Gledeshyl!

Da jeg så dette, kunne jeg ikke la sjansen gå fra meg! Jeg visste om ei lita som virkelig har ønsket seg dette over lang tid, og der å da visste jeg at dette ville bli den mest perfekte gaven hun noen gang kan få! Vi jobbet hardt med å få gaven på plass, sette den opp og gjøre den trygg for den lille snart 3 år gamle gullejenta som enda var i barnehagen og lekte med venner.
Solen stekte og varmen var neste uutholdelig mens vi jobbet på spreng med å få alt satt opp og klart, til Adeline skulle hentes hjem. Svetten silrant, og vi jobbet som helter! Kunne vi klare å få alt klart på så kort tid?

Å se gleden, overraskelsen i ansiktet hennes, ” sånn-helt-seriøst??-min-helt-egen-trampoline??” – uttrykk i øynene hennes var bare helt priceless.
Da vi hentet henne i barnehagen, fortalte jeg henne at momma hadde en tidlig bursdagsgave til henne som stod hjemme og ventet på henne. Hun ante ikke hva det kunne være. Hun kom med flere gode forslag til hva det kunne være, men det var ikke i nærheten engang hehe. Forslagene hennes var is, Elsa, Anna og Olaf fra Frozen, og mange flere som jeg ikke klarer huske..

Da vi kom hjem, og hun tuslet opp den første trappen – stoppet hun opp og øynene var klistret på det store blå som kom til syne på hennes ” lekeplass ” på den ene plenen våres. Hun klarer ikke si et ord med det sammen, men snur seg mot mammaen sin og gir henne smokken, ” ninen ” og en bamse til. For deretter å gå sporenstrekk bort til den store blå trampolinen som venter på henne!
Av med skoene og rett opp for å hoppe!! Ned på rompa, kysse trampolinen, opp igjen og hoppe videre. Smilet var det en kunne se når en så på ansiktet hennes, og deretter stjernene i øynene hennes!

Nå var jo ikke sikkerhetsnettet oppe enda.. Så vi måtte passe utrolig godt på Adeline nå som hun skulle få hoppe og teste ut sin aller aller første trampoline. Men det gikk veldig bra. Så mens hun hoppet og koste seg, monterte vi opp sikkerhetsnettet.
Alle bildene ble fra før sikkerhetsnettet kom opp, og etterpå ville hun ikke at vi skulle ta bilder.
Vi spør henne alltid om det er greit at vi tar bilder av henne, og sier hun nei så aksepterer vi det og legger kamera til sides.
Her skulle det hoppes, alle sammen måtte nemlig hoppe! Så ingen kunne være fotograf da måtte en jo vite.

Her er film fra da hun fikk se sin tidlige bursdagsgave fra momma :
 

Adeline har ikke bursdag før i neste mnd, men det skader jo aldri å gi en noe tidlig gave så lenge jeg har muligheten til det! Og jammen meg har den vært i bruk hver eneste dag, fra både tidlig på morgenen og til nesten alle døgnets tider.
Jeg ser på dette som ” jeg som bestemor/momma sitt privilegie ” denne gangen.

Da kaninen falt i elva…..

Du henneløysa for en dag! Dagen startet med latter glede og sang fra en liten skjønn barnemunn. Munter og glad og klar for en liten badetur i elva like utenfor stallen våres her hjemme.
Det er ingen hemmelighet at vi har noen kaniner her hjemme, og de kan løpe ganske så fritt her – men likevel er de gjerdet inne på et stort område.


Mina Adeline, meg ( momma ) og lille Milla ( som tidligere het Trampoline hos dyrebeskyttelsen )

Det er ikke bare jeg som har kaniner her i huset, mitt lille kule barnebarn har også kaniner. Milla er liksom hennes kanin, selv om det er jeg som selvfølgelig er den som har ansvaret for henne. Det er jeg som fòrer henne, steller henne, lufter henne og alt annet som hører med til kaninholdet. Hun bor sammen med mine to store kule gutter, Oscar og Caramell. De er Milla sine bodyguarder, pleier jeg å si.

Men altså,- tilbake til badedagen!

Adeline har en kanin som heter Ninen, den er med henne over alt. Og da mener jeg virkelig over alt!
Denne har fulgt henne i tykt og tynt i nærmere 3 år nå. Ninen skal aldri bades, den var faktisk hvit en gang i tiden – men nå er Ninen skiftet farge til mer grå. Ikke fordi den er gammel eller drar noe særlig på årene, men fordi den faktisk ikke har tid til å bades! Adeline skal ha den med seg over alt, og da er det ikke noe kult om den er våt.. 
I tillegg har den ikke de samme luktene sine på seg om den er blitt vasket med såre og vann.. Da lukter den jo….. ren….


Ninen var en liten ekstra dåpsgave fra Adeline sin kule moffar. Ninen er Adeline sin favoritt, og hun kan ikke sove uten at Ninen er med henne. Moffar vsste virkelig hva han gjorde da han kjøpte Ninen til sitt herlige lille barnebarn. Beste moffar i hele verden!

NInen var selvfølgelig med oss på badeturen, det samme var samojedhunden min Kiwi. Kiwi er 11 år og elsker vann, mildt sagt! Og hvis vi begynner å kaste steiner i vannet, er hun helt med. Dette elsker hun.
Adeline syntes jo det er dritkult å kaste steiner i vannet, og se hvor ivrig Ki blir da. Så da ler hun av hjertens fryd – det er så utrolig herlig å høre på.
Adeline ler hysterisk og fra hjertet, og Ki står der og bjeffer og hyler på sin hundemåte – slik at Adeline skal forstå at hun må skynde seg med å kaste flere steiner i vannet.


Adeline og Ki leker litt sammen i bekken.

Mamsen til Adeline ville jo forevige denne dagen via bilder, noe som er helt vanlig her i huset. Både jeg og min datter elsker å ta bilder, så dette var jo naturlig da hehe. Men for å få en trett og sliten Adeline til å le, tok mamsen hennes og Ninen mot oss mens jeg holdt Adeline.
Ninen kom så plutselig mot oss, og fikk ikke reagert i tide og det som hender videre skjer som i slow motion…..

Ninen treffer armen min, gjør en liten halv saltomotale og flyr tilbake mot Michelle igjen. Den når ikke helt fram til henne som strekker armene ut for å ta imot Ninen, og dermed lander Ninen i bekken!…. Du hennesløysa for en opplevelse!….
Idet Ninen flyter med ansiktet sitt ned i vannet, setter Adeline i et hyl som kunne vekke de døde! Michelle setter fra seg kamera på et nanosekund, og slenger seg mot Ninen som nå raser nedover mot henne i vannet..
Adeline gir seg ikke, hun er helt skrekkslagen over hva som skjer med hennes beste venn… Tårene formelig spretter ut fra de triste og trette øynene hennes nå, og Michelle griper fatt i NInen. Løfter opp en søkkvåt Ninen som trenger så inderlig å få bli vridd litt. 
Vannet silrenner ut fra Ninen nå mens jeg vrid den tørrere, Adeline hyler enda som en gal og tårene spretter ut. Hysterisk griper hun etter den høyt elskede NInen sin, og selv om den er søkkvåt enda,- løfter hun den trygt opp til kinnet sitt og klemmer den så best hun bare kan..
Gråten vil ingen ende ta hos henne, stakkar… Og jeg trøster det beste jeg kan…

Et lite øyeblikk var jeg redd jeg måtte leke at jeg livredde Ninen ved å gi den munn-til-munn og legge den i stabilt sideleie i armene hennes. Men det slapp jeg da heldigvis.
Nå var det så absolutt slutt på moroa ved å leke ved bekkekanten, så det var bare å komme seg inn i huset og ta seg en liten cowboystrekk på sofaen. Egentlig var det natta for en sliten og trett liten kropp, så etter at hun hadde fått sove litt på sofaen bar mamsen hennes henne opp i sengen sin. Der sov de trygt og godt, både Adeline, Ninen og bamsen Bamseklem.

En lang men kjekk dag var over, den var kjekk helt til Ninen fikk seg et sjokk for livet. Ja ikke bare Ninen, men jeg tror Adeline også fikk seg et lite sjokk for livet. Tenk Ninen våt, flyte i vannet og helt ute av kontroll.. Hennes så høyt elskede NInen <3


” Soro lille venn, nå er dagen over…. “

Velkommen skal du være, du nye familiemedlem

Magefølelsen var delt, dette har jeg aldri opplevd før – tror jeg…. Jeg kjente en dårlig magefølelsen fordi jeg satt med en følelse av å ” tatt fra henne ” denne herlige lille skapningen. Men samtidig en god magefølelse for at dette var det helt rette tilskuddet til vår lille familie, og til vår lille flokk…
Jeg klarte ikke riste følelsene og tanken fra om at der satt ei et annet sted i landet og gråt over å ha gitt fra seg denne herlige lille sjelen. Og det rev i hjertet mitt av å gå med disse tankene… 
Selv hadde jeg bare kjent ham i noen timer bare, men selvfølgelig skal det ikke mye til før jeg også blir glad i disse nydelige små dyrene..


Mina Adeline og Floppy.

Jeg visste at om jeg skulle gi henne muligheten til å få vesle lille Floppy tilbake, så måtte jeg skrive og tilby henne det med det samme! For jeg merket meg fort at han er en kanin med en stor sjel, et stort hjerte og mye personlighet som det er utrolig fort å bli glad i..
Og som jeg nesten forventet, så var svaret positivt fra Floppys forrige hjem,- de ville veldig gjerne ha ham tilbake. 
Det er ikke alltid at man kjenner hvor inderlig glad man er i dyrene sine, før de faktisk er borte – eller at det blir en realitet at de skal reise til et annet hjem.
Dette var en herlige liten sjel som hadde bodd i fosterhjem i  8 mnd der, og som jeg skulle få adoptere.
Men magefølelsen min var ikke rett, som sagt. Og det ble fort planlagt at han skulle få reise hjem igjen allerede dagen etterpå.


Mina Adeline og Floppy titter i boken ” Den store kaninboka ” skrevet av Marit Emilie Buseth. Den beste kaninboken ever!

Vi tilbrakte dermed denne dagen sammen, sammen med Adeline og sammen med min datter. Floppy hadde det helt topp, og han floppet i sofaen og storkoste seg her hos oss. Vi var på en god tur hvor vi plukket en hel haug med løvetann som vi skulle gi til alle 5 kaninene her hjemme, og Adeilne var en flink hjelper på turen med plukking og diverse annet som måtte gjøres.
Så da vi kom hjem, fikk alle de små kose seg med mye god grønn mat.
Men timene gikk så altfor fort…. Plutselig var klokken blitt så mye at det snart var på tide og ta farvel med Floppy…. Adeline gråt, hun syntes ikke vi skulle gi han ifra oss. Hun var blitt så glad i  ” Bloppy ” som hun sa.
Det hjalp ikke så veldig mye om hennes mamma og jeg forklarte at vi skulle bytte, og at vi skulle få en annen kanin hjem hit istedet. Hun likte så godt denne svarte lille karen – hvem kan klandre henne? Floppy var bare helt fantasisik herlig!
Men etter å ha roet seg litt, og hun klarte å lytte til når vi forklarte at de som Floppy hadde bodd hos, savnet han så mye at de var veldig lei seg for at han ikke var der. Så var det litt ok at han måtte reise igjen, vi måtte dele – var hun enig i. Men det var ikke vanskelig å se at hun likevel enda var svært lei seg for dette..


Floppy <3

Siden vi skulle levere Floppy tilbake, skulle der få komme en annen kanin hjem hit fra dyrebeskyttelsen. Nemlig en søt liten kanin ved navn Trampoline. Hun hadde dessverre mistet sin bestekompis for noen mnd siden, og sørget enda over dette. Hun trengte noen kaniner å bo sammen med, så hva var del ikke mer perfekt enn å la henne få komme og bo her hos oss?
Enten kan hun få bli bondet sammen med Oscar og Caramell, eller så kan hun få bli bondet sammen med et par som er på samme størrelse som henne,- nemlig Max og Mia.


Mina Adeline momma og Trampoline.

Trampoline er ei superhelige lita jente som er veldig rolig. Jeg er sikker på at vi virkelig skal få det kjempebra sammen, og jeg gleder meg veldig til å bli bedre kjent med henne. Hun hadde reist i mange timer i dag for å komme hit, så det var nok godt for henne å få komme ut av buret og strekke litt på de søte små bena sine.
Kloklipp og litt pelsklipp ble unnagjort her inne i stuen, mens Adeline fikk klippe i pelsen som ble børstet av Trampoline. Det var visst spennende saker, syntes Adeline. Og siden vi har hatt en kanin tidligere som het Trampoline, blir det nok et navnebytte på henne. Så da jeg spurte Adeline hva hun ville at kaninen skulle hete, var det Milla som ble bestemt. Jeg tror ærlig talt at hadde det vært opp til Adeline, så hadde nok alle kaniner hetet Milla.


Adeline og Trampoline.

Det har vært mye tanker og følelser i sving denne helgen, men jeg håper og tror at jeg har gjort det rette valget ved å tilby dem Floppy tilbake og fått Trampoline bort hit til oss. Hvertfall så har jeg gledet noen denne helgen, ved å gi dem et av deres familiemedlemmer tilbake. Og jeg håper jeg klarer å gi Trampoline noen nye venner, så hun slipper å sørge mer..
Og ikke minst, så håper jeg at Adeline ser at Trampoline aka Milla er en kanin som hun kan bli like fort glad i som hun ble i Floppy.


Velkommen hjem, Trampoline!

Hun fikk det inn med morsmelken

Allerede mens hun lå i magen til sin mamma, fikk hun møte lydene fra hestene på stallen. Hun kunne høre deres knegging, prusting, hover som traff betongen og lydene fra hester som mumset i seg høy og kraftfor. Alt dette hørte hun mens hun lå trygt og godt inne i fosterposen.
Og da hun ble født, var hun ikke gamle jenta før hun fikk sitt aller første møte med hestene våre på stallen.
Hun sov i vognen sin i stallen mens vi stelte og gjorde rent hos hestene, hun fikk ta på hestene da hun allerede bare var noen få mnd gammel, og da hun var spedbarn fikk hestene lov til å bli kjent med henne og hennes lukt. De luktet på henne, og vi kunne merke hvordan de forandret seg og ble forsiktige når de skulle få kjenne lukten hennes.
Etterhvert som mnd gikk, fikk Adeline lov til å sitte på hesteryggen sammen med meg ( momma ). Smilet hennes var stort da hun satt der oppe, høyt til hest.


Allerede da hun lå i magen til sin mamma, så fikk hun møte hestene våre. Her hilser KA Etanec på henne.

Her er Adeline på hesteryggen til Etanec. Hun elsker å ri! 

Adeilne elsker å få være med i stallen, det har hun gjort siden hun var baby. Da hun var så liten at hun ikke kunne gå, fikk hun henge på magen og ryggen i bæresele, til sin mamma mens mamsen gjorde rent i boksene. Der sovnet alltid Adeline, til rytmen av rengjøring i boksene. Og hun sov tungt! 
Stall lukten ble hun like vant med som den friske luften ute i naturen. Hovtrampene fulgte henne gjennom årene, og nå er hun en meget dyktig og erfaren liten hestejente på snart 3 år.
Jeg husker så godt da hun var bitte liten. Om hun slo seg, eller tennene som var på vei gjorde så vondt og vi ikke kunne klare å trøste henne – så var det bare å bære henne ut til hestene. Der roet hun seg med det samme, og smilet kom frem. Hun fikk klappe og kose med hestene der ute, og plutselig så var det vonde glemt. Det var som blåst bort med vinden!
Hun har alltid hatt et helt spesielt forhold til den ene araberhesten min, Toruk Bey. De to har noe sammen som er helt uforklarlig.


Adeline og Toruk Bey.

Hun er en super liten hjelper, som stapper høynett sammen med meg. Hun rengjør bokser med sin lille greip og av og til med sin spade, hun har sin egen liten trillebår som hun triller møkka ut med, og tømmer det rundt forbi. Hun elsker å få ri, så det får hun ofte lov til. Særlig elsker hun å ri sin mammas islandshest, Dropi.
Alt som skal kuttes opp og legges i fortrau, elsker hun å være med på. Hun er flink til å fordele gulrøtter og eplebiter til alle tre hestene våres, og tar mer enn gjerne en bit eller to selv også.
Å få være rundt hestene og dyrene våre her på det lille herlige småbruket vårt, er livet for mitt søte lille barnebarn! Og jeg er så inderlig glad for at hun nettopp får muligheten til å vokse opp blant dyr. Hun får lære at det følger ansvar med å ha dyr, at noen dyr blir syke og må til veterinær. Hun lærer den beinharde og grusomme delen av det å være eier av dyr,- nemlig at noen dyr må reise til Himmelen og bo hos Gud og Jesus.
Det er den delen av det å være så inderlig glad i dyr, og være eier av dyr – at de en gang må ta den reisen som gjør at vi aldri får se dem igjen. Eller,- jo vi får jo det, vi får se dem igjen – når vi også en gang skal på den samme reisen.

Adeline får vokse opp og lære seg hvor melken kommer fra, og at ikke de svarte kuene melker kaffe.. At grisene gir oss kjøtt og bacon, og hønene gir oss egg. Dette er jeg så utrolig glad for at hun får lære seg, for der er så mange barn som tror nettopp det – at svarte kuer gir kaffe, brune kuer gir sjokolademelk og hvite kuer gir melk. At fiskene og kjøttet er noe som kun finnes i butikkene, og jeg leste en gang om en førsteklassing som skulle tegne en fisk? Han tegner en fiskepinne…. Det er jo rett å slett trist at barna ikke får den muligheten til å vokse opp med dyr, eller lære seg mer om dyr via det å gå på åpne gårder og slikt. Det er glimrende anledninger til at barna får lære.


Adeline tar del i gårdslivet, og leier ut Etanec til beitet her. Mammaen hennes er med henne atså, hun går på andre siden av Etanec.


Adeline sleper med seg lunchen til hestene, nå skal de få mat.


Flinke jenta som gjør rent i boksene, og triller den lille trillebåren sin ut for på tømme den.


Men det er hardt å jobbe i stallen, så etter endt rengjøring i boksene så sovnet hun i trillebåren.

Jeg så nettopp et bilde fra Kristiansand Dyrepark, der noen løver eller tigere hadde fått mat. Der lå en sebra inne hos dem. Ikke akkurat det kjekkeste synet for små barn å se… Men samtidig så får de lære om næringskjeden, de får lære hva andre dyr spiser, og at det ene dyret er den annens mat.
Brutalt men viktig for barna også å lære, ikke bare når de blir eldre.

Det er så lett å se at Adeline har vokst opp med dyr rundt seg, hun er så avslappet og trygg rundt dem. Og hun vet så godt hvordan hun skal behandle hver enkelt av dyrene våre, både hundene, kaninene og kattene. Hestene er hun selvsagt for liten til å håndtere på egenhånd, men det kommer med alderen det.
Hun ser og lærer, leker litt doktor MacStuffin og pleier kosedyrene sine så de blir friske. 
Hun studerer hva vi gjør med dyrene, og leker det samme når hun leker veterinær. Det er så utrolig morsomt å se hvor flink denne lille jenta på snart 3 år er blitt, hvor mye hun snapper opp av hva vi sier og gjør, og hvor flink og nøye hun er når hun leker at hun gjør det vi gjør.
Takk Gud for at hun får muligheten til å vokse opp med dyr rundt seg, det er jeg så utrolig glad for!

Her kommer et par små filmer fra da Adeline er i stallen og jobber. Herlige lille jenta som elsker å være med i stallen og gjøre rent og å fore hestene våre.

 

bkbyhlc6wB4
pZ9R8HzSECE

Denne filmen er fra i fjor sommer, da hun fikk leie en liten tur på islandshesten til min datter, Dropi.

Se,- jeg tisser!

Jeg må le av det hele, hele oppstyret her hjemme. Jeg lener meg tilbake, tankene vandrer 23 år tilbake i tid til da min datter Michelle skulle lære seg å tisse på do og ikke bruke bleie. Det endte jo med noen dammer på gulvet, og hvordan jeg tok alt med knusende ro å vasket opp etter henne. 
Jeg gadd aldri stresse med dotreningen, og jeg gadd aldri stresse med mas og kjas om hun måtte tisse. Jeg spurte en gang i blant, men sa som regel alltid at ” Si fra hvis du kjenner du må tisse “.

Nå, 23 år senere er det mitt herlige lille barnebarn som plutselig har funnet ut at det er kjedelig å gå med bleie, så de tar hun av seg selv. Tusler opp og åpner kleskapet sitt, velger ut hva truse hun vil ha på seg, og trær den på. Jeg ler like godt nå som for 23 år siden, når jeg ser disse små barnerumpene plutselig vandrer rundt uten bleie, like morsomt hver gang syntes jeg.
Men så har vi denne hysteriske mammaen hennes da hehe. Hun maser og maser på om sin lille prinsesse må tisse. Så jeg tok like så godt frem kamera og filmet dem en tisse – på – do – dag.
Selv sitter jeg godt plantet i sofaen og flirer over både synet av disse to som er kommet i en ny fase med bleie vs do, og mens jeg mimrer tilbake til den tiden jeg var ung alenemor og opplevde denne nye fasen. Det er så rart å se hvor ulike vi takler den samme situasjonen.
Jeg vil anbefale på det sterkeste å lese denne bloggen Bort med bleie, frem med toalett papir. Der kan du lese Michelle sin vinkling av hele greia, hva tanker hun har omkring denne nye fasen som Adeline er i nå, og hvordan hun opplever dette.
Selv så tar jeg det med knusende ro, jeg er jo tross alt en mormor og kan bare slappe av og være tilskuer.
Filmen ble jo ganske så morsom da, jeg ler meg skvett ihjel hver gang jeg ser den.

Med tre åring som hjelper

Har du noen gang opplevd å stoppe opp i ” that moment “? Det har jeg som både mamma og momma ( mormor ) opplevd noen ganger, og senest i går hadde jeg et ” that moment “..

Etter å ha ryddet og gjort rent både stue, gang og kjøkken, var det tid for å gi vindfanget en aldri så liten oppshining. Det aller meste skulle ryddes ut fra dette lille rommet i huset vårt, siden vi skal rive ned et innebygget skap som står der og lage rommet litt større. Så alt av jakker, dresser, sko og diverse skulle ryddes vekk. Og vinterklærne skulle pakkes bort for å gi plass til våren som er kommet.
Som jeg sa,- stuen, gangen og kjøkkenet var ryddet og rengjort. Men her i huset bor det en liten herlig snart 3 årig jente i huset, ei meget aktiv men snill jente som elsker å hjelpe oss å rydde og rengjøre. Hun elsker å få sin egen klut som hun kan vaske bort flekker på tv benken og dører som er kommet fra små raseri utbrudd med tåteflasken sin, der hun har kastet den vekk-i-mellom så innholdet har sprutet i sine helt egne retninger.
Nå skulle de vaskes bort, og disse små herlige barnehendene hjalp oss flittig, mens den lille barnestemmen fortalte oss høyt og tydelig hva det var for noen flekker hun vasket bort.
Med en ivrig stemme kunne vi høre henne snakke til kosedyrene sine om at ” Seee, det er lademelk! “, og ” Seeee, det er eplejuice “..
Støvsugeren kunne vi bare glemme å få låne, denne trykket hun på selv og skulle bruke selv. Det var ikke lov av oss voksne å forsøke å låne støvsugeren når hun skulle bruke den. Så vi hørte hvordan hun styrte på med vask og støvsuging i stuen, mens vi konsentrerte oss om vindfanget.

Både min datter og jeg liker den litt mer minimalistiske stilen, med et familievarmt preg på rommene i huset. Mitt lille barnebarn,- ja hun liker sin egen til hun, med leker og hjertevarme omsorg for kosebamsene sine og alle de snart 100 hestebamsene sine. Men alt dette var glemt mens vi ryddet og pakket bort i vindfanget.
At man skal reagere når det blir stille i huset når en liten snart 3 åring her hjemme, ja det var som en sagablott i våre hoder mens vi konsentrerte oss om det vi holdt på med.

Det var ikke før jeg skulle inn på kjøkkenet og ha litt vann, at jeg merket hvor stille det var i stuen plutselig. Altfor stille……
Jeg tok en rask titt inn, og det var da jeg opplevde “ that moment ” – det øyeblikket som virker som en hele evighet… Når den lille snart 3 åringen utbryter med den stolteste stemmen hun kan oppspore ifra halsen sin, “ Seeeee, momma. Jeg rydder! ” Smilet hennes hadde vel gått rundt om det ikke var for ørene hennes, og en kan se øynene lyse av stolthet.
Hun rydder nemlig det lille bordet sitt som hun har i et hjørne i stuen. Hun har ryddet den fletta korgen vi skulle ha alle pleddene våre oppi, og hun ryddet masse ” pynt ” over på stuebordet og ut over hele gulvet.. Joda, det lille bordet hennes var ryddig, det var reinslikket fra leker og barnebøker. Alt sammen var ” ryddet ” over på stuebordet, slik at bordpynten som vi hadde plassert der ikke var å se lenger.
Gulvet var fullt, ja jeg mener FULLT av leker, kosedyr, smokker og tepper…… Den fletta korgen var også ryddet, hun hadde jo rett i det. Og teppene våre? De ble brukt som kappe rundt den lille barnekroppen som stod så stolt mitt på gulvet, så kry som en hanekylling! Hun var nemlig blitt forvandlet til ” Let it go ” ( les : Elsa i Frozen ).

Øyeblikket jeg stod og tok inn over meg alt dette som øynene mine så, føltes som en hel evighet. Det var som om øynene så, men hjernen ville ikke akseptere at øynene mine så rett…. Det var som om alt skjedde i slow motion der og da. Hvor var den rene pene og ryddige stuen blitt hen?
Hvordan var det mulig at en liten kropp med små hender kunne klare å forvandle den pene stuen vår til at en Hiroshimabombe hadde truffet der inne i stuen vår?
Jeg tror jeg ble dratt tilbake til virkeligheten som med et bukkesprang fra hesteryggen,- ” Mommaaaaa? Var det fint?
Selvfølgelig kunne jeg ikke annet enn å svare at ” ja nydelig. Så pent bordet ditt ble, og så ryddig korgen ble også. ” Mens øynene mine hadde plantet seg fast til stuebordet og gulvet, som var stappet så fullt som det var mulig med leker..

Vel er de små raske, men enten er det jeg som er blitt eldre enn da jeg var alenemor selv – eller så er denne lille snart 3 åringen raskere enn skyggen til Lucky Luke. Det er nok det første som er realiteten, jeg er jo ikke bare en mamma nå. Jeg er en stolt momma ( mormor ) til verdens mest hjelpsomme og snille snart 3 år gamle Adeline. Stolt som få er jeg, for Adeline er utrolig hjelpsom og snill på alle måter. 
Vi voksne må bare klare å se ting fra de små sine perspektiver om hva som er rydding for de også. Nå var det bordet sitt hun ville rydde, og da måtte vi voksnes rydding vike litt. Det gjør ikke så mye, vi kan rydde det sammen alle sammen. Vi får bare telle litt og si en regle de bruker i barnehagen så går det nok bra.
1, 2, 3,——–10 : RYDDETID! Om ryddetiden er over for den lille jenta, er den definitivt ikke over for oss voksne i huset nå nei.


Ryddig for oss voksne, er ikke det samme som ryddig for de små. Her har Adeline ryddet på rommet sitt 🙂

Let it grow

På vinteren småsynger vi her i huset på ” Let it snow “. Men nå som våren er kommet for fulle ruller her i vakre Norge, nynner vi her hjemme på ” Let it grow ” – mens Mina Adeline og jeg henter frem litt kos på verandaen.

Så snart vi kom hjem fra Europris med rosa plast til å legge mold oppi, og ikke mindre enn fem pakker med frø, så reirer vi to oss til på den lille herlige verandaen vi har utenfor stuen vår. Dette er noe som jeg syntes er veldig viktig å gjøre sammen med mitt superherlige barnebarn, Adeline!
Jeg er den type mormor ( momma ) som kommer til å lære barnebarnet mitt om såing av frø, og den videre behandling av plantene. Jeg kommer til å lære henne om gjødsling av bærbuskene våre, bærplukking, safting, sylting og lage gelè.
Jeg tar henne med i skog og mark og plukker kantareller, tilbereder dem til middager og Adeline spiser stolt på sopp som hun har plukket selv.
Det samme har jeg gjort med blåbær plukking også,- der er Adeline med meg og vi plukker masse bær sammen. I fjor plukket vi ikke mindre enn 40 kilo med blåbær!
Dette er tradisjoner som jeg så inderlig ønsker å bringe videre til denne generasjonen i vår familie. Tradisjoner som nesten er på vei ut nå… Nå skal liksom alt bare kjøpes på butikker, og barn aner ikke hvor det forskjellige kommer fra engang. Det er helt tragisk og også veldig trist..
Så her på det lille småbruket vårt, lærer jeg opp lille Adeline til å være litt mer selvhjulpen på disse områdene.

I går var det på tide å få frøene ned i jord. Vi hadde kjøpt hjem to forskjellige typer blomster, en pakke med ruccola salat, en pakke med ertepes og en pakke med oregano. Flere pakker kommer til å handles inn også, men det er kjekt å bare ha litt om gangen så ikke Adeline skal bli lei av jobben vi gjør sammen.

Adeline var utrolig flink til å være med å lage små hull i jorden, så vi skulle legge de små frøene oppi. Men jeg måtte le da jeg så hva hun gjorde når hun skulle så dem. Det kan du se i filmene under her :
Jeg er enda litt fersk innen denne nye superherlige Chromebooken min, så jeg må foreløpig bare legge ut filmklipp for filmklipp. Til jeg finner et redigeringsprogram for filmer, som er så lett å forstå at til og med JEG kan klare å forstå det.

jvu7iGKGjCQ
6uMEoo1SNOA
KjM10jFO_SU
( FILMEN OVER HER ) ” Hva er oppi her tro? “, spør jeg. Adeline svarer ” det er sand! ” Når vi da åpner pakken, er det ikke sand men noe helt annet. Det er ikke frø nemlig, etter hva Adeline mener.
oPAciVdJvyA

Det er synd at det å bruke naturen og dens ressurser er noe som folk sjeldnere og sjeldnere benytter seg av.. Vi som er foreldre og/eller besteforeldre må forsøke å gi disse herlige og nyttige tradisjonene videre til neste generasjon, er du ikke enig?
Tenk så mye bedre de får det i seg selv også, da det å være ute i naturen og omgivelsene er balsam for sjelen. Komme seg bort fra alt som heter stress, og bare nyte naturen og høre fuglene synge så vakkert for oss.
Nå skal Adeline og jeg vente på at små grønne blader skal komme opp fra jorden i disse rosa stilige plantekassene våre. Og da er det på tide å lære Adeline mer om de forskjellige blomstene og urtene vi har sådd nå.


Mold er namnam, mener Adeline. Som forsøker å snike litt mold fra fingeren og inn i munnen så snart jeg ser vekk.. Jaja, der er mye viktige næringsstoffer i mold, selv om jeg tror ikke den kjøpemolden er så veldig bra å spise. Den inneholder nok tilsatte stoffer. Men mold fra naturen er bare sunt å få i seg litt av. Det styrker immunforsvaret.’

Gullkorn fra små barnehender

Ute skinner solen fra skyfri himmel, og egentlig så burde vi jo være ute i dette nydelige vår – været. Men etter noen timer ute på formiddagen, syntes vi det var på tide og ta litt vår – opprydning på lekerommet til mitt søte lille barnebarn på snart 3 år. Jeg hadde nemlig overrasket henne med å kjøpe en liten disk i plast, sammen med masse frukt og grønt som lå i en liten handlekorg, pluss masse annet kult av tilbehør. I tillegg fikk hun også to små søte håndtverks kasser hammer, sag, skrujern og utrolig mye annet verktøy.
Så da jeg og min datter drev og ryddet på lekerommet, drev Adeline og hamret så det sang i veggene! Hun måtte nemlig fikse veggen, den nylig tapetserte veggen.. Jaja, det er et lekerom for barn, og selv om vi nettopp har tapetsert ( for andre gang i våre liv ) så må hun få lov til å leke og herje. Selv om det inkluderer hamring, saging og skruing på denne flotte veggen med hestetapet. Alt er jo i plast så det ble ikke merker.


Mine to skjønne engler, Xtine Michelle og Mina Adeline. Bildet er tatt for 2 år siden, hvor jeg er fotografen.

I disse dager driver vi også og trener på å være uten bleie…
En liten historie før jeg forteller om dagens lille gullkorn :
Her den ene morgenen våkner jeg til min datter som utbryter ” Adeline?!, har du tatt av deg bleien i natt?? Æææææ, det er jo kliss bløtt her jo….. “
Den natten hadde nemlig vesle barnebarnet mitt funnet ut at nå var hun nok stor nok jente til å klare å sove i bare truse! Så hun hadde tatt av seg up – and – go bleien sin, og funnet frem truse fra kleskapet sitt. Trædd trusen på seg og lagt seg igjen.
På morgenen hadde hun tuslet inn til min datter som lå og sov, og lagt seg godt inntil sin kjære mamma. Da morgenen opprant stod lille Adeline opp og begynte å leke og tulle. Så da min datter stod opp, hørte jeg plutselig dette utbruddet.

Neste natt fant også Adeline ut at hun var stor jente, så hun drog av seg bleien sin og fant frem en ny truse La seg og stod opp om morgenen, uvitende om at hun nettopp var uten bleie….. Trenger jeg si noe mer? Dere skjønner tegningen, hva som skjedde….

Så i dag da. Da fant jeg ut at nå skulle momma ( mormor altså ) trene vesle barnebarnet sitt på do – trening. Så vips av med bleien, og vips på med ny truse.
Nå må du huske å løpe på do om du kjenner at du må tisse “, sa jeg. Og joda, snuppa løp på do hun! Både titt og ofte kunne vi høre at det ble dratt i doen der ute på badet, mens vi ryddet og feiret det fint til på lekerommet.
Får du tisset noe? “, spør jeg innimellom masse bamser som jeg driver og rydder opp fra en hjørne på rommet. ” Neeeei “, er svaret hver gang.
Så plutselig, etter en god stund, så blir vi plutselig vàr noe unormalt… 
Det er nemlig blikk stille fra denne lille snuppa som alltid prater, spør om ting eller synger… Hva skjer nå da?? Når det blir stille, er det alltid et dårlig tegn… Et tegn på at noe er på ferde, noe mindre bra noe….


Min nydelige datter, Xtine Michelle <3

Jeg ser på min datter, Xtine Michelle, og hun ser på meg. Jeg tror vi tenker likt, for begge slipper det vi har i hendene og går fort ut i gangen og titter inn på badet. Det stod lille Adeline nesten på hodet ned i doen og holdt på med noe. Hun merker at vi er kommet og titter opp på oss med et lurt smil om munnen sin. “ Ånei, hva er det nå hun har funnet på? “, tenker jeg. Og jeg tror sannelig min datter tenker det samme som meg nok en gang!
Vasker du doen? “, spør Michelle. Så hører vi bare en latterfull stemme som svarer “ neeeiii “. Det blikket og det smilet om munnen liker jeg ikke helt, dette må bare bety en ting,- jenta har gjort noe hun vet hun ikke har lov til… Men hva er det hun har funnet på tro?
Vi blir stående og se en stund på at hun gjør noe som ser ut som å vaske doen, noe som hun visst nok ikke gjør – etter hva hun sa.
Jaja, Michelle sier ifra at hun ikke har lov til dette. Adeline slutter, og vi går tilbake til rydding og tynne ut antall leker. Noe av det skal på loftet.’

Kvelden senker seg i hus og stue, og plutselig ringer telefonen min mens jeg er ute og lufter hundene for natten.
Mamma, nå vet jeg hva Adeline gjorde da vi trodde hun vasket doen. Hun har kastet kremen min i do, og den er ikke å finne der nedi heller! Hvordan kan en tube med krem forsvinne ned i avløpsrøret?…. ” Det var nemlig det som denne lille solstrålen av en rakker altså holdt på med da vi busted henne med å holde på med noe hemmelig oppi doen tidligere på dagen!
Brulidine kremen var forsvunnet! 
Min datter fortalte meg at hun hadde klart å redde sminken sin, som også var på samme vei som Brulidine kremen. Men på den tiden av dagen var hun ikke klar over at kremen var forsvunnet. Men den hadde jo ikke vært å redde uansett haha.

Heretter skal døren være lukket med lås hele tiden, og skal hun do – trene, så får vi heller løpe som tre tullinger her i huset. For dette badet skal overvåkes med lupe! Ikke mer rarieteter skal forsvinne ned avløpsrørene fra dette huset mer.

Caught on camera

Egentlig så skulle jo hele filmen fra bakedagen til Adeline og meg publiseres i dag. Jeg hadde lastet ned et par film redigeringsprogrammer på denne nye råkule pc`en min. Men vet du hva? Det første programmet skjønte jeg ikke bæret av, Og den ( WeVideo ) andre funket jo strålende – helt til jeg fant ut at der ikke var plass til mer enn 1 mb i gratisversjonen…. Og det dekket jo bare halvparten av bare filmene jeg hadde lastet opp i programmet, og deretter skulle jo effekter som musikk og litt bilder også puttes inn i denne filmen min da.
Så jeg lukket hele dritten, og tryglet og bad på mine knær foran min datter, Xtine Michelle, om hun kunne hjelpe meg med å få laget en trailer i sitt superkule program på Mac`en sin. Så vi teamet opp og satte sammen denne traileren som dere snart skal få se.
Syntes selv den er råkul, så håper dere også liker den.


Vi ble strålende fornøyd med sjokoladekaken i langpanne.

For dere som ikke har lest bloggen fra da mitt skjønne søte barnebarn, Mina Adeline og jeg hadde bake – kake – dag på kjøkkenet vårt, så kan dere lese bloggen her : Mormors kjøkken,- NO LIMITS
Man får det ikke kjekkere enn hva man lager selv. Men vi har det ikke alltid like fullt med galskap når vi baker her på kjøkkenet, bare så det er sagt! Men av og til må vi kose oss og bare være barn alle sammen, og da blir det til at vi leker litt matkrig og slikt.
Men altså, her kommer traileren til filmen. Så får dere se litt av hvor kjekt vi hadde det. Må jo le litt når jeg tenker tilbake på da Adeline skulle smake på absolutt ALT. Og puttet en skje med kakaopulver i munnen sin. Det endte med ( som dere får se i filmen her ) at vi måtte vaske tungen og munnen hennes i vasken.

Ser det ikke ut som vi har det kjekt vel? 🙂
 

Dance like nobody see you

Jeg sitter og ser på filmer på Youtube som både min datter, Xtine Michelle og jeg har lagt ut. Der er mye filmer fra alle årene mine på hesteryggen, men for snart 3 år siden kom der et så utrolig nydelig lite familiemedlem inn i livene våres. Jeg ble nemlig bestemor til verdens nydeligste barnebarn! Ja hvertfall i mine øyne så er Mina Adeline helt perfekt. Hun ble født prematur, og hun er den minste babyen jeg noen sinne har sett.


Søte lille gullet til momma,- Mina Adeline – når hun var noen mnd gammel. Nå er hun stor jente på snart 3 år.

Jeg satt og så på filmer som sagt, og der var plutselig en film som skilte seg ut. En film som fikk meg til å le godt, bli i godt humør og kjenne gleden spre seg i den sliten og trett kropp. Så jeg tenkte å dele denne filmen med dere, for kanskje denne filmen kan spre litt glede og godt humør til noen andre også som trenger noe positivt å se på.

Filmen er fra da hun var noen mnd gammel, men guri malla så jeg koser meg med å se filmen og høre denne kule musikken til dansen hennes.