De vesle små hendene leter bestemt i kurven til ” momma “, med alt garnet i alle regnbuens farger. Hvilke farger skal hun velge mon tro? Hun finner et nøste som hun plukker ut, og utbryter med stor intusiasme ” denne skal jeg ha, momma! ” det korallfargete nøstet ligger trygt i de små hendene hennes, og smilet går nesten rundt i det nydelige lille ansiktet til barnebarnet mitt.
” Helt greit “, svarer jeg. ” og så må du finne to farger til, så vi har til mage og hodet “. Hun leter lenge denne gangen, og jeg kan se hvordan hun tenker og funderer. ” grønn! “, sier hun og plukker frem et nydelig mintgrønt nøste. Det neste og siste som blir plukket frem er rosa, ikke uventet fra hennes kant. Hun elsker rosa!
Selvfølgelig skulle min vesle lille engel få seg en skilpadde, hun også. Da jeg heklet skilpadde til babyshoweren ville hun så gjerne at den skulle være til henne.. Så da kunne jeg ikke annet enn å love henne å hekle en til henne etterpå.
Så da la jeg en plan om at hun skulle få velge farger selv, og hvor de forskjellige fargene skulle være på skilpadden hennes. Dette ble hun enormt glad for!
Og bare to dager etterpå var skilpadden hennes ferdig, men for henne føltes det som en hel evighet..
Gårsdagen gikk i badeland, så siste finish på skilpadden ble ikke gjort før på kvelden etter at Mina Adeline hadde sovnet. Men i dagtidlig lå den klar nede i stuen og ventet på henne, hennes nye lille venn – som selvfølgelig måtte være med henne i barnehagen 🙂
Jeg har over lengre tid lovet mitt herlige og fantastiske barnebarn, en sykkel. Egentlig en trehjulsykkel, men siden hun snart fyller 3 år syntes jeg at hun kanskje skulle få seg en vanlig sykkel.
Så da vi var på tur i dag ( bl.a. i badeland, men det kommer i neste blogg ), så så vi plutselig DENsykkelen!
Skateboardet som hun hadde trent på gjennom hele butikken var glemt på sekundet idet hun så sykkelen!
Den stod der og formelig skrek navnet til Adeline!
Rosa og hvit søt liten DBS sykkel med støttehjul, akkurat i den perfekte høyden til henne.
Alle andre sykler vi har sett på, har vært for store til henne.
Hun satte seg oppå sykkelen og forsøkte å sykle avsted inne i butikken. Hun er jo vant til å kunne tråkke både bakover og fremover, så dette måtte hun lære seg – å ikke tråkke bakover for da stod hun plutselig bom stille.
Hun kunne stolt sykle ut fra butikken, og var ikke til å få bort til bilen i det heletatt. For hun skulle nemlig bare sykle 🙂
Det ble en flott avslutning på en lang og morsom dag!
Vi var nok like slitne alle sammen, men det gjør ingenting så lenge man er lykkelig og har det gøy sammen 🙂
Et overhappy barnebarn, ikke noe er mer skjønt enn nettopp det!
Det er ingen hemmelighet synker elsker å lage gaver av garn, strikkepinner og til tider henter jeg også frem heklenål.
Denne gangen hadde jeg knapt en uke på meg til å trylle frem noe smått til en kommende verdensborger. Og siden de kommende foreldrene ikke vet om det er gutt eller jente som kommer, måtte fargene være nøytrale. Så da valgte jeg og min datter lys grønn, lys gråbrun, brun og offwhite.
Først ble en søt liten kjappstrikka drakt strikket. Str 0-6 mnd, men garnet er veldig strekkbart, så selv om den ser liten ut så kommer den til å passe lenge.
Men småttisen måtte jobba noe annet enn bare klær, så jeg tok frem heklenål og heklet en liten elefantrangle med lyd. Og en søt skilpadde.
Gaven som også inneholdt ( kjøpte nøytrale smokker ) smokkesnorer laget av min dyktige datter, Mamma til Adeline , ble veldig godt mottat av hun som de holdt babyshower for!
Vi hadde vært avsted og kjøpt en liten passelig korg til å legge alt oppi, og pakket alt inn i cellofan.
Slike gaver elsker jeg å få selv! Og da er det alltid så kjekt å gi slike gaver til våre venner og familie også. Kanskje dette kan være en ide til noen av dere som leser denne bloggen, også?
Her er link til bloggen " Fargerike små gleder " – der ligger der link til de stedene hvor du kan finne oppskrif til bl.a. elefantranglen og skilpadden.
Liker du å lage gaver selv? Og hva liker du i såfall å lage?
Dagen hadde stort sett gått i ett, med alt som skulle gjøres av de daglige gjøremål pluss nye ting som også var kommet på tapetet.
Rengjøring av stall, grovfor som skulle stappes og veies opp ( jeg har funnet ut at det er herlig å stappe grovfor for fire dager om gangen, hvertfall så er det herlig de tre neste dagene! ), litt leking innimellom, forsøke å få heklet en halvstav eller ti når jeg har forsøkt å ha meg et minutts pause. Jeg hadde nemlig fått det for meg, at jeg skulle strikke og hekle noen søte små ting til en babyshower.
Og for ikke å snakke om alle de huslige syslene som skulle gjøres.
Hodet var overloaded med stress stress stress, noe som ikke er bra for oss som har fibromyalgi ( men det får bli i en annen blogg, om jeg noen gang får det for meg at jeg skal klage hehe).
Kvelden kom snikende, og jeg skulle bare et ærend i butikken. I hodet hørte jeg bare " jeg skal bare….. Og skal bare…. Og skal…. " -, ja du skjønner tegningen?
Idet jeg fløy ut døren grabbet jeg med meg en illeluktende dittbleie. Adeline hadde nemlig hatt diaré nettopp og fått skiftet bleie, plutselig luktet heøe huset av diaré – så den lille kroppen hadde nok ikke hatt en helt god dag selv heller.
Jeg løper nedover mot avfallsdunkene våre, og skal kaste bleien. I farten skal jeg til å løpe forbi den rosa postkassen vår, stopper opp og da blir jeg vitne til en opplevelse som rystet øynene mine!
For selv om hodet skriker " neeeeei neeeeiii neeeeeeiiiiiiiii ", så ser jeg armene løfter seg opp, åpner det rosa lokket og skal til å trøkke drittbleien nedi!… Plutselig klarer det stressa hodet mitt å connecte med armene, som heldigvis senker seg igjen – med bleien trygt forvart i hånden heldigvis.
Munnen min for er til en smal strek, kinnene inntar en lyserød fargetone og øynene flakker fra side til side. Var det noen som så oppstyret tro?
De tre står der borte ved siden av hverandre og gaper mot oss! Tre søppeldunker var vitne til det som nettopp skjedde..
Jeg rettet meg opp i ryggen, og strentet med rak rygg rett imot dem! Løftet lokket på den ene dunken og slapp posen med en kvelende odør, oppi. Klasket nevene mot hverandre, som når man har lekt seg i sandkassen og ikke vil ha sandkassen fra hendene med seg inn. Og tenkte " der fikk du den! Tenk å glo sånn på andre folk, makan til frekkhet altså! "
Jeg satte meg i bilen og stoppet ikke før jeg var kommet til den butikken jeg skulle innom og handle noen våtservietter til ansiktet.
Jeg tuslet bort og fant våtserviettene og tok peiling mot disken. Betalte kontant, og kjente bare hvordan latterkrampa var i ferd med å gripe meg med alle sine kilende fjær! For der tar butikkmannen imot pengen, samtidig som han grabber våtserviettene og skal forsøke å stappe hele posen med alle serviettene inn i automaten som sluker papirpenger! Mon tro om han hadde hatt en liknende dag som meg, og som ikke hadde hodet helt på connect med armene sine, han heller?
Jeg klarte okke å holde meg, latteren kom boblende opp fra langt nede i magen et sted! Jeg gapskrattet inne på butikken, og forsøkte å trøste butikkmannen med å fortelle han min lille latterlige historie fra bleien og postkassen. Sikkert bare en mager trøst for en ordentlig flau hardtarbeidende mann, men den eneste trøsten jeg hadde på lager der og da 🙂
Mina Adeline og Kiak´s Kiwi Of Dancer aka Kiwi. Er de ikke bedårende vel?
Morgenen startet helt perfekt, med solen som skinte inn gjennom gardinene mine på soverommet. Jeg gjespet og gned søvnen ut av øynene, kastet på meg noen klær og tuslet ned.
Mitt søte lille barnebarn, Mina Adeline, var allerede våken og nede i stuen å lekte. Hun smilte bredt idet hun så at denne søvndrukne ? momma ? endelig hadde tenkt å stå opp. Men den perfekte morgendagen med sol fra skyfri Himmel, vindstille og med alle positive muntre muligheter til å bare suse seg gjennom den perfekte dag,- forsvant som dugg for solen idet jeg trådde inn på kjøkkenet!….
Jeg og min datter stod side om side, lamslått over dette fryktelige synet som møtte oss! For der stod nemlig kjøleskap døren på vid gap, som om den bare stod der og ventet på sitt neste offer å bite seg fast til og sluke hel? Et dusin med egg lå knust på kjøkkengulvet, ganske tydelig å skjønne at noen hadde kost seg med å kaste dem i gulvet og nyte synet av knust egg. Løk, makrell i tomat og diverse annet spennende fra kjøleskapet lå også strødd utover gulvet. Så snart sjokket begynner å dempe seg inni hodet mitt, kjenner jeg at latteren er i ferd med å velte seg opp fra et sted langt nede ifra magen et sted.
? Huffameg, nei nå er virkelig ikke tiden for å få seg en real latterkrampe, Bente ?, tenkte jeg febrilsk.
Adelines mamma spør med en stemme som røper litt oppgitthet men mest latter, ? Adeline? Hvem er det som har gjort dette her da? ?
Adeline titter ned på gulvet et øyeblikk, vrir litt på de små tærne sine mens hun tydelig tenker på sin neste setning. Hva skulle hun si til sitt forsvar mon tro?….. Jo! Der hadde hun planen klar, og den er helt genial mener hun. Den er rett å slett helt bankers! Ingen vil komme til å merke at det er henne om hun bare holder seg til denne supre planen!
Så kommer det klart og tydelig fra en bestemt og hellig overbevisende barnestemme :
? Det var Kiwi som gjorde det! ?
? Kiwi? ?, spør mammaen hennes, ? er du helt sikker på det? Og så du at det var Kiwi som gjorde dette? ?
? Jaaaa ?, svarer den lille barnestemmen, nå litt mer opptatt av å få hentet ned youghurten som ligger helt øverst i kjøleskap døren. Men som hun bare akkurat ikke klarer helt å åpne selv enda, selv om hun står helt oppe på tåspissene ? eller om jeg skal si negletuppene til de små tærne hennes.
? Er du heeelt sikker på dette? Men hvordan klarte Kiwi å åpne barnesikringen, fikk hun hjelp av noen? ?, spør mammaen som håper at sin lille engel skal ta til fornuft og tilstå ugjerningen.
? Nei, Kiwi gjorde det ?, sier hun ? så enkelt så det så.
Jeg har stilt meg litt i bakgrunnen for at ikke Adeline skal se sin mormor nesten gå i knestående for å klare å holde krampelatteren tilbake! Det er nesten så det gjør vondt å forsøke å holde seg, jeg blir stående og riste mens jeg tviholder meg for munnen. Jeg klemmer hardt om munnen, så jeg ikke skal skrike ut i en hysterisk latterkikk!
Til litt informasjon for dere som ikke kjenner til hvem Kiwi er, så er hun min 11 år unge superherlige samojed tispe. Verdens nydeligste samojed i mine øyne, men så er hun min øyesten, min soulmate, mitt halve hjerte og min halve sjel. Så litt inhabil er jeg jo.
Kiwi er en hund som gjerne finner på litt ugang, hun er ikke den hvite rene engelen som hun ser ut som. Men en aldri så liten ulv i fåreklær. Hun kan gjerne snike seg opp på kjøkkenbenken og stjele matrester eller annen godt og spennende hun måtte finne der.
Eller om der tilfeldigvis skulle henge en pose på kjøkkenet med noe som lukter godt for en samojedsnute, så ser hun gjerne sitt snitt til å flekke posen i fillebiter og spre innholdet ut over hele gulvet.
Men når Kiwi har vært på ferde, er det tydelig at det nettopp er Kiwi som har vært på ferde!
Denne morgenen var det ikke tydelig at det var Kiwi som hadde vært på ferde. Dette vitnet mer på to små barnehender, og en liten kreativ barnehjerne som hadde funnet på noe gøy.
Mammaen spør videre, ? Fikk Kiwi hjelp med barnesikringen da? Og hvem har så hjulpet henne? ?
? Neeeeiiii, Kiwi gjorde det ?, var det helt enkle svaret.
Hun var fast bestemt på at hun ikke skulle ta skylden selv for denne ugjerningen.
? Er du helt sikker nå? ?
? Jaaaaa?. Neeeeiiii?.. ?, svarer den lille ? som nok nå begynner å innse at hun er busted likevel..
? Gå inn i stuen så skal du få yoghurten, så vi kan få tatt opp alt dette grapset og gjort gulvet rent igjen ?.
De små barneføttene løper fort inn i stuen og koser seg med yoghurt, mens vi to andre ordner opp i grapset på kjøkkengulvet mens vi formelig vrir oss i latterkrampe begge to! For til tross for at dette ikke akkurat var noe vi så frem til å fikse opp i, var det så uendelig morsomt å være vitne til et lite barn som forsøkte å skylde på en hund som umulig kunne gjøre dette. Jeg visste med meg selv at resten av denne dagen kom jeg til å trekke på smilebåndet hver eneste gang jeg tenkte på denne morgenen!
Altfor ung, mener nå jeg da. Men hvor går grensen? Når skal man gripe inn og redigere litt på de små sine meninger? Verden har forandret seg mye fra da jeg var ung alenemor, så kanskje svaret er så enkelt som,- la de selv få bestemme.. Til en viss grad..
” Kose ryggen “, mumler hun søvndrukkent bak smokken sin.
Joda, kjolen kan selvsagt komme av, men da skal hun ha på seg t-skjorte. Det forstår jeg godt, det er jo veldig godt å ha noe å sove i.
Jeg plukker frem en Frozen t- skjorte til henne som jeg stolt viser frem! Og tenker at denne er jeg sikker på at er helt bankers! Well,- der må ” momma ” som jeg som mormor heter for henne, tro fullstendig om igjen!….
” jeg vil ha hjerte t-skjorten “, kommer det fra bak smokken…. Og jenta er ikke fylt 3 år enda.
HJERTE T-SKJORTE??…..
Jeg står der som prinsessen som ingen kunne målbinde, nettopp målbundet!!….. Hva i huleste heiteste er det for en t-skjorte da?.. Og hvor skal jeg finne den blant alle de søte klærne hennes?! Og som vanlig, når jeg får orden på munn og mæle, kommer den vanlige frasen automatisk fra meg. Jeg hører bare meg selv si ” Spør mamma “..
Den lille barnestemmen runger så det ljomer i de gamle husveggene idet Adeline roper ” MAMMAAA, HVOR ER HJERTE T-SKJORTEN MIN? “
Jo den lå visst på den gule taxien på rommet…
Vi klarte sammen å få trædd hjerte t-skjorte på kroppen hennes, og endelig fant hun ut at det var greit å krype opp igjen i den flotte sengen sin og lukke øynene sine.
To minutter etterpå kunne jeg høre den tunge sovepusten hennes bak smokken, og med ” ninen ” i armen sin. Hun sov tungt og godt, og momma kunne omsider liste seg på tærne ut fra ” drommit ” og ned trappen ( som knirker som et uvær! ).
Litt ” momma ” tanker fra sitt eget perspektiv og tanker.
Hva er vel herligere og mer uskyldig enn små barn som synger? Jeg smelter hvertfall fustendig, mår mitt herlige nydelige lille barnebarn blir med og synger.Mitt barnebarn, som heter Mina Adeline, kaller denne sangen for ” min sang “. Og på filmen her synger hun på engelsk sammen med sin mamma, Xtine Michelle .
Jeg kommer til å bruke bloggen videre til å ikke bare legge ut ting jeg har strikket og heklet, men også til å skrive litt om min opplevelse ved det å ha blitt mormor. Om mye rart som Adeline sier og gjør, latterfulle øyeblikk fra en mormors ståsted og det å være ung mormor.Jeg var selv ung da jeg ble alenemor med Xtine Michelle, og det samme var hun da hun fikk Adeline.Det er hardt og tøft å være alenemor, men der følger også mye gleder og morsomme situasjoner ved det å ha en snart 3 åring i hus :)Så følg med, slike blogger kommer altså fra denne kanten!
Min elskede arabergutt gjennom hele 16 år, KA Etanec! I sommer fyller han 17 år.
