Lykke

Jeg har over lengre tid lovet mitt herlige og fantastiske barnebarn, en sykkel. Egentlig en trehjulsykkel, men siden hun snart fyller 3 år syntes jeg at hun kanskje skulle få seg en vanlig sykkel.

Så da vi var på tur i dag ( bl.a. i badeland, men det kommer i neste blogg ), så så vi plutselig DEN sykkelen!

Skateboardet som hun hadde trent på gjennom hele butikken var glemt på sekundet idet hun så sykkelen!

Den stod der og formelig skrek navnet til Adeline!

Rosa og hvit søt liten DBS sykkel med støttehjul, akkurat i den perfekte høyden til henne.

Alle andre sykler vi har sett på, har vært for store til henne.

Hun satte seg oppå sykkelen og forsøkte å sykle avsted inne i butikken. Hun er jo vant til å kunne tråkke både bakover og fremover, så dette måtte hun lære seg – å ikke tråkke bakover for da stod hun plutselig bom stille.

Hun kunne stolt sykle ut fra butikken, og var ikke til å få bort til bilen i det heletatt. For hun skulle nemlig bare sykle 🙂

Det ble en flott avslutning på en lang og morsom dag!

Vi var nok like slitne alle sammen, men det gjør ingenting så lenge man er lykkelig og har det gøy sammen 🙂

Et overhappy barnebarn, ikke noe er mer skjønt enn nettopp det!

Trylle med tråd

Det er ingen hemmelighet synker elsker å lage gaver av garn, strikkepinner og til tider henter jeg også frem heklenål.

Denne gangen hadde jeg knapt en uke på meg til å trylle frem noe smått til en kommende verdensborger. Og siden de kommende foreldrene ikke vet om det er gutt eller jente som kommer, måtte fargene være nøytrale. Så da valgte jeg og min datter lys grønn, lys gråbrun, brun og offwhite.

Først ble en søt liten kjappstrikka drakt strikket. Str 0-6 mnd, men garnet er veldig strekkbart, så selv om den ser liten ut så kommer den til å passe lenge.

Men småttisen måtte jobba noe annet enn bare klær, så jeg tok frem heklenål og heklet en liten elefantrangle med lyd. Og en søt skilpadde.

Gaven som også inneholdt ( kjøpte nøytrale smokker ) smokkesnorer laget av min dyktige datter, Mamma til Adeline , ble veldig godt mottat av hun som de holdt babyshower for!

Vi hadde vært avsted og kjøpt en liten passelig korg til å legge alt oppi, og pakket alt inn i cellofan.

Slike gaver elsker jeg å få selv! Og da er det alltid så kjekt å gi slike gaver til våre venner og familie også. Kanskje dette kan være en ide til noen av dere som leser denne bloggen, også?

Her er link til bloggen " Fargerike små gleder " – der ligger der link til de stedene hvor du kan finne oppskrif til bl.a. elefantranglen og skilpadden.

Liker du å lage gaver selv? Og hva liker du i såfall å lage?

Med hodet under armen, og drittbleie i postkassen

Dagen hadde stort sett gått i ett, med alt som skulle gjøres av de daglige gjøremål pluss nye ting som også var kommet på tapetet.

Rengjøring av stall, grovfor som skulle stappes og veies opp ( jeg har funnet ut at det er herlig å stappe grovfor for fire dager om gangen, hvertfall så er det herlig de tre neste dagene! ), litt leking innimellom, forsøke å få heklet en halvstav eller ti når jeg har forsøkt å ha meg et minutts pause. Jeg hadde nemlig fått det for meg, at jeg skulle strikke og hekle noen søte små ting til en babyshower.

Og for ikke å snakke om alle de huslige syslene som skulle gjøres.

Hodet var overloaded med stress stress stress, noe som ikke er bra for oss som har fibromyalgi ( men det får bli i en annen blogg, om jeg noen gang får det for meg at jeg skal klage hehe).

Kvelden kom snikende, og jeg skulle bare et ærend i butikken. I hodet hørte jeg bare " jeg skal bare….. Og skal bare…. Og skal…. " -, ja du skjønner tegningen?

Idet jeg fløy ut døren grabbet jeg med meg en illeluktende dittbleie. Adeline hadde nemlig hatt diaré nettopp og fått skiftet bleie, plutselig luktet heøe huset av diaré – så den lille kroppen hadde nok ikke hatt en helt god dag selv heller.

Jeg løper nedover mot avfallsdunkene våre, og skal kaste bleien. I farten skal jeg til å løpe forbi den rosa postkassen vår, stopper opp og da blir jeg vitne til en opplevelse som rystet øynene mine!

For selv om hodet skriker " neeeeei neeeeiii neeeeeeiiiiiiiii ", så ser jeg armene løfter seg opp, åpner det rosa lokket og skal til å trøkke drittbleien nedi!… Plutselig klarer det stressa hodet mitt å connecte med armene, som heldigvis senker seg igjen – med bleien trygt forvart i hånden heldigvis.

Munnen min for er til en smal strek, kinnene inntar en lyserød fargetone og øynene flakker fra side til side. Var det noen som så oppstyret tro?

De tre står der borte ved siden av hverandre og gaper mot oss! Tre søppeldunker var vitne til det som nettopp skjedde..

Jeg rettet meg opp i ryggen, og strentet med rak rygg rett imot dem! Løftet lokket på den ene dunken og slapp posen med en kvelende odør, oppi. Klasket nevene mot hverandre, som når man har lekt seg i sandkassen og ikke vil ha sandkassen fra hendene med seg inn. Og tenkte " der fikk du den! Tenk å glo sånn på andre folk, makan til frekkhet altså! "

Jeg satte meg i bilen og stoppet ikke før jeg var kommet til den butikken jeg skulle innom og handle noen våtservietter til ansiktet.

Jeg tuslet bort og fant våtserviettene og tok peiling mot disken. Betalte kontant, og kjente bare hvordan latterkrampa var i ferd med å gripe meg med alle sine kilende fjær! For der tar butikkmannen imot pengen, samtidig som han grabber våtserviettene og skal forsøke å stappe hele posen med alle serviettene inn i automaten som sluker papirpenger! Mon tro om han hadde hatt en liknende dag som meg, og som ikke hadde hodet helt på connect med armene sine, han heller?

Jeg klarte okke å holde meg, latteren kom boblende opp fra langt nede i magen et sted! Jeg gapskrattet inne på butikken, og forsøkte å trøste butikkmannen med å fortelle han min lille latterlige historie fra bleien og postkassen. Sikkert bare en mager trøst for en ordentlig flau hardtarbeidende mann, men den eneste trøsten jeg hadde på lager der og da 🙂

Det var ikke min skyld

Mina Adeline og Kiak´s Kiwi Of Dancer aka Kiwi. Er de ikke bedårende vel?

Morgenen startet helt perfekt, med solen som skinte inn gjennom gardinene mine på soverommet. Jeg gjespet og gned søvnen ut av øynene, kastet på meg noen klær og tuslet ned.
Mitt søte lille barnebarn, Mina Adeline, var allerede våken og nede i stuen å lekte. Hun smilte bredt idet hun så at denne søvndrukne ? momma ? endelig hadde tenkt å stå opp. Men den perfekte morgendagen med sol fra skyfri Himmel, vindstille og med alle positive muntre muligheter til å bare suse seg gjennom den perfekte dag,- forsvant som dugg for solen idet jeg trådde inn på kjøkkenet!…. 

Jeg og min datter stod side om side, lamslått over dette fryktelige synet som møtte oss! For der stod nemlig kjøleskap døren på vid gap, som om den bare stod der og ventet på sitt neste offer å bite seg fast til og sluke hel? Et dusin med egg lå knust på kjøkkengulvet, ganske tydelig å skjønne at noen hadde kost seg med å kaste dem i gulvet og nyte synet av knust egg. Løk, makrell i tomat og diverse annet spennende fra kjøleskapet lå også strødd utover gulvet. Så snart sjokket begynner å dempe seg inni hodet mitt, kjenner jeg at latteren er i ferd med å velte seg opp fra et sted langt nede ifra magen et sted.
? Huffameg, nei nå er virkelig ikke tiden for å få seg en real latterkrampe, Bente ?, tenkte jeg febrilsk.
Adelines mamma spør med en stemme som røper litt oppgitthet men mest latter, ? Adeline? Hvem er det som har gjort dette her da? ?
Adeline titter ned på gulvet et øyeblikk, vrir litt på de små tærne sine mens hun tydelig tenker på sin neste setning. Hva skulle hun si til sitt forsvar mon tro?…..
Jo! Der hadde hun planen klar, og den er helt genial mener hun. Den er rett å slett helt bankers! Ingen vil komme til å merke at det er henne om hun bare holder seg til denne supre planen!

Så kommer det klart og tydelig fra en bestemt og hellig overbevisende barnestemme : 
? Det var Kiwi som gjorde det! ?
? Kiwi? ?, spør mammaen hennes, ? er du helt sikker på det? Og så du at det var Kiwi som gjorde dette? ?
? Jaaaa ?, svarer den lille barnestemmen, nå litt mer opptatt av å få hentet ned youghurten som ligger helt øverst i kjøleskap døren. Men som hun bare akkurat ikke klarer helt å åpne selv enda, selv om hun står helt oppe på tåspissene ? eller om jeg skal si negletuppene til de små tærne hennes.
? Er du heeelt sikker på dette? Men hvordan klarte Kiwi å åpne barnesikringen, fikk hun hjelp av noen? ?, spør mammaen som håper at sin lille engel skal ta til fornuft og tilstå ugjerningen.
? Nei, Kiwi gjorde det ?, sier hun ? så enkelt så det så.

Jeg har stilt meg litt i bakgrunnen for at ikke Adeline skal se sin mormor nesten gå i knestående for å klare å holde krampelatteren tilbake! Det er nesten så det gjør vondt å forsøke å holde seg, jeg blir stående og riste mens jeg tviholder meg for munnen. Jeg klemmer hardt om munnen, så jeg ikke skal skrike ut i en hysterisk latterkikk!
Til litt informasjon for dere som ikke kjenner til hvem Kiwi er, så er hun min 11 år unge superherlige samojed tispe. Verdens nydeligste samojed i mine øyne, men så er hun min øyesten, min soulmate, mitt halve hjerte og min halve sjel. Så litt inhabil er jeg jo.
Kiwi er en hund som gjerne finner på litt ugang, hun er ikke den hvite rene engelen som hun ser ut som. Men en aldri så liten ulv i fåreklær. Hun kan gjerne snike seg opp på kjøkkenbenken og stjele matrester eller annen godt og spennende hun måtte finne der.
Eller om der tilfeldigvis skulle henge en pose på kjøkkenet med noe som lukter godt for en samojedsnute, så ser hun gjerne sitt snitt til å flekke posen i fillebiter og spre innholdet ut over hele gulvet.
Men når Kiwi har vært på ferde, er det tydelig at det nettopp er Kiwi som har vært på ferde!
Denne morgenen var det ikke tydelig at det var Kiwi som hadde vært på ferde. Dette vitnet mer på to små barnehender, og en liten kreativ barnehjerne som hadde funnet på noe gøy.

Mammaen spør videre, ? Fikk Kiwi hjelp med barnesikringen da?  Og hvem har så hjulpet henne? ?
? Neeeeiiii, Kiwi gjorde det ?, var det helt enkle svaret.
Hun var fast bestemt på at hun ikke skulle ta skylden selv for denne ugjerningen.
? Er du helt sikker nå? ?
? Jaaaaa?. Neeeeiiii?.. ?, svarer den lille ? som nok nå begynner å innse at hun er busted likevel..
? Gå inn i stuen så skal du få yoghurten, så vi kan få tatt opp alt dette grapset og gjort gulvet rent igjen ?.
De små barneføttene løper fort inn i stuen og koser seg med yoghurt, mens vi to andre ordner opp i grapset på kjøkkengulvet mens vi formelig vrir oss i latterkrampe begge to! For til tross for at dette ikke akkurat var noe vi så frem til å fikse opp i, var det så uendelig morsomt å være vitne til et lite barn som forsøkte å skylde på en hund som umulig kunne gjøre dette. Jeg visste med meg selv at resten av denne dagen kom jeg til å trekke på smilebåndet hver eneste gang jeg tenkte på denne morgenen!

#kvinesdal #benteslilleverden #rampejente #barnebarn #samojed #hund #film #bilde #detvarikkemeg #norge #supermorgen #mormor

Oppussing, kan vi klare det så kan alle

For to år siden så kjøpte jeg og min datter er nydelig lite småbruk. Men huset trengte å pusses litt opp, for at vi skulle få satt vårt eget design på det.

Penger var det ikke så mye av til akkurat dette formålet, men vi har forsøkt å være lit kreativ og har klart oss på et lavbudsjett.

Klikk deg gjerne inn på linken Oppussing på lavbusjett og les å se masse bilder av hvordan vi har gjort det.

Kanskje der er noen tips eller ideer som dere vil ta med dere, hvis dere også tenker på å pusse opp litt?

Kampens stille skrik…

Vinden suser i håret mitt, der jeg svever frem på hesteryggen til  min kjære Etanec. Der er vår i luften, og vinden blåser med sin sterke store munn mot den vakre blå sjøen som bruser ved siden av oss. Bølgene kommer brusende som kraftige basuner mot oss, og slik føler hesten min også at det er ? for han skjener plutselig til den ene siden og blåser forskrekket i neseborene sine.
Jeg kjenner de enorme ryggsmertene vende tilbake idet han tar dette spranget til sides, smertene i ryggen har vært ulidelig vonde. Men de var glemt der og da, for en stakket stund.

Inn til etappemål, og av med sal og utstyr. Pulsen skulle ned på sekunder, og inn til veterinærsjekk.
Plutselig,- idet jeg tusler ut fra veterinærgrinden kommer der veltende over meg noen smerter i det ene brystet som tok helt både pust og balanse ifra meg?. Hva i huleste??
Jeg kjente hvordan knærne gav etter, og jeg tviholdt meg i manen til min vakre herlige hest.. Jeg skulle bare ikke falle!….
Disse smertene hadde jeg aldri kjent før, og de var helt grusomme.. Men jeg gav meg ikke, så det bar ut i distanseløypene med Etanec igjen. Da vi var kommet ut i løypene og var alene, kunne jeg endelig tillate meg å ta meg til brystet og la tårene renne fritt. Vinden tørket dem bort før noen andre fikk sett dem likevel.
Jeg var klar over, der og da ? at jeg måtte bestille time hos legen med det samme?. Noe var spinn hækka gærnt?

Da legen undersøkte meg, var bare beskjeden kort og enkel,- « du må til sjekk på sykehuset. Og du skal reise inn i morgen! «
Jeg ble litt varm i kinnene, og kjente at øynene begynte å « svette « litt? Var det det jeg mistenkte at det var tro?…
Well,- tur inn til sykehuset ble det. Først tok de mamografi av brystet, men der så de ingenting unormalt. Deretter var det tid for å sjekke brystet med ultralyd. Og hva så de vel der?..
Like bak brystvorten min, lå der er kul?
Denne skulle de ha prøve av, noe som er normal prosedyre.

Uten noen form for bedøvelse, stakk de en lang nål inn i brystet fra siden. Det føltes som at de stakk den halvveis inn i brystet mitt, og det var nok det de gjorde også. Jeg skulle faktisk heller født en baby enn å gå gjennom nettopp en slik prøve en gang til!!
Tårene spratt mens de jobbet med å få tatt nok celleprøve, og etter å ha stukket meg hele tre ganger for å forsøke å få ut celle som de kunne sjekke. Måtte de ty til en annen prøve.
Takk Gud!, denne gangen fikk jeg bedøvelse!! Jeg så at det var en tykkere form for nål som skulle inn i brystet mitt. Men jeg gav blanke pepperen i nettopp det nå, for nå kjente jeg ikke at jeg egentlig hadde noe bryst i det heletatt!
Denne prøven gav resultat til dem som skulle ha celler og sjekke for brystkreft.
Og resultatet som kom, fikk meg regelrett i kne med hysterisk hulkegråt på sykehuset!…..

« 99% sikkerhet i at dette er en ondartet kreft du har fått «, var ordene som ble formet fra munnen til sykesøsteren som hadde henvendt seg til meg inne på et kontor.
Jeg så livet formelig fordufte like foran øynene på meg? Min datter som var hjemme hos seg, og ikke hadde peiling på hva beskjed jeg nettopp hadde mottat? Hva om jeg ikke kom til å overleve kreften? Hva da med min datter? Vi er så nært knyttet til hverandre, vi se mor og datter. Men også to gode venninner..

Kreft typen  jeg hadde fått, heter Phyllodes ? og er en type brystkreft som ikke sprer seg til lymfene. Det er en sjelden form for kreft, som omdanner seg fra godartet til ondartet kreft i løpet av kun to uker..
Og nettopp denne hadde da jeg fått..
Turen hjem husker jeg ikke så mye fra, annet enn telefonsamtalen med min herlige datter som hulkegråt i andre enden av telefonen? Jeg er hennes gode venninne evig takknemlig for at hun var der hos min datter, da hun fikk denne telefonen?
Brystet verket som et h****** etter celleprøvene, så jeg la meg i sengen da vi kom hjem.
Og jeg husker min datter kom hjem, kom inn på soverommet og stod der på gulvet å så på meg. Armene hennes hang rett ned, skuldrene hang, ja jeg så at hele henne var lamslått?
Så kastet hun seg i armene mine og gråt som et barn, selv om hun da var så å si voksen.
Hun som alltid var den sterke, ble plutselig den svake ? mens jeg som hadde vært « i kjelleren « siden beskjeden kom. Plutselig ble sterk, trygg og sikker på at dette skulle jeg klare å kjempe imot!
Etter en lang stund med gråt og trøst, fant jeg oss plutselig sittende og se på nettet etter kule parykker i tilfelle jeg trengte strålebehandling og cellegift.

Det er sånn jeg er, en fighter kommer over meg når jeg trenger å kjempe ? og jeg blir så « besatt « av å fighte, at jeg er hundre prosent sikker på å klare kampen jeg må gjennom!

 Dagen kom der jeg skulle opereres. Familien var med meg inn, og min datter fikk følge med og sengen min helt frem til der de klargjør pasienter for operasjon. Hun fikk alle smykkene mine i de små hendene sine, og jeg fikk et gråtkvalt « lykke til, vi snakkes etterpå «, fra henne idet de trillet meg videre?
Operasjonen hadde visst vært vellykket, og jeg våknet noen timer senere helt fortumlet og veldig påvirket av de sterke smertestillende som de hadde puttet i meg.

Noen dager senere kom telefonen jeg hadde ventet på.  Jeg skulle komme inn til ny sjekk, og få beskjed om hvordan kulen de hadde tatt ut ? hvordan resultatet var av den.
Sjekken av brystet gikk strålende fint, alt så bra ut etter operasjonen.
Og så kom svaret på prøvene fra kulen,- ikke ondartet!!..
Jeg jublet!! Jeg gråt av glede ? jeg rett og slett la meg på kne der inne og hulkegråt av en enorm glede!! Hulkegråt samtidig som jeg lo så lattertårer også trillet. Ja det påvirket de rundt meg, så sykepleierne tok til tårer de også.
Jeg slapp cellegift og strålebehandling, jeg kunne få reise hjem igjen og vite at jeg faktisk var frisk allerede der og da!
En mnd senere ble det ny operasjon igjen, bare for å skrape ut litt mer fra brystet. I tilfelle de ikke hadde klart å få med seg alt fra kulen i første operasjon.
Å leve med et noe deformert bryst gjør meg ingenting! Det vitner om en tid, en opplevelse og enorme følelser i sving. En del av mitt liv og min livserfaring.

#brystkreft #kamp #livetskamp #personlig #kvinesdal 

 

Ung mote!

Altfor ung, mener nå jeg da. Men hvor går grensen? Når skal man gripe inn og redigere litt på de små sine meninger? Verden har forandret seg mye fra da jeg var ung alenemor, så kanskje svaret er så enkelt som,- la de selv få bestemme.. Til en viss grad..

” Kose ryggen “, mumler hun søvndrukkent bak smokken sin.

” Da må kjolen av “, sier jeg.

Joda, kjolen kan selvsagt komme av, men da skal hun ha på seg t-skjorte. Det forstår jeg godt, det er jo veldig godt å ha noe å sove i.

Jeg plukker frem en Frozen t- skjorte til henne som jeg stolt viser frem! Og tenker at denne er jeg sikker på at er helt bankers! Well,- der må ” momma ” som jeg som mormor heter for henne, tro fullstendig om igjen!….

” jeg vil ha hjerte t-skjorten “, kommer det fra bak smokken…. Og jenta er ikke fylt 3 år enda.

HJERTE T-SKJORTE??…..

Jeg står der som prinsessen som ingen kunne målbinde, nettopp målbundet!!….. Hva i huleste heiteste er det for en t-skjorte da?.. Og hvor skal jeg finne den blant alle de søte klærne hennes?! Og som vanlig, når jeg får orden på munn og mæle, kommer den vanlige frasen automatisk fra meg. Jeg hører bare meg selv si ” Spør mamma “..

Den lille barnestemmen runger så det ljomer i de gamle husveggene idet Adeline roper ” MAMMAAA, HVOR ER HJERTE T-SKJORTEN MIN?

Jo den lå visst på den gule taxien på rommet…

Vi klarte sammen å få trædd hjerte t-skjorte på kroppen hennes, og endelig fant hun ut at det var greit å krype opp igjen i den flotte sengen sin og lukke øynene sine.

To minutter etterpå kunne jeg høre den tunge sovepusten hennes bak smokken, og med ” ninen ” i armen sin. Hun sov tungt og godt, og momma kunne omsider liste seg på tærne ut fra ” drommit ” og ned trappen ( som knirker som et uvær! ).

Litt ” momma ” tanker fra sitt eget perspektiv og tanker.

Barnestemme – det beste som finnes!

Hva er vel herligere og mer uskyldig enn små barn som synger? Jeg smelter hvertfall fustendig, mår mitt herlige nydelige lille barnebarn blir med og synger.Mitt barnebarn, som heter Mina Adeline, kaller denne sangen for ” min sang “. Og på filmen her synger hun på engelsk sammen med sin mamma, Xtine Michelle .

 

video:video

 

Jeg kommer til å bruke bloggen videre til å ikke bare legge ut ting jeg har strikket og heklet, men også til å skrive litt om min opplevelse ved det å ha blitt mormor. Om mye rart som Adeline sier og gjør, latterfulle øyeblikk fra en mormors ståsted og det å være ung mormor.Jeg var selv ung da jeg ble alenemor med Xtine Michelle, og det samme var hun da hun fikk Adeline.Det er hardt og tøft å være alenemor, men der følger også mye gleder og morsomme situasjoner ved det å ha en snart 3 åring i hus :)Så følg med, slike blogger kommer altså fra denne kanten!

Min elskede arabergutt gjennom hele 16 år, KA Etanec! I sommer fyller han 17 år.

Fargerike små gleder!

// Reklame //

Det er som oftest det letteste og kjappeste å bare tusle inn i en butikk og kjøpe noe, når man skal gi en gave til noen.

Jeg kan jo skjønne det, vi lever i en travel tid og mange har nok sikkert ikke så mye tid til å sette seg ned med et håndarbeide.

Men for meg er det som balsam for sjelen, å få sette meg ned og holde på med strikking eller hekling! Og ikke mye annet gir meg så mye ærlig og hjertlig glede, som å lage noe til andre og gi bort. Vise dem på dem måten at jeg har brukt tid, krefter, tanker og kjærlighet i det jeg har laget til dem.

 

Så jeg tenkte jeg skulle dele noen av ideene jeg har plukket frem fra internettet og en superduper bok som jeg har kjøpt for ikke så lenge siden.

Er dere klar? Jeg skal forsøke å linke til alt sammen, og har jeg glemt noe så er det bare å legge igjen en kommentar, så skal jeg skrive og forklare 🙂

So, here er go :

Heklede regndråper med sky.

Denne supre ideen fant jeg i den beste hekleboken jeg noen gang har hatt,-

Hekling til småfolk av Vibeke Fantoft Magnesen.

Elefantrangler.

Bloggen som jeg fant disse kule ranglene hos, heter Trolleungen .

Raske små søte rangler å hekle, og så trenger man Kinderegg. Så da får man en solid god grunn for å få i seg litt godter også 🙂

Skilpadder!

De er jo bare helt bedårende søte da?! 🙂

Disse finner du oppskriften til hos Vibemai .

Regnbue enhjørning.

Denne krever litt mer tid å hekle, men du verden så søt den ble da 🙂

Oppskriften finnes hos Allfreecrochet .

Det var hvertfall LITT tips og linker til nydelige søte små fargerike gaver man kan lage og gi bort til noen små man er glad i 🙂

Ha en fortsatt strålende kveld alle sammen!

Stilige tova tøfler!

// Reklame //

Jeg som trodde våren hadde begynt å komme.. Men neida,- her skulle det bli snø – og ble det….

Kaldt og guffent er det ute, og jeg går rundt i huset og småfryser.

Så da bestemte jeg meg i dag for å lage noen supergode og varme tova tøfler!

Jeg hadde et slikt par i fjor vinter, men de ble utslitt i sålen den vinteren.

Så i dag strikket og tovet jeg like så godt noen nye!

Dette er de beste tøflene jeg noen gang har hatt på bena mine, og jeg kan bare anbefale deg til å lage slike om du går og tenker på å ha noe varmt på bena dine!

Mønsteret kan du kjøpe hos Woolspire.com.

Her er tøflene ferdige, og jeg har dratt dem på meg selv om de nettopp kom ut fra vaskemaskinen.

Det er greit å forme de mens de er våte syntes jeg.

Når de er tørre, mangler jeg bare å sy i knapper i dem!

Nå i skrivende stund har jeg er nytt par med slike tøfler på rundpinnen! Min datter ville også ha et nytt par, maken tll mine med tanke på farger 🙂

 

Husk å ta vare på deg selv nå mens vinteren gjør sine siste krampetrekninger! Hold deg god og varm på bena og hodet, så slipper du unna forkjølelse og slike kjedelige ting.

 

Xoxo