Å være barnevakt for en 3 årig propell kan medføre rare sprell og setninger som kan gi noen og enhver en real latterkrampe! Her skal dere få ta del i noen minutter som barnevakt fra tidligere i dag.
If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
Etter en lang dag som barnevakt, og etterpå en lang herlig og god klatretur med valpen min Rocco – er det sliten Bente som logger inn på bloggen sin i kveld. Sliten men ikke så trett enda, grunnen får du i filmen under her. Sammen med svaret på spørsmålet om hva Betlehem og Feda bru har tilsammen. Jeg sier deg bare,- dette vil du ikke gå glipp av! hihi.
” Jeg husker da jeg var liten, mamma hadde en rev som hun la om halsen sin. Det var jo så spennende å legge en ekte rev rundt halsen min og leke at jeg var mammaen min. “
If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
Før var det vanlig å jakte og bruke alt på dyret de hadde drept. Alt fra pelsen til kjøttet og skjelettet. Der er enda noen som lever slik, og for dem er det livsnødvendig å bruke alt på dyret. Et slikt syn på villdyrene er jeg helt enig i, dette er det som er riktig bruk av pels! Her er det snakk om å overleve, og ikke fryse ihjel om vinteren.
Det jeg ikke kan hverken tilgi eller godta er pelsindustrien og all feilbruk av pels. Pelskåper, pelser som man har rundt halsen osv. Jeg husker da jeg var liten, mamma hadde en rev som hun la om halsen sin. Det var jo så spennende å legge en ekte rev rundt halsen min og leke at jeg var mammaen min. Det var da jeg var liten og ikke hadde peiling på at slike rever ble holdt i fangenskap og drept på svært lite humant måte, kun for å bli til en slik rev som skulle ligge rundt halsen til hvem som helst…
Jeg har flere ganger forsøkt å se filmer på youtube, om hvordan dyrene lever, blir drept og skinnet. Men jeg klarer aldri å se hele filmene, for tårene blender meg fullstendig. Likevel er det så viktig å være klar over hva som skjer med dyrene, også deres leveforhold. Hvor små burene deres er, og hvordan det fremkaller maniske vaner hos dyrene, sår under potene og oppover bena deres, hvordan de begynner å tygge på sine egne bein til de blør, hvordan dyrene blir missdannet under oppvekst osv osv.
Er dette verdt å bruke deres pels for? Tenker du noen gang over hvordan dyrene du bærer på kroppen din har hatt det før de ble avlivet? Og hva som nettopp de dyrene du har på kroppen din ble skinnet mens de enda levde? For det er faktisk tilfelle.. Dyr blir flådd mens de er i live… På samme måte som skilpadder som skal bli suppe…. De blir ikke drept først, men de blir kuttet opp levende og de tar ut det de skal bruke i maten. Jeg så en dokumentar for en stund siden, der det ble filmet i skjul fra et kjøkken i et utland – skilpaddene lå i en haug på baksiden, de levde og du kunne se munnen åpne seg som om de forsøkte å skrike av smerte.. Øynene var åpne og blunket….
Vi har så mye annet å bruke til klær, hvorfor gjøre dette mot dyrene vi har rundt oss?! Jeg ser bare ikke poenget… Ja, jeg syntes det var spennende å bære revet til mamma rundt halsen min da jeg var liten. Men når jeg ble så gammel at jeg lærte og forstod hvordan disse revene og andre dyr har det før og under avliving, tok jeg sterk avstand fra alt som har med pelsklær å gjøre!
Jeg advarer mot at denne filmen ikke er for sarte sjeler! Den viser realiteten bak pelsindustrien, og der er ikke noe filter når det kommer til hvordan dyr har det under avliving og under oppholdet i bur og feller.
” Det er litt ironi i navnet egentlig. Dumle elsket å være med på turer, men de lange gode soppturene mine syntes han ble for lange, altfor lange! Så når han ikke ville gå lenger inn i heia, eller kjente at han ble sliten og trett,- ja da snudde han tvert og tuslet tilbake til bilen og ventet på meg der. “ Disse cookisene spiser jeg like mye som jeg gir dem til Rocco – de er kanongode!
If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
Ja hvor skal jeg begynne og hvor skal jeg fortsette?.. Denne bloggen skal jo ikke være noen trist blogg, så å skrive her og fortelle dere hva som skjedde med min datters søte lille herlige tibbe, Dumle. Det blir jo egentlig helt feil.. Samtidig er det viktig for meg å fortelle dere hva som er skjedd og hvorfor. Men la oss si det sånn,- denne oppskriften på cookies har jeg tenkt nøye gjennom – svært nøye faktisk. Og siden jeg liker at alt har et navn, så har jeg valgt å kalle disse cookiesene opp etter Dumle.
Det er litt ironi i navnet egentlig. Dumle elsket å være med på turer, men de lange gode soppturene mine syntes han ble for lange, altfor lange! Så når han ikke ville gå lenger inn i heia, eller kjente at han ble sliten og trett,- ja da snudde han tvert og tuslet tilbake til bilen og ventet på meg der. Nå i senere tid vet vi at han hadde litt spondylose, og som den mann han var så likte han ikke å kjenne på smerter. Så det kan være at han har kjent littegranne smerter komme snikende i ryggen sin, og ikke ville gå lenger på turene. Ikke godt å si, så det blir bare spekulasjoner dette her.
I disse cookisene har jeg valgt å ha en del proteiner, så de er suverene som snack og godbiter til gode treningsøkter og turer i skog og mark. Rett å slett treninger og turer der hunden må bruke seg godt, og bygger muskler. Musklene trenger proteiner, det er kroppens byggestener. Lenger nede i bloggen skal jeg liste opp hva det forskjellige i oppskriften inneholder.
Om dere vil dele bloggen så er dere hjertelig velkommen til å gjøre det. Og om dere tenker å blogge om oppskriften så står dere fritt til det også, men vær så snill å ikke påta dere æren for å ha laget denne oppskriften selv! Link til bloggen min og gi meg den æren jeg fortjener ved å si at det er min oppskrift og som sagt,- linke til min blogg. Jeg stoler på at dere gjør dette, og tusen takk til dere som vil dele og linke.
DUMLES COOKIE :
600 gr søtpotet 3 ts linfrø ( malt. Jeg brukte mørtel til å male med ) 100 gr grovmalt gresskarfrø ( Jeg brukte mørtel til å grovmale med ) 500 gr bokhvetemel 100 gr peanøttmel 1 banan 2 egg 1 ss fersk mynte 2 ss fersk persille 2 ss kremet peanøttsmør ( ikke saltet )
Steketemperatur : 200 grader celcius Steketid : ca. 15 minutter. – Men følg litt med på tiden, ovnene er forskjellige så det kan variere litt med noen få minutter. – Kjeksene er litt myke på overflaten når de er ferdige, og trenger et døgn eller halvannet før de er helt harde over alt.
1. Skrell søtpoteten og kok til den er mør. En søtpotet var nok til å dekke antall gram. Når poteten er gjennomkokt så del den opp i biter på et skjærebrett og la den avkjøles før du moser den og har den i en bolle. 2. Forvarm ovnen til 200 grader. 3. Mos bananen og finklipp urtene 4. blande alt bollen med søtpotet. 5. Elte deigen godt sammen, og spe på med mel om det skulle trenges. Men husk å beholde litt mel til du skal jobbe med deigen på bordet! 6. Kjevle deigen til ca.1/2 cm tykkelse. 7. Trykke ut med de formene du har og som du ønsker å bruke. 8. Plasser cookisene på en stekeplate med bakepapir og stek i ca. 15 minutter.
Oppbevares i lufttett boks eller krukke.
TIPS :
Om du ikke har former, så kan du bruke forskjellige glass og trykke ut med. Ved å bruke forskjellige glass, så får du forskjellige størrelser på diameteren til cookisene. Du kan bruke flaske for å få de minste runde, slik som jeg har brukt på de minste på det ene bildet. Du kan også skjære ut firkantede cookiser med kniv, og pynte med grovhakket gresskarfrø på toppen. Eller du kan lage noen avlange ruller, og flette noen cookis også.
Dette er hva de forskjellige ingrediensene er rik på :
Bokhvete er rik på protein, aminosyren lysein, kalsium, jern og magnesium. Gresskarfrøene inneholder mye Omega – 3 ( les mer om gresskar frø her ). Banan inneholder som sikkert mange vet, kalium og vitamin B6. Persille inneholder mye kostfiber, vitamin A (betakaroten), B-vitaminet folat, vitamin C samt kalium. Egg er også rik på mineraler og inneholder både jern, kalsium, natrium, kalium magnesium, fosfor, sink og selen. Og er en fin kilde til protein, og inneholder i tillegg vitamin A, B, D, E og K. Søtpoteten er fullspekket med betakaroten (Betakaroten er et antioksidant, og kan omdannes til vitamin A ), det er derfor søtpoteten har den fargen den har. I tillegg er den rik på vitamin B6, D og C. Vitamin C er blant annet en god kilde til å forebygge forkjølelse og influensa, i tillegg til at den spiller en viktig rolle for bein, tenner, fordøyelsen og blodcellene i kroppen vår. Søtpoteten stabiliserer også blodsukkeret, som er viktig for prestasjon og overskudd. Inneholder mindre stivelse ( raske karbohydrater ) enn vanlige poteter, og mye fiber. Linfrø er rike på kalsium. Peanøtter har et høyt innhold av B-vitaminer (B1 og B6) og E-vitamin, fiber, protein, jern, sink og magnesium. Mynte er rik på kostfiber, kalsium, jern, kalium, vitamin C og folat. Den er også en kilde til magnesium og riboflavin. Persille er rik på kostfiber, vitamin A (betakaroten), B-vitaminet folat, vitamin C samt kalium. Den er også en kilde til vitamin E, vitamin K, kalsium og jern.
If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
Kanskje drømmer kan bli oppfylt snart? Kanskje tiden er inne for en ny forandring i livet, å gå en retning med hund og hundelivet som jeg i alle år har beundret men likevel aldri har kunnet holde på med selv? Ny hunderase, og det føles som at dette er grunnen til at vi nå får muligheten til å komme oss inn i dette miljøet også, ergo,- ny hunderase, nye muligheter! Tenk at vi har en nabo som er så flink til å lete frem bortkomne og forsvunnede folk. Er det virkelig mulig; sjansen om å få hjelpe andre mennesker på en helt ny måte – slo meg plutselig nesten helt i asfalten.. Dette er jo noe jeg har beundret i alle år! Skal jeg faktisk få muligheten selv til å delta i dette miljøet og få trene både Rocco og meg selv frem til slikt?
Ettersøk! Rundering! Spor! Kan det bli bedre? Kan det virkelig bli bedre enn å få kunne bruke både meg selv men også min herlige lille valp til å lete frem mennesker som er i nød? Jo, man møter nok på mye forskjelligt når man deltar i søk etter mennesker. Men når jeg tenker på mye man hjelper de etterlatte, så veier det opp for uansett hva som møter en der ute!
Mitt hundeliv så langt, har handlet om hundeutstillinger i ” alle år “, Lydighets konkurranser og masse treninger, trekking og kløvturer i skog og mark. Ettersøk er helt nytt for meg, men enormt spennende!
Etter å ha hilst på naboen våres, og hans nydelige hund. Var saken klar,- jeg skulle være med og se på en trening i et nedlagt sykehus et stykke herfra. Og se om dette er noe jeg kan tenke meg å jobbe med, med Rocco! Det var helt imponerende å se hund etter hund bli tatt inn, folk som gjemmer seg for hundene, og hvor enormt dyktige hundene er til å lete de frem en etter en! Etterhvert ble det Rocco og min sin tur til å prøve oss litt. Jeg holdt i halslenken mens oppretter til Rocco løp og gjemte seg for han. Rocco hørte hvordan navnet hans ble ropt, og løp etter stemmen. Superstolt da han fant sin ” pappa “!
Tre ganger gjorde vi dette, og siste gangen var råbra! Rocco stod pal med blikk og fokus kun mot sin ” pappa ” som løp og gjemte seg. Blikket vek ikke et sekund! Da jeg slapp halslenken, løp Rocco målbevisst avsted, måtte lete littegranne før han fant han. Og da han fant sin ” pappa ” var et både julaften og bursdagsfeiring samtidig! Jeg så bare den gode magen til Rocco stikke frem av og til, mens magen hans fikk kos og stryk på seg – Rocco var helt i en annen verden han.
Jeg er så utrolig spendt på fremtiden innen dette miljøet for våres del, om dette er noe for oss. Jeg er ganske sikker på at dette er noe vi virkelig skal holde på med fremover! Jeg merker bare at dess mer naboen våres forteller om realiteten innen ettersøk, dess mer ønsker jeg å være med og delta! Jeg skal passe på å få tatt noen bilder og kanskje litt filmer av og til på treningene, slik at dere kan se oss i aksjon.
If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
Nå er det gått ca 3 uker siden jeg skrev bloggen ” Lille venn, vær så snill å bli frisk snart… ” ( linken åpner seg i nytt vindu ) og tenkte at jeg skulle dele med dere hva som er skjedd i løpet av disse 3 ukene med den lille søte tibben med alt det hvite på seg..
Som dere sikkert husker, så var vi utsatt for en bilulykke i november. Der Volvoen våres ble kondemnert, og oppi det hele så var Dumle med oss da denne ulykken skjedde.. Stakkars lille Dumlegutten våres, som måtte oppleve dette. Han skrek ikke eller noe, og jeg misstenker at han fikk seg et aldri så lite sjokk da dette skjedde. Vi tok han med ut fra bilen, og alt virket fint der og da. Ja til og med de nærmeste ukene virket alt greit med han. Men vi vet at erfaring at skader kan komme så sent som 6 mnd etter en ulykke. Så da vi en morgen plutselig så at han begynte å virke stivere i gangen, ikke løftet på bakfoten hver gang han skulle tisse og ikke løp like ivrig avsted her hjemme rundt dørene – ja da forstod vi at noe var galt fatt.. Det meste kan dere lese om i den forrige bloggen, så slipper jeg å gjenta meg selv så mye.
Han ble dårligere og dårligere selv om han hadde fått medisiner.. Så min datter snakket med veterinæren igjen og han fikk ny time. Denne gangen skiftet hun ut begge typer medisiner siden hun var ganske sikker på at dette er prolaps det er snakk om. Bilde av ryggen ble tatt og nøye vurdert.
Balansen hans var ikke noe bedre, balansen i bakbena hans. Han sjanglet seg fremover når han måtte ut og tisse, og trapper måtte vi bære han i. Ikke sjanse om at han kunne klare å gå i trapper selv lenger. Men heldigvis så var vi blitt advart om at det kunne gå ut over balansen hans, noe vi var veldig glad for at vi fikk beskjed om.
Etter noen dager på disse andre medisinene, kom bevegeligheten mer og mer tilbake i bakparten hans. Og han kunne klare å gå i trapper selv nå. Nå den dag i dag løper han rundt som en tulling og hører ” like lite ” igjen som ellers ( men guri malla han kunne høre godt da han var dårlig hehe ). Vi kan merke når han blir sliten og trenger å ligge eller bli båret. Trettheten i kroppen hans kommer fort når den først kommer.
Han trenger mye hvile enda, og han kan absolutt ikke være med oss på turer enda. Han får kun løpe løs her hjemme på småbruket vårt, og det merker vi at er mer enn nok for Dumle. Så er det inn og sove å slappe av. Rocco syntes nok det er kjedelig med Dumle som bare vil sove inne, men vi holder de litt adskilt slik at Dumle får den roen og freden som han trenger. Og siden Rocco bare er 3 mnd enda,- full av lek og morro.
Så får vi bare fortsette å krysse fingrene for lille Dumlebass, og håpe på at prolapsen går over slik at han kan få bli helt frisk igjen. Jeg tror han har oddsene på sin side, siden veterinæren hans er såpass dyktig at hun klarte å oppdage prolapsen såpass tidlig i utvikligen.
” Jeg måtte på ren skjær viljestyrke, ta tak med begge hendene og godta at dette kom til å gjøre så vondt at jeg skulle være glad om jeg forble ved bevissthet. Jeg tok tak med begge hendene, en på sengegavlen og en bak med på madrassen. Og så vred jeg meg over så jeg ble liggende på andre siden min. Jeg kjente tårene fant steder i huden min og renne nedover kinn og hake på, noen bestemor-steder i huden og noen steder rant det over og fant nye steder i huden min. Der lå jeg,- ute av stand til å likevel reise meg opp.. “
If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
Regnet siler stille ned ute, jeg sitter og ser hvordan vinduet blir mer og mer fylt med regndråper som renner nedover, og gjør vinduet nesten usynlig å se gjennom. Ikke har jeg kaffekopp i hendene, og ikke har jeg røyken mellom fingrene. Kaffe gjør meg vondt i magen, og røyk bruker jeg ikke lenger. Har vært røykfri i 159 dager nå. Men noe mangler likevel….
Da vi flyttet hit for nærmere tre år siden, endte jeg opp med en kraftig prolaps i ryggen. Med en isijasnerve som lå i konstant klem. Det ble operasjon for ca halvannet år siden, en operasjon som egentlig var vellykket. Men så klarer jeg jo å antagelig begynne å løfte litt for tungt, litt for tidlig. Tror jeg..
Her om dagen skulle jeg stå opp, men kunne ikke røre meg da jeg våknet. Vesle Adeline lå og sov ved siden av meg, siden hun hadde dratt inn både pute, dyne, Paw Patrol pleddet sitt og ” ninen ” sin. Siden det hører til fortiden at jeg kunne klare å stå opp før henne, så ville jeg absolutt ikke vekke henne! Så der lå jeg da…. Ikke kunne jeg klare å vri meg over på andre siden, og ikke fikk jeg tak i min datter på telefonen. Jeg ringte sikkert fem ganger, men hun hadde nok satt den på lydløs..
Jeg måtte på ren skjær viljestyrke, ta tak med begge hendene og godta at dette kom til å gjøre så vondt at jeg skulle være glad om jeg forble ved bevissthet. Jeg tok tak med begge hendene, en på sengegavlen og en bak med på madrassen. Og så vred jeg meg over så jeg ble liggende på andre siden min. Jeg kjente tårene fant steder i huden min og renne nedover kinn og hake på, noen bestemor-steder i huden og noen steder rant det over og fant nye steder i huden min. Der lå jeg,- ute av stand til å likevel reise meg opp..
Nå var jeg glad for at mitt lille søte barnebarn lå og sov så godt ved siden av meg, for dette syntes jeg ikke var noe som hun trengte å se. Ja så sant som hun ikke våknet da. Men i såfall så var det meningen at hun skulle våkne og finne hjelp til meg. Selv bad jeg en stille bønn om at veslejenta skulle skånes for å se sin momma slik.
Jeg vred mer på meg, ved å ta tak med begge hendene i nattbordet. Og med et lite smell falt jeg på gulvet, akkurat slik som planen min var. Det var nemlig da at jeg oppdaget hvor ille det egentlig stod til med meg… Jeg kunne ikke bruke bena mine i det heletatt, kunne ikke klare å få de opp under meg, og det skulle vise seg at jeg heller ikke kunne klare å gå på bena mine heller……
Hva skulle jeg gjøre noe da?!… Jeg forsøkte å ringe min datter et par ganger til, men hun hørte ikke et kvekk… Her var jeg helt alene, så dette måtte jeg bare klare! Enkelt og greit! Helt ærlig? Jeg husker ikke hvordan jeg klarte å komme meg opp fra gulvet. Men klærne mine hadde jeg lagt opp i sengen, selv om jeg var ute av stand til å kunne kle meg likevel.. Fra sengen har jeg klart å komme meg i stående stilling, men bena ville ikke bære meg! Jeg måtte slepe bena etter meg, og bare konsentrere meg om å slepe en og en fot. Ikke tenke på avstanden mellom rommene våre og hvor langt det var igjen. Det er jo ikke langt i det heletatt, noen få vanlige sted bare. Men dette var en uendelighet for min del nå..
” Michelle, våkne. Kan du hjelpe meg på noen måte tro? “, jeg snakket så høyt som jeg trodde kom til å vekke henne. Samtidig som jeg ikke snakket så høyt at jeg vekket Adeline som lå og sov på rommet mitt. Nå kunne jeg nesten ikke stå lenger, smertene tvang meg ned mot gulvet. Bena gav etter og jeg kjente hvordan viljen min var i ferd med å gi etter og ikke orke mer.
” Jeg har så inderlig vondt i ryggen at jeg besvimer øyeblikk.. Kan ikke bruke bena, må slepe meg fremover. Besvimer snart… Orker ikke mer… “, jeg kjente hvordan stemmen min ble svakere, mørket i øynene ble sterkere og sterkere, donelyden i ørene mine ble sterkere og sterkere. Det var som om hodet på en måte lettet fra kroppen nå.
Jeg sank ned på gulvet ved siden av sengen hennes, og hørte hun begynte å snakke med noen. Etterhvert skjønte jeg at det var legen hun ringte. ” Jo hun er slik og slik….. bla bla bla…… “ jeg orket ikke høre etter så mye, jeg måtte konsentrere meg om å finne en måte å sitte på som var litt mer komfortabel. Mens jeg snek til meg dynen hennes siden jeg frøs så jeg hakket tenner superhardt nå..
Jeg var overbevist om at det var ny prolaps jeg hadde fått nå. Aldri en eneste gang gjennom det halvannet året som jeg gikk med sist prolaps, så var jeg aldri noen sinne så dårlig som nå!…
Noen timer senere, tok vi sats og begynte jobben med å forflytte meg ned i stuen. Jeg høres ut som DEN gamle skrulla, og så er jeg ikke det.. Selv om jeg er mormor til ei på 3,5 år. Men jeg kunne kjenne nå hvordan morfin tablettene som jeg hadde fått, hjalp meg. Smertene i ryggen avtok såpass at jeg faktisk kunne klare å stå på bena mine uten å besvime, ta trinn for trinn i trappa uten å besvime.
Jeg ble sendt senere til MR av ryggen min igjen. Jeg har i lengre tid levd i troen om at det nok er arrvev som er årsaken til smertene mine. Og at det er også grunnen til stivheten jeg merker hver eneste morgen, det må faktisk gå langt ut på dag og helst kvelding før jeg er såpass bevegelig i ryggen at jeg kan gjøre noe særlig. En uke senere får jeg beskjed,- ” MR viste store forandringer . Du å ha time her “. Jeg holdt på å gå i staver…. Hva?? Hva skjer? Er det virkelig ny prolaps, eller hva er det de har funnet??….. Og hva med livet mitt videre, mine friluftsplaner og drømmer….. Jeg falt i grus, og orket ikke så mye mer nå.
Etter en telefon med legen ble det forklart i korte trekk at jeg har slitasje i ryggen. Mer enn dette vet jeg ikke enda, men skal til time på mandag. Jeg har fått motet tilbake, og har troen på at min dyktige og superflinke lege skal kunne hjelpe meg! Jeg stoler på han, og lever i troen på at han kan klare dette som for meg virker umulig. Bare jeg kan fylle ryggsekken min til våren, og ta Rocco med meg på lange herlige turer i heia. Overnatte i telt og uten telt, under åpen himmel bare. Få kjenne på den samme følelsen i heia som min bestefar og mine forfedre før han også…..
Slitasje i ryggen, spondylose…. Noe i ryggen er slitt vekk, noe er på en måte borte…. Jeg skal kunne klare å leve mitt liv med dette.. Håper jeg. Ha hesten min, og ta meg godt av han. Ha Rocco og kunne ta alle de lange herlige turene vi to skal ha sammen. Og ikke minst alle de overnattingsturene der hele den lille familien min skal være med på! Tibben Dumle, rottisen min Rocco, Adeline, Michelle og meg. Jeg er spendt på hva legen kan klare å hjelpe meg med nå fremover… Men jeg tror jeg har klart å hente frem litt mot og viljestyrke igjen nå..
Hvem kan vel vekke noe så søtt som dette?… Jeg er så glad for at hun sov seg gjennom denne morgenen!
If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
I dag fikk jeg en ikke så kjekk beskjed ang meg selv, så av den grunn har jeg valgt å lage en videoblogg istedet for å skrive så mye. Tankene mine er et helt annet sted enn hvor de egentlig burde være, men mer om dette kommer nok i en annen blogg tenker jeg.
Her skal jeg fortelle og dele noe med dere som noen vet og andre ikke ante noe om. Rett å slett hvorfor valget falt på rasen rottweiler, og ikke f.eks samojed som jeg har hatt i så mange år!
Å klare å hverken finne noe å kjøpe, eller lage noe, som er både sunt og smaker godt er ikke lett. Enda vanskeligere er det nok å finne en oppskrift, eller lage noe selv, som er sunt og smaker godt for våre herlige hunder. Men jeg har klart det på en eller annen måte med disse hundekjeksene, siden to av Norges mest kresne hunder har godkjent hundekjeksene. Og mumser de i seg av hjertens fryd! Hemmeligheten ligger i oppskriften som jeg deler med dere i denne bloggen.
# Inneholder reklamelinker # If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
Hele fredags kvelden gikk med til å eksperimentere med mengder av forskjellige ingredienser som jeg hadde planlagt å ha i disse hundekjeksene. Jeg hadde valgt veldig bevisst av ingredienser, slik at disse hundekjeksene skulle være meget sunne og gode til både hunder og deres eiere. For greia er den, at disse hundekjeksene ble så enormt gode at vi tobente spiser de like godt som hundene her i huset!
Dert er utrolig spennende å designe sine egne hundekjeks, for her i huset så har vi en som sluker formelig ” rått og råte “, og en som er noe helt utrolig kresen! Så når til og med den kresne lille voffsen i huset spiser, ja da smaker det godt. Jeg hadde med meg noen av kjeksene i lommen da jeg skulle på en butikk rett ved siden av oss, som selger masse spennende og forskjellig til supre priser. De har to små herlige chihuahuaer, og den ene er også utrolig kresen. Til og med han spiste disse kjeksene, så ja,- de har gått gjennom nåløyet til to av de mest kresne hundene her i Norge. Å klare å hverken finne noe å kjøpe, eller lage noe, som er både sunt og smaker godt er ikke lett. Men jeg har klart det på en eller annen måte med disse hundekjeksene, så disse vil jeg gjerne dele med dere lesere også.
Om dere vil dele bloggen så er dere hjertelig velkommen til å gjøre det. Og om dere tenker å blogge om oppskriften så står dere fritt til det også, men vær så snill å ikke påta dere æren for å ha laget denne oppskriften selv! Link til bloggen min og gi meg den æren jeg fortjener ved å si at det er min oppskrift og som sagt,- linke til min blogg. Jeg stoler på at dere gjør dette, og tusen takk til dere som vil dele og linke.
MOMMA`S SUNNHETS COOCKIES :
ca. 3 kopper bokhvete mel 3 ss malte gresskarfrø ( jeg malte mine i mørtel ) 1 1/2 ss finrevet gurkemeie rot 1 knust banan 1/2 stor eller 1 liten finrevet gulrot 2 ss fersk finhakket persille 4 ss fersk finhakket dill 1 ss honning 1/4 kopp med geitemelk 1 egg
Forvarm ovnen til 200 grader, og legg bakepapir på stekeplater ( om du ikke har non-slip stekeplater ). Finhakk dill og persille, og riv gulrot og gurkemeie roten.
Ha melet oppi en bolle og tilsett alt. Jeg bruker hånden, men evnt kan du bruke slikkepott o.l. og blande alt godt sammen til den deig. Det er mulig du må beregne noe mer bokhvete mel til deigen.
Plasser deigen på benken, og kjevle den ut til den er maks 1/2 cm tykk. Og trykk ut figurer som du måtte ønske å bruke. Hundebein formen som jeg har brukt, har jeg kjøpt hos Formina( linken åpnes i nytt vindu ) som har mange kule former til en utrolig bra pris.
Legg de på stekeplatene og stek de på 200 grader i ca. 15 minutter. Alle ovner er forskjellige, så følg litt med på hundekjeksene og sjekk når de er ferdige i deres ovner. Men cirka 15 minutter trenger de, siden der er mye ferske produkter i oppskriften.
Da det var Halloween, beholdt jeg de aller fleste gresskarfrøene etter vi gravde ut innmaten i gresskarene. Disse la jeg i dehydratoren min og oppi papirposer etterpå, som jeg har oppbevart tørt og mørkt. Så disse kunne jeg fjerne skallet fra, og knuse i mørtelen. Det var en veldig herlig følelse å kunne vite at jeg har gjort alle forberedelsene til de selv. Kanskje noe for andre også å finne på ved neste Halloween tro?
Men tilbake til hundekjeksene,- avkjøl kjeksene på rist, og oppbevar de på luft tette bokser eller glass.
Av denne oppskriften fikk jeg 70 små hundebein kjeks.
Dette er hva de forskjellige ingrediensene er rik på :
Bokhvete er rik på protein, aminosyren lysein, kalsium, jern og magnesium. Gresskarfrøene inneholder mye Omega – 3 ( les mer om gresskar frø her ). Gurkemeieroten inneholder mye vitamin B, vitamin C og PP, folsyre,jern, fosfor og jod, i tillegg til at den har antibakterielle egeneskaper. Dill er rik på kostfiber, vitamin A, B-vitaminene folat og riboflavin, vitamin C, jern og kalium. Dill er også en kilde til tiamin, niacin, vitamin B6, kalsium, sink og kobber. Banan inneholder som sikkert mange vet, kalium og vitamin B6. Og gulroten er fullpakket med vitamin A ( betakaroten ). Persille inneholder mye kostfiber, vitamin A (betakaroten), B-vitaminet folat, vitamin C samt kalium. Honning inneholder mye vitamin B6, folinsyre, vitamin C, niacin, og riboflavin, i tillegg til et stort antall mineraler, som jern, kalsium, natrium, zink, kalium og fosfor. Egg er også rik på mineraler og inneholder både jern, kalsium, natrium, kalium magnesium, fosfor, sink og selen. Og er en fin kilde til protein, og inneholder i tillegg vitamin A, B, D, E og K. Og til slutt geitemelken. Geitemelken er rik på vitaminene A, B, PP og D. Jern, kalsium, magnesium, kalium, kobolt og fosfor den inneholder folsyre, som bidrar til å normalisere blodet og hindrer reduksjon av hemoglobinnivå. Geitemelken inneholder også antibakterielle egenskaper, slik som gurkemeie roten.
Hundekjeks med ingredienser som inneholder mye antioksidanter, vitaminer ( bl.a. vit A, C, B1, B2, B6 og K ), kostfiber osv. Helse og sunnhet har stått i hovedfokus når jeg har laget denne oppskriften.
If you wanna translate this blog, feel free to useGoogle Translate. ( Link opens in new window )
Hele denne kvelden har jeg jobbet med en oppskrift som jeg har laget helt fra bunnen av. Hovedfokuset mitt har vært på helse og sunnhet for hundene, og jeg tror at denne oppskriften kom jeg ganske greit i boks med, om jeg skal si det selv. Jeg måtte jo smake på sluttresultatet, og jammen meg smaker disse helt himmelsk godt for tobente også! Så her blir der supre kjeks som passer perfekt til både hund og dens eier.
Jeg er så stuptrett nå, så selve oppskriften må jeg nok vente med å skrive til i morgen ( eller rettere sagt senere i dag )… Den skal renskrives, fremgangsmåten skal skrives opp og flere bilder må tas og etterbehandles før de er klar for publisering. Dette bildet tok jeg bare sånn i forbifarten med mobilen og etterbehandlet kjapt og greit.
Vi skal også en tur opp i snøen i morgen ( ehh, senere i dag mener jeg.. ), så da blir speilrefleksen med oss! Rocco skal bli med oss på turen, mens Dumle må bli hjemme siden han enda ikke er frisk fra prolapsen sin. Men han er bedre enn sist jeg skrev bloggen om han, jeg skla skrive en ny blogg og fortelle hva som er gjort for han og hvordan det går nå med han. Det er så lett å skrive at det går bra eller bedre med han, men der ligger så uendelig mye mer mellom linjene enn hva man kan tenke seg.
Nå skal jeg ta meg en hundekjeks til, før det er tannpuss og senga neste. Men følg med om dere ønsker å få med dere denne oppskriften! Og jeg lover dere,- den er virkelig verdt å få med seg altså! Men klikk deg gjerne inn på Instagram kontoen min, link under her. Der ligger der ute små filmer fra treninger med Rocco, der dere kan se hvor flink han er – og så er han bare såvidt vippet over 3 mnd alder nå. Jeg er mektig stolt av godgutten min ja!
Jeg kjøpte en gang en elektrisk sliper, som jeg skulle bruke til å trimme klørne til hundene mine – i stedet for å bruke klotangen. Denne elektriske duppeditten var jo vel å grei egentlig, men det virket ikke som at hundene likte den. Det var som om den rev for mye i potene når jeg brukte den. Så den ble lagt fint til sides, og den gode gamle røde klotangen som kostet meg bare noen veldig få kroner – kom frem igjen!
Det er ikke alle hunder som liker å få stelt hverken klør eller pelsen på labbene. Mye av dette er oppdretter sin oppgave mener jeg! Jeg har selv sett hvor uendelig viktig det er å prege valpene allerede mens de ligger i valpekassen og bare er noen dager gamle. Pregingen starter allerede da nemlig! Det er så viktig å stryke og ta på valpene helt fra starten av. Etterhvert som valpene vokste, så gjorde jeg det slik at jeg løftet en og en opp, la den på ryggen sin i fanget mitt og koste med dem. De lå etterhvert helt stille og bare nøt kosen jeg gav dem på de små melkesprengte magene sine. Jeg kunne ta på labbene en etter en, holde den fast med en lett hånd og jeg kunne klippe klørne deres allerede fra de var to uker gammel! De lå blikk stille i fanget mitt og ventet på magekosen som de visste at kom så snart jeg hadde fått klippe en og en klo. En ganske grei byttehandel, ikke sant? Jeg klippet klørne deres hver eneste uke, selv om der ikke er noe å klippe på dem; gjør denne jobben uansett hver uke. Du får så utrolig mye mer igjen for det! Lat som at du klipper om det er null klo som er av overskudd. Ellers så kan du alltid snitte litt i tuppen, bare for å ha gjort jobben en gang i uken. Da gjerne en fast dag i uken.
Men ja,- oppdretter har så enormt mye ansvar her! Ikke for at jeg tenker mest på den nye eieren av valpene, men jeg tenker på valpene selv…. Det er jo de som får traumen når den nye eier skal til meg å – slik som jeg gjør det da – legger den i fanget mitt og skal stelle klør og labbepelsen. Valpen som stritter imot og kjemper, den aner jo ikke hva det er vi nye eiere tenker med?!
Jeg sverger til klikker i denne situasjonen, for Rocco syntes at labbene hans kan han få ha for seg selv.. Så jeg jobber med at han skal ligge i fanget mitt, klikk og godbit, jeg kan holde labben hans, klikk og godbit, jeg kan få stryke og ta på en og en tå og klo, klikk og godbit osv osv. Men der er mange veier som fører til Rom, finn din måte og hva som passer for nettopp din valp eller hund. Her skal du få noen tips av meg som jeg håper kan hjelpe deg litt på veien.
1. LÆR DEG HVORDAN DU SKAL KLIPPE KLØR.
Å vite hvordan man skal klippe klørne er utrolig viktig, for ikke å risikere å klippe hunden til blods. Hunder blør ofte ganske kraftig om man klipper de til blods, og du må få stoppet blødningen. En klotang som er kvass er også veldig viktig! Å klippe med en tang som er sløv, vil rive i klørne og gjøre hele stunden veldig ubehagelig for hunden. En kvass og god klotang trenger ikke være dyr, den som jeg har ( på bildet ) koster under hundrelappen og er likevel den beste typen som jeg noen gang har brukt!
2.HA ALLTID BLODSTOPP/KWICK STOP I NÆRHETEN.
Det finnes da et middel som heter ” blodstopp ” ( linken åpnes i nytt vindu ), dette pulveret inneholder jernsulfat, aluminium klorid, kalsium , aluminumsulfat, bentonite, kisealger. Det finnes mange merker som fører dette pulveret, og jeg velger å tro at det er det samme hva merke det er du kjøper. Bare du har slikt liggende i nærheten av deg og hunden når du skal stelle klørne dens. Om du er uheldig og klipper for mye av kloen, så tar du en q tip og dypper i blodstoppen, legger dette på kloen i et tynt lag. Gjør dette til det stopper å blø. Legg på litt på kloen, vent og legg evnt på litt mer om det enda blør.
Over her kan du se tegninger av klør og hvor mye som bør klippes bort.
3. KLIPP KLØRNE OFTE.
Som jeg har nevnt tidligere i denne bloggen, så gjør jeg dette en gang i uken. Hver lørdag tar jeg frem klotang og blodstopp ( som jeg * bank i bordet * ikke har trengt å bruke på det jeg kan huske, og aldri på Rocco ). Ved å klippe klørne ofte, holder nerven i klørne seg korte og fine. De trekker seg jevnlig tilbake uten at man klipper såpass langt inn på kloen at hunden får smerter eller begynner å blø.
Det er mange som mener at skal man få kortere klør på hunden, så må man klippe slik at man nipper såvidt borti selve nerven også. DETTE ER HELT FEIL! Det du trenger å gjøre er enkelt å greit,- trim/klipp klørne ukentlig og klipp slik at du ikke kommer borti nerven på noen som helst måte. Ved å trimme klørne slik som dette, så vil nerven naturlig trekke seg tilbake.
4. HA ALLTID GODT LYS NÅR DU SKAL KLIPPE KLØR.
Husk også å ha et godt og sterkt lys når du skal klippe klørne, Lyse klør er lettest å trimme, siden du der kan se hvor nerven ligger. Svarte klør er vanskeligere, der kan du ikke se nerven. Der er de som har funnet seg teknikker for å finne ut hvor nerven stopper i de svarte klørne også, men selv har jeg ikke funnet noen teknikk som har holdt mål. Uansett så er det lettest å trimme klør i et godt og sterkt lys eller gjerne dagslys/sol.
5.BØY LABBENE BAKOVER.
Det er ikke alle hunder som godtar å ligge i fanget for en kloklipp. Da kan det være en løsning å ha hunden sittende eller stående, løfte opp labben og bøye labben bakover slik at tredeputene vender opp mot taket. Dette er også en super måte å få den rette vinkelen på klippet, om du er usikker på om du får til å klippe klørne i rett vinkel.
6.KLIPP GJERNE PELSEN PÅ LABBENE.
Særlig nå på vinteren kan det være en stor fordel for hunden om du klipper pelsen rundt labbene og mellom tredeputene. Det samler seg mye snø og is på labbene om der er mye og lang pels. Dette kan medføre at tærne til hunden spriker pga mye snø og is mellom dem. Dette er veldig vondt for hunden, og jeg har til tider måtte ligge i snøen og bite bort isklumper så harde at det har gjort ordentlig vondt i tennene mine.. Men hva gjør man vel ikke for hundene?..
Du kan bruke saks eller barbermaskin og fjerne all pels under labbene og mellom tredeputene. Så klipper du bort alt det lange som vokser oppover fra under labbene og opp mot overflaten til labbene. Du kan gjerne stusse og stelle pelsen slik at labbene ser fine ut i tillegg, men det viktigste er at hunden har det bra. Og det har den om den slipper all pels som det fester seg snø og is til. Noen bruker fett for å forhindre at snø og is fester seg, men dette funker dessverre ikke. Jeg er sikker på at jeg har prøvd alt man kan bruke opp gjennom alle de 33 årene jeg har hatt sammen med hunder.
Sokker er supert å bruke, men om jeg skulle velge mellom sokker eller klipp – bare for å forhindre snø og is mellom potene. Så hadde jeg heller klippet, og brukt sokker om hunden begynner å bli sår på tredeputene etter lengre turer/snø med et lag skare på toppen.
7.GODBITER.
Det er ganske greit å gjøre byttehandel med valpen eller hunden, om du trenger å jobbe med å få ta på labbene eller på annen måte få klippet klørne. Jeg jobber med Rocco for å få han til å klare ligge helt stille i fanget mitt, for det er jammen meg ikke lett å klippe klør til en ivrig valp som helst bare vil stå på alle fire labbene og leke….
Så når man skal trene på dette, er det en stor fordel å trene på dette når valpen er helt utkjørt.
Ros og godord er viktig når man skal jobbe med dette, og ikke minst godbiter. Det er ikke bare veien til mannens hjerte som går via magen, det gjør det til tider hos hundene også. Så i starten kan du gjerne være raus med godbitene. Jeg pleier å gi godbit for hver ros eller klikk jeg gir Rocco. Når jeg vet at det begynner å sitte, roer jeg ned godbitene til annenhver gang av og til og av og til litt mer eller litt mindre. Jeg vil ikke ha noe mønster i godbitene da, for det er lett for en smart hund å gjennomskue. Etterhvert så går jeg enda lenger ned på godbitene, og til slutt aner han ikke når han får godbit. Derfor yter han maks av hva han vet jeg ønsker fra han, i håp om at der vanker godbit når han er så flink,
Uansett,- ikke gi opp! Det er lov å ta seg noen pauser innimellom der du ikke trenger å jobbe med dette like ofte som ellers. Men vær standhaftig og stå på, så skal du se fremgangen kommer plutselig når du minst venter det.
