” Det er litt ironi i navnet egentlig. Dumle elsket å være med på turer, men de lange gode soppturene mine syntes han ble for lange, altfor lange! Så når han ikke ville gå lenger inn i heia, eller kjente at han ble sliten og trett,- ja da snudde han tvert og tuslet tilbake til bilen og ventet på meg der. “
Disse cookisene spiser jeg like mye som jeg gir dem til Rocco – de er kanongode!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate. ( Link opens in new window )

Ja hvor skal jeg begynne og hvor skal jeg fortsette?.. Denne bloggen skal jo ikke være noen trist blogg, så å skrive her og fortelle dere hva som skjedde med min datters søte lille herlige tibbe, Dumle. Det blir jo egentlig helt feil..
Samtidig er det viktig for meg å fortelle dere hva som er skjedd og hvorfor. Men la oss si det sånn,- denne oppskriften på cookies har jeg tenkt nøye gjennom – svært nøye faktisk. Og siden jeg liker at alt har et navn, så har jeg valgt å kalle disse cookiesene opp etter Dumle.

Det er litt ironi i navnet egentlig. Dumle elsket å være med på turer, men de lange gode soppturene mine syntes han ble for lange, altfor lange! Så når han ikke ville gå lenger inn i heia, eller kjente at han ble sliten og trett,- ja da snudde han tvert og tuslet tilbake til bilen og ventet på meg der.
Nå i senere tid vet vi at han hadde litt spondylose, og som den mann han var så likte han ikke å kjenne på smerter. Så det kan være at han har kjent littegranne smerter komme snikende i ryggen sin, og ikke ville gå lenger på turene. Ikke godt å si, så det blir bare spekulasjoner dette her.

I disse cookisene har jeg valgt å ha en del proteiner, så de er suverene som snack og godbiter til gode treningsøkter og turer i skog og mark. Rett å slett treninger og turer der hunden må bruke seg godt, og bygger muskler. Musklene trenger proteiner, det er kroppens byggestener. 
Lenger nede i bloggen skal jeg liste opp hva det forskjellige i oppskriften inneholder.

Om dere vil dele bloggen så er dere hjertelig velkommen til å gjøre det. Og om dere tenker å blogge om oppskriften så står dere fritt til det også, men vær så snill å ikke påta dere æren for å ha laget denne oppskriften selv! Link til bloggen min og gi meg den æren jeg fortjener ved å si at det er min oppskrift og som sagt,- linke til min blogg.
Jeg stoler på at dere gjør dette, og tusen takk til dere som vil dele og linke.

DUMLES COOKIE :

600 gr søtpotet
3 ts linfrø ( malt. Jeg brukte mørtel til å male med )
100 gr grovmalt gresskarfrø ( Jeg brukte mørtel til å  grovmale med )
500 gr bokhvetemel
100 gr peanøttmel
1 banan
2 egg
1 ss fersk mynte
2 ss fersk persille
2 ss kremet peanøttsmør ( ikke saltet )

Steketemperatur : 200 grader celcius
Steketid : ca. 15 minutter.
– Men følg litt med på tiden, ovnene er forskjellige så det kan variere litt med noen få minutter. 
– Kjeksene er litt myke på overflaten når de er ferdige, og trenger et døgn eller halvannet før de er helt harde over alt.

1. Skrell søtpoteten og kok til den er mør. En søtpotet var nok til å dekke antall gram. Når poteten er gjennomkokt så del den opp i biter på et skjærebrett og la den avkjøles før du moser den og har den i en bolle.
2. Forvarm ovnen til 200 grader.
3. Mos bananen og finklipp urtene
4. blande alt bollen med søtpotet.
5. Elte deigen godt sammen, og spe på med mel om det skulle trenges. Men husk å beholde litt mel til du skal jobbe med deigen på bordet!
6. Kjevle deigen til ca.1/2 cm tykkelse.
7. Trykke ut med de formene du har og som du ønsker å bruke. 
8. Plasser cookisene på en stekeplate med bakepapir og stek i ca. 15 minutter.

Oppbevares i lufttett boks eller krukke.

TIPS :

Om du ikke har former, så kan du bruke forskjellige glass og trykke ut med. Ved å bruke forskjellige glass, så får du forskjellige størrelser på diameteren til cookisene. Du kan bruke flaske for å få de minste runde, slik som jeg har brukt på de minste på det ene bildet.
Du kan også skjære ut firkantede cookiser med kniv, og pynte med grovhakket gresskarfrø på toppen.
Eller du kan lage noen avlange ruller, og flette noen cookis også.

Dette er hva de forskjellige ingrediensene er rik på :

Bokhvete er rik på  protein, aminosyren lysein, kalsium, jern og magnesium. 
Gresskarfrøene inneholder mye Omega – 3 ( les mer om gresskar frø her ).
Banan inneholder som sikkert mange vet, kalium og vitamin B6.
Persille inneholder mye kostfiber, vitamin A (betakaroten), B-vitaminet folat, vitamin C samt kalium.
Egg er også rik på mineraler og inneholder både jern, kalsium, natrium, kalium magnesium, fosfor, sink og selen. Og er en fin kilde til protein, og inneholder i tillegg vitamin A, B, D, E og K.
Søtpoteten er fullspekket med betakaroten (Betakaroten er et antioksidant, og kan omdannes til vitamin A ), det er derfor søtpoteten har den fargen den har.
I tillegg er den rik på vitamin B6, D og C. Vitamin C er blant annet en god kilde til å forebygge forkjølelse og influensa, i tillegg til at den spiller en viktig rolle for bein, tenner, fordøyelsen og blodcellene i kroppen vår. Søtpoteten stabiliserer også blodsukkeret, som er viktig for prestasjon og overskudd.
Inneholder mindre stivelse ( raske karbohydrater ) enn vanlige poteter, og mye fiber.
Linfrø er rike på kalsium.
Peanøtter har et høyt innhold av B-vitaminer (B1 og B6) og E-vitamin, fiber, protein, jern, sink og magnesium.
Mynte  er rik på kostfiber, kalsium, jern, kalium, vitamin C og folat. Den er også en kilde til magnesium og riboflavin.
Persille er rik på kostfiber, vitamin A (betakaroten), B-vitaminet folat, vitamin C samt kalium. Den er også en kilde til vitamin E, vitamin K, kalsium og jern.

Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no

” Jeg så bare den gode magen til Rocco stikke frem av og til, mens magen hans fikk kos og stryk på seg – Rocco var helt i en annen verden han.​ “

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate. ( Link opens in new window )
 

Kanskje drømmer kan bli oppfylt snart? Kanskje tiden er inne for en ny forandring i livet, å gå en retning med hund og hundelivet som jeg i alle år har beundret men likevel aldri har kunnet holde på med selv? Ny hunderase, og det føles som at dette er grunnen til at vi nå får muligheten til å komme oss inn i dette miljøet også, ergo,- ny hunderase, nye muligheter!
Tenk at vi har en nabo som er så flink til å lete frem bortkomne og forsvunnede folk. Er det virkelig mulig; sjansen om å få hjelpe andre mennesker på en helt ny måte – slo meg plutselig nesten helt i asfalten.. Dette er jo noe jeg har beundret i alle år! Skal jeg faktisk få muligheten selv til å delta i dette miljøet og få trene både Rocco og meg selv frem til slikt?

Ettersøk! Rundering! Spor! Kan det bli bedre? Kan det virkelig bli bedre enn å få kunne bruke både meg selv men også min herlige lille valp til å lete frem mennesker som er i nød? Jo, man møter nok på mye forskjelligt når man deltar i søk etter mennesker. Men når jeg tenker på mye man hjelper de etterlatte, så veier det opp for uansett hva som møter en der ute!

Mitt hundeliv så langt, har handlet om hundeutstillinger i ” alle år “, Lydighets konkurranser og masse treninger, trekking og kløvturer i skog og mark.
Ettersøk er helt nytt for meg, men enormt spennende!

Etter å ha hilst på naboen våres, og hans nydelige hund. Var saken klar,- jeg skulle være med og se på en trening i et nedlagt sykehus et stykke herfra. Og se om dette er noe jeg kan tenke meg å jobbe med, med Rocco! 
Det var helt imponerende å se hund etter hund bli tatt inn, folk som gjemmer seg for hundene, og hvor enormt dyktige hundene er til å lete de frem en etter en!
Etterhvert ble det Rocco og min sin tur til å prøve oss litt. Jeg holdt i halslenken mens oppretter til Rocco løp og gjemte seg for han. Rocco hørte hvordan navnet hans ble ropt, og løp etter stemmen. Superstolt da han fant sin ” pappa “!

Tre ganger gjorde vi dette, og siste gangen var råbra! Rocco stod pal med blikk og fokus kun mot sin ” pappa ” som løp og gjemte seg. Blikket vek ikke et sekund! Da jeg slapp halslenken, løp Rocco målbevisst avsted, måtte lete littegranne før han fant han. Og da han fant sin ” pappa ” var et både julaften og bursdagsfeiring samtidig!
Jeg så bare den gode magen til Rocco stikke frem av og til, mens magen hans fikk kos og stryk på seg – Rocco var helt i en annen verden han.

Jeg er så utrolig spendt på fremtiden innen dette miljøet for våres del, om dette er noe for oss. Jeg er ganske sikker på at dette er noe vi virkelig skal holde på med fremover! Jeg merker bare at dess mer naboen våres forteller om realiteten innen ettersøk, dess mer ønsker jeg å være med og delta!
Jeg skal passe på å få tatt noen bilder og kanskje litt filmer av og til på treningene, slik at dere kan se oss i aksjon. 

Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no 

Hvordan har det gått med Dumle? Her skal jeg fortelle dere…

Dumle til venstre i bildet, Brumle og min datter/deres eier, Xtine Michelle.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate. ( Link opens in new window )

Nå er det gått ca 3 uker siden jeg skrev bloggen ” Lille venn, vær så snill å bli frisk snart… ” ( linken åpner seg i nytt vindu ) og tenkte at jeg skulle dele med dere hva som er skjedd i løpet av disse 3 ukene med den lille søte tibben med alt det hvite på seg..

Som dere sikkert husker, så var vi utsatt for en bilulykke i november. Der Volvoen våres ble kondemnert, og oppi det hele så var Dumle med oss da denne ulykken skjedde.. Stakkars lille Dumlegutten våres, som måtte oppleve dette. Han skrek ikke eller noe, og jeg misstenker at han fikk seg et aldri så lite sjokk da dette skjedde.
Vi tok han med ut fra bilen, og alt virket fint der og da. Ja til og med de nærmeste ukene virket alt greit med han. Men vi vet at erfaring at skader kan komme så sent som 6 mnd etter en ulykke. Så da vi en morgen plutselig så at han begynte å virke stivere i gangen, ikke løftet på bakfoten hver gang han skulle tisse og ikke løp like ivrig avsted her hjemme rundt dørene – ja da forstod vi at noe var galt fatt..
Det meste kan dere lese om i den forrige bloggen, så slipper jeg å gjenta meg selv så mye.

Han ble dårligere og dårligere selv om han hadde fått medisiner.. Så min datter snakket med veterinæren igjen og han fikk ny time. Denne gangen skiftet hun ut begge typer medisiner siden hun var ganske sikker på at dette er prolaps det er snakk om. Bilde av ryggen ble tatt og nøye vurdert.

Balansen hans var ikke noe bedre, balansen i bakbena hans. Han sjanglet seg fremover når han måtte ut og tisse, og trapper måtte vi bære han i. Ikke sjanse om at han kunne klare å gå i trapper selv lenger.
Men heldigvis så var vi blitt advart om at det kunne gå ut over balansen hans, noe vi var veldig glad for at vi fikk beskjed om.

Etter noen dager på disse andre medisinene, kom bevegeligheten mer og mer tilbake i bakparten hans. Og han kunne klare å gå i trapper selv nå.
Nå den dag i dag løper han rundt som en tulling og hører ” like lite ” igjen som ellers ( men guri malla han kunne høre godt da han var dårlig hehe ). Vi kan merke når han blir sliten og trenger å ligge eller bli båret. Trettheten i kroppen hans kommer fort når den først kommer.

Han trenger mye hvile enda, og han kan absolutt ikke være med oss på turer enda. Han får kun løpe løs her hjemme på småbruket vårt, og det merker vi at er mer enn nok for Dumle. Så er det inn og sove å slappe av.
Rocco syntes nok det er kjedelig med Dumle som bare vil sove inne, men vi holder de litt adskilt slik at Dumle får den roen og freden som han trenger. Og siden Rocco bare er 3 mnd enda,- full av lek og morro.

Så får vi bare fortsette å krysse fingrene for lille Dumlebass, og håpe på at prolapsen går over slik at han kan få bli helt frisk igjen.
Jeg tror han har oddsene på sin side, siden veterinæren hans er såpass dyktig at hun klarte å oppdage prolapsen såpass tidlig i utvikligen.

Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no 

” Jeg måtte på ren skjær viljestyrke, ta tak med begge hendene og godta at dette kom til å gjøre så vondt at jeg skulle være glad om jeg forble ved bevissthet. Jeg tok tak med begge hendene, en på sengegavlen og en bak med på madrassen. Og så vred jeg meg over så jeg ble liggende på andre siden min.
Jeg kjente tårene fant steder i huden min og renne nedover kinn og hake på, noen bestemor-steder i huden og noen steder rant det over og fant nye steder i huden min.
Der lå jeg,- ute av stand til å likevel reise meg opp.. “

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

If you wanna translate this blog, feel free to use Google Translate. ( Link opens in new window )

Regnet siler stille ned ute, jeg sitter og ser hvordan vinduet blir mer og mer fylt med regndråper som renner nedover, og gjør vinduet nesten usynlig å se gjennom. Ikke har jeg kaffekopp i hendene, og ikke har jeg røyken mellom fingrene. Kaffe gjør meg vondt i magen, og røyk bruker jeg ikke lenger. Har vært røykfri i 159 dager nå.
Men noe mangler likevel….

Da vi flyttet hit for nærmere tre år siden, endte jeg opp med en kraftig prolaps i ryggen. Med en isijasnerve som lå i konstant klem.
Det ble operasjon for ca halvannet år siden, en operasjon som egentlig var vellykket. Men så klarer jeg jo å antagelig begynne å løfte litt for tungt, litt for tidlig. Tror jeg..

Her om dagen skulle jeg stå opp, men kunne ikke røre meg da jeg våknet. Vesle Adeline lå og sov ved siden av meg, siden hun hadde dratt inn både pute, dyne, Paw Patrol pleddet sitt og ” ninen ” sin. Siden det hører til fortiden at jeg kunne klare å stå opp før henne, så ville jeg absolutt ikke vekke henne!
Så der lå jeg da…. Ikke kunne jeg klare å vri meg over på andre siden, og ikke fikk jeg tak i min datter på telefonen. Jeg ringte sikkert fem ganger, men hun hadde nok satt den på lydløs..

Jeg måtte på ren skjær viljestyrke, ta tak med begge hendene og godta at dette kom til å gjøre så vondt at jeg skulle være glad om jeg forble ved bevissthet. Jeg tok tak med begge hendene, en på sengegavlen og en bak med på madrassen. Og så vred jeg meg over så jeg ble liggende på andre siden min.
Jeg kjente tårene fant steder i huden min og renne nedover kinn og hake på, noen bestemor-steder i huden og noen steder rant det over og fant nye steder i huden min.
Der lå jeg,- ute av stand til å likevel reise meg opp..

Nå var jeg glad for at mitt lille søte barnebarn lå og sov så godt ved siden av meg, for dette syntes jeg ikke var noe som hun trengte å se. Ja så sant som hun ikke våknet da. Men i såfall så var det meningen at hun skulle våkne og finne hjelp til meg.
Selv bad jeg en stille bønn om at veslejenta skulle skånes for å se sin momma slik.

Jeg vred mer på meg, ved å ta tak med begge hendene i nattbordet. Og med et lite smell falt jeg på gulvet, akkurat slik som planen min var.
Det var nemlig da at jeg oppdaget hvor ille det egentlig stod til med meg…
Jeg kunne ikke bruke bena mine i det heletatt, kunne ikke klare å få de opp under meg, og det skulle vise seg at jeg heller ikke kunne klare å gå på bena mine heller……

Hva skulle jeg gjøre noe da?!… Jeg forsøkte å ringe min datter et par ganger til, men hun hørte ikke et kvekk… Her var jeg helt alene, så dette måtte jeg bare klare! Enkelt og greit!
Helt ærlig? Jeg husker ikke hvordan jeg klarte å komme meg opp fra gulvet. Men klærne mine hadde jeg lagt opp i sengen, selv om jeg var ute av stand til å kunne kle meg likevel.. Fra sengen har jeg klart å komme meg i stående stilling, men bena ville ikke bære meg! Jeg måtte slepe bena etter meg, og bare konsentrere meg om å slepe en og en fot. Ikke tenke på avstanden mellom rommene våre og hvor langt det var igjen. Det er jo ikke langt i det heletatt, noen få vanlige sted bare. Men dette var en uendelighet for min del nå..

 ” Michelle, våkne. Kan du hjelpe meg på noen måte tro? “, jeg snakket så høyt som jeg  trodde kom til å vekke henne. Samtidig som jeg ikke snakket så høyt at jeg vekket  Adeline som lå og sov på rommet mitt.
 Nå kunne jeg nesten ikke stå lenger, smertene tvang meg ned mot gulvet. Bena gav  etter og jeg kjente hvordan viljen min var i ferd med å gi etter og ikke orke mer.

  ” Jeg har så inderlig vondt i ryggen at jeg besvimer øyeblikk.. Kan ikke bruke bena,  må slepe meg fremover. Besvimer snart… Orker ikke mer… “, jeg kjente hvordan  stemmen min ble svakere, mørket i øynene ble sterkere og sterkere, donelyden i ørene  mine ble sterkere og sterkere. Det var som om hodet på en måte lettet fra kroppen nå.

 Jeg sank ned på gulvet ved siden av sengen hennes, og hørte hun begynte å snakke  med noen. Etterhvert skjønte jeg at det var legen hun ringte.
  ” Jo hun er slik og slik….. bla bla bla…… “ jeg orket ikke høre etter så mye, jeg måtte  konsentrere meg om å finne en måte å sitte på som var litt mer komfortabel. Mens jeg  snek til meg dynen hennes siden jeg frøs så jeg hakket tenner superhardt nå..

 Jeg var overbevist om at det var ny prolaps jeg hadde fått nå. Aldri en eneste gang  gjennom det halvannet året som jeg gikk med sist prolaps, så var jeg aldri noen sinne så dårlig som nå!…

Noen timer senere, tok vi sats og begynte jobben med å forflytte meg ned i stuen. Jeg høres ut som DEN gamle skrulla, og så er jeg ikke det.. Selv om jeg er mormor til ei på 3,5 år.
Men jeg kunne kjenne nå hvordan morfin tablettene som jeg hadde fått, hjalp meg. Smertene i ryggen avtok såpass at jeg faktisk kunne klare å stå på bena mine uten å besvime, ta trinn for trinn i trappa uten å besvime.

Jeg ble sendt senere til MR av ryggen min igjen. Jeg har i lengre tid levd i troen om at det nok er arrvev som er årsaken til smertene mine. Og at det er også grunnen til stivheten jeg merker hver eneste morgen, det må faktisk gå langt ut på dag og helst kvelding før jeg er såpass bevegelig i ryggen at jeg kan gjøre noe særlig.
En uke senere får jeg beskjed,- ”  MR viste store forandringer . Du å ha time her “. Jeg holdt på å gå i staver…. Hva?? Hva skjer? Er det virkelig ny prolaps, eller hva er det de har funnet??….. Og hva med livet mitt videre, mine friluftsplaner og drømmer….. 
Jeg falt i grus, og orket ikke så mye mer nå.

Etter en telefon med legen ble det forklart i korte trekk at jeg har slitasje i ryggen. Mer enn dette vet jeg ikke enda, men skal til time på mandag.
Jeg har fått motet tilbake, og har troen på at min dyktige og superflinke lege skal kunne hjelpe meg! Jeg stoler på han, og lever i troen på at han kan klare dette som for meg virker umulig.
Bare jeg kan fylle ryggsekken min til våren, og ta Rocco med meg på lange herlige turer i heia. Overnatte i telt og uten telt, under åpen himmel bare. Få kjenne på den samme følelsen i heia som min bestefar og mine forfedre før han også…..

Slitasje i ryggen, spondylose…. Noe i ryggen er slitt vekk, noe er på en måte borte…. Jeg skal kunne klare å leve mitt liv med dette.. Håper jeg. Ha hesten min, og ta meg godt av han. Ha Rocco og kunne ta alle de lange herlige turene vi to skal ha sammen. Og ikke minst alle de overnattingsturene der hele den lille familien min skal være med på! Tibben Dumle, rottisen min Rocco, Adeline, Michelle og meg.
Jeg er spendt på hva legen kan klare å hjelpe meg med nå fremover… Men jeg tror jeg har klart å hente frem litt mot og viljestyrke igjen nå..

Hvem kan vel vekke noe så søtt som dette?… Jeg er så glad for at hun sov seg gjennom denne morgenen!

Følg meg gjerne også på Instagram : Benteslilleverden og Facebook : Benteslilleverden.blogg.no