Jeg sitter og ser på filmer på Youtube som både min datter, Xtine Michelle og jeg har lagt ut. Der er mye filmer fra alle årene mine på hesteryggen, men for snart 3 år siden kom der et så utrolig nydelig lite familiemedlem inn i livene våres. Jeg ble nemlig bestemor til verdens nydeligste barnebarn! Ja hvertfall i mine øyne så er Mina Adeline helt perfekt. Hun ble født prematur, og hun er den minste babyen jeg noen sinne har sett.
Søte lille gullet til momma,- Mina Adeline – når hun var noen mnd gammel. Nå er hun stor jente på snart 3 år.
Jeg satt og så på filmer som sagt, og der var plutselig en film som skilte seg ut. En film som fikk meg til å le godt, bli i godt humør og kjenne gleden spre seg i den sliten og trett kropp. Så jeg tenkte å dele denne filmen med dere, for kanskje denne filmen kan spre litt glede og godt humør til noen andre også som trenger noe positivt å se på.
Jeg føler for å klype meg i armen for å sjekke om jeg drømmer. Men drømmen er blitt til virkelighet, hvor ofte får man oppleve sånt? Jeg opplever det ikke ofte, men i går gjorde jeg nettopp det! Min kjære men så uendelig galne datter, Xtine Michelle, hadde laget en hemmelig Facebookgruppe og sørget for at jeg plutselig i går fikk en flunkende ny pc av venner og bekjente!
Bloggen kan dere lese her, for dere som ikke har lest den : Dette fortjener jeg virkelig ikke!..
Michelle filmet det hele, og i natt så lovet jeg dere denne filmen. Nå har hun lastet den opp på Youtube, så her kommer altså filmen.
Håper dere skjønner dialekten min, jeg vet den kan være litt vanskelig for noen å forstå. Men dere ser hvertfall uansett reaksjonen min, og gleden.
Nå skal jeg fortsette med å bli kjent med denne råkule pc`en, og få lastet ned et redigeringsprogram for videoer. Sånn at jeg kan få laget filmen fra den O`store bakedagen til Adeline og meg. For den filmen har jeg lovet dere en stund nå..
Linker til den bloggen for dere som ikke har lest den, men som ønsker å lese fra mitt herlige barnebarn og jeg sin mest spesielle bake – kake – dag EVER : Mormors kjøkken,- NO LIMITS
Jeg kan enda ikke fatte at det er sant,- at jeg nå sitter her og blogger på en flunkende ny og rålekker hvit pc… Dere som har vært med og gjort dette til virkelighet, dere er galne! Men guri malla så mye jeg ønsker å takke dere, klemme på dere og si takk minst en million ganger til!….
Kos dere med filmen fra i går da jeg fikk denne spennende pakken :
Herregud! Jeg mener det,- dette her fortjener jeg så absolutt ikke! Ikke i det heletatt! At noen kan være så storhjertet og snille er over min fatteevne..
At jeg har slike herlige mennesker rundt meg, som er villig til å gå med på denne galskapen som min kjære datter satte istand – er mer enn hva jeg er istand til å forstå…
Hadde jeg visst at hun gjorde dette, så hadde jeg stoppet henne asap Men det tror jeg hun var fullt klar over, og det var nok litt av grunnen til at hun aldri sa noe til meg heller.
Det hele startet for et par mnd siden. Jeg skulle inn på min herlige pc som jeg har hatt i 6 år, for å sjekke mailen. Men skjermen forble like svart som natten.. Uansett hva vi forsøkte å gjøre, så var skjermen like svart. Der kom kun noen dumme pipelyder fra den, og så ble det stille – og svart som sagt.
Jeg snakket med en meget datakyndig venn som forsøkte å hjelpe oss over tlf, men uansett hva han bad oss om å prøve så hjalp det ingenting.
Dermed var det bare å pakke pc`en ned i vesken og kjøre til en databutikk hvor de fikser pc`er også.
Beskjeden der var nedslående, mildt sagt… Skjermkortet var mest sannsynlig gåen, og ut ifra hva han kunne se så lå skjermkortet til min pc i selve skjermen eller hva det var han sa. Det lå hvertfall ikke lett tilgjengelig, slik at det ble lett og også billig å bytte det. Så han rådet meg til å bare kjøpe meg en ny pc.
Well,- bare å bare fru Blom…
Det er ikke akkurat billig å kjøpe seg pc, og heller er det ikke så lett å spare når en er ufør og betaler på bl.a. huslån. Så jeg måtte heller bare slå meg til ro med at jeg har mobilen som jeg kunne få betalt regninger med, være på nettet og slike ting. Men siden jeg ikke hadde mailen på mobilen, var det noe som jeg ikke kunne få sjekket, og svart folk på..
Guri som jeg savnet pc, og særlig den gamle pc`en… Så heldigvis fikk jeg etter en stund låne en pc av ei. Reddet! Det var så mye bedre å blogge på den enn på mobilen hvertfall!
Det jeg ikke visste, var at min datter hadde opprettet en hemmelig Facebook side, der hun bad om hjelp til å få samle inn penger til å få overraske meg med ny pc!… Folk ville hjelpe henne med dette, og i dag da vi skulle avsted og handle mat – skulle hun først bare innom en annen butikk. Så jeg måtte ta turen til apoteket sammen med mitt herlige barnebarn, Mina Adeline. Det var medisiner til Adeline som skulle hentes ut, siden hun sliter med reflux.
Vi hentet ut medisiner, tuslet inn på en annen butikk og handlet dyrepark-is, og lekte på lekeplassen mens vi enda ventet på at mamsen hennes skulle bli ferdig med det hun holdt på med.
Plutselig kimer telefonen min, det er min datter i andre enden som beordrer meg inn i bilen. Bak i bilen, altså ikke inn i baksetet men inn bak. Jeg fatter ikke bæret nå. ” Hva i huleste heiteste er den jenta har funnet på nå da?? “, tenker jeg. Mens jeg lydig krøp inn bak i bilen, satte meg tilrette og holdt meg for øynene.
” Nå kan du ta bort hendene dine og se, mamma “, sier hun. Jeg tørr nesten ikke fjerne hendene, i ren redsel for hva denne galne jenta har funnet på nå
Jeg ser på posen, ” Expert ” står det på den. Jeg aner enda ikke hva hun har gjort, for hun er slu som få og gjør som regel alt for at jeg skal bli forvirret og ikke ane hva hun overrasker med. Så at der stod Expert på posen, betydde ikke dermed at det var noe som var kjøpt på samme butikk.
Jeg åpner posen og tar ut en stor pakke, åpner papiret og sier nesten litt lettet ” Jeg har hverken saks eller kniv “, idet jeg ser at pakken er tapet sammen.
Men så viste det seg at den bare var tapet sammen med små tapebiter, og jeg kunne fortsette å åpne pakken.
Jeg sitter der målløs….. Nede i esken ligger der en hvit nydelig pc og stråler mot meg!.. Jeg tror ikke mine egne øyne!
Å klare å samle tanker og fornuft når man plutselig sånn helt ut fra det blå, blir overrasket med noe så stort som en pc. Nei det skal jeg jaggu meg love dere er sannelig ikke lett! Tårene kom strømmende, munnen klarte ikke finne de rette ordene – eller var det hjernen kanskje?
Jeg håpet på å klare å samle meg nok til å finne en lengre takketale mellom alt som svev inni hjernen min nå, men ord ble liksom så fattige… Hva sier man til dem som har vært så storsinnet å hjelpe henne med å kjøpe en flunkende ny pc til meg?!…..
” Det er en Chrombook “, sier Michelle. En hva for noe?? ” Hva er en Chrombook? ” spør jeg. Jo det var visst ikke en Mac og heller ikke en pc, men en pc uten cd stasjon. Jeg tror det var sånn det ble forklart. At der ikke er den stasjonen som hun snakket om, gjør meg ikke noen verdens ting! Det bare tvinger meg til å måtte legge alle bildene mine inn på min externe harddisk, og på den måten mister jeg ikke noen bilder eller andre filer, hvis denne også noen gang om mange mange år tar natta.
” Mommaaaa?? Hva er det? “, spør den herlige lille barnestemmen fra barnesetet.
Jeg holder den flunkende nye pc`en min opp i luften og viser den stolt frem til henne. Og forklarer at jeg har fått en ny flott pc. Nok en gang forsøker jeg å samle meg nok til å kunne si noe fornuftig til de som har hjulpet min snille herlige datter med dette, men føler bare at det er så små ord som dukker frem i hjernen min… Å si tusen hjertelig mange millioner takk, blir så lite det også.. Så hva skulle jeg si? Det ble ikke så mye mer enn de ordene jeg klarte å finne på. Men alt ble filmet av min galne datter, så filmen skal jeg publisere i ny blogg. For jeg har enda ikke funnet ut hvordan ( og om det er mulig ) å lagre filmen som hun la ut på Facebook. Så den bloggen kommer ut i morgen tenker jeg.
Overraskelsen kom som lyn fra en skyfri og solfylt Himmel. Aldri i mitt levende liv hadde jeg kunnet forutse at dette kom til å komme! Dere som har gjort dette mulig,- dere er spinn hakka galne! Men Gud så jeg elsker dere for deres hjertevarme og deres omtanke… Hvordan jeg skal få føle at jeg har takket dere nok, det aner jeg ikke. Jeg tror jeg da må takke dere hver enda dag resten av de neste 10 årene, minst! Men tenker dere kommer til å være så møkk lei av å høre på takkemaset mitt haha, så jeg håper at min glede som dere ser på filmen ( for dere som ikke har sett den eller kan se den på Facebook, så kommer den altså i blogg i morgen ) kan gi en liten forståelse av hvor mye dette betyr for meg… Nok en gang,- dere er spinn hakka galne, men mange tusen tusen hjertelig takk til dere alle sammen <3
De nærmeste dagene nå, kommer til å gå med til å kose ræva av meg foran ny pc. Og lære meg den og kjenne ordentlig. Laste ned litt redigerings program til filmer og bilder, og ikke minst blogge! Herregud, jeg har fått meg ny pc!! Og den er hvit, akkurat slik som jeg hadde bestemt meg for at jeg ville ha! Snakk om å ha en datter som kjenner sin mamma godt! Jeg tror hun nesten må være tankeleser.
Følg med i morgen da ( eller, det blir jo * kremt * litt senere i dag jo.. ) om du vil se filmen fra når jeg fikk pakken med min nye kanonflotte pc 🙂
I dagens samfunn er de aller fleste jenter veldig opptatt av å ha den perfekte kropp, de perfekte outfits og se så bra ut som mulig. Vi jenter lever enda i den tro på at gutter tenner mest på slanke jentekropper og glemmer å spør hva de egentlig liker best.
Sannheten er den at flest gutter sier de liker jenter med former best.
Så hvorfor er vi jenter så veldig opptatt av hva andre jenter sierom kroppene våre? Og hvorfor lytter vi til ordene deres, og forsøker å lete frem den slanke og perfekte kroppen i oss selv?
Kroppspress ødelegger oss innvendig… La oss heller begynner å rope ut, at kroppspress er ut?!
Unge jenter er mer usikre på seg selv enn vi som er blitt eldre. Men det er ikke dermed sagt at vi som er vippet over 40 ikke blir lei oss ogtar til oss ufine ord om kroppen våres… Vi er mer sikre på oss selv, og komfortable i kroppene våre, men likevel har vi et hjerte som fort kan bli såret. Særlig om det er personer som står oss meget nær som kommer med en kommentar. Selv om den kommetaren ikke er ment for å såre i utgangspunktet.
Hvorfor skal man plent ha en mening om hvordan andre ser ut, egentlig? Kan vi ikke bare godta at vi er alle forskjellige utenpå? Inni er vi like, så før man går hen og sier en kommentar om andre,- gå i deg selv om spør deg : ” Er dette en kommentar som jeg hadde blitt såret av, om andre sa dette til meg? “
Jeg kjenner jenter som har utviklet spiseforstyrrelse pga noen kommentarer om kroppen eller utseendet deres. Jeg kjenner jenter som har forsøkt å ta livet sitt pga kommentarer om kroppen og utseendet deres. Er det virkelig nødvendig å pushe andre mot kanten av slike stup?…..
Det kan like så godt være en gutt du er forelsket i, som sier noe nedverdigende. Det er ikke alltid at det er jenter som sier noe som sårer deg.
Det kan være utrolig vondt og sårende å høre noe negativt om deg selv, men jeg tror at de som kommer med kommentarer mest sannsynlig ikke har noe godt selvbilde! De må si noe om andres kropper, klær, hår, makeup osv osv, for å føle seg bittelitt bedre selv.
Synd å si det, men dette er hva mine tanker er om dette tema. Men skal vi likevel måtte godta å være skyteskiven deres?
Nei, mener jeg! Kan vi ikke alle gjøre en real innsats mot kroppspress rundt oss? La oss begynne med oss selv, og slutte å si noe om andres kropper, klestil, hår, makeup osv. For hvis vi alle går sammen om å feie for vår egen dør når det kommer til slike kommentarer, og ikke minst oppfordrer andre til å gjøre det samme. Så har vi er super start på å mindre kroppspress.
På den måten kan unge jenter slippe å gå gjennom vonde stunder med utrolig dårlig selvbilde, selvmordsforsøk og spiseforstyrrelser…
Vi er født med forskjellig utseende, men inni er vi veldig like. Vi er sårbare for vonde og sårende kommentarer, så hvorfor såre andre med ord? Munnen vår er det farligste våpenet vi har…
Jeg har selv blitt fortalt ting om meg selv og mitt utseende, noen ganger sikkert for å såre meg bevisst. Men andre ganger har det vært ord og setninger uten at de er ment for å såre. Men ord har brent seg fast i hukommelsen og spiller på re-play inni den lille hjernebarken min…
Ord som har såret meg, endret meg, og til tider gjort meg hard og kald som en gråstein i en bekk!
Men man er den man er, og jeg kan ikke annet enn å oppfordre alle der ute i den vide verden : gå i deg selv om spør deg : ” Er dette en kommentar som jeg hadde blitt såret av, om andre sa dette til meg? “
Hva er din mening om dette?
Er du en som lett skyter ut en kommentar før du tenker over hva du egentlig sier? Eller tenker du gjennom før du sier noe?
Hvorfor ” må ” man si noe negativt om en annen? Kan vi ikke godta at vi er forskjellige utenpå…. Vi er like inni og ingen liker å høre sårende ord og setninger om seg selv… Sånn er vi alle skapt.
Så før du sier noe om andre, tenk deg om før du velger ordene dine med omhu – de kan ødelegge mer enn noe annet..
Det er mange som ikke kjenner meg her inne, og heller ikke aner at jeg har vært en habil blogger i flere år. Men ikke på denne plattformen, men på hest.no.
Jeg skiftet over til blogg.no for noen mnd siden, og angrer ikke i det heletatt.
Men for dere som vil lese fra mine tidligere blogger, så klikk dere mer enn gjerne inn på Etanec på Hest.no og les. Der er ekstremt mye lesestoff i bloggen min der inne,men tviler sterkt på at der kommer så mye mer fra min kant inne på den bloggen mer. Nå er jeg her, og trivest mye bedre her inne med blogg skrivingen.
Jeg skrev for noen år siden en blogg om hvorfor man blogger. Selv om den er noe hesterelatert, så er det en blogg som jeg syntes alle kan – og burde lese. Her kommer den :
Der er mange grunner for å begynne å blogge, både her på Hest.no og ellers andre nettsteder hvor man kan opprette enn blogg konto. Noen blogger fordi de vil ha det som en dagbok der de kan se tilbake og lese hva de har gjort med hesten sin, hvordan de har trent og hvordan det gikk.
Mens noen liker å blogge for å provosere litt, sette ting litt på spissen og få folk til å gå i seg selv og tenke nøye gjennom sitt hestehold gang på gang. Dette mener jeg er viktig, og det er ofte interessant å lese slike blogger.
Så har vi dem som lager seg en blogg, dikter i vilden sky om sin fantasihest og hvordan de formelig misshandler hesten sin. Ene og alene for å få hestejentene sinte og få masse reaksjoner på bloggen sin. Ja jeg velger å tro at dette kan like så godt være gutter som jenter, som gjør dette.
Det er nok ustyrtelig morsomt for dem å se hvordan kommentarene fylles i bloggen, lese om de sinte meldingene ? de har nemlig oppnådd akkurat det de ønsket; få sterke reaksjoner, masse oppmerksomhet og hissige hestejenter som hyler og skriker.
Vi er alle forskjellige, og vi har ofte forskjellig grunn for å ville blogge.
Og vi har også forskjellig bakgrunn som gjør oss veldig forskjellig i forhold til hva hestehold vi har.
Derfor blir også bloggene våres forskjellige. Noen liker å lage masse temablogger og dermed gi av sin lærdom via dem, mens andre liker å fortelle om treningene sine og lære fra seg av sin lærdom via dem. Vi er alle så forskjellige, og derfor blir også bloggene våre forskjellige.
Ingen vet hvem som sitter bak pc`en og skriver. Man kan utgi seg for å være hvem som helst.
Selv liker jeg godt å skrive ned hva jeg senser, opplever, gjør sammen med hestene mine og liker Hest.no sin blogg som en dagbok. Først og fremst så blogger jeg for min egen del, og ikke for å fortelle ” hele verden ” hva jeg gjør om dagene og hvordan jeg gjør ting. Jeg liker å skrive lange blogger, bilder og filmer fra treningene/konkurransene, og å utdype mer hva jeg senser rundt meg ? livet er her og nå så hvorfor ikke skrive hva en lukter, føler, ser og hører i tillegg om en vil og kan det? Ikke alle lytter til fuglene, lukter våren som er kommer eller kanskje høsten som er i anmarsj ? men livet har lært meg å gjøre dette. Og derfor følger dette i mine blogger. Jeg er ubeskrivelig glad for alle dem som følger bloggen min, jeg elsker kommentarene jeg får og forsøker så godt jeg kan å takke for dem alle sammen. Men til tider er smertene i kroppen min så uendelig store at jeg regelrett må bite tennene sammen og være sengeliggende noen dager. I slike stunder er det umulig å skrive på pc, og om kommentarer hoper seg opp blir det av og til vanskelig å få takke for dem alle sammen. Men vit at jeg setter uendelig stor pris på alle kommentarer uansett om jeg får takket eller ikke.
En utleverer seg meget når en blogger, både til sine konkurrenter på f.eks. sprangbanen som kan se filmer, bilder og tekst fra treninger og konkurranser. Så jeg tror der er mange som holder igjen hva de skriver, for å ikke utlevere seg selv og hestene sine for mye.
For det som er kommet på nett, er kommet der for å bli.
På den annen måte er der mange som kan bli motivert og inspirert til å forsøke den grenen nettopp du blogger om. Ta f.eks. alle dem som har forsøkt seg i distanseløypene etter å ha lest om distanseridning på bloggen min. Jeg blir like glad og kry hver gang noen skriver til meg at de er blitt nysgjerrig på denne sporten og vil prøve seg i løypene.
Å få slike tilbakemeldinger motiverer til å blogge videre om sporten, og slik tror jeg andre også føler det når de får kommentarer om hvor motiverte andre blir av det de leser.
Vi får følge folk i rundt om i hele landet på deres oppturer og nedturer. Vi får ” bli kjent ” med nye folk og kanskje møte dem ved en anledning. Men hvorfor blogger nettopp du?
Hva blogger liker du best å lage selv, og hva type blogg har du lært deg å like i din tid her på blogg.no?
Alle blogger jeg klikker meg inn og leser, kommenterer jeg. Jeg lever i den troen på at ” det du vil andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem “.
Legger du også alltid igjen et spor fra deg i kommentarfeltet, til de blogger du leser? Og kommenterer du på en slik måte at bloggeren forstår at du har lest bloggen? Eller er du en av dem som skriver ” Fine bilder ” – uten å ha giddet lese bloggen men håper på besøk på din blogg likevel?
Vi er alle så forskjellige, og har så mange forskjellige baktanker med bloggene våre. Såh,- hva er ditt formål med bloggen din?
PS! Jeg lovet dere folmblogg i dag fra ” den store ” bakedagen til meg og vesle søtnosen Adeline. Men det viser seg at der inne er filmredigerings program på denne pc`en som jeg er så utrolig heldig å få låne nå som min har tatt helt natta…..
Så jeg må kapre min datters mac i morgen og lage filmen. Så håper dere klikker dere inn i morgen også og ser den kuleste bakefilmen ever! 🙂
Jeg vil ta dere med 4 år tilbake i tid. Til en morgen som rokket grunnen jeg stod på, der jeg trodde jeg skulle miste min så inderlig kjære hund, Kiwi… En dag som sitter klistret i hukommelsen min, og som jeg grøsser over selv når jeg tenker på det den dag i dag.
” En søvndrukken Michelle svarer lavt, men da hun hører angsten, panikken, gråten min – så kommer hun seg fort på bena og løper ned trappen mens hun spør hva som er skjedd!
Alt jeg klarer svare er bare ” Kiwi… Det er Ki, Michelle… Hun er blitt sparket….. Knekkelyd…. Åh, herregud!!….. ” og så er jeg tilbake i krampegråten igjen. “
Fuglene hadde ikke stått opp enda. Vi skrittet hjemover i lyset fra hodelykten på ridehjelmen min. Iskrystallene danset om kapp overalt rundt oss, nydelig dans som fanget blikket og interessen min mens Etanec gikk med senket hode for å strekke godt i muskulaturen etter denne grytidlige morgenens treningstur.
Vi lister oss stille inn stalldøren, inne hilser de andre hestene på oss ? de vil ha frokosten sin nå og å få komme ut å bevege på seg. Mens jeg saler av Etanec, kommer de to deilige stallkattene løpende inn i boksen til Etanec. De ser fullstendig tissetrengte ut der de løper om kapp inn, og huker seg borterst i et hjørne i boksen hans. De blir sittende der en stund før de er klar. Rare pusene, jeg vet jo at de lett kan hoppe opp på boksdøren og ned i boksen hans.
Mens hestene spiser kraftforet sitt inne i hver sin boks, henter jeg ut hundene våre som trenger å få ta morgen tisseturen rundt på gården her. Samtidig bærer jeg ut de finmaskede høynettene til innhegningen så hestene skal få spise frokostene sine ute. De pleier alltid få spise høyet ute, slik at de får bevege seg mest mulig.
Toruk er alltid den som får komme ut først, han er den av hestene våre som ikke bryr seg om han går alene litt mens jeg henter ut resten av hestene.
Etanec derimot er helt stig motsatt ? han løper rundt og roper så bare det, om jeg hadde forsøkt å slippe han ut først, alene.
Hundene løper rundt og koser seg på tunet, de er så vant til hestene som jeg leier ut og inn at de syntes ikke de er så interessante lenger. Før var de veldig ivrige på å sjekke ut kodeleddene deres, men nå har det heldigvis roet seg.
Neste hest jeg leier ut er en som vi har hjulpet eier med å få beholde. En utrolig herlig hest som jeg er blitt veldig glad i, ja jeg er utrolig glad i eieren også. Hun er blitt ei skjønn venninne av meg i den tiden hesten hennes har stått her.
Den ene tibben min, Brumle, tripper så fint ved siden av meg. Så jeg velger å stoppe et lite øyeblikk for å gi ham en godbit. Både fordi han gikk så fint ved siden av meg og fordi han holdt blikkontakt med meg.
I sidesynet ser jeg plutselig at hesten gjør en liten brå bevegelse, etterfylt av en ekkel og misstenksom knekk ? lyd. Et hjerteskjærende hyl kommer fra den andre hunden min, en nydelig samojed ved navn Kiwi.
Idet hun raver bortover bakken på ustø bein og halen mellom bena å hyler, så kommer det bare et høyt ” HERREGUUD!!! ” fra meg… Jeg skjønner med det samme hva som skjedde, hesten hadde sparket Kiwi et sted. Jeg ante ikke hvor hun var truffet men trodde det var et av bakbena som var truffet siden hun var så ustø. Klumpen i halsen var ikke til å deale med, så tårene kom fossende nedover kinnene mine.. Lyden jeg hadde hørt, var jeg overbevist om at var et brudd et sted i skjelettet hennes.
” Kjære Gud, la meg få beholde min kjære Ki… Jeg må få beholde henne!! La det være noe annet jeg hørte, la det være ingen brudd eller noe slikt. Jeg trenger denne fantastiske hunden rundt meg i noen år til… Vær så snill, Gud….” – tankene mine var hos Ki, men før jeg kunne få sjekket henne måtte jeg leie hesten ut i innhegningen. Aldri har de få meterne bort til innhegningen vært så langt…
Jeg lot Etanec og Dropi stå inne mens jeg ropte til meg Ki. Hun kom ravende bort til meg, skalv som et ospeløv og var tydelig begynt å gå i sjokk.
Mobilbilde tatt morgenen etter. Her kan du se hvor utrolig hoven hun ble fra snuten og oppover mellom øynene… Smertene er lett å sse i øynene hennes her. Stakkars gullet mitt, hun har hatt noen veldig smertefulle dager nå!
Et lite kutt over høyre øye var det eneste som viste spor av at hesten hadde sparket henne. Litt blod og litt hestemøkk lå i den så ellers hvite fine pelsen hennes. Så jeg skjønte jo med det samme at det var ikke bena som var blitt truffet, men ansiktet.
Hun hadde stått på god avstand fra hesten da sparket kom hel uventet og uprovosert. Så hoven hadde truffet henne med full styrke..
Jeg hulket mens jeg løp mot døren til huset, Kiwi geleidet jeg med meg og lot tibbene bli igjen ute da jeg lukket døren bak oss. Jeg visste ta det var så tidlig på morgenen at min datter og barnebarn på snart 5 mnd enda lå å sov. Men jeg trengte hjelp nå..
” Michelle?! M-I-C-H-E-L-L-E !! “
En søvndrukken Michelle svarer lavt, men da hun hører angsten, panikken, gråten min – så kommer hun seg fort på bena og løper ned trappen mens hun spør hva som er skjedd! Alt jeg klarer svare er bare ” Kiwi… Det er Ki, Michelle… Hun er blitt sparket….. Knekkelyd…. Åh, herregud!!….. ” og så er jeg tilbake i krampegråten igjen.
” Ring dyrlegen med det samme, mamma! ” Michelle overtar Kiwi, studerer henne nøye og begynner umiddelbart å prate rolig til henne mens hun forsiktig ser om hun får rører ørene hennes. Så snart hun merker at det går greit, begynner hun å massere øreflippene forsiktig. Dette gjør hun for å forhindre at hun går i sterkere sjokk, slik massering kan faktisk redde liv både på mennesker og dyr.
Imens forsøker jeg å få sagt noe vettug til veterinæren, men sjokket, gråten og hulkene hindrer meg i å fremstå så veldig verbalt fornuftig. Og får beskjed om å bare komme så snart vi kan. Så Mina Adeline ( mitt barnebarn ) får stell og frokost, og så bærer det avsted til klinikken med Ki.
Jeg og Kiwi ligger og slapper av sammen, mens vi venter på å reise til veterinærklinikken for sjekk..
Ei superherlig venninne står utenfor klinikken og venter på oss. Hun gir meg og Michelle en god varm klem og sier at dette går bra, før hun bærer Kiwi inn til veterinæren for meg.
Siden Kiwi har hatt en slik traume og sjokk, er det risikabelt å legge henne i narkose samme dag. Veterinæren sjekker hodet hennes og finner ikke noe usymmetrisk. Så han sier at hun skal få to sprøyter, en med antibiotika og en med smertestillende. Så skal vi komme tilbake neste morgen for å ta ct ? scanning av kraniet hennes.
Vi ankommer klinikken dagen etter med ei molefonken Kiwi. Min herlige venninne står og venter på oss i dag også. Jeg er så utrolig glad for at hun er med oss på dette, hun er en slik herlig støtte og er hundemenneske inn til beinmargen.
Kiwi får narkosen og vi må vente noen timer før vi har noe svar på hvordan omfanget er på skaden. Jeg føler jeg går rundt meg selv denne tiden.. Vi tar en tur hjem til min venninne, og så snart tiden nærmer seg for at vi kan få svarene, kjører vi ned igjen til klinikken.
Jeg har så vondt i magen min…..
Hele 840 bilder var blitt tatt under ct – scanningen. Bildene viser at der er flere små brudd, brister mellom øynene og på tvers over nesebeinet hennes. Et brudd gjør at en liten bit stikker inn i den høyre bihulen, og der er tre fire små biter som stikker inn mot det høyre øyet. Men heldigvis er ikke øye eller syn berørt! Øyet har visst en cm med fett rundt seg, så det er godt beskyttet.
Siden bitene – og bruddene – ligger såpass fint mot hverandre, trenger hun heldigvis ikke operasjon. Dette skal få hele seg selv, få gro i fred.
Jeg var så full av følelser mens vi satt der sammen med veterinæren og så på bildene. Lettelse for at Kiwi overlever dette, fortvilet og lei meg for at dette skjedde, sinna, frustert….. Ja følelsespekteret var ganske så overloadet kan man trygt si.
Man kan se flere brudd her enn hva pilene viser, bare studèr bildet så ser du dem.
Heldigvis hadde Kiwi fått smertestillende sprøyte hos veterinæren, så resten av den dagen hadde hun ikke så veldig store smerter egentlig. Ikke sammenliknet med hvordan smertene skulle bli neste dag.. De smertestillende tablettene jeg hadde fått med meg hjem, funket ikke så bra på henne. Så hun brukte labbene opp til snuten sin og skrapte for å få bort smerter, og hun lå mye. Ville ikke være med ut eller noe, bare lå der.
Så etter en telefonsamtale, kunne jeg komme til klinikken og hente en annen type og sterkere smertestillende til henne. Selv om hun såklart enda har ganske vondt, så tar disse tablettene en del av de verste smertene hennes. Hun er veldig hoven over hele nesen sin og opp til toppen av hodet sitt. Men det er jo forventet når hun har fått seg en slik hard og kraftig kilevink..
Jeg er så glad og lettet over at det tross alt gikk så bra med henne! I mine øyne så hadde hun englevakt denne morgenen.. Og jeg føler et stort behov for å sende en stor takk til både Gud og dem rundt oss som vi ikke lenger kan se, for all hjelp så Kiwi skulle få overleve!. Jeg er heldig som får ha denne herlige hvite kosebamsen rundt meg hver dag, verdens aller beste Kiwi <3
Hva som egentlig var grunnen til sparket er ikke godt å si. Det kom helt uprovosert og helt “ ut av det blå “. Men samtidig var det ikke noe grunn til å bli sinna eller irritert på hesten, den følte nok at den hadde grunn til å lange ut med bakfoten der og da.
Den ble ikke skremt av noe, det var vindstille og ikke noe som kunne skremme på noen måte. Men det får bli med undringene, tankene, funderingene og forvirringen..
Smilet til den lille ivrige jenta ved siden av meg, hadde gått trill rundt om det ikk var for at hun hadde ørene som stoppet smilet. Øynene som titter opp på meg, stråler av lykke! Hva gjør det da om det ryddige rene kjøkkenet nå plutselig ser ut som om en bombe har slått ned?
Latteren hennes triller ut fra den lille munnen, og hjertet mitt gjør et ekstra hopp kjenner jeg. Så lite som skal til for å glede en liten sjel, så lite som skal til for å gi noen ekstra timers oppmerksomhet til mitt vidunderlige barnebarn.
I dag skal vi bake verdens beste sjokoladekake! Ja,- om der blir noe igjen til å lage kaken av da? For jeg kan love dere at det fløy mel, sukker, kakaopulver og diverse andre ingredienser, rundt oss.
Oppskriften til kaken skal jeg dele med dere, den kommer litt lenger nede i bloggen.
Adeline elsker smør! Så da hun klarte å skjære av en bit fra smørstykket, var livet verdt å leve!
Kjøkkenet startet rent og pent, men det var ikke så lenge etter at vi begynte på kaken at dette endret seg. Adeline skulle nemlig lage slott av de tørre ingrediensene til kaken. Og på toppen av slottet skulle man altså klappe med slikkepotten….
Well,- du kan vel tenke deg hvordan det endte?
Jeg ble ganske full av sjokoladekakedeig i ansiktet, armene og på klærne. Adeline fikk litt sjokoladekakedeig tilbake fra meg, og både kjøkkenbenk og gulv så ikke ut da vi var ferdige med å leke med maten. Men det var morsomt så lenge det varte, og var mindre morsomt å være alene om å vaske opp igjen alt sølet vi hadde stelt i stand haha.
Her er noen bilder fra bakedagen våres, så kommer oppskriften under bildene.
Kos dere med bilder! I morgen kommer en film fra bakedagen, og den er morsom – såpass kan jeg røpe. Men jeg kan legge ut en liten snutt til dere helt i slutten av bloggen.
Kakaopluver smaker ikke så godt… Så det vasker vi bare bort igjen!
Leke med maten sa du?Ja her leker vi med mat og alt annet som er gøy å leke med.
OPPSKRIFTEN :
4 dl sukker
4 ss kakao
1 ss natron
150 gram smelta smør
7,5 dl surmelk
1 liter hvetemel ( jeg bruker spelt )
Bland alt det tørre, ha i smelta smør og surmelk. Røres med slikkepott.
Ha det i en langpanne på 30 x 40 cm
Steketemp : 180 grader
Steketid : ca. 30 min.
Glasuren :
100 gram smør
100 gram lys kokesjokolade
1 ss kaffi ( jeg har ikke dette oppi )
1 ts vaniljesukker
200 gram melis
Smelt dette på svak varme, og ha i et lite egg som røres godt inn i glasuren.
Jeg lovet dere en liten filmbit. Dette er fra da Adeline hadde smakt på kakaopulveret, og dette likte hun tydeligvis ikke. Så da var det bare å vaske tungen hennes så godt vi kunne. Alt skal jo smakes på, men ikke alt smaker like godt hehe.
Men følg gjerne med i morgen her på bloggen, en ganske morsom film som kommer!
Mennesker er så forskjellige, noen er renhjertet gode tvers gjennom. Og så finnes der de som er falske, viser omsorg utvendig men hjertet er av betong…
Dette får mange dyr kjenne på de små kroppene sine, ja store kropper også for den saks skyld. Men denne bloggen handler om de små hjelpeløse…
Hei, mitt navn er Oscar. Jeg skal nå fortelle dere min historie, og den kan være litt vond å høre. Men jeg vil forsøke å nå frem til de hjerter som er åpne for å forstå oss små, og muligens strekke ut en hjelpende hånd for oss som ikke har hatt det så bra. Men som har fått en second chance hos Dyrebeskyttelsen.
Min mamma levde på en palle helelivet sitt, en europalle!.. Av mat fikk hun kun knekkebrød og grisepellets. Ingenting gress om sommeren, ingenting høy hver dag, som vi kaniner så inderlig trenger for å holde tarmfunksjonen i gang. Ingenting små godbiter av og til, og ikke noe godt underlag til bena sine, eller noe form for bevegelse så benstammen og muskler kunne få utvikleseg riktig.
Der på denne pallen, fødte hun oss 8 søsken. Så vi levde altså ni kaniner på denne lille biten av en verden. Vi små barn visste ikke bedre, vi trodde dette var den eneste verden som fantes. Og matenmåtte vi dele broderlig på.
Men en dag kom der noen folk og hentet oss, og mange andre kaniner som hadde levd slik som oss. Folkene var fra noe som heter Dyrebeskyttelsen, dette var folk med et varmt og godt hjerte – som syntes synd i oss, og dette merket vi! Vi kunne føle deres hjerte blø for oss små, og vi kjente kjærligheten stråle fra deres hjerter når de holdt oss godt inntil dem mensde løftet oss opp fra vår lille verden.
Vi fikk oppleve at der fantes god mat som vi måtte lære oss å spise, det var rart å spise gress og høy for aller første gang. Og vi fikk noe annet enn den grisepelletsen vi hadde fått, vi fikk noesom heter Oxbow og som smakte rett å slett helt himmelsk!
Lille meg som bebis, og min kjære mamma, Gullet – den dagen vi flyttet HJEM!
Plutselig fikk vi stor plass å bevege oss på, noe som var merkelig.. Musklene våre var ikke noe sted på kroppene våre, så vi klarte ikke løpe så mye med det samme. Og min stakkars mamma holdt på å dø den natten vi ble reddet….. En herlig dame satt oppe og våket over min mamma hele den natten, forsøkte å få henne til å drikke litt av og til. Men mamma orket ikke… Hun bare lå der, orket ikke noen ting. Jeg tror hun begynte å tenke på oss barna, for neste morgen klarte hun å få såpas med krefter at hun klarte å drikke litt, og så senere klarte hun å begynne å spise litt høy også.
Damen som hadde sittet vakt over mamma den natten, var så inderlig glad! Man kunne kjenne hvordan kjærligheten fra hjertet hennes strålte mot oss alle sammen. For den dagen vi ble reddet, var vi hele 21 kaniner som fikk en ny sjanse hos dyrebeskyttelsen nemlig.
Mamma hadded ikke muskler i det heletatt, og frembena hennes klarte hun ikke å strekke ut sånn at hun kunne gå fremover. Dette var noe som folkene som reddet oss måtte få mamma til å trene på. Og smått om senn kom bevegeligheten frem hos mamma, og hun klarte å gå fremover. Hun var veldig veldig tynn, og vi små måtte jo drikke litt melk fra henne til tider, noe som også gjorde at hun ikke la på seg så mye med det samme.
Men med riktig og god mat, og mer plass til å løpe på – så kom vi oss alle sammen. Musklene utviklet seg, benstammene våre ble styrket og vi begynte å løpe rundt og hoppe som galne! Vi søsken lekte masse sammen, og lærte oss alle slags rare vridninger av de herlige kroppene våre når vi gjorde hopp i luften. Nå var livet verdt å leve!!
Mamma kom seg også, og tro det eller ei, men hun løp og gjorde slike kule hopp i luften hun også!
Min best buddy i tykt og tynt,- Caramell.
Etter en stund flyttet jeg og mamma til et hjem der vi skulle få bo resten av livene våre. Der hadde vi det helt supert, stor plass å løpe ute og stor plass å løpe og kose oss på inne. En varmelampe hang ned fra taket, der vi kunne varme oss. Og to Holer som vi kunne krype inn i og sove. Masse godt høy, den samme supergode pelletsen og ikke minst masse kjærlighet og kos.
Menså en kveld ble mamma alvorlig syk…. Matmor tok mamma med seg i all hast og kjørte full fart til dyrlegen med henne, men den natten døde mamma….
Hun fikk noen gode måneder i frihet, og jeg er veldig takknemlig for at dyrebeskyttelsen gav mamma disse månedene i frihet. Det fortjente min elskede kjære mamma, Gullet…..
Selv så ble jeg veldig lei meg, og trakk meg inn i meg selv. Jeg sørget veldig over tapet av mamma, og dette så matmor. Hun forsøkte å trøste meg så godt hun bare kunne, men jeg orket ikke annet enn å være alene… Helt alene….
Så matmor fant ut at jeg trengte en ny venn for å leve et godt liv videre! Dermed kontaktet hun dyrebeskyttelsen igjen, og de hadde den perfekte venn for meg. Så dermed kom søte Caramell hjem til meg.
Vi ble fort venner, og nå er vi som Lady og Landstrykeren,- vi spiser mat og plutselig møtes de små munnene våre hverandre – vi har visst spist av samme høystrå! Dette var jo ganske morsomt da, så det gjør vi ofte.
Caramell sin fortid er uviss, dyrebeskyttelsen fant han ute en dag. Og ingen vet noe mer om han, stakkar.
Men nå har vi det godt, og her skal vi bo så lenge vi lever. Snart kommer der enda en kompis til oss, fra dyrebeskyttelsen selvfølgelig. Matmor klarte ikke si nei til denne skjønnheten som skal komme. Og det følesjo godt å vite at vi kommer alle sammenfra samme dyrebeskyttelse, det gjør oss på en måte til brødre. Selv om de er forskjellig størrelse oghar forskjellig utseende.
Matmor er ganske okey – her får hun nuss av Caramell med sine ” hoptikopter ” ører.
Om noen av dere tenker på å anskaffe dere et dyr, VÆR SÅ SNILL OG KONTAKT DYREBESKYTTELSEN og hjelp en av oss til et bedre liv!
Her er link til den dyrebeskyttelsen alle vi kompiser kommer fra: Dyrebeskyttelsen Horten/Tønsberg
Dette var min historie, som heldigvis endte som et eventyr. Men der er mangeav oss som ikke har det så bra, kan du tenke deg å hjelpe?
Med påholden kaninpote; belgisk kjempe Oscar.
Her kan dere se litt av hvordan vi har det her, stor utegård å hoppe og sprette i – and we LOVE it!
Jeg som alltid har elsket å strikke, har nå plutselig funnet glden ved å hekle også! Hvem hadde trodd det?!
Jeg har noen få hobbyer som jeg liker å holde på med,- ute er det hestene og kaninene som opptar det meste av tiden min. Men inne er det håndarbeidet. Og siden jeg sliter med bl.a. fibromyalgi og leddgikt, er det godt å holde på med håndarbeid siden det holder fingrene og hendene mine sånn noenlunde i gang.
Etter at jeg kjøpte hekleboken ” Hekling til småfolk “, har jeg fått helt dilla på å hekle fra denne boken + noen kule oppskrifter fra andre utenlandske blogger på nettet. Det går kjempegreit å hekle etter engelsk oppskrift også faktisk, utrolig nok.
Den siste nykomplingen i samlingen til mitt skjønne lille barnenbarn, er kaninen Kanutte fra denne hekleboken. Og Mina Adeline ble helt i hundre og nitti da jeg tok kaninen frem i dagtidlig og gav den til henne! Det er alltid så gøy og herlig å seden gleden hun viser når hun får noe.
Tidligere har jeg laget en blogg om tigeren Tim,som jeg heklet til henne sist. Og i dag har vi satt oss ned og bladd i hekleboken igjen, Adeline har funnet frem hva dyr hun ønsker seg nå, og vi har sett i garnet mitt der hun har fått plukke ut farge til det neste dyret.
Litt sånn kos og ” momma/barnebarn – samvær ” sånn på morgenkvisten.
Ute øser regnet ned, og det er dags for en rolig dag innendørs. Senere skal vi bare ut og slippe ut 3 sprelske hester, gjøre rent i boksene deres og legge inn mat og vann til dem for natten. Så tenker jeg det er hopp og sprett i alle vannpytter som er kommet i veien vår ute, før noen våte kropper tusler inn og varmer seg igjen.
At kaninen Kanutte er en rolig og harmonisk kanin er det ingen som helst tvil om, hvertfall når jeg sammenlikner henne med disse to superglade herlige kaninene som jeg har fått gjennom Dyrebeskyttelsen i Horten/Tønsberg! De har hatt en røff fortid, men har det helt supert her hos oss. De heter Oscar ( belgisk kjempe ) og Caramell, og kom til oss i sommer og i desember.
Er de ikke skjønne vel?
Jeg vil oppfordre ALLE som vurderer å anskaffe seg dyr, om å kontakte Dyrebeskyttelsen og adoptere derfra. På den måten gir du et ulykkelig liv, en sikker og god fremtid med masse tapt kjærlighet, og du støtter opp om de folkene som virkelig strekker ut en hjelpende hånd til dyr i nød.
Lyden i bakgrunnen kan virke forstyrrende, men bare skru ned lyden. Det er den store bekken som renner..
Følg meg gjerne også på Instagram for flere bilder av ting jeg strikker og hekler, pluss annet : @benteslilleverden
Jeg sitter og leser inne på en blogg, en blogg med sterk personlig historie som bloggeren deler med resten av blogg – verden. Og en blogg med sterke meninger om livet vedkommende har hatt,- har hatt – ikke har pr i dag. Noe som jeg leser i kommentarene at flere ikke har fått med seg.
Har de faktisk lest hele bloggen?Mens jeg leser nedover på kommentarene blir jeg mer og mer overbevist om at personene som legger igjen kommentarer, ikke kan ha lest hele bloggen.. Men henger seg opp i et avsnitt, og når de sitter der bak tastaturet sitt – skjult for resten av verden, spyr de ut defæleste kommentarer du kan tenke deg….
Stakkars bloggeren som har vært så åpen om sitt liv…. Som må lese alle disse fæle og stygge kommentarene….
Om du setter deg i hennes/hans situasjon,- hadde du følt deg bra ved å få slike utrolig vonde og direkte stygge kommentarer?
Mange av kommentarer jeg leser, står ikke kommentatoren frem med sitt eget navn engang. Dette er hva som betegnes for nettroll. Folk som føler seg trygg bak et tastatur, tror de er godt gjemt der. Men fakta er det, at hver enkelt pc har sin egen adress, IP adresse. Denne er faktisk utrolig lett å spore frem, og det er ingen problemer å finne ut hvem som har skrevet kommentarene som ikke er noe pene i det heletatt.
Hvis du leser en blogg, eller noe på f. eks. Facbook som du ikke er enig i. Eller som kanskje provoserer deg.
Hva med å sitte litt på fingrene dine og telle til ti? I stedenfor å ødelegge dagen for bloggeren, eller personen på andre sosiale medier – med ekle, kjipe og veldig negative kommentarer? Hva med å bruke dentasten på tastaturet som sender deg ut fra den bloggen/innlegget som du ikkeer enig i?
I steden for å spy ut eder og galle mot uskyldige personer som velger å fortelle noe fra sitt liv, som forhåpentligvis kan hjelpe noen andre som er i den situasjonen personen bak bloggen har vært.
For er det ikke det mange av innleggene i blogger handler om? Å forsøke å nå ut til andre, forsøke å hjelpe litt. I det minste når det kommer til mer personlige blogger, så er mitt syn på saken at forhåperntligvis kan bloggen hjelpe en eller flere personer gjennom en tøff tid..
Joda, selvfølgelig bor vi i et land med ytringsfrihet for alle. Men bevare meg vel, lærte dere nettroll ikke noe folkeskikk av foreldrene deres?….
Og tørr du som velger å skrive så direkte stygge kommentarer, å stå frem med ditt eget navn engang? Da kan jeg neppe tro at du faktisk klarer å stå for din egen mening, om det i det heletatt er din rette mening som du har skrevet i et slikt kommentarfelt.
Å få høre at folk som kommenterer, ønsker at du døde, sender deg drapstrusler eller angriper bloggeren for kropps utseende…. Det er så smakløst og lavmål, at jeg føler meg til tider kvalm – og flau på nettrollets vegne!
Hva er poenget med å være så stygg i kommantarer? Hvorfor kan en ikke klikke seg ut fra nettopp den bloggen om man ikke har noe godt å si til bloggeren? Føler du som skjuler deg bak et anonym kommentar, at du må stå opp om morgenen og legge igjen slike fæle og vonde kommentarer – slik at bloggerne forhåpentligvis får en ødelagt eller kjip dag? Klarer du ikke å la være?
Jeg vil oppfordre alle til å heller forsøke å se det positive i blogger, kommentere positivt – og du skal se at du selv også får det mye bedre inni deg. Ja kanskje dagen din også blir bedre, når en tenker positivt og gjøre positive og gode handlinger. Det gjør godt å gjøre noe bra for andre, om man kjenner de eller ikke.
Dette gjelder også kommentarer i blogger, forsøk heller neste gang å finne noe som er positivt i bloggen du leser – og fremhev det i kommentaren du velger å skrive. Da skal du se at du heller vil stå frem med navn og føle deg mye bedre inni hjertet også.
Og husk; om du ikke liker bloggen du leser i det heletatt, så er det lov å klikke seg ut fra den uten å kommentere! 🙂
