andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem “.
Legger du også alltid igjen et spor fra deg i kommentarfeltet, til de blogger du leser? Og kommenterer du på en slik måte at bloggeren forstår at du har lest bloggen? Eller er du en av dem som skriver ” Fine bilder ” – uten å ha giddet lese bloggen men håper på besøk på din blogg likevel?

Vi er alle så forskjellige, og har så mange forskjellige baktanker med bloggene våre.
Såh,- hva er ditt formål med bloggen din?

PS! Jeg lovet dere folmblogg i dag fra ” den store ” bakedagen til meg og vesle søtnosen Adeline. Men det viser seg at der inne er filmredigerings program på denne pc`en som jeg er så utrolig heldig å få låne nå som min har tatt helt natta…..
Så jeg må kapre min datters mac i morgen og lage filmen. Så håper dere klikker dere inn i morgen også og ser den kuleste bakefilmen ever! 🙂

Mennesker er så forskjellige, noen er renhjertet gode tvers gjennom. Og så finnes der de som er falske, viser omsorg utvendig men hjertet er av betong…
Dette får mange dyr kjenne på de små kroppene sine, ja store kropper også for den saks skyld. Men denne bloggen handler om de små hjelpeløse…

Hei, mitt navn er Oscar. Jeg skal nå fortelle dere min historie, og den kan være litt vond å høre. Men jeg vil forsøke å nå frem til de hjerter som er åpne for å forstå oss små, og muligens strekke ut en hjelpende hånd for oss som ikke har hatt det så bra. Men som har fått en second chance hos Dyrebeskyttelsen.

Min mamma levde på en palle helelivet sitt, en europalle!.. Av mat fikk hun kun knekkebrød og grisepellets. Ingenting gress om sommeren, ingenting høy hver dag, som vi kaniner så inderlig trenger for å holde tarmfunksjonen i gang. Ingenting små godbiter av og til, og ikke noe godt underlag til bena sine, eller noe form for bevegelse så benstammen og muskler kunne få utvikleseg riktig.
Der på denne pallen, fødte hun oss 8 søsken. Så vi levde altså ni kaniner på denne lille biten av en verden. Vi små barn visste ikke bedre, vi trodde dette var den eneste verden som fantes. Og matenmåtte vi dele broderlig på.
Men en dag kom der noen folk og hentet oss, og mange andre kaniner som hadde levd slik som oss. Folkene var fra noe som heter Dyrebeskyttelsen, dette var folk med et varmt og godt hjerte – som syntes synd i oss, og dette merket vi! Vi kunne føle deres hjerte blø for oss små, og vi kjente kjærligheten stråle fra deres hjerter når de holdt oss godt inntil dem mensde løftet oss opp fra vår lille verden.
Vi fikk oppleve at der fantes god mat som vi måtte lære oss å spise, det var rart å spise gress og høy for aller første gang. Og vi fikk noe annet enn den grisepelletsen vi hadde fått, vi fikk noesom heter Oxbow og som smakte rett å slett helt himmelsk!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lille meg som bebis, og min kjære mamma, Gullet – den dagen vi flyttet HJEM!

Plutselig fikk vi stor plass å bevege oss på, noe som var merkelig.. Musklene våre var ikke noe sted på kroppene våre, så vi klarte ikke løpe så mye med det samme. Og min stakkars mamma holdt på å dø den natten vi ble reddet….. En herlig dame satt oppe og våket over min mamma hele den natten, forsøkte å få henne til å drikke litt av og til. Men mamma orket ikke… Hun bare lå der, orket ikke noen ting. Jeg tror hun begynte å tenke på oss barna, for neste morgen klarte hun å få såpas med krefter at hun klarte å drikke litt, og så senere klarte hun å begynne å spise litt høy også.
Damen som hadde sittet vakt over mamma den natten, var så inderlig glad! Man kunne kjenne hvordan kjærligheten fra hjertet hennes strålte mot oss alle sammen. For den dagen vi ble reddet, var vi hele 21 kaniner som fikk en ny sjanse hos dyrebeskyttelsen nemlig.

Mamma hadded ikke muskler i det heletatt, og frembena hennes klarte hun ikke å strekke ut sånn at hun kunne gå fremover. Dette var noe som folkene som reddet oss måtte få mamma til å trene på. Og smått om senn kom bevegeligheten frem hos mamma, og hun klarte å gå fremover. Hun var veldig veldig tynn, og vi små måtte jo drikke litt melk fra henne til tider, noe som også gjorde at hun ikke la på seg så mye med det samme.
Men med riktig og god mat, og mer plass til å løpe på – så kom vi oss alle sammen. Musklene utviklet seg, benstammene våre ble styrket og vi begynte å løpe rundt og hoppe som galne! Vi søsken lekte masse sammen, og lærte oss alle slags rare vridninger av de herlige kroppene våre når vi gjorde hopp i luften. Nå var livet verdt å leve!!
Mamma kom seg også, og tro det eller ei, men hun løp og gjorde slike kule hopp i luften hun også!

Min best buddy i tykt og tynt,- Caramell.

Etter en stund flyttet jeg og mamma til et hjem der vi skulle få bo resten av livene våre. Der hadde vi det helt supert, stor plass å løpe ute og stor plass å løpe og kose oss på inne. En varmelampe hang ned fra taket, der vi kunne varme oss. Og to Holer som vi kunne krype inn i og sove. Masse godt høy, den samme supergode pelletsen og ikke minst masse kjærlighet og kos.
Menså en kveld ble mamma alvorlig syk…. Matmor tok mamma med seg i all hast og kjørte full fart til dyrlegen med henne, men den natten døde mamma….
Hun fikk noen gode måneder i frihet, og jeg er veldig takknemlig for at dyrebeskyttelsen gav mamma disse månedene i frihet. Det fortjente min elskede kjære mamma, Gullet…..

Selv så ble jeg veldig lei meg, og trakk meg inn i meg selv. Jeg sørget veldig over tapet av mamma, og dette så matmor. Hun forsøkte å trøste meg så godt hun bare kunne, men jeg orket ikke annet enn å være alene… Helt alene….
Så matmor fant ut at jeg trengte en ny venn for å leve et godt liv videre! Dermed kontaktet hun dyrebeskyttelsen igjen, og de hadde den perfekte venn for meg. Så dermed kom søte Caramell hjem til meg.
Vi ble fort venner, og nå er vi som Lady og Landstrykeren,- vi spiser mat og plutselig møtes de små munnene våre hverandre – vi har visst spist av samme høystrå! Dette var jo ganske morsomt da, så det gjør vi ofte.
Caramell sin fortid er uviss, dyrebeskyttelsen fant han ute en dag. Og ingen vet noe mer om han, stakkar.
Men nå har vi det godt, og her skal vi bo så lenge vi lever. Snart kommer der enda en kompis til oss, fra dyrebeskyttelsen selvfølgelig. Matmor klarte ikke si nei til denne skjønnheten som skal komme. Og det følesjo godt å vite at vi kommer alle sammenfra samme dyrebeskyttelse, det gjør oss på en måte til brødre. Selv om de er forskjellig størrelse oghar forskjellig utseende.

Matmor er ganske okey – her får hun nuss av Caramell med sine ” hoptikopter ” ører.

Om noen av dere tenker på å anskaffe dere et dyr, VÆR SÅ SNILL OG KONTAKT DYREBESKYTTELSEN og hjelp en av oss til et bedre liv! 
Her er link til den dyrebeskyttelsen alle vi kompiser kommer fra: Dyrebeskyttelsen Horten/Tønsberg
Dette var min historie, som heldigvis endte som et eventyr. Men der er mangeav oss som ikke har det så bra, kan du tenke deg å hjelpe?

Med påholden kaninpote; belgisk kjempe Oscar.

Her kan dere se litt av hvordan vi har det her, stor utegård å hoppe og sprette i – and we LOVE it!

Jeg sitter og leser inne på en blogg, en blogg med sterk personlig historie som bloggeren deler med resten av blogg – verden. Og en blogg med sterke meninger om livet vedkommende  har hatt,- har hatt – ikke har pr i dag.  Noe som jeg leser i kommentarene at flere ikke har fått med seg.
Har de faktisk lest hele bloggen?Mens jeg leser nedover på kommentarene blir jeg mer og mer overbevist om at personene som legger igjen kommentarer, ikke kan ha lest hele bloggen.. Men henger seg opp i et avsnitt, og når de sitter der bak tastaturet sitt – skjult for resten av verden, spyr de ut defæleste kommentarer du kan tenke deg….
Stakkars bloggeren som har vært så åpen om sitt liv…. Som må lese alle disse fæle og stygge kommentarene….
Om du setter deg i hennes/hans situasjon,- hadde du følt deg bra ved å få slike utrolig vonde og direkte stygge kommentarer? 

Mange av kommentarer jeg leser, står ikke kommentatoren frem med sitt eget navn engang. Dette er hva som betegnes for nettroll. Folk som føler seg trygg bak et tastatur, tror de er godt gjemt der. Men fakta er det, at hver enkelt pc har sin egen adress, IP adresse. Denne er faktisk utrolig lett å spore frem, og det er ingen problemer å finne ut hvem som har skrevet kommentarene som ikke er noe pene i det heletatt.
Hvis du leser en blogg, eller noe på f. eks. Facbook som du ikke er enig i. Eller som kanskje provoserer deg.
Hva med å sitte litt på fingrene dine og telle til ti? I stedenfor å ødelegge dagen for bloggeren, eller personen på andre sosiale medier – med ekle, kjipe og veldig negative kommentarer? Hva med å bruke dentasten på tastaturet som sender deg ut fra den bloggen/innlegget som du ikkeer enig i?
I steden for å spy ut eder og galle mot uskyldige personer som velger å fortelle noe fra sitt liv, som forhåpentligvis kan hjelpe noen andre som er i den situasjonen personen bak bloggen har vært.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For er det ikke det mange av innleggene i blogger handler om? Å forsøke å nå ut til andre, forsøke å hjelpe litt. I det minste når det kommer til mer personlige blogger, så er mitt syn på saken at forhåperntligvis kan bloggen hjelpe en eller flere personer gjennom en tøff tid..
Joda, selvfølgelig bor vi i et land med ytringsfrihet for alle. Men bevare meg vel, lærte dere nettroll ikke noe folkeskikk av foreldrene deres?….
Og tørr du som velger å skrive så direkte stygge kommentarer, å stå frem med ditt eget navn engang? Da kan jeg neppe tro at du faktisk klarer å stå for din egen mening, om det i det heletatt er din rette mening som du har skrevet i et slikt kommentarfelt.
Å få høre at folk som kommenterer, ønsker at du døde, sender deg drapstrusler eller angriper bloggeren for kropps utseende…. 
Det er så smakløst og lavmål, at jeg føler meg til tider kvalm – og flau på nettrollets vegne!

Hva er poenget med å være så stygg i kommantarer? Hvorfor kan en ikke klikke seg ut fra nettopp den bloggen om man ikke har noe godt å si til bloggeren? Føler du som skjuler deg bak et anonym kommentar, at du må stå opp om morgenen og legge igjen slike fæle og vonde kommentarer – slik at bloggerne forhåpentligvis får en ødelagt eller kjip dag? Klarer du ikke å la være?

Jeg vil oppfordre alle til å heller forsøke å se det positive i blogger, kommentere positivt – og du skal se at du selv også får det mye bedre inni deg. Ja kanskje dagen din også blir bedre, når en tenker positivt og gjøre positive og gode handlinger. Det gjør godt å gjøre noe bra for andre, om man kjenner de eller ikke.
Dette gjelder også kommentarer i blogger, forsøk heller neste gang å finne noe som er positivt i bloggen du leser – og fremhev det i kommentaren du velger å skrive. Da skal du se at du heller vil stå frem med navn og føle deg mye bedre inni hjertet også.
Og husk; om du ikke liker bloggen du leser i det heletatt, så er det lov å klikke seg ut fra den uten å kommentere! 🙂